Jan Omdahl er litt skuffa over Store norske leksikon, og skriv om det i Dagbladet. Det gir meg ein sjanse til å fortelje kvifor det er viktigare for Store norske å ha oppdaterte og gode artiklar om IS og jihadisme enn å skrive løpande oppdaterte artiklar om utviklinga i nyheitssaker.
Ein fredags kveld rammar terroren Paris, og alle følgjer med. I alle nyheitskanalar. På Twitter, der folk kan fortelje kva som skjer, varsle frå menneske til menneske. Journalist Jan Omdahl fulgte med via leksikon, og oppsummerer «Wikipedia, som meget raskt hadde en solid og løpende oppdatert artikkel.» Så sjekka han Store norske, og blei skuffa: «At vårt hjemlige Store Norske Leksikon flere dager senere fortsatt ikke har publisert noe om terrorangrepet, sier noe om forskjeller i ambisjonsnivå og rolledefinisjon.»
No hadde vi publisert «noe» om Paris – i artiklen om IS. Men vi hadde ikkje ein ny artikkel.
Ingen likar å skuffe folk, heller ikkje Store norske. Vi skal levere. Om Store norske ikkje har fått med seg at Omar Abdirashid Ali Sharmarke er president i Somalia eller påstår at Nora Brockstedt lever, er det flaut. Men samtidig ser vi at folk ventar seg noko meir av Store norske: Vi skal alltid vere korrekte.
Folk kan leve med at ei sak på Wikipedia kan ha feil. Heile prinsippet er at alle kan rette til innhaldet er greit – og det fungerer der interessa er stor. Men for Store norske er det verre å nypublisere tull enn å vere uoppdatert. Derfor må vi ha dei beste til å oppdatere. Dei som har så god oversikt over innhaldet at det dei skriv er til å stole på. Minutt-til-minutt-utviklinga i Paris blir dekt av nyheitsnettsidene og summert opp på Wikipedia, vår rolle er ei anna.
Jobben vår er å formidle kunnskap som trengst for å forstå
I 2012 lanserte vi eit Store norske leksikon 3.0 der vi skulle flytte akademikarane ut på internett. Omdahl meinte då at «det er en pen tanke. Men en forutsetning for suksess er altså at man lykkes med et massivt voksenopplæringsprogram.»
Er Store norske uambisiøst, ei bleik skugge av Wikipedia, om vi ikkje gjer det?
Spørsmålet er kva som er jobben. Korleis kan akkurat du gjere internett til ein betre plass å vere? Det er ved å twitre når du er der det skjer. Det er ved å oppsummere tweetane og pressemeldingane til siste nytt når du er på vakt i Dagbladet. Det er å syne til nyheitssakene når du vil oppdatere Wikipedia. Men for oss i Store norske er den viktigaste jobben å passe på at artiklane om IS og jihadisme gir folk bakgrunnskunnskap til å forstå terroren i Paris.
«Leksikon er leksikon»
Det er lett å tenkje at leksikon er leksikon. Tidlegare var leksikon både Google (Hvordan knytte slips?) og autoritativ lærebok. Men nå finst Google, og på Wikipedia finn vi eit uttrykk for summen av det folk veit. Men den autoritative innhaldet bør ikkje bli verande i papirbøker folk ikkje kan lenke til. Eller i forskingsrapportar folk ikkje forstår. Dei som har fagleg autoritet må skrive på nett. På eit språk folk forstår. Det oppdraget tar Store norske leksikon.
Summen av det vi til saman veit blir betre om dei som kan ting best også bidrar.
Våre fagansvarlege bidrar ved å definere og analysere, ved å ta på seg jobben med å komprimere det fagfolk veit. Dei balanserer innhaldet, så det står mest om det viktigaste. Dei passar på å formidle kunnskap som er viktig å ha med seg vidare. Til og med dersom TV2 aldri har emnet i nyheitene.
Ein sensasjon?
I 2009 skreiv Omdahl: «Det ville være sensasjonelt om et norsk leksikon skulle lykkes med det knapt noen andre har klart: Å slå Wikipedia og en verden av wikipedianere på hjemmebane.» Vi har aldri tenkt å slå Wikipedia. Vi elskar Wikipedia. Samtidig meiner vi Store norske også hører heime på banen. Vi har ein annan funksjon. Vi har andre skribentar.
Så i 2015 var ikkje nyheitsmediet Twitter samde i at internett hadde trengt ein ny Store norske-artikkel om åtaka i Paris i løpet av nokre timar:
Det kjem nye nettsider kvart einaste sekund. Det er ikkje mangel på informasjon som er den nye utfordringa, heller ikkje å samle denne informasjonen. Det er å sile informasjon og vurdere informasjon. Det er å skape innhald som er tenkt på, tygd på og gjennomarbeidd før det blir publisert. Det er dette du er best til jo betre du kan eit emne. Det er dette Store norske skal bidra med på internett.
I løpet av det halve året som har gått siden jeg begynte som redaktør i Store norske leksikon har jeg fått samarbeide med dyktige forskere på mange felter. Geologer, demografer, havforskere, matematikere og mange flere. Det er disse fagfolkene som skriver leksikonet. Vi nærmer oss 500 fagansvarlige som holder artiklene oppdatert på hver sine felter. I tillegg får vi enkeltartikler fra spesialister der det trengs.
Våre fagansvarlige og artikkelforfattere driver forskningsformidling av beste merke. Men det er snakk om en litt annerledes form for formidling. Annerledes enn alle arenaene der man må vekke oppsikt med en nyhet eller en overraskende vri for å få oppmerksomhet. I våre artikler oppsummerer forskere og andre fagfolk hva de og kollegaene vet med rimelig sikkerhet. Vi legger vekt på å formidle den grunnleggende, veletablerte kunnskapen på hvert felt. Leserne kommer fordi de lurer på noe. De må ikke overtales til å lese.
Også hos oss må ekspertene anstrenge seg for å forklare så folk forstår. Vi arbeider hele tiden for å gjøre artiklene våre lettere å lese, selv om noen av dem fortsatt er for vanskelige. Som en av redaktørene i leksikonet er en viktig del av jobben min å gjøre fagstoffet mer tilgjengelig. Og oppdatert skal vi selvsagt være. Derfor kan du lese ferske leksikonartikler om aktuelle temaer som innholdsmarkedsføring, havforsuring eller e-sigarett.
Men vi ser ikke verden med nyhetsbriller.
Leksikonartikkelen er en mer sindig sjanger enn nyhetssaken, og har mye lengre holdbarhet. Samtidig er leksikonartikkelen som skapt for nett. Hver time, hvert minutt er det nemlig noen som søker etter faguttrykk på norsk. Hva er en kilowattime, og hva tror buddhister på? Hva slags sykdom er sklerodermi? Og hvem er Amalie Skram eller Donald F. Tusk? Rundt 200.000 ganger i døgnet finner noen fram til en av artiklene i Store norske leksikon – de aller fleste via generelt nettsøk. Det betyr at snl.no er et veldig stort nettsted etter norsk målestokk. Fagfolkene som skriver for leksikonet når ut til mange. Og fordi artiklene våre er signert av artikkelforfatteren og merket med hvem som er fagansvarlig, kan leserne være trygge på at det er kompetente folk som står bak. Et annet kvalitetsstempel som er viktig for oss, er at de åtte norske universitetene er medlemmer av utgiverorganisasjonen Foreningen Store norske leksikon. Universitetene har mye av æren for at det tradisjonsrike leksikonet lever og utvikler seg videre på nett. En stor andel av våre fagansvarlige og forfattere er også ansatt ved et universitet.
Det er inspirerende å se innsatsen til de fagansvarlige og artikkelforfatterne på den ene siden – og pågangen av lesere på den andre. Det som slår meg, er at fagfolkene som bidrar til leksikonet også formidler holdninger. De gir et håndfast eksempel på universitetenes og forskningsmiljøenes bidrag til resten av samfunnet. De hjelper til med å lære skoleelever og andre å se etter hvem som er avsender av informasjon på nett. Og ikke minst viser de fram at vitenskapelig kunnskap er mer solide saker enn stadig skiftende nyhetsoppslag om siste nytt fra forskningen kan gi inntrykk av.
Små organisasjoner gjør som krepsdyr. De slipper skallet for å kunne vokse. Store norske leksikons redaksjon er på flyttefot.
Vi har flyttet fra Vitenskapsakademiets lysekroner i Drammensveien til Myrens verksted på Torshov, der vi forsøker å smelte inn blant teknologibedriftene.
Et lokale forteller om og påvirker en organisasjonen på så mange måter – når det gjelder kommunikasjon, møter (planlagte og uforutsette), kultur og identitet. Man må leie krypinn etter lommeboka og etter hvilke oppgaver man vil løse bedre. Så; vassende i tomme flyttepappkasser og uten tilgang til fellesområdet på PC-en får man tid til å filosofere: Hvor kommer vi fra, hvem er vi og hvor skal vi?
Nybrottstid
Det er drøyt fire år siden leksikonets forrige og noe mer dramatisk hamskifte, etter at Kunnskapsforlaget sjenerøst donerte leksikonet til en storstilt og farefull redningsaksjon. På en dårlig dag kan det være stor styrke i en stivet skjorte og en presset bukse. Videnskapsakademiets ærverdige bygning på Skarpsno ble slik et trygt hjem for en nasjonal hukommelse som var satt litt ut av spill. Det var presesNils Christian Stenseth, leksikonets utrettelige våpendrager, som åpnet dørene. Øyvind Sørensen innlemmet oss i Akademiets stab. Øyvind Østerud og Kirsti Strøm Bull var aldri vonde å be når man trengte råd. Leksikonets skjulte helt og regnskapsmedarbeider, Elisabeth Dahl, ble utlånt fra Akademiet og sørget for at folk fikk betalt. Nærheten til Akademiet gjorde at Akademimedlem Lauritz S. Sømme tok turen over plassen og ble redaksjonens første nye fagansvarlige.
Stallen i Akademiet ga redaksjonen en atmosfære av oppstart. Ingen av oss hadde laget leksikon før.
Men vi var få personer som satt tett og med en overbevisning om at det beste argumentet skulle vinne frem. Det var alle mot alle og mye på sparket. Fagansvarlige som kom innom må ha blitt slått av en overgang fra en drillet redaksjon i Kunnskapsforlaget til en uerfaren, men pågangsvillig og risikovillig gjeng strødd rundt med laptoper i saccosekker.
Akademiet ga samtidig prosjektet kredibilitet i redaksjonens læretid, omgitt som vi var av akademikerhelter, Abelprisvinnere og Kavliprisvinnere. Av og til slang det en og annen Nobelprisvinner innom. På vår første representasjonsoppdrag på Abelutdelingen ble vi starstruck av Kongen, men etterhvert ble vi både mer belevne og blaserte på Abelfesten. Og hver dag åpnet med visdomsord fra en alltid like positiv Arve Johnsen i 1. etasje.
Vår umulige hage av leksikonartikler har i løpet av tiden hos Videnskapsakademiet blitt et langt mer ryddig og velstelt parkanlegg. Selv om vi ikke har alt på stell, blir vi stadig likere det Kunnskapsforlaget som overlot leksikonet til oss. Det er rutiner og prosedyrer for stort og smått. Redaktører og fagansvarlige har blitt proffere og fått mer selvtillitt. Forventningene til et leksikon med 130 000 brukere hver dag er betydelig høyere enn da vi startet.
Det var ikke gitt hvordan leksikonorganisasjonen skulle utvikle seg, og det har vært stormfullt og regelrett farlig. Til sist fant vi land – og ble Foreningen Store norske leksikon, der alle universitetene er medlemmer sammen med Sparebankstiftelsen, Fritt Ord, NFFO og Videnskapsakademiet. Det er denne organisasjons- og finansieringsmodellen som er leksikonets fundament.
Visjonen justert
Det er en sunn livsinnstilling å se forandring som noe grunnleggende godt. Så når vi nå har tatt av oss Akademiets stivede skjorte og må holdes oppe av vår egen ryggrad, når vi ikke lenger kan søke råd hos Francis Sejersted. Hva ser vi da?
Redningsaksjonen for leksikonet ble båret frem av en sterk visjon om et norskspråklig, redigert og signert leksikon; det skulle bygges videre på en nasjonal hukommelse med historie tilbake til unionsoppløsningen. Leksikonet skulle bidra til å legge til rette for en opplyst offentlig debatt (jfr. Grunnlovens §100, som Francis også sto bak). Terminologi og thesaurus skulle være en ressurs for norsk som fagspråk. Ikke minst skulle leksikonet være lett tilgjengelig for studenter og skoleelever slik leksikon alltid har ønsket, men kanskje ikke alltid har levd opp til. Alt dette ligger fast.
Kjernevirksomheten i et leksikon er produksjon og redigering av artikler. Men vi har også lagt vekt på å være nyskapende teknologisk. Og med mål om å være godt integrert i nettøkologien, er Myrens verksted et godt sted å være. På Torshov får leksikonet kontakt med andre som publiserer digitalt innhold. Forskning.no og NRK Østlandssendingen er vegg i vegg.
Flytting henger sammen med vekst, og leksikonet har styrket redaktørkorpset. En tryggere økonomi førte til at vi like før sommeren i rask rekkefølge ansatte nye redaktører: Andreas Tjernshaugen, Guro Djupvik og Erik Bolstad. Og kommer du på besøk blir dere bedre kjent.
For i det nye lokalene har vi bedre plass. Man kan ha møter uten at de andre redaktørene må iføre seg hørselvern. Man kan snakke i telefonen uten å sette seg i entreen. Ingen trenger lenger å avholde møter utendørs på grunn av trappeproblematikk. De nye kontorene er universelt utformet.
I mange år har Store norske vært et prosjekt i oppstart. Nå er vi blitt voksne, snakker om drift og byr på kaffe rundt et langt møtebord. Store norske har kommet for å bli.
Årsmelding er snøen som falt i fjor. Men årsmelding er også en sjanse til å gi andre innsyn i hvordan det egentlig står til. Til å se bak eksemplene og de utvalgte suksesshistoriene. Mange organisasjoner er ikke så glade i å dele mange tall om seg selv. Vi deler dem gjerne! Så i årsmeldinga finner du det vi veit om hvordan det går med Store norske leksikon. For deg som ikke er interessert i å grave – her er kortversjonen:
Er SNL redda nå?
Ja. Vi har fått nye eiere. Universitetene er med. Kulturpolitikerne støtter oss. Både eiere og inntekter er endelig i orden. Vi har kort sagt redda SNL for framtida.
Hvor mange leser SNL – og hvorfor?
Folk leser oss for å lære og unge leser oss aller mest. De fleste artiklene blir lest i løpet av et år. Noen tusen av dem er skikkelige «kioskveltere» og blir mye mer lest enn andre. Typiske skoleartikler spiser nesten hele topplista. Voksne leser oss også, særlig fordi de vil forstå overforbrukte ord som kognitiv, vil vite mer om ting i nyhetene, som Den islamske stat, eller fordi de er bekymra for helsa si – eller en blanding. Se sklerodermi!
I november hadde vi 129 000 lesere (økter) per dag i snitt. Fra 2011 har vi økt med 162 prosent.
I fjor økte leserskaren med 32 prosent. Det er ikke så verst. Vi har hatt en økning på 36 prosent i treff fra Google.
35 prosent leser oss fra mobil og nettbrett.
Kildehenvisning i mediene økte med 25 % i fjor. Journalistene trenger oss!
Vi prøver å være lette å få fatt i, kritisere og spørre. I sosiale media hadde vi 3 553 interaksjoner, 2 964 unike brukere og 1,4 millioner visninger i fjor. I kommentarfeltet vårt er folk mest opptatt av å stille spørsmål om helse.
Er SNL oppdatert?
Snl.no er blant de norske nettstedene med mest innhold. I bunn og grunn er det galematias å skulle holde 186 501 nettsider oppdatert. Men opplegget vårt for å få det til funker stadig bedre: Det ble skrevet 2206 helt nye artikler i 2014. 17 880 650 tegn ble produsert – det betyr at omtrent 36 000 000 tegn ble kvalitetsikra eller skrivi i løpet av året. Hver dag kvalitetssikres 70 artikler på snl.no. 15 prosent av artiklene i SNL/SML blei endra i fjor. Og ellers:
Under de 15 store fagkategoriene i SNL skjuler det seg i alt 3 498 fagområder. I 2014 jobba vi aller mest med geografi, samfunn, medisin, historie og kunst og estetikk.
Hvem skriver SNL?
SNL blir ikke skrivi av en redaksjon, men av et stort lag fagansvarlige. Vi har 426 fagansvarlige. Andre måter å bidra på er som fagmedarbeider, forfatter, feiljeger eller som forslagsstiller. I 2014 var det 862 mennesker som bidro i SNL. En fjerdedel av dem er særlig aktive. SNL har 27 skikkelige storprodusenter.
Nå kan leserne tydligere se hvem ekspertene som bestemmer over leksikonet egentlig er. 200 av dem jobber ved universitetene. Alle de åtte universitetene blir mer og mer synlige som avsendere av kunnskapen som blir formidla i SNL.
60 % av de fagansvarlige produserte over 1 000 tegn.
Halvparten av de 3 498 fagområdene har en fagansvarlig.
SNL utvikler vårt eget CMS. I fjor fikk vi to priser av Designrådet: «Merket for god design» og «Design for alle». Den siste – prisen for universell tilgjengelighet – hadde aldri vært gitt til et nettsted før.
Vi er for datadeling og har begynt å automatisk mate inn tall fra Statistisk Sentralbyrå og Verdensbankens åpne API.
I 15 av alle sine i dag nøyaktig 38 år på kloden har Erik Bolstad arbeidd i NRK. Nær sagt heile vaksenlivet er levd og lært i rikskringkastinga. I dag er han produkteigar for NRK TV og NRK Radio på «alle ikkje-kringkasta plattformar». Frå august av er Erik i Store norske leksikon-redaksjonen.
Då du offentleggjorde jobbskiftet, var fjesboktråden din full av «rett mann på rett plass»… – Ja, det er utruleg fint at det ikkje berre er eg som tenkjer at eg kan passe inn i ein leksikonredasjon! Det kjenst litt som å kome heim å skulle byrje i SNL; då eg var liten las eg nesten heile Store norske frå A-Å; og eg er nok kjend som ein nerd av dimensjonar.
Samanlikna med NRK er ikkje Store norske så veldig stort. Du går frå den breie kringastaren til den vesle iherdige folkeopplysaren. Kvifor vil du skifte beite? – I hovudet mitt liknar SNL og NRK ganske mykje: Samfunnsoppgåva er folkeopplysning og kunnskap på ein ikkje-kommersiell plattform. Eg har fått gjere utruleg mykje fint i NRK, men kjenner at eg har lyst på ei litt større utfordring: Å verkeleg få SNL ut til folket.
Då vi snakka saman fyrste gong sa du at du gjekk inn for å leggje ned alle NRK-nettsidene med under 100 000 brukarar per dag. På våre beste dagar har SNL 145 000. Snart er det du som har ansvaret for SNL-lesarane. Kva tenkjer du lesartala våre skal bli? – Det er ikkje eit mål i seg sjølv å ha uhorveleg mange brukarar; men om vi skal nå målet om meir folkeopplysning og meir kunnskap i samfunnet må SNL nå litt fleire lesarar enn i dag. Eg trur det fyrste steget for SNL er å bli meir synleg i samfunnet, så fleire veit at leksikonet framleis finst og kor vellukka SNL eigentleg er. Det er ein fantastisk kunnskapsbase som er nesten unik i verda. Som nordmann – og snart SNL-tilsett – kjenner eg at eg blir verkeleg stolt!
Leksikon er per definisjon temmeleg tørt. Kjem du til å ville fylle leksikonsjangeren med levande lyd og bilete? – Nei, nei, nei. Leksikon er ikkje tørt. Leksikon er gøy! Eg trur at dei aller fleste artiklane har det heilt fint med å vere berre tekst og illustrasjonar; det er litt for mange som har stor tru på video som den store problemløysaren.
Du skal starte med å bli godt kjend med leksikondyret ved å redigere artiklar. Er det fag du er meir opptatt av enn andre? – Geografi er kanskje emnet eg bryr meg mest om. Land, norske kommunar, geografi, språk og politikk. Eg har akkurat flytta alle bøkene mine, og måtte eigentleg fnise litt over noko av det eg har i bokhylla mi. Kommunesamanslåingshistorikk, minst ti bøker om internasjonale grenser i ulike formar og 300-400 bøker om norsk, engelsk, tysk og hebraisk.
Du er pappaen til Yr. Kva seier det om mennesket Erik at du blei svanger med den ideen? – Eg er ikkje spesielt oppteken av vêret, men eg er tykkjer formidling av store datamengder er utruleg spanande. Problemet med mange vitskaplege vêrtenester er at dei eigentleg ikkje bryr seg om brukarane forstår varselet eller ikkje. Vi starta med alle føtene godt planta i vitskapen, men filte og tilpassa presentasjonen til dei aller fleste kunne forstå han. Yr er kanskje det eg er aller stoltast over å ha fått vere med på å lage, vi skapte ein slags revolusjon i vêrvarslingsformidling.
Eg las at du har arrangert noko så uhorveleg spennande som ein postnummerdugnad? – He he. Ja. Eg har liksom blitt han «postnummermannen». Eg prøvde å få Posten til å gje oss geografiske koordinatar til alle dei norske postnumra. Det hadde dei ikkje lyst til, så då arrangerte eg dugnad der 600 ulike personar sat og hjelpte til med å plassere postnummer på kart. Desse koordinatane blir brukt i ein haug ulike tenester i dag: Vêrvarsel på Yr, logistikk hos FedEx, dataanalyse av skattelister og mykje meir. Eg er veldig oppteken av frie data; det kan ha så mykje større ringverknader enn det kvar enkelt klarar sjå for seg.
Og så har du sørgja for at Internett inneheld alle palestinske grunnlovutkast. Ein heilt naturleg oppgåve å ta på seg, tenkjer du? – Nja… njei… Eg var valobservatør ved det (hittil einaste) palestinske parlamentsvalet for nokre år sidan, bl.a. saman med ei venninne som er ein slags grunnlovsekspert. Vi forstod plutseleg at vi hadde ei meir komplett samling av dei palestinske grunnlovsutkasta enn dei fleste andre, og fann ut at vi skulle publisere dei. Det er litt gøy å sjå at CIA og FBI jamleg er innom sidene…
Hm, viktig innhald med andre ord! I tillegg har du passa på at nettet har reisande badeender. Er det eit slags fredsprosjekt?
– Nei, men det er eit veldig bra triks for å kome i prat med folk! No har badeendene mine vore i 60 land eller noko slikt, og dei er verkelege døropnarar. Alle forstår jo at ein fyr som reiser rundt med badeender ikkje er skummel, og så inviterer dei deg på middag, vodka eller kaffi.
Om eg til sist nemner at du sjølvsagt også har brukt tida di på Byggmakker, målsak, husflid, Norsk barneblad, Oslo nye sparebanks fond, kolonihage, seksuell ungdomshelse og å studere imponerande flittig og flinkt og at du har fått designpris frå kulturministeren – har eg fått med meg det meste då? – Ikkje verst! Eg kan kanskje føye til eit par faktabøker om land i Latin-Amerika og Afrika, at eg har vore vikarierande språksjef i NRK, at eg fuskar i programmeringsfaget og at eg gler meg noko inmari til å byrje jobben i Store norske!
I mai starter Guro Djupvik i SNL. Guro er utdanna litteraturformidler fra Universitetet i Oslo. Siden 2006 har hun arbeidet i Leser søker bok som redaktør og som biblioteksrådgiver, de siste årene også som nestleder.
Hva skal du gjøre for SNL? – Jeg skal være redaktør og organisasjonsrådgiver. Det betyr at jeg skal være med på å bygge opp organisasjonen SNL og utvikle og vedlikeholde nødvendige samarbeid med andre, slik at SNL fortsatt er en relevant kunnskapsformidlende aktør i norsk offentlighet.
Oi, så gøy. Fortell oss noe mer uformelt. – Jeg er Eidsvollpatriot, og ikke bare på grunn av 1814. Jeg har to barn, én mann og ett hus. Jeg er langt over gjennomsnittet opptatt av strikking og starta med det før det ble trendy. Det er en av mine post-apokalyptiske overlevelsesferdigheter, ved siden av å dyrke egne grønnsaker.
Hvilket forhold har du til leksikon? – Jeg har dessverre ikke fått noe særlig gjennomslag for bruk av oppslagsverk i min familie. «Høgderæv» blir godkjent i Scrabble, til tross for at det ikke står i noen ordbok. Vi hadde ikke Store norske i hylla da jeg vokste opp. Det nærmeste jeg kommer er litteraturhistorisk leksikon og et oppslagsverk om kvinner i litteraturen som jeg kjøpte sjæl da jeg studerte. Det må ha vært på bakgårdssalg på Tronsmo.
Hva tenker du om leksikonet på nett? – Det er det mest praktiske formatet for et moderne leksikon. Jeg har mer trua på et leksikon som er levende. Det er håpløst å tro at du kan ta et tverrsnitt av virkeligheten og presentere det som sannhet, slik tanken med papirleksikonet gjorde. Nettet er den eneste måten å drive denne typen folkeopplysning på i samtida vår.
Godt svar. Hva håper du at vi skal få til? – Klare å lage oppdatert kunnskapsformidling på alle de felter vi har satt oss fore. Vi er godt på vei, men det krever mye jobb å holde alle maurene i samme tue. Jeg ønsker å bidra til den gode gammeldagse folkeopplysningstanken. Det er viktig at folk finner kunnskapen og bruker den til det de trenger. I dag er det vanskelig å vite hvilke autoriteter du kan forholde deg til.
Hva er det som gjør at vi kan stole på leksikonet som en autoritet? – Man kan ikke si at leksikonet alltid vil være sant, men så lenge leksikonet baserer seg på forskning, så er det mer etterrettelig enn andre måter å bygge kunnskap på. Leksikonet er heller ikke drevet av kommersielle krefter, noe som gjør det mindre sannsynlig at vi har andre hensikter enn å nærme oss sannheten.
Kan du si noe om hva som engasjerer deg, sånn til slutt? Det jeg brenner mest for er at folk skal få like muligheter. Det krever at ferdigheter og kunnskap ikke er forbeholdt de få. Her er jeg sikker på at SNL spiller en viktig rolle.
Til sist, Anne Marit sjefredaktør: Har du noen ord om hvorfor du har ansatt Guro? – Fordi Guro både er en erfaren organisasjonsdame og en erfaren redaktør. Hun er en blanding av ekstremt solid og energisk.
Var det av samme grunn du ansatte henne da du ledet Leser søker bok? – Nei, det er det ikke. Da var Guro student, og det jeg ble imponert over da var at hun våga å møte veldig kjente forfattere og at hun samtidig fikk så mange positive tilbakemeldinger. Som Wera Sæther sa det: «Jeg var veldig skeptisk da du satte meg opp med en så ung dame. Men det må jeg si, hun er vidunderlig flink.»
Og med det ønsker vi Guro velkommen til redaksjonen!
Andreas Tjernshaugen er 42 år og kjem frå jobben som kommunikasjonssjef i Bioteknologirådet. Han har vori forskingsleiar i CICERO og har ein doktorgrad om politikken rundt fangst og lagring av CO2. Det Andreas liker best, er å formidle kunnskap. Derfor skriv han bloggar og bøker om fugl og fisk, og no skal han bli leksikonredaktør.
– Kva forhold har du til leksikon? – Då eg var liten ønska eg meg inderleg eit leksikon. Til sist fleska mormor til og gav meg Aschehoug og Gyldendals store norske.
… og no skal du redigere det same leksikonet. Er det område i leksikonet der du tenkjer vi bør endre historieskrivinga? – Eg har ikkje finni innhald eg blir opprørt over på fagleg grunnlag. Men eg brenn for kommunikasjon og formidling. Mange artiklar i SNL er tunge og vanskelige å lese. Eg har veldig lyst til å gjere dei lettare å ta fatt på for folk som ikkje kan innhaldet frå før.
– Er det fagfelt du er meir opptatt av enn andre?
– Nesten alle tema er artige, men eg er ekstra glad i alt som har med dyr å gjere. Og ganske nerd når det gjeld akvariefisk. I dyrebutikkane finst berre ei akvariebok som ikkje er omsett, men skrivi på norsk. Den har eg laga.
– Redaktørjobb betyr eigentleg rydding. Like før du kom i dag måtte vi rydde solformørkelse i ein fei fordi det plutseleg var masse lesarar der. Liker du å rydde? – Eg liker å rydde i språk, å forklare så folk forstår. Eg har drivi mykje med å redigere fagstoff til eit breidt publikum, som i redaktørjobbane i tidsskifta Genialt og Klima.
– Om vi no ser framover: Korleis står det til med SNL om 50 år? – Ambisjonen må vel vere at det blir brukt. Og at innhaldet er både sant og forståeleg. Eg har formidla fagstoff både på papir og nett, og har tenkt mykje på korleis den transformasjonen endrar vilkåra for korleis vi les, men også korleis vi skriv til og kommuniserer med kvarandre. Det er spennande å føre leksikontradisjonen vidare midt inni desse endringane. Nettet er skapt for oppslagsverk. Eigentleg ligg alt til rette for å lage eit mykje bedre leksikon. Sett bort frå det med penga.
– Ja?
– Då mormor gav meg leksikon, gjorde det eit grundig innhogg i pensjonsøkonomien hennar. Ho måtte betale det leksikon kosta om ho ville ha det. Sånn er det ikkje meir. No må bra innhald konkurrere med ikkje så bra innhald. Det gjer det vanskelegare å få den finansieringa som trengst til det gode innhaldet.
– Snart er du fyren som skal hjelpe hundre fagansvarlege i SNL. Kan vi få vite noko meir om Andreas som menneske? – Eg padlar i Oslofjorden og syklar Nesodden rundt.
– Artig. Men hva med noko meir kuriøst? Kva er det rareste du har gjort? – Eg song solo i eit fjernsynsprogram heile Sverige såg. Endå eg ikkje er spesielt god til å synge.
– Det var gøy! Kva skjedde?
– Som ungdomspolitikar i eit lite parti kjempa vi for å få merksemd. Vi danna «Gutar mot Barbie» og stilte eit gutekor i beste sendetid på NRK. Det blei ein braksuksess. Svensk televisjon ville fly oss over for å gjenta, men dei hadde berre råd til å betale fly for eit par av oss. Då blei det meg som blei solist. Ikkje akkurat like stor suksess.
– Det vil vi sjå! Kan vi Google det?
– Hehe. Det var heldigvis før alt blei lagt ut på nett. Folk hugsa det lenge nok likevel. Ti år seinere kunne folk ringe og be meg uttale meg om Barbie. Men det der er snøen som fall i forfjor. Det var i eit anna liv. No er eg opptatt av akvariefisk.
Seier Andreas. Ein time seinare kjem lenkene for alle som vil bli betre kjend med akvariemannen:
Her forklarer Andreas oss vaksne kva som er så interessant med akvarie. Og seriøst: Soga om fisken som hoppa for kjærleiken er rørande. Eg kjende meg i alle fall att.
Hvor sprø må man være for å satse på et egenutviklet CMS?
Store norske leksikon er basert på et hjemmekodet publiseringssystem. Blant internettekspertene er det regnet som galskap, fordi det er dyrt, vanskelig å vedlikeholde og krever høy kompetanse i en organisasjon.
I 2010 var vi en ny redaksjon som overtok leksikonet. Oppgaven var å redde det. Den synlige jobben handlet om design og oppdatering av artikler. I kulissene var spørsmålet om koden skulle kastes, og leksikonet reddes ved at det ble flyttet over i et profesjonelt publiseringssystem.
Men tida var knapp, og leksikonet måtte få mange nye lesere fort. Planen ble å satse på nødløsninger og lapping på koden. I dag er vi stolte over å utvikle vårt eget spesialiserte publiseringssystem.
Alle trenger CMS
Alle som publiserer innhold på nett må forholde seg til et publiseringssystem, eller det som med bransjelingo blir kalt et CMS, content management system. Det finnes et utall store CMS-leverandører som dekker nær sagt alle typer behov der ute. For de fleste som skal lage en hjemmeside er utvalget overveldende, og tilbydere som WordPress, Squarespace, Joomla, Jimdo, Weebly, Concrete5, Drupal, Episerver og Mediawiki gir deg det du trenger for å få innholdet ditt på nett.
Alle er laget for å dekke litt ulike behov, og sjansen er god for at ihvertfall ett av dem gjør jobben du er ute etter, om du så skal blogge om sko, selge sokker, systematisere strategier i Warcraft eller lage en turistguide til Bømlo.
Ikke bygg ditt eget!
Men noen behov er mer spesifikke enn andre, og har du kommet på et genialt nettkonsept som verden fortsatt har til gode å se gjennomført, eller ønsker å publisere innhold på en måte som ingen andre har tenkt på, er du kanskje avhengig av funksjonaliteter og strukturer som ikke finnes som en ferdiglagd pakke fra før. Isåfall må du kanskje bygge ditt eget CMS.
Internett advarer deg imidlertid om at dette må du ikke finne på. Dette gjør de i store bokstaver og ved å bruke ord som ‘galskap’, ‘uaktuelt’, ‘ulønnsomt’, ‘skjødesløst’, ‘naivt’ og ‘uetisk’. Om det finnes mange CMS-er der ute fra før, finnes det enda flere måter å fortelle deg at verden ikke har behov for at du bygger et nytt et: Internett trenger ikke flere CMS-er, hva du nå enn har tenkt å publisere. Internett har ikke godt av det, og din mentale helse og din økonomi vil være de største taperne av alle, om du skulle bestemme deg for at du absolutt vil ha noe eget.
Å sminke grisen
Vi i Store norske leksikon bruker et egenutviklet CMS. Kunnskapsforlaget, eierne og utgiverne av Det Siste Papirleksikonet og Den Første Nettversjonen av Store norske leksikon, skrev all koden som lå bak nettsiden selv den gangen de i 2009 slapp den åpne digitale versjonen av leksikonet. Da nye eiere overtok i 2011 bygde vi videre på den eksisterende koden, og lanserte i 2012 en ny design og front på snl.no, mens en stor del av det opprinnelige maskineriet bak var bevart.
Dette ble kalt å sminke grisen. Kunnskapsforlaget hadde begrenset med tid og ressurser da de lanserte nettsiden i 2009, og enda mindre muligheter til å vedlikeholde den ordentlig etterpå. Koden vi overtok i 2011 bar preg av dette. Derav dette med gris. Vi skulle hovedsaklig rette på det leserne så og jobbe med front-end. Derav dette med sminke.
Plastikk og kakedeig
Da vi lanserte nye nettsider i 2012 var det uten fungerende kjernefunksjonaliteter for skriving og redigering, nettsiden var kronisk ustabil, vi hadde måttet skrote bildeopplasteren vår og vi led av stor teknisk gjeld. Vi hadde ikke hatt mulighet eller tid til å prioritere vedlikehold av det underliggende systemet etter at vi overtok, og vi ble nødt til å betale prisen. Hver eneste e-post vi sendte ut til leksikonets fagansvarlige inneholdt en overvekt av ‘unnskyld’ og ‘det blir bedre snart’.
Når Ida Jackson har snakket om relanseringen av SNL og CMS-et vårt i offentlige sammenhenger, har hun pleid å omtale det som et fly av plastikk og kakedeig, i en metafor lånt fra Donald Duck. For Ida, som hadde ansvar for utviklingen fram til lansering, og for alle oss som var om bord i flyet, opplevdes det som om glasuren og konditorlimet konstant ga etter mens flyet var i full fart, og kun kreative nødløsninger og brannslukking gjorde at vi ikke alle sammen krasjet og brant i tiden fram til og etter lansering.
Å lure politikere
Nå i 2015, fire år etter at vi overtok, steller vi fortsatt med den samme grisen. Vi har dermed gått på tvers av alle anbefalinger fra alle kunnskapsrike internettentreprenører og gjort noe sprøtt og uansvarlig og skjødesløst og fjollete.
Ingen av oss som var med på lanseringen av nye nettsider i 2012 hadde tenkt at vi skulle sitte i 2015 og være fornøyd og litt imponert over triksene klovdyret vårt nå kan. Grunnen til at vi bestemte oss for å putte kjole og mascara på grisen, og ikke bytte den ut med en hest, tiger eller antilope, var nemlig at også vi hadde ekstremt tidspress og begrensede ressurser.
Leksikonets nye eiere hadde bevilget prosjektmidler i tre år, og det var den tiden vi hadde på å bevise at snl.no hadde livets rett. Planen var derfor å beholde grisen og la den forføre politikere og pengefolk med sine dyre klær, for så å smugle den ut bakdøra og erstatte den med noe som hadde et penere indre, så snart leksikonets framtid var sikret.
En unik gris
Men greia er: vi har blitt riktig så glad i grisen vår, og vi har skjønt at den kan noe som resten av Internett fortsatt har til gode å få til like bra. Selv om ting så rotete ut da vi overtok nettsiden, hadde Kunnskapsforlaget, ved Petter Henriksen, hans redaksjon og hans utviklere, gjort noe svært riktig og smart da de gjorde grunnarbeidet og startet å bygge et CMS fra bunnen av.
Og etter at det hadde blitt litt verre, ble det faktisk bedre. Alt vi hadde av tidsplaner og estimater sprakk, men med systematisk og nitidig jobbing fikk vi litt etter litt de gamle funksjonalitetene tilbake i fin form, pluss noen nye. Etter et par år fikk vi til og med et flunkende nytt system for bildeopplastning og –visning. Selv om det var dyrt og vondt fikk vi etterhvert også oppgradert de underliggende komponentene, tettet sikkerhetshull og forbedret oppetid.
I mellomtiden hadde vi også rukket å vurdere hva som fantes av alternativer til grisen vår der ute. Og selv om utvalget var stort, og selgerne var flinke til å prate, viste det seg at Store norske leksikon på nett hadde behov som ikke så lett lot seg dekke av flunkende nye, skinnende, eksternt utviklede CMS-er.
Et system for samskriving
Det å drive et fagredigert leksikon er en veldig spesifikk, men samtidig enkel ting: Det er å få flinke folk til å skrive tilgjengelige tekster om ting de har greie på, rett på nett. Selv om grisen vi overtok trengte både sminke, nye klær og en grundig overhaling før dens indre skjønnhet kom for en dag, så viste den seg å være det mest egnede dyret for å gjøre jobben til sist, tross alt.
CMS-et vi overtok var ikke tilstrekkelig for å lage et fullgodt, fagredigert leksikon. Men det inneholdt det strengt nødvendige, og la klare føringer for i hvilken retning vi kunne utvikle det videre. Alle nyvinninger som har kommet i ettertid har dermed bygget på det konseptuelle fundamentet vi arvet. Dette har gitt oss muligheten til å utvikle det grunnleggende konseptet om et hierarkisk organisert samskrivingsprosjekt innenfor vide, men samtidig klart definerte rammer.
Det er fortsatt store brikker som må på plass før vi kan si at vi leverer et 100 % tilstrekkelig verktøy for leksikonskriving. Vi mangler blant annet et referansesystem, infrastrukturen for simultanskriving og versjonssammenlikning er langt fra perfekt, og gode metoder for å integrere rikt medieinnhold er under arbeid. Vi jobber dessuten med svært små budsjetter og begrensede interne ressurser, sammenliknet med alle andre store, norske nettprosjekter.
Men siden systemet vårt er utviklet etter gode, grunnleggende prinsipper og med ett hovedmål i tankene, er det smalt og smart, og uten masse unødvendige funksjonaliteter. Dermed er ikke vedlikeholdsbehovet så omfattende som i andre spesialbygde CMS-er, og ikke nødvendigvis dyrere enn de andre alternativene som finnes. Enkelhet betaler seg dessuten i mindre tid brukt på brukerstøtte, og det er færre ting som kan gå galt.
Ulike rettigheter
Så, for de spesielt nysgjerrige: Hva er spesielt med vårt CMS?
Vi har mange brukertyper – med ulike rettigheter for ulike deler av innholdet: Leksikonet vårt er «fagredigert». Dette innebærer at alle kan bidra med tekst og bilder, men ikke uten at det på et eller annet nivå godkjennes av noen med en priviligert rolle i systemet: en redaktør eller fagansvarlig. Under artikkelbasen ligger det en hierarkisk trestruktur, og hver enkelt artikkel kan få sin plass i denne strukturen. Når en artikkel har fått sin plass, kan hierarkiet brukes til å bestemme hvem som har ansvar for akkurat denne artikkelen.
På grunn av denne strukturen kan redaksjonen bestemme at en psykolog kan ha ansvaret for psykologi, en fykolog kan ha ansvaret for alger, og en mykolog ha ansvaret for sopp. Disse ekspertene kan skrive og oppdatere artiklene de selv har ansvaret for, men også evaluere og publisere tekster fra andre eksperter, få innspill fra brukere, korrekturlesere og redaktører.
Åpenhet: Hver artikkel har kun én faganvarlig, så om man har ansvaret for en gitt oppføring er dette ansvaret eksklusivt. Men man betaler for eksklusiviteten med åpenhet, siden alle sider av publiseringsprosessen er gjennomsiktig og synlig. Slik kan alle leksikonets lesere kikke de fagansvarlige i kortene, og rope ut hvis de oppdager feil, slepphendtheter eller urent spill. Redaktørene kan overstyre en fagansvarlig hvis retningslinjer og tilbakemeldinger ikke blir fulgt opp.
Konseptet bak publiseringssystemet er såre enkelt, men det er både gjennomtenkt og smart gjennomført. Selv om en rekke ulike brukere finnes i systemet (redaktører, fagansvarlige, fagmedarbeidere, feiljegere, lesere), består det av kun to tilgangstyper: redaktør og bruker. En fagansvarlig er redaktør for en eller flere noder i et hierarki, for alle andre noder er hun en bruker. Redaktører er redaktører for alt, brukere er brukere uansett hvor de er i leksikonet, mens alle alle andre er brukere med ulike merkelapper og signalementer som kommuniserer deres rolle og oppgaver i systemet.
Gjenbruk for andre
Selv om publiseringssystemet vårt er laget med et spesielt verk i tankene, skal det kunne gjenbrukes for andre. Behovet for å drive samskriving på samme sted men i kraft av ulike roller, slik som redaktør, som sjef for et fag/en del av nettsiden eller vanlig bruker, er ikke unikt for leksikonet. Vi vil derfor etterhvert tilby CMS-et vårt til andre som driver med innhold på nett. Vi bygger på det som en serie moduler, og vil, med tid og stunder, at systemet skal få et liv også utenfor leksikonet.
Godt innhold blir til på mange måter og det burde finnes verktøy som legger til rette for alle mulige ulike arbeidsformer. Om vi kan bidra til at nye, intuitive og gode publiseringssystemer blir tilgjengelige for flere, kan det bidra til å oppnå målet vi hadde da vi startet i leksikonet for fire år siden: å gjøre internett til et bedre sted å være, både for folk som har noe å formidle og for leserne deres.
Leksikonartikler har tradisjonelt vært skrevet av menn, og mannsdominansen har vært vanskelig å rokke. Men nå er forfatterstaben i endring i Store norske leksikon. Ved inngangen til 2015 har vi en kvinneandel på rundt 30 prosent blant de fagansvarlige.
Med universitets-Norge som rekrutteringsarena er sjansene store for at antallet vil øke i løpet av året. Akademia har mange gode forskere som kan sin formidling. Og mange av dem er kvinner.
På internettfødte Wikipedia er om lag 10 prosent av bidragsyterne kvinner. Men også der skjer det ting. Wikimedia Norge jobber med flere initiativ for å øke rekruttering av kvinner (mye takket være innsatsen til Jorid Martinsen og Astrid Carlsen). Om noen år ser vi forhåpentligvis fruktene av deres arbeid!
Men tanke på hvordan ting så ut for bare noen år siden, er det all grunn til å være lettere optimistiske nå.
Ingen «typiske» kvinner
I 2013 kjørte jeg og tidligere kollega Ida Jackson i gang en debatt om kvinnemangelen i leksikonbransjen. Vår teori var at problemet ikke lå hos kvinner (som for eksempel var redde for å skrive fakta på internett), men kanskje heller hos leksikonene selv.
Resultatet fra arbeidet i Store norske tyder på at vi kan ha vært på riktig spor. Det er ikke så vanskelig å rekruttere kvinner – bare vi spør dem.
Menn og kvinner er heller ikke ulike leksikonarbeidere. Vi har riktig nok en nesten total manndominans blant de ti mest-skrivende bidragsyterne. Men tar vi bort dem, bidrar menn og kvinner om lag like mye. Og kvinneandelen blant de som bidrar mye har økt.
Vi har ikke funnet noen kjønnsmønstre i hvordan de fagansvarlige arbeider eller i oppfølgingen de trenger fra redaksjonen. Vi ser behovet for å arrangere skrivekurs for våre forfattere, men ikke egne kurs for kvinner.
Den avgjørende faktoren for hvem som skriver i leksikonet ser dermed ut til å være hvem vi rekrutterer og hvem vi følger opp.
Auroritet = mann
Siden vi ikke tror mannsdominansen i leksikonbransjen skyldes kvinners uvilje til å skrive, må vi å gå i oss selv for å forstå årsakene. Det kan se ut som trekk ved sjangeren har bidratt til den levedyktige mannsdominansen. Redigerte leksikon har bygd troverdighet på at artiklene er skrevet av faglige nestorer. Siden akademia har vært dominert av menn har leksikonet blitt det samme. Gjenbruk av forfattere, miljøer og nettverk har ført til lite fornyelse i forfatterstaben.
Også leksikonets relevanskriterier har virket til å fremme mannsdominansen. Et leksikon skal gi et sammendrag av det viktigste, alt kan ikke få plass og alle kan ikke få plass. Fagkritikk og supplerende historieskriving kan få plass i akademia og faglitteratur, men oppslagsverk prioriteres konsensus. Da er det lett at det som er «mainstream» og det som har fått status som det aller viktigste blir prioritert. Det har gitt dårlige kår for «glemte kvinner».