Line Marie Berteussen er utdannet lege, og har jobbet som redaktør i Store medisinske leksikon siden 1. juni 2019. Hun er opptatt av å finne balansen, både mellom teoretisk og praktisk arbeid, og mellom by og land.
Av Mari Paus
Er det noe spesielt du har gledet deg til å gå i gang med?
Det er jo noen områder jeg synes er morsommere enn andre. Nå er vi tre medisinere som heldigvis ikke har så like interesser, og vi har fordelt kategoriene ganske godt mellom oss. Alle artiklene jeg har fått ansvar for gleder jeg meg til å lese og diskutere med fagpersoner.
Men vi er alle tre litt språknerder så det overlapper kanskje!
Hva slags forhold hadde du til SML før du begynte å jobbe her?
Jeg er veldig glad i leksikon! Da jeg studerte husker jeg SNL som en glad gjeng med folk som prøvde å selge papirleksikon på lesesalen. Jeg ønsket meg det veldig, men kjøpte ikke fordi det var for dyrt. Det hadde ikke vært så praktisk å ha på studenthybelen heller.
Men jeg har et papirleksikon i hylla hjemme nå, og synes det er hyggelig å bla i det.
I tillegg er jeg glad i å presse blomster og da er papirleksikon veldig nyttig.
Etter hvert kom SML på nett, og det bredte seg hurtig i de medisinske fagmiljøene. Nå ser vi jo at både media, medisinstudenter og andre bruker det.
Hva gjorde du før du kom til SNL?
Størstedelen av yrkeslivet mitt har jeg vært fastlege. Jeg har også jobbet fem år som rettsmedisiner og ett år som geriater. I tillegg er jeg litt «evig student»: Jeg har studert psykologi og teologi. Jeg er egentlig fortsatt på veien til prestetjenesten, men mangler blant annet praktikum og noen studiepoeng i gresk.
Har du tenkt å bli prest en dag?
Jeg har vært innom mange versjoner av konklusjoner på det spørsmålet, men det skjer ikke med det første. Prest er et altfor skummelt yrke. Det er kanskje litt spesielt for en lege å si, men jeg tenker at tro aldri er konstant. Det gjør vondt når troen vakler, og hvis det omfatter både yrket og det personlige livet kan det bli for mye.
Du kombinerer jobben som medisinredaktør med å jobbe i allmennpraksis. Hvordan er det?
Det er veldig fint å holde litt kontakten med den levende medisinen. Det er en god stund siden jeg var i allmennpraksis sist, og jeg tenker at det er dumt å bli redd for det. Som lege har jeg jo hjelpeplikt. Så jeg vil holde det praktiske ved like.
Jeg synes også det er veldig gøy. Hver dag på legekontoret er en novellesamling som gir små blikk inn i menneskers liv. Det kommer mennesker inn på kontoret som jeg faktisk kan gjøre noe godt for, og det er veldig flott. Det er deilig å kunne være konkret til nytte.
På samme måte er det også en nytte i å formidle teorien og det medisinfaglige i artikler i SML også.
På slutten av en lang dag med pasienter kan jeg også bli litt sliten. Redaktørjobbingen kan være en god avveksling. Jeg liker godt når alt er oversiktlig og i orden. Det kan det bli i en leksikonartikkel, men det gjør det aldri i allmennpraksisen.
I redaktørjobben får jeg også mulighet til å fordype meg i fag og detaljer på en annen måte. Det er en veldig fin balanse å gjøre begge deler.
Hva tenker du er den viktigste oppgaven SML har?
Den viktigste oppgaven til SML er å gjøre tilgjengelig troverdig og forståelig medisinsk informasjon som er kvalitetssikret oppdatert. Det er lett å bli skremt av medisinsk informasjon på nettet. I allmennpraksisen opplever jeg at pasienter er redd for veldig mye rart, men når de får tilgang til informasjon og får en økt forståelse av hva som faktisk foregår, så går det gjerne fort mye bedre. Forståelse er ofte god medisin i seg selv.
SML og SNL kan være med på å motvirke hypokondri og helseangst. Som fastlege i Oslo opplevde jeg at jeg kunne se på forsiden av VG eller Dagbladet, og vite hvilke sykdommer denne ukas pasienter kom til å ha angst for.
Ofte møtes helseangst med en redsel om at mer informasjon vil øke helseangsten. Logikken er at jo flere organer og sykdommer du vet om, jo flere tilstander kan du bli redd for å ha. Men det er ikke sånn – jo mer du vet om kroppen, sykdommer og hvordan det henger sammen, jo mer rasjonelt tenker du også om det. De aller fleste pasienter med helseangst blir bedre hvis de får snakke om det, og får en forklaring. All nyttig informasjon vil hjelpe.
Og da er det ikke sikkert at det trenger å sitte en allmennpraktiker å fortelle om det, kanskje man kan løse mye med å slå opp i leksikonet.
Du har flyttet mye på deg i det siste, og bor både i Oslo og litt i Sørreisa. Hva er best av by og land?
Det er positive og negative sider ved begge deler, både som allmennpraktiker og i livet ellers. Men jobben er mye mer variert på bygda enn i Oslo. På en måte er det skumlere. Jeg jobbet i Oslo vest, og hadde alle sykehusene fem minutter unna. Men her er det sånn at hvis luftambulansen ikke kan lette, så står jeg der alene. Pasientene er også annerledes. I Oslo ønsker folk seg ofte til spesialist, og min rolle ble nesten bare å sende dem videre, som en sekretær. Her oppe vil pasientene oftest at så mye som mulig gjøres lokalt. Så det blir et bredere spekter av oppgaver.
Utenfor jobb da?
Jeg har det sånn at når jeg er i byen så tror jeg at jeg er bonde og lengter til landet, og når jeg er på landet så lengter jeg til byen. Jeg er født og oppvokst i byen, men har nok bodd utenfor for lenge til å helt 100 prosent orke storbylivet.
Jeg sitter akkurat nå 10 meter fra havet. Etterpå skal jeg opp i skogen og plukke bær, og innom en potetåker for å hente potet. Det kjennes veldig ålreit! Jeg savner familie, venner og kultur her, men ikke å bruke to timer av dagen på kollektivtransport.
Jeg bruker fritiden bedre når jeg er på landet enn jeg gjør i byen. Det er så mye støy i byen, jeg ender fort opp på Netflix, mens her får jeg lest mer. Men akkurat nå er jeg hekta på matauk, særlig bærplukking og fisking. Jeg er glad i å komme meg ut og blir frustrert hvis jeg ikke får rørt meg.
Jeg er delt ganske på midten, og synes vekslingen er bra. Så jeg ønsker balanse der også.