Når du har et papirleksikon i hylla ser det veldig troverdig ut. Skinnbind, gullskrift og tykt papir gir en følelse av kvalitet. Vi som jobber tett på leksikon vet derimot at dette ikke stemmer. Vi vet at tekst forfaller svært raskt, papir eller ei. Men det er vanskelig for folk å skjønne at leksikon faktisk er ferskvare. Vi har laget en liten tegneserie som forklarer hvordan kunnskap forfaller.
Papirleksikonet fra 2005 var allerede utdatert da det ble flyttet ut på nett, og mye av innholdet hadde forfalt. Vi har jobbet med å rydde i den gamle teksten frem til nå, og vi er ikke i mål. Men selv når alt er oppdatert og holder den nye nettstandarden vår, vil vi ikke være «ferdige.»
Selv om vi har programvare som sørger for at internlenkene våre ikke råtner, står alle lenkene til eksterne nettsider i fare for å dø hele tiden. De må passes på. Faktainnhold har ekstremt kort holdbarhet, noe som betyr at vi må sette inn ekstra krefter på turbulente områder, som Midtøsten.
En av de store overraskelsene da vi begynte å jobbe med innholdet fra papirleksikonet var hvor utdatert det var på verdispørsmål. Det har blant annet ført til at vi måtte skrive alle artiklene om LHBT helt på nytt. Verdiene i samfunnet endrer seg mye på ti år.
Når vi har fått inn fagfolk har de gjort oss oppmerksom på fagområder der forskningen har beveget seg mye, men leksikonet har stått stille siden 60-70-tallet. Et par eksempler har vært det gamle Egypt og jødedommen. Selv forståelsen vår av hvordan verden var for flere tusen år siden forandrer seg.
Leksikonet kommer aldri til å bli «ferdig». Vi slipper ikke opp for oppgaver om vi får oppdatert alt. Her er en liste over oppgaver som kommer i tillegg til kampen mot forfallet. Fordi målet er jo ikke bare å holde forråtnelsen unna:
… og disse noen er?
Hei Kjell Arild!
Hva mener du med «noen»?
Aha, dei «noen»! Jo, det er heile den flotte gjengen av fagfolk, språkfolk + redaksjon + andre som vil delta i dugnaden og samarbeide om å lage godt leksikon!
Jeg må si jeg ble ganske vred av å lese dette innlegget, ikke minst på grunn av bruken av tendensiøse betegnelser som «forfall!» og «forråtnelse». Den forrige leksikonredaksjonen levnnes ikke mye ære, og man får nærmest inntrykk av at vi som jobbet der, var enten usannsynlig late eller hadde svært lite yrkesstolthet eller kvalitetsbevissthet. Jeg kan ikke huske at det var tilfellet. Tvertimot mener jeg at vi gjorde alt vi kunne for å sikre at leksikonets innhold til enhver tid var både oppdatert, etterrettelig, tilstrekkelig for å dekke det vi oppfattet som brukernes behov og balansert i sin fremstilling.
De rammebetingelser vi arbeidet under, gjorde imidlertid at heller ikke vi var 100 % fornøyd med resultatet vil klarte å produsere. Det vil alltid være forbedringspotensiale (fy, for et moteord!) i arbeid av denne art, og jeg er personlig mer enn villig til å bidra mitt til å realisere dette potensialet. Men da må vi også kunne forvente at det legges litt andre mål på kvalitet enn at stoffet til enhver tid skal være mest mulig oppdatert og reflektere de til enhver tid mest populære nye fortolkninger.
Et leksikon er noe annet enn en dagsavis eller en nyhetssending i etermedia! Etter min mening er noe av et leksikons styrke nettopp det at det i størst mulig grad gjenspeiler nåtidens reflektere og balanserte vurdering av så vel «ny» som «gammel» kunnskap og forståelse. Dette forutsetter faktisk at vi i mange tilfeller trenger å få stoffet litt på avstand i tid, slik at vi rekker både å vurdere nyhetenes holdbarhet over tid og sette dem inn i en kontakst som gjør leksikonarbeidet til noe mer enn endeløs og halsbrekkende nyhetsjakt.
Vennlig hilsen
Jon Gunnar Arntzen
pensjonert (og muligens utdatert) leksikonredaktør
Jeg skjønner både den gamle redaktøren og den nye redaktøren like godt. Det er tamt å høre at den en har jobbet med i mange år, har gått ut på dato, men det var jo en tegneserieoverdrivelse. Det var vel det, Ida?
Hei Jon Gunnar!
Forråtninga eller forfallet Ida skriv om er «tid». Sjølvsagt var ikke folk i den gamle redaksjonen late. Tvertimot er du inne på sjølve svaret sjølv: Rammebetingelser. Sjølve overgangen frå papir til nett betyr ei lang rekkje endringar av organisasjon, måter å produsere på og kva slags kompetanse ein treng for å drive / leie / styre arbeidet.
Vi er heilt samde med deg i at det trengst refleksjonar om kor rakst ein oppdaterer kva. Det tenkjer vi på heile tida: Les t.d. Martes innlegg her:
http://lillenorske.wordpress.com/2012/08/09/takk-for-kommentaren-vi-oppdaterer-artikkelen-om-et-halvt-ar-6/
Det er ikke nødvendig med leksikon. Er det dette livet handlet om, å alltid ha noe man må jobbe med? Aldri ferdi, alltid lenket til livets slaveplikter. Historie eller ei blir alltid bevart på en måte som eksempel gjennom skjønnlitteratur, film, musikk,kunst osv. Tror det ikke er nødvendig faktanotere alt.
Somme bruker livet til å skape og ta inn kva andre har skapt. Andre liker å faktanotere og lese kva andre har notert. Om eg måtte velje, ville eg vald det første. Helsing leksikonredaktøren