Et helt digitalt Norsk kunstnerleksikon

Vi har publisert Norsk kunstnerleksikon i digital utgave på Store norske leksikons nettsider. Det gir oss anledningen til både å feire og fortelle historien om den lange veien fram til nettet. Samtidig må det tenkes over verkets framtid, og hvordan det kan oppdateres og leve videre på internett.

av Marte Ericsson Ryste og Georg Kjøll

Forskjell på halvt og helt

Etter seks år i Store norske leksikon har vi lært noe som kanskje ikke høres ut som en dyp innsikt, men som likevel er viktig: det er forskjell på papir og nett. En bok, og kanskje særlig et oppslagsverk, er to forskjellige ting når det trykkes blant stive permer og når det er tilgjengelig digitalt.

Y-blokka i Regjeringskvartalet, tegnet av Erling Viksjø, er avbildet som en av seks rullerende forsidemotiv på den digitale utgaven av NKL.

Videre har vi lært noe som ikke snakkes like mye om: det er forskjell på halvdigitale og heldigitale utgivelser. En trykt bok kan skannes og gjøres søkbar ved hjelp av OCR-teknologi, men da er den fortsatt bare et (detaljert) bilde av en i prinsippet uforanderlig bok, altså halvdigital.

I en heldigital utgivelse er innholdet lagret i et format som gjør at teksten kan endres og oppdateres, og verket lever videre. Med disse ulike formene kommer både ulike muligheter for videreutvikling, og ulike forventninger.

Full pakke

Et heldigitalisert verk har sine helt klare fordeler. Feil kan rettes, og teksten kan fornyes uten at man trenger å sette i gang trykkepressen. En fullstendig digitalisering legger til rette for at verket kan vokse og bli bedre, selv etter utgivelsen.

Det er dette som har skjedd med Store norske leksikon (SNL), som åtte år etter at det ble publisert åpent og tilgjengelig for alle på nett, lever i aller beste velgående.Vi har samme håp for Norsk kunstnerleksikon, et fagspesifikt verk vi la ut på nett i 2015, og som innholdsmessig begynner å trekke på årene, men som har et stort, uoppfylt potensial.

En spire fra 1980-tallet

2015 markerte slutten på en over 20 år lang publiseringsprosess, med et heldigitalisert Norsk kunstnerleksikon (NKL) som resultat. Leksikonet ble utgitt i fire trykte bind på første halvdel av 1980-tallet, og var bare kort tid etter utgivelsen på vei mot en digital utgave. Noen framsynte ildsjeler skjønte at innholdet måtte klargjøres for publisering pr datamaskin om man ikke skulle sakke akterut. Ideen var at NKL skulle få et langt liv som et levende referanseverk om norske kunstnere.

Innen digitaliseringsmålet var nådd nesten to tiår senere, hadde en hel haug med dyktige personer i og rundt Universitetsforlaget, Nasjonalmuseet, tidligere ABM-utvikling, Kulturrådet og til sist (og i all beskjedenhet) Store norske leksikon, rukket å engasjere seg.

Maskiner først

Da SNL overtok prosjektet med publiseringen av NKL på nett var innholdet allerede gjort tilgjengelig i maskinlesbar form, som Linked Open Data.

Vi i SNL-redaksjonen fikk oppgaven i fanget i 2012, via Sidsel Helliesen, som da var seniorkurator på Nasjonalmuseet. Sidsel hadde vært involvert i bokutgivelsen som forfatter og redaksjonsmedlem, og var en av initiativtakerne til digitalisering. Nasjonalmuseet og deres samarbeidspartnere hadde lykkes i å overføre all dataen til et digitalt publiseringssystem, og til og med gjort det tilgjengelig i maskinlesbar form med den semantiske webteknologien Linked Open Data.

Problemet var at en tilsvarende åpen og tilgjengelig visning for mennesker ennå ikke fantes. Og selv om det å sørge for at dataene finnes i et format som lar maskiner lese og behandle dem er viktig, så er det ikke så dumt med en publikumsvisning og redigeringsmuligheter heller.

SNL tar prosjektet..

Delvis ruset på det som da var vår egen stigende kurve av interesse, lesere og aktive bidragsytere i Store norske leksikon, tok vi i SNL-redaksjonen på oss oppdraget. Vi ville gi NKL en visning tilpasset web, og dermed gjøre det til et ekte nettleksikon. Vi visste at dette ikke kom til å bli en smal sak, men vi mente at SNLs eksistensgrunnlag var som tilbyder av kunnskap på internett, og publiseringen av NKL var en del av vårt samfunnsoppdrag.

Dermed gikk vi i gang med å designe en visning av Kunstnerleksikonet. Vi bygget en infrastruktur som gjorde at artiklene fra NKL kunne tas inn på samme plattform som SNL, men med en egen palett og funksjonaliteter som bevarte verkets egenart.

..og det er mye jobb..

Beruselsen over vår egen fortreffelighet som digitaliseringseksperter slapp fort taket i møtet med de kompliserte dataene, små men brysomme variasjoner i lagringsformat, en lang rekke ulike metadatadefinisjoner og kravene de stilte til både lagring, visning og redigering. Vi hadde fått tildelt prosjektmidler fra Kulturrådet via Nasjonalmuseet men skjønte at vi også måtte spytte inn egne penger og arbeidstid for å komme i mål.

Tidvis føltes arbeidet som unødvendig tungt og vrient, noe det antakelig var, med tanke på at vi har en lang rekke med ting vi ville gjort annerledes om vi hadde fått sjansen til å gjøre det på nytt (det er bare å ringe hvis noen befinner seg i en liknende situasjon og vil ha tips!).

..som er verdt innsatsen!

Artikkelvisningen på NKL er tilpasset ulike formater, og innholdet lar seg redigere via leksikonets egetutviklede publiseringssystem.

Men det var verdt strevet. Norsk kunstnerleksikon er en unik dokumentasjon over norsk kunsthistorie helt tilbake til de ukjente stenmestrene og gullsmedene som bare er nevnt i runeinnskrifter og borgerbrev.

NKL inneholder et enormt omfang av systematiske opplysninger om våre mest kjente kunstnere, samt informasjon om kunstnere som knapt kan finnes andre steder. Verket har biografiske tekster skrevet av fagpersoner og imponerende oversikter over litteratur om og av kunstnerne. Og nå er det hele gratis, åpent og tilgjengelig ved hjelp av et enkelt søk på Google.

Norsk kunstnerleksikon har sin plass på internett – og det er verdt å satse videre på det.

En ny startstrek

Det begynner å bli et par år siden vi fikk på plass de siste detaljene og sa oss ferdig med importen og implementeringen av den heldigitale versjonen av NKL. Men selv om vi hadde champagnen på kjøl, uteble den store feiringen. Verket føltes nemlig ikke ferdig. Leksikonet har ny drakt og moderne (prisvinnende) design, og det nye redigeringssystemet har gitt oss muligheten til å rette opp i feil fra papirutgaven, men innholdet er likevel det samme.

For mange artikler går det imidlertid helt fint. De handler om avdøde personer og står seg like godt for lesere i dag. Men noen kunstnere ble omtalt tidlig i karrieren, eller mens de var på høyden av sitt kunstnerskap, og artiklene om dem har tålt aldringen dårlig.

Ved lansering så vi dermed at vi sto ved en ny startstrek – for teknologi er én ting, innhold er noe annet. Og vi ville at verket skulle fortsette å være relevant.

Et sted med forventningspress

Internett har vist seg å være et brysomt sted å befinne seg for den som har utdatert informasjon. Om et verks innpakning gir inntrykk av at det er moderne og levende, vil også leserne ende opp med å forvente å heve sine krav til innholdet. Det finnes ikke redaksjonelle ressurser verken i SNL eller hos NKLs eiere i Nasjonalmuseet pr i dag til å vedlikeholde og nyskrive tekstene, og oppdatere registrene over omtalte kunstnere som har hatt sine mest aktive perioder etter at leksikonet ble publisert.

NKL er også tilgjengelig i skannet, «halvdigital» versjon via den glimrende tjenesten bokhylla.no. Faksimile: Nasjonalbiblioteket.

Dermed har vi lært at det å digitalisere «døde» oppslagsverk ikke er problemfritt, fordi vi forventer at faktainnhold på nett skal kunne oppdateres og rettes. Likevel valgte vi å gjøre det. For noe annet vi har lært av arbeidet med Store norske leksikon er at det ikke alltid er best å gjøre alt ferdig før man viser ting fram. Nettpubliseringen gjør bra innhold tilgjengelig – og det kan være starten på neste prosjekt: å videreutvikle NKL.

Det er mange gode oppslagsverk som er utgitt på papir. I den gamle papirøkonomien ville mange av disse vært sikret flere liv gjennom nye periodevise utgivelser og kjøpevillighet blant trofaste fans. Nettet har i stor grad satt en stopper for denne publiseringsmåten. Nå kan verkene bli tilgjengelig som «halvdigitale» verk gjennom Nasjonalbibliotekets utmerkede tjenesten Bokhylla, der de gradvis kan bli historiske dokumenter selv.

Men at forutsetningene for publisering har endret seg betyr ikke at behovet (eller begjæret for) gode, spesialiserte oppslagsverk er borte. Vi må bare finne nye måter å publisere dem på.

Men blir det liv?

Å legge papirverk på nett er ikke en løsning på denne utfordringen, det er begynnelsen på en løsning. Nettpublisering i et rammeverk som muliggjør oppdatering av innhold er en forutsetning for arbeidet. Men innholdet krever like mye faglig og redaksjonelt bearbeidelse som det trengte på papir for å være bra. Nettpubliserte oppslagsverk trenger folk som passer på innholdet, og fagpersoner som skriver.

Så vi har avsluttet prosjektet med NKL, samtidig som vi så vidt har begynt. Håpet for framtiden blir at nye ildsjeler ser verdien av verket, og skaffer midlene og kommer opp med ideene for hvordan det kan få et forlenget liv.

Den kontinuerlige oppdateringen av og enorme bruksflaten til Store norske leksikon og Store medisinske leksikon har vist at det er mulig å få heldigitaliserte versjoner av gamle papirverk til å blomstre, så oppgaven er langt fra umulig.

Champagnen vi la på kjøl i 2015 har fortsatt ikke blitt sur, så nå som dette blogginnlegget er publisert henter vi den fram igjen og nyter fruktene av arbeidet så langt. Men deretter legger vi en ny flaske (med god holdbarhet!) klar, og tror på en anledning til å feire en ny og oppdatert versjon av dette fantastiske verket en gang i framtiden.

Og i mellomtiden skåler vi for alle som har bidratt på veien! Og kos dere med alle de gode artiklene, som både er lette å finne og gratis å lese.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *