Leksikon på ville veier

Vi trodde det var i skoleoppgaver og Ex-phil besvarelser leksikonet ble brukt, og i middagskonversasjon og fyllekrangler selvfølgelig. Men nå viser det seg at leksikonreferanser også finner veien inn i poesien.

I forordet til debutboka Hver morgen kryper jeg opp fra havet, skriver Frøydis Sollid Simonsen at tekstene står i gjeld til blant annet Store norske leksikon. Slik kan det høres ut da.

«FORDI DU KYSSA MEG OG SPURTE. Er du med? Fordi du bodde rett over gata fra festen. Det var praktisk. Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.»

Men kan man også gå den andre veien, fra poesi til leksikon?  Hvordan ville det i så fall sett ut?

«OM MORGENEN-TIDLIG, fortsatt mørke – våkner jeg og er en amøbe. Forsvinner i søvnen igjen til vekkerklokka ringer. Jeg går gjennom alle utviklingens stadier, hver morgen kryper jeg opp fra havet, ut av dyna, gror bein å gå på, beveger fingrene, reiser meg på to, tar på meg klær og blir langsomt en mer og mer kompleks organisme: Jeg pusser tennene. Alt sammen mens hjernen folder seg ut mot et stadig sterkere og mer smertefullt lys: bevisstheten. Den slår til når jeg har sittet i cirka fem minutter ved kjøkkenbordet og drukket kaffe

Vi har trodd at sakprosa-e-bøkene ville være de første til å begynne å lenke til Store norske. Men kanskje det er poesien vi skal satse på?

Her er flere fotnoter til Hver morgen kryper jeg opp fra havet.

Om morgenen tidlig

I begynnelsen var vannet

Fordi du spurte

Jeg sitter på biblioteket og leser

Det der med form og innhold

Gjør noe nytt hver dag

Stanser for rødt lys

Sølvkre på badegulvet

Universet er jevnt over

Vi kan ikke se mørket

Ligger i senga

Blekksprutens forfedre skilte seg

Det er ikke mulig

Jeg vil ikke at du skal se

Jeg har prøvd

Hvorfor er giraffens hals så lang

Alt vi ser (Lyset) går gjennom blodet

Redselen for at kantene

E-Coli-Bakterien er enkel

Da jeg var liten

Planeten er ikke så solid

Jeg slikker huden din

Jeg lytter til stemmen din

Verdens eldste dyr

Store medisinske leksikon får nytt liv

Store norske leksikon er ikke bare ett verk. SNL-domenet omfatter, i tillegg til Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon (følg med, følg med!) og Store medisinske leksikon. Hver av disse verkene har egne identiteter, og presenterer ulike utfordringer til hvordan de skal jobbes med og vises fram.

Store medisinske leksikon har blant annet fått en egen grafisk profil og forside.

SMLs identitet

Store medisinske leksikon ble utgitt i fem bind i 2006-2007 og inneholdt nær 14000 artikler skrevet av noen av Norges beste fagfolk. Leksikonet hadde medisinere og studenter som hovedmålgruppe, men var skrevet slik at innholdet kan leses og forstås av pasienter og legfolk.

Leksikonet var et viktig verk i bokform og en sterk merkevare. Men slik det var lagt ut på nett, hadde det i liten grad beholdt en egen identitet. For leserne var det ikke godt å oppdage at det dreide seg om en egen utgivelse.

Vi har derfor, med hjelp av våre flinke utviklere og designere, gitt SML sitt eget domene (sml.snl.no), en egen fargepalett og grafisk utforming.

Det var langt fra klart at Store medisinske leksikon var et eget verk med en egen identitet på de gamle nettsidene våre.

Vi har også laget en ny fagstruktur og en egen forside, og integrert SML-artiklene med medisinstoffet som fantes på Store norske leksikon. Vi ønsker at Store medisinske skal leve som eget verk, og vil nå gå igang med å bygge på arven fra det solide papirleksikonet vi overtok.

Behovet for oppdatert, faglig og troverdig informasjon om helse, sykdommer, symptomer og behandlingsformer på nett er enormt og uuttømmelig. Store medisinske leksikon skal bidra til at folk som spør Google om hva som er mulige årsaker til brystsmerter, symptomer på diabetes eller om periodontitt virkelig er så farlig som tabloidavisene sier, skal finne gode, faglig funderte svar.

Slik skjer oppdateringen av SML

Sammenslåingen av SNLs medisinstoff (som inneholdt over 6000 artikler) med SMLs artikkelbase gjør at det i en periode vil finnes dubletter, artikler med like titler om samme tema, innenfor hvert fagområde. På sikt ønsker vi at hvert artikkeltema kun har én artikkel i basen på sml.snl.no, men prosessen med å velge ut hva den bør inneholde, og hvilke deler av hvilke artikler som bør beholdes, vil skje i en kontinuerlig prosess.

En vurdering av hva slags stoff en god leksikonoppføring på medisin bør inneholde fordrer en lang rekke med ulike fagkunnskaper. Derfor ønsker vi at leksikonets fagansvarlige styrer sammenslåingen på sine respektive fagområder. I hvert tilfelle kreves en analyse av de ulike oppføringene, noe som bør gjøres samtidig som artiklene oppdateres.

Integreringen mellom SNL og SML har ikke alltid fungert helt sømløst…

Det har skjedd mye på alle deler av medisinfronten siden papirleksikonet ble utgitt, og behovet for innsats fra flinke fagansvarlige og brukere med fagkompetanse er stort. Det å løfte fram Store medisinske leksikons egenart, og gjøre det som krevdes teknisk og designmessig for at det ble en egen nettutgave med en egen identitet, er bare starten i en ny fase av utviklingen av leksikonet.

Nå ønsker vi at den redaksjonelle modellen for nettpublisering som Store norske leksikon har vist at er produktiv, skal sørge for at et solid fagleksikon som Store medisinske kan leve på nett.

Politisk dagbok: Rødgrønn nedtur

Ok. I dag er det personlig.

Så fint har vi faktisk gjort leksikonet, gitt.

Jeg var mot å gi Store norske leksikon statstøtte forrige gang Kulturministeren sa nei. Leksikonet var for dårlig, nettsidene var for dårlig og leksikonet var lite brukt.

Nå er alt annerledes. Leksikonet er babyen min. Jeg har vært med i den nye havariredaksjonen siden 2011. Vi overtok en schtøgg nettside der det var skitvanskelig å skrive artikler, og hvor et liten håndfull entusiaster stod for all tekstproduksjonen. Vi fikk ingen oppskrift. Vi fikk tre års finansiering og jæskli liten tid. Jeg har ikke vært politisk rådgiver. Jobben min var å gjøre det «umulige»: Å gjøre leksikonet bra nok til at det kunne fortjene offentlig finansiering.

Jeg var skeptisk til at det gikk an. Men det viste seg at leksikonet var bedre enn jeg trodde. Når vi skrapte vekk den fæle koden, slettet de ekstremt utdaterte artiklene om homoseksualitet og begynte å jobbe grunding med å rekruttere nye skribenter skjedde det noe: Den 100 år gamle kulturarven steg frem, og jeg begynte å skjønne hvorfor de gamle mennene var så opptatt av å bevare det likevel. Du skjønner: Når kloke hoder har jobbet med å destillere det viktigste innen alle fagområder siden 1906, så har de lagt en grunnmur for kunnskapen i hundre år til. Mo Yan vinner nobelprisen i litteratur. Vi har en artikkel fra før av – fordi det faktisk har vært folk innom som VET NOE om kinesisk litteratur før pressen setter søkelyset der. Vi har artikler om alle de viktige plantene i norsk flora – selv om ingen bryr seg om dem. Den gamle papirboka trengte å skrives om til å passe nettformatet, men den hadde et sterkt skjelett: Et skjellett hele norskspråklig internett har nytt godt av de siste tre årene.

I begynnelsen måtte jeg alltid forsvare meg mot påstander om at Store norske leksikon var et arrogant og elitistisk prosjekt, siden ikke alle bare kan skrive i vei hos oss. Men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en absurd påstand. Ingen reagerer på at det er Karsten Alnæs og ikke en tilfeldig fyr på gata som har skrevet det siste historieverket om grunnlovsjubileet. Ingen reagerer på at det er Toril Moi og ikke en tilfeldig berte på bussen som uttaler seg om Ibsens kvinner. Hvorfor har det blitt sånn at det er sjokkerende at akkurat leksikonartikler er skrevet av folk som KAN noe?

Hver dag er det noen tusen skoleelever innom og leser denne artikkelen om 1814 av Francis Sejerstedt. De leser Erik Bjerck Hagens artikkel om Knut Hamsun. Og du, du voksne-Internettbruker, du sitter med mobilen din og leser om artrose og matforgiftning i Store medisinske leksikon. Jeg sitter og ser at dere leser, litt over 100 000 folk hver dag. Nye folk hver dag. Og jeg vet det er viktig.

Nå har vi over 400 eksperter og forskere som skriver artikler hos oss. De sørger for at det finnes en faglig forklaring på hva «neologisme» er når hele Norge lurer på hva det betyr.

Leksikonet er ikke «ferdig». Leksikonet er ikke perfekt. Men leksikonet er fader i meg bra nok. Vi ser at vi blir brukt. Vi ser at vi er grunnlaget for faktabokser i avisene, i diskusjonene på Kvinneguiden. Vi ser at vi er en av engelskspråklige Wikipedias viktigste kilder når de skal skrive om Norge. Vi ser at kunnskapen fra leksikonet smitter over på hele resten av nettet. Og vi gjør det gratis, for pokker. Vi selger ikke dyrt papir med lærinnbinding. Vi gir det bort.

Alle andre nettsteder grubler på paywall. Vi har gått motsatt vei. Vi åpner opp så mye vi kan. Gratis artikler. Åpent API. Mest mulig fri lisens.

Og derfor har vi søkt om penger fra Kulturdepartementet. Igjen.

Det er ikke statens oppgave å eie et leksikon. Det er ikke statens oppgave å betale forfattere for teksten de har skrevet. Men staten jobber aktivt for å bygge et godt kulturliv på alle andre fronter, enten det er utgiverstøtte, pressestøtte eller støtte til digitale leksikon.

Det har vi ikke fått. 1 % av statsbudsjettet skal gå til kultur. Men vi er tydeligvis ikke kultur nok.

Så nå er leksikonfremtiden usikker. Hvis ikke de Blåblå skjønner at det de rødgrønne ikke har villet skjønne: Nemlig at et gratis leksikon der fagfolk formidler det de kan er en skikkelig god idé. Og vi har ikke bare tenkt på den gode idéen. Vi har gjennomført den. Vi trenger bare penger til videre drift.

Politisk dagbok: Ja til kulturell privatkapital!

No er Agnethe Haaland engsteleg på Dagsrevyen. Kultur-Noreg er raud-grønt og fryktar at kulturell privatkapital vil overta styringa. Eg får lyst til å vifte med ein blå kulturklut: Kva kan privatkapital gjere godt? Kva bør felleskapitalen gjere betre enn i dag?

Ofte peikar ein på Fritt Ord som «døme» på kulturell privatkapital. Problemet er: Dei er ikkje eit døme. Saman med Sparebankstiftinga DNB er dei dei einaste store private kulturpengesekkane. Har du ein stor ny tanke, er det berre dit du kan gå.

Eller kan du gå til staten? Vel… Staten har prosjektpengar. Små kulturprosjektpengar. Særleg i Kulturrådet. Men store pengar går berre til store aktørar som har faste postar på budsjettet. Derfor kan etablerte aktørar på statsbudsjettet tenkje store tankar, medan dei uetablerte og små må tenkje smått. Så her er min blå fakkel i raudgrønt kulturlandskap:

Få dei private pengane inn! La oss få store privatkulturelle pengesekkar å gå til for prosjekta våre, for dei gode ideane, for det som på blått heiter «høg risiko»!

Kanskje er det dét som trengst for å sjå tydeleg kva som er dei nye, gode ideane? Kanskje er dei private betre til nettopp dét – enn dei som sit med huet og baken inni det eksisterande, som utnemnde representantar for kultur som finst frå før? Som vi sa i Nettkulturløftet: Skal vi få innovasjon opp og stå, må det finnast pengar til hue utanfor dei gamle strukturane.

Men kva er det så staten MÅ gjere? Dei må ta fellesskapsjobben etterpå, etter «prosjektet»:  Jobben med å velje ut kva som har utvikla samfunssverdi nok til å drive vidare. Til å vere. Ikkje til å «kanskje bli». Tørt sagt: Ikkje til prosjekt, men til drift.

Som leksikonet: Eg meiner Anniken Huitfeldt gjorde rett i ikkje å gje offentleg driftsstøtte til at Store norske leksikon skulle halde fram på bokbransjemåten. Eg meiner Fritt Ord og Sparebankstiftelsen gjorde rett i å finne ut om leksikonet kunne ha samfunnsverdi på nett. Dei gjorde rett i å investere store pengar i prosjektet. Men så meiner eg også at prosjektet er ferdig no: snl.no har bevist sin digitale verdi: Over 100 000 daglege lesarar og 400 aktive forfattarar er langt meir enn sakprosa på papir kan drøyme om.  Då må det offentlege dra konklusjonen: Dette treng vi i samfunnet vårt. SNL kan få driftspengar frå felleskassa.

Og her ligg faktisk hovudproblemet – sjølve systemkritikken av kulturpolitikken i dag. Det er masse offentlige kulturpengar:

  1. Det er pengar til dei etablerte.
  2. Det er masse små prosjektpengar.

Men: Å få til noko stort som ein ny aktør – det er veldig, veldig vanskeleg. Det blir prosjekt på prosjekt. Ta fire nyvinningar i litteraturen som eksempel: Leser søker bok (hjartebarnet mitt), Foreningen !les, litteraturhusa og Store norske leksikon. Ingen av desse fire viktige tiltaka med stor samfunnsverdi lev trygt i god dialog med ein offentleg pengesekk som tilpassar seg kva dei skaper av verdi og kva dei får til.

Francis Sejersted (Fritt Ord/Store norske/høvding frå det sindige kultur-Høgre) seier det så fint: Dette er den norske modellen, at dei private tar initiativ og arbeider fram gode tiltak. Så tar det offentlege over når noko syner seg levedyktig.

Mitt framlegg til Erna og Olemic/kven_det_no_er_som_blir_kulturminister er slik:

  1. Sørg for at den kulturelle privatkapitalen blomstrar.
  2. Sørg for at den offentlege kulturkapitalen er stor, men langt meir open for å overta når noko nytt syner seg verdifullt for samfunnet.

Med dette programmet ønskjer eg kulturell privatkapital velkomen.

Store norske stortingsvalg

Det er valg, og de mest leste artiklene i leksikonet akkurat nå er demokrati, Arbeiderpartiet og Høyre.

For å gjøre det lettere for skoleelever å finne frem til gode artikler om valget har vi laget en Skoleressurs for valget 2013. Den fungerer også godt for andre valginteresserte. Her kan du finne forklaringen på hva et utjevningsmandat er, lese en grundig biografi om Jens Stoltenberg og sette deg inn i Senterpartiets historie. Dessuten har vi pekere videre til historien om stemmerett for kvinner og Grunnlovens historie.

Vi jobber med å tilpasse språket i mange artikler slik at de blir lettere å lese. Flere artikler blir blant annet brukt av nettstedet minstemme.no, laget av senter for IKT i utdanningen. Vi jobber hele tiden med å gjøre artiklene så gode å lese som mulig og vi vil gjerne ha forslag til hvordan de kan bli bedre. Du kan legge inn forslag direkte i artiklene eller sende en mail til hovde@snl.no.

Godt valg og god lesning!

 
Mest leste artikler i uka som gikk
  1. Arbeiderpartiet
  2. Høyre
  3. Demokrati
  4. Senterpartiet
  5. Venstre
  6. Sosialistisk venstreparti
  7. Stortinget
  8. Fremskrittspartiet
  9. Kristelig folkeparti
  10. Sokrates (Noen leser også til Ex-phil)

Nettkulturløftet

Hadia Tajik har invitert alle til å påvirke kulturløftet 3. Eg meiner premisset hennar er utruleg godt: Ho vil skape større deltaking, breiare ytringsmangfald og ho vil opne opp for dei digitale høva til utvikling. Derfor har vi laga vårt eige forslag til nettkulturløfte. Vi skal sende det til Hadia, og i dagane som kjem vil vi dele det med alle andre også. Det første innlegget er ei programerkæring: Litteratur er bra for folk. Internett er bra for litteraturen.Nettkulturløftet vårt handlar ikkje berre om leksikonet. Men leksikon er den første boksjangeren som er tvangsdigitalisert. Det gjekk bra! Leksikonet blir lest av mange fleire, skapt av mange fleire -på meir inkluderande vis enn før. Derfor har vi tenkt mykje på kor fint det ville blitt i det norske nettsamfunnet om større delar av litteraturbransjen flytta etter.

SNL er boka som er blitt ei nettside. Heldigvis hadde Wikipedia gjort det heilt klart at “digitalisering” av leksikon var lik html-format, altså: fulltekst søkbar på internett. Ingen fann på å gjere Store norske til ein serie e-bøker i sal. Eller til ein giga-app (leksikonet ville overtatt mobilen din, det er alt for tungt!).

Formatvalet til leksikonet er ein supersuksess etter alle kulturpolitiske målestokkar.

Andre forleggjarar legg ned fagbokavdelingar og melder om opplag på tusen eksemplar. Medan vi har 7000 lesarar i timen. 105 000 per dag. 2 millionar i månaden. For ikkje å snakke om 350 aktive forfattarar i stallen som publiserer tilsvarande ca 60 bøker i året. Dei skriv, blir redigert av flink redaktør, vi publiserer. Akkurat som i eit forlag. Berre med mindre bitar publisert tekst av gangen.

Ja, så klart det er urettferdig å samanlikne … Snl.no er gratis og er den store boka om “alt”. Likevel er det eit anna element, ein kime til spørsmål: Kunne det vere at også andre litterære sjangrar ville utvikle seg og få fleire lesarar med den reelle sjansen til innovasjon som internett byr på?

Vi aner ikkje. For bokbransjen har ikkje eigentleg flytta ut på nett. Dei driv med det bokbransjen driv med, og litteraturpengane følgjer etter. Alle synst “digitaliseringa” går treigt og trur det må vere sånn. At noko vil skje “av seg sjølv” etterkvart. Men det som skjedde med musikken og filmane kjem ikkje til å skje med boka: At ungdommane stjeler fil og deler til bransjen har tapt så mange pengar at dei forstår dei må endre måten å selje filene på. Nei: Tekst er noko anna.

Internett endrar “tekstproduktet” langt meir enn musikkproduktet. Det endrar “boka” meir enn det endrar “låta”.

Teksten endrar seg så mykje at det nesten ikkje er til å identifisere som “litteratur”. For i motsetning til “ei låt” er ikkje “ein tekst” eit like avslutta stykke av nokre minutts oppleving. Tekst kan endre seg langt meir som følgje av at formatet blir eit anna.

Internett har allereie skapt nye sjangrar: Bloggteksten kan likne dagbokformen frå romanar på 1800-talet, eller av og til eit essay (som ingen veit kva er lenger). Twitter skaper litterær form med reglar så finstemde som haiku.

Men slikt bryr litteratar flest seg ganske lite om. Dei skriv, produserer, les, studerer og sel litteraturen dei elskar. Medan dei som finst mest på internett blir dei nye «forfattarane», altså dei skrivande menneska som blir mest lest. Kjære litterat: Det er ikkje «skjermen» som stel ungane frå bokbransjen. Det er bloggarane. Du som minst tida då du gjekk deg bort i bøker medan du burde sove: Tekst er framleis ein tidstjuv. Han er berre ikkje pakka inn i perm.

Lesarane finst. Forfattarane finst. Det som manglar for å skape eit fantastisk norsk internett der dei møtast – er ny politikk.

Politisk dagbok: Ja, vi vil vere venar!

wikipediatorget blir det diskutert om dei vil samarbeide med / møte / liker Store norske leksikon. Vi i SNL vil gjerne både dele, diskutere og snakke med dei aktive på Wikipedia. Så eg prøvde blande meg inn, men stranda i eit skikkeleg magaplask fordi eg ikkje klarte å leggje svara inn på riktig måte inni tråden. Derfor gjer eg det her i staden. Kanskje er det ok for andre å kunne lese også.

Kort oppsummert trur eg færre der inne er glade i SNL enn vi i SNL-redaksjonen er glade i Wiki. Den manglande kjærleiken er bygd på fire litt ulike ting:

1. Trekantdrama: At andre som liker SNL seier noko negativt om Wiki
Journalistar liker å setje ting opp mot kvarandre. SNL er glade for at Dagblad-journalistar liker oss godt, men vi sitt ikkje og dikterer kva dei skriv. Tvertimot avviser vi journalistar som vil ha oss til å gå ut mot Wiki. I SNL har vi berre meint å seie noko negativt om Wikipedia éin gong. Fordi dei fortente det. Er det fleire saker der VI har talt  negativt om W? Gi oss ei lenke under!

2. Vere / er / var / forblir dårleg?
Ein del meiner berre at SNL er «dårleg». Det var sant at SNL var eit dårleg nettprodukt. Vi har sagt det ofte sjølv. Men vi tar nettet på alvor og har revolusjonert arbeidsmåten. Det gjer sakene verkeleg veldig mykje betre. Sjekk statistikk på kor langt vi er komne no. Oppdater kritikken! Det hadde vori så utruleg deilig å bli kritisert for noko nytt vi kan gjere betre.

3.  Ein ekstra dose makt?
SNL er ein publiseringsinnovasjon i norsk forlagshistorie. Vi har beholdt ein redaksjonell modell med både forfattarar, redaktørar og utgivarar, men all produksjon og distribusjon skjer åpent på nett. Vi tar med oss nokre av fordelane frå papirsamfunnet, produserer & publiserer langt mer effektivt, gjennomsiktig og demokratisk. Vi gjer det sånn fordi vi meiner den komboen gir godt innhald! Akkurat som avisene beholder journalist, redaktør, utgivar – beholder SNL forfattar, fagredaktør – og utgivar. Eg har ingen vanskar med å seie at wikimåten er fin. Omvend ser fleire inni den tråden ut til å vere overtydde om at deira måte er den einaste aksepterte måten å lage godt innhald på.

Er det «elitistisk» at dei som kan mest bestemmer litt meir enn andre? I SNL synst vi ikkje anarkiet er så mykje meir demokratisk enn eit ope møte med ordstyrar og innleiar. Demokrati betyr ikkje at alle må ha like roller. Det betyr at alle kan delta. At alle har forslagsrett. At alle kan diskutere. Og at alle kan stemme (og at det er lett, så stemmeseddelen din td ikkje blir forkasta fordi du gjer tekniske feil … ). Vi meiner dette er det aller viktigaste nettet har å by på. Sjølv om ekspertar framleis finst.  BTW: Også på Wiki finst moderatorar med meir makt enn andre. Dei er wikiekspertar. Vi har fagekspertar.

4. Kva er gode kjelder?
Det viktigaste tråden avslører er at Wiki og vi har ganske ulik forståing av kva kjelder betyr. Dette må vi snakke meir om, for det er ein ekstremt viktig debatt i internetts tid. Somme på torget meiner at «eit leksikon ikkje kan vere kjelde til eit leksikon». Det er eit skikkeleg snurrig argument. Det blir slik fordi dei har lært seg at «Wiki ikkje kan vere kjelde til Wiki». Og det er sant. For Wikiskrivemåten kan berre bli «mest mogleg objektiv» av at dei som skriv kan syne til nokon andre som skriv det same på plassar som er – nettopp: signerte og publiserte under ansvar.

Men SNL skriv ikkje på Wiki-måten. Vi har skrivi litt om dette i Dagbladet før. La meg starte forfrå: Kva er ei god kjelde?

Dette er SNL-måten: Lauritz Sømme, Noregs superekspert med frysaren sin full av bjørnedyr som han har samla sjølv: Han har produsert uhorvelege mengdar vitskapsartiklar og bøker, men nesten ingenting på norsk. No bruker han tida si på å skrive basisen i alt han kan inn i SNL. Som utgivar har vi vald han ut og påstår at han publiserer vitskap. (Du kan ta oss for det om vi tar feil.) Og: Vitskap er IKKJE synsing. Det er metode. Sømme er forplikta til å byggje på alle relevante kjelder i faget han kan. Han representerer ikkje seg sjølv. Han representerer kor faget hans står – td i kunnskapen om bjørnedyr. Kvifor skulle ikkje SNL-artiklen av Sømme vere ei super kjelde for Wiki?

Slik ser vi oppdraget vårt: SNL skal sørge for at fagfolk destillerer kunnskapen dei sit inne med og bygger opp ein grunnmur av kunnskap der folk finn han. Grunnmuren trengst for å støtte opp under alt det andre nettinnhaldet: avisartiklane, blogginnlegga, twitterdebattane – og skoleoppgåvene. Det skal finnast fagkunnskap å lese og lenke til – om alt frå sjeldne diagnosar til verdshistorie.

Vi gir norskspråkleg internett 200 000 tekster like truverdige som om det var skrivne av ekspertar i papirbok. Berre mykje raskare. Nye opplag med rettingar når som helst. Med sjansen til å klage og spørje forfattaren. Eller skrive ilag. Så la meg spørje igjen? Kva er ei god kjelde, om ikkje dette er?

Sånn. Det var svar eg ville ha skrivi på wikitorget om eg hadde klart det. Lurer på om nokon vil snakke med oss her?

Flunkende ny bildevisning

Fredag 26. april rullet vi ut en ny versjon av bildevisningen på snl.no. Det har vært en lang prosess, etter at vi ble nødt til å skrote det gamle systemet for bildelagring og –visning i forbindelse med lansering av nye nettsider i fjor. Men det foreløpige sluttresultatet er veldig mye penere og mer funksjonelt enn hva vi noensinne har hatt, og et skikkelig løft for leksikonet.

Hva er nytt?

Først og fremst gir det nye systemet støtte for å vise bilder i større format på selve artikkelsiden. Mens det i gamle dager lå små klikkepunkter (thumbnails) ved siden av artikkelteksten, vil nå bilder i god nok oppløsning spise seg inn i artikkelteksten, og gjøre sidene mer dynamiske.

Artikkelen om designeren Aud Gloppen, skrevet og bearbeidet av fagansvarlig Katrine Kalleklev, er blitt skikkelig fin med ny visning (faksimile fra snl.no).
Artikkelen om designeren Aud Gloppen, skrevet og bearbeidet av fagansvarlig Katrine Kalleklev, er blitt skikkelig fin med ny bildevisning (faksimile fra snl.no).

Er bildene store nok (definert som over 540 piksler for landskapsbilder, og over 375 piksler for portrettbilder) har vi også fått en såkalt «in-line» bildeforstørringsfunksjon. Dette innebærer at ved å klikke på enkelte bilder, vil man kunne få opp en forstørret visning som flytter på teksten og legger seg midt i skjermen.

For et par flotte eksempler på hvordan dette funker anbefales spesielt artikkelen Aud Gloppen og oppføringen om planeten Venus.

Hvis en artikkel har mange bilder gjør en ny og kul funksjon at disse legger seg i et «bildegalleri» under artikkelteksten, eller en gitt mellomoverskrift. Hvis man klikker på disse kommer bildene opp i en separat visning i fullt format.

Leser du en artikkel med mange bilder på mobil, vil galleriet legge seg i en «karusell», hvor du kan dra fingeren over skjermen for å navigere mellom de ulike illustrasjonene.

Sjekk ut artiklene om Naturgeografi i Albania og Dolomittene for å se noen fine eksempler!

Har en artikkel mange nok bilder, legger de seg inn i et eget bildegalleri (faksimile fra snl.no).

Bildeplassering

Alle opplastede bilder legger seg i en egen «mediakolonne» i det nye systemet. For å velge i hvilken rekkefølge de legger seg har vi hittil kunnet klikke og dra bildene for å velge hvor de plasseres seg i forhold til hverandre. Men for å få bedre kontroll over hvor bildene plasseres i forhold til teksten i en lengre artikkel, er det nå mulig å knytte bilder til spesifikke mellomoverskrifter.

Når du nå laster opp et nytt bilde, må du spesifisere om det skal legges øverst i artikkelen, eller om det skal plasseres til et gitt underavsnitt. Legger du tre eller flere bilder til samme mellomoverskrift, vil de plassere seg i et galleri nederst i avsnittet.

I tillegg til bildefunksjonalitetene har vi, etter Netlifes anbefalinger, samlet de fleste inngangene til artikkelredigering i en egen meny på venstre hånd, som blir synlige for innloggede fagansvarlige.

I en overgangsfase…

Som med alle større tekniske endringer på en plattform – særlig en som har så massive mengder innhold som snl.no – er det en del barnesykdommer og småfeil som dukker opp. Noe tekst har lagt seg med pussig formatering, noen avsnitt har skjult seg i visning fordi artikkelen inneholder to identiske mellomoverskrifter, mens redigeringsmenyen gjør at plasseringen av bilder blir feil for innloggede brukere. Dette er problemer vi løser litt etter litt, men alle mistanker om feil er det fint om dere rapportere i kommentarfeltet her, eller i e-post til meg eller Erik.

Vi har også til gode å få på plass en funksjonalitet slik at alle brukere kan foreslå bilder overalt, og et nytt, trinnvis bildeopplastningssystem som er ferdig tegnet og prototypet. Dette er ting vi jobber videre med, og vil komme på plass mellom flere større utviklingsprosjekter som skal styres i land på snl.no i løpet av våren/sommeren.

I tillegg er det mange bilder som ikke viser seg optimalt på siden fordi de er i liten oppløsning, eller har hvit bakgrunn, eller ligger usorterte. Mye av dette kan man, ved hjelp av enkle grep, bedre radikalt.

…og slik så det ut på de gamle nettsidene. Faksimile fra artikkelen Norge på snl.no, 19.12.2010, lastet ned via Internet Archive.

Har du, som fagansvarlig, lange artikler i din portefølje, kan du ved å trykke på redigeringsknappen under et gitt bilde, velge hvor det bør stå i artikkelen, om det ligger knyttet til en mellomoverskrift eller hører hjemme i en gallerivisning.

Ligger noe med for liten oppløsning og du har muligheten til å få tak i en større versjon av samme bilde, kan du laste opp dette på nytt og se forbedring. Ved hjelp av enkle, gratis bildebehandlingsprogrammer kan du gjøre bakgrunner gjennomsiktige, beskjære og formatere bilder slik at de kan tilpasses teksten og gjøre artiklene enda penere.

Vi er veldig spent på å høre deres tilbakemeldinger og hva dere tenker om systemet. Vi vil etter hvert legge ut tekniske instrukser, guider til bilderedigering, med mer, og gleder oss over at snl.no har tatt et nytt, stort skritt mot en bedre totalopplevelse for brukere og skribenter.

Leksikon er ferskvare – en tegneserieblogg

Når du har et papirleksikon i hylla ser det veldig troverdig ut. Skinnbind, gullskrift og tykt papir gir en følelse av kvalitet. Vi som jobber tett på leksikon vet derimot at dette ikke stemmer. Vi vet at tekst forfaller svært raskt, papir eller ei.  Men det er vanskelig for folk å skjønne at leksikon faktisk er ferskvare. Vi har laget en liten tegneserie som forklarer hvordan kunnskap forfaller.

Papirleksikonet fra 2005 var allerede utdatert da det ble flyttet ut på nett, og mye av innholdet hadde forfalt. Vi har jobbet med å rydde i den gamle teksten frem til nå, og vi er ikke i mål. Men selv når alt er oppdatert og holder den nye nettstandarden vår, vil vi ikke være «ferdige.»

Selv om vi har programvare som sørger for at internlenkene våre ikke råtner, står alle lenkene til eksterne nettsider i fare for å dø hele tiden. De må passes på. Faktainnhold har ekstremt kort holdbarhet, noe som betyr at vi må sette inn ekstra krefter på turbulente områder, som Midtøsten.

En av de store overraskelsene da vi begynte å jobbe med innholdet fra papirleksikonet var hvor utdatert det var på verdispørsmål. Det har blant annet ført til at vi måtte skrive alle artiklene om LHBT helt på nytt. Verdiene i samfunnet endrer seg mye på ti år.

Når vi har fått inn fagfolk har de gjort oss oppmerksom på fagområder der forskningen har beveget seg mye, men leksikonet har stått stille siden 60-70-tallet. Et par eksempler har vært det gamle Egypt og jødedommen. Selv forståelsen vår av hvordan verden var for flere tusen år siden forandrer seg.

Leksikonet kommer aldri til å bli «ferdig». Vi slipper ikke opp for oppgaver om vi får oppdatert alt. Her er en liste over oppgaver som kommer i tillegg til kampen mot forfallet. Fordi målet er jo ikke bare å holde forråtnelsen unna:

Politisk dagbok: Ja til digitalisering av litteraturpolitikken

Det er litt kjedeleg å lese framlegget til ny boklov. Det blir som no, berre i form av lov framfor førtiårig «unnatak». Meir spennande er pressemeldinga. Ho handlar nemleg om «digitalisering» og «innovasjon». Når ein vanlegvis snakkar om «digitalisering» av bøker er det e-boka ein siktar til. Ein klagar over Bokskya – eller ser at straumetenester vil kome som i musikkbransjen. Så også med Hadia Tajik:

«Vi vil legge til rette for innovasjon og nye teknologiske løsninger for e-bøker. Loven sikrer derfor mulighet for å utvikle nye prismodeller som kan tilpasses framtidige distribusjonsformer for e-bøker.»

TVANGSDIGITALISERING
Leksikon er den første boksjangeren som blei tvangsdigitalisert. I Store norske erfarer vi kva det faktisk kan bety at papir blir erstatta av #noe_digitalt: Som når ein forfattar skriv papirbok – det tar sin tid. Så bestemmer han seg for å skrive i SNL; dele det han har på hjartet opp i mindre bitar. Til ingens overrasking: Etter eit døgn kjem første lenka på twitter. Forfattaren har nådd fram til lesaran.
Innovasjon
Så er det dei litt flauare møta, når vi sitt ved rundebordet der bokbransje drøftar Boklova. Medan andre forleggjarar melder om lite tilgang på manus eller om eit par hundre versus eit par tusen selde eksemplar. Så blir det blir vår tur til å melde om:

  • Vi publiserer tilsvarande ca 60 bøker i året. 300 aktive forfattarar er i stallen. Dei skriv, blir redigert av flink redaktør, vi publiserer. Akkurat som i eit forlag. Berre med mindre bitar publisert tekst av gangen.
  • Vi har 7000 lesarar i timen. 105 000 per dag. 2 millionar i månaden.

Ja, så klart det er litt urettferdig å samanlikne … SNL er gratis og er den store boka om «alt». Likevel… likevel er det eit anna element, ein kime til innovasjon, og i første omgang er det teknisk: e-pub/app versus html. Kunne det vere at også andre sjangre ville utvikle seg og få fleire lesarar med den reelle sjansen til innovasjon som internett byr på?

Eg trur det digitale endringspotensialet for publisering av tekst (altså det bokbransjen er til for) er større enn for musikk. I motsetning til ei låt er ikkje ein tekst eit like finitt kapittel, ikke eit like avslutta stykke av nokre minutts oppleving. Tekst kan endre seg langt meir som følgje av at formatet kan bli eit anna.

Internett har allereie skapt nye sjangrar. For kva slags boksjanger er ein blogg? Og det skjer litterært artige ting – som når twitter møter haikupoesi. I denne tekstinnovasjonen på nett tar forlaga inga hovudrolle. Dei gjer tafatte forsøk på å endre distribusjonsmetodane for dei eigentleg same produkta. Men ingen forsøk på å endre produksjonsform – og såleis også produkt. I staden arbeider dei for å sikre dei produksjonsformene dei meistrar frå før.

EIN TEKNOLOGINØYTRAL LITTERATURPOLITIKK?
Den nye Boklova er først og fremst fin fordi kulturministeren ser ut til å:

1. Vere opptatt av å binde tiltak fast i måla for kulturpolitikken: Eit mål er «å legge til rette for et mangfold av aktører. Loven skal bidra til å fremme kultur- og kunnskapsformidling, og styrke skriftkultur og norsk språk i begge målformer.»

2. Ville lage litteraturpolitikk uavhengig av format: «Det er departementets vurdering at de litteraturpolitiske målsettingene gjelder litteratur uavhengig av format».

2. Ville oppmuntre til innovasjon i publiseringa av litteratur i det norske digitale samfunnet.

Så langt er departementet mest opptatt av innovativ distribusjon. Men dei glimtar til med denne:
«En teknologinøytral lov reiser en avgrensningsproblematikk for e-bøker. Spørsmålet er om berikede bøker skal omfattes eller eventuelt hvor grensen skal gå. Det er sannsynlig at det også vil skje en utvikling av boken. Å avgrense lovens virkeområde mot berikede bøker kan synes lite fremtidsrettet. Det er imidlertid mulig å legge til grunn en fleksibel bruksdefinisjon. En digital bok vil med en slik avgrensning være en publikasjon som er formatert slik at den kan gjøres tilgjengelig i elektronisk format, der den dominerende delen består av tekst, illustrasjoner og annet grafisk materiale. En digital bok kan inneholde tekst med audiovisuelle elementer, være interaktiv eller på annen måte inneholde elementer som beriker teksten, forutsatt at slike elementer ikke blir det dominerende innholdet.»

«Det egenartede ved litteraturen som produkt gjelder uavhengig av format», står det å lese. Så vi spør: Kva er skilnaden på nettside og bok – gitt at alt dette er likt: Forfattarar skriv. Redaktørar redigerer. Utgivarar publiserer. Lesarar les?

SNL er boka som er blitt ei nettside. Heldigvis hadde Wikipedia gjort det heilt klart at «digitalisering» av leksikon var lik html-format, altså: fulltekst søkbar på internett. Ingen fann på å gjere Store norske til ein serie e-bøker i sal. Eller til ein giga-app (leksikonet ville overtatt mobilen din, det er alt for tungt!). Formatvalet vårt er ein supersuksess etter alle kulturpolitiske målestokkar. No gler vi oss berre til ein teknologinøytral språk- og litteraturpolikk.