10. november feiret Store norske leksikon jubileum i universitetets aula i Oslo. Der holdt Ylva Østby, førsteamanuensis i kognitiv- og nevropsykologi ved UiO, og forfatter av Å dykke etter sjøhester: En bok om hukommelse, et miniforedrag med tittelen «Vår felles hukommelse». Foredraget var så fint at vi, med Ylvas tillatelse, ville dele det med dere alle sammen her. God fornøyelse!
«Vår felles hukommelse» – av Ylva Østby
«Arkivet var ikke lenger mulig å forsvare mot de utallige sikkerhetsbruddene som hadde herjet i det siste, da en pike (6 år, og på alle andre måter enn dette et helt normalt barn som bodde sammen med familien sin ute i forstedene), ble oppdaget, med det som måtte kunne beskrives som en praktisk talt ubegrenset hukommelse. Med 200 000 års oppsamlet historie på spill, virket det som man ikke hadde noen annen mulighet enn nok en gang, å basere seg på de menneskelige sjelsevner.» 1
Slik åpner novellen «Den som husker», av den canadiske forfatteren Johanna Skibsrud. Novellen tar, som dere forstår av dette lille utdraget, utgangspunkt i en absurd situasjon hvor teknologien svikter og et mirakelbarn med evne til å lagre alt hun kommer over av kunnskap, i sin ene hjerne blir satt på saken med å redde verdens samlede kunnskaper.
Skjønt, hvor absurd er egentlig dette? Når jeg er ute og snakker med folk om hukommelse, får jeg ofte spørsmål om hvordan vi kan forbedre vår egen hukommelse. Som om den evnen vi har til å huske i dagliglivet ikke er god nok. Og ja, jeg skjønner at det ikke er ubegrenset hukommelse dere ber om, alle dere der ute som føler dere litt truffet nå, men det får meg ofte til å tenke at det er et umettelig behov hos oss alle om å kunne huske enda litt bedre.
180 000 leksikonartikler i Store norske leksikon, for eksempel? Hvorfor kan ikke hver og en av oss memorere all denne informasjonen?
Menneskehjernen er utstyrt med ca 86 milliarder nevroner.2 86 milliarder! Og mengden synapser mellom dem, koblingene som kan holde på informasjonen, er nesten umulig å forestille seg. 180 000 leksikonartikler er vel ingenting til sammenligning?
Joda, vi må ta med i beregningen at mange av disse nevronene tross alt er opptatt med mange andre viktige ting, som å styre kroppen vår, ta inn sanseinntrykk, regulere følelser, og i det hele tatt. Men noen milliarder celler burde det være mulig å avse til Store norske leksikon, eller hva?
180 000 artikler. De varierer i lengde, men inneholder mellom 25 og flere tusen fakta. Hvis vi for enkelhets skyld gjetter at snittet ligger på 100 fakta per artikkel, er vi oppe i 18 millioner fakta. Det høres mye ut, jeg kan være enig i det, men fortsatt overkommelig, opp mot noen milliarder nevroner, som mellom seg kan ha enda flere milliarder synapser.
Men informasjonen har dessverre ikke direkte tilgang til alle disse milliarder nevronene. Den må overvinne en rekke barrierer på vei inn i hukommelsen vår. Den første barrieren er oppmerksomheten vår, som, hvis jeg klarer å gjøre jobben min nå, ikke er det største hinderet mot at dere kommer til å gå herfra i dag med kunnskap om menneskehjernens 86 milliarder nevroner. Dernest må kunnskapen holdes i arbeidsminnet, som er det dere nå bruker til å huske at jeg i forrige setning sa «86 milliarder nevroner». Og så, mens kunnskapen passerer nokså fort gjennom dette samlebåndet, jobber de nevronene som er satt til å sile ut og lagre informasjon, med å plukke ut de faktaene som skal få bli med videre til langtidshukommelsen.
Og allerede nå starter glemselen sitt nådeløse arbeid.
(Essayet fortsetter under bildet.)
Foto: Jo Straube.
Det vi nettopp har lært, må konsolideres, altså festes godt i hjernen, i disse nettverkene av nevroner med synapser mellom seg. Det som ikke konsolideres, blir glemt, og denne glemselen går fort!
En som fant ut av dette, ved å prøve det helt selv, var den tyske professoren Hermann Ebbinghaus på 1800-tallet.3 Han satt og pugget lister med meningsløse stavelser mens han tok tiden på seg selv. Senere målte han hvor lang tid han måtte bruke på å pugge listene på nytt, etter ulike tidsintervaller. En liste med 13 slike meningsløse stavelser tok om lag 13 minutter å lære seg feilfritt første gang. Etter én time tok det litt færre minutter å lære lista feilfritt igjen. Etter et døgn tok det lengre tid, og etter 30 dager tok det nesten like lang tid som den første gangen.
I 2015 gjennomførte den nederlandske masterstudenten Joeri Dros en lik studie som Ebbinghaus gjorde i 1885.4 Han telte antall ganger han måtte repetere hver liste før den satt feilfritt, og kom til at det i gjennomsnitt krevde 30 repetisjoner å lære hver av de 69 listene han hadde fått tildelt, og at lister som ble repetert på nytt etter en halvtime, bare krevde 16 repetisjoner, mens de som ble liggende urørt til 30 dager, krevde 28 repetisjoner. Altså nesten ingen lagring av informasjon i det hele tatt. Han beregnet at han brukte 70 timer av livet sitt som masterstudent på å forsøke å lære seg all denne ubrukelige informasjonen.
Ja, merk dere ordet «ubrukelige», for det er jo helt klart en forskjell mellom meningsløse stavelser som ikke kan assosieres med noe som helst, og artikkelen «første verdenskrig», som ligger på lesetoppen på SNL akkurat nå. Meningsfull informasjon har det fortrinnet at hjernen vår kan hekte den sammen med den informasjonen som altså allerede har mening for oss. Men hvor mange av de 180 000 artiklene i SNL gir umiddelbart mening og kobler seg på noe du allerede kan fra før?
Hva med artikkelen om den østerrikske forfatteren Erich Hackl, som akkurat nå ligger på lista over sørgelig lite leste artikler på SNL? Jeg kan røpe at det for meg nok ville tatt de 30 repetisjonene for å komme i havn med å huske den artikkelen.
Vi kan gjøre et tenkt regnestykke basert på Ebbinghaus» eksperiment-oppsett: Hvis en artikkel i SNL tar i gjennomsnitt tre minutter å lese, og deretter tre minutter å forsøksvis repetere, og en perfekt innlæring tar 30 repetisjoner, og vi legger inn to repetisjonrunder som bidrar litt mer til læring, tar det cirka 350 minutter å lære seg én artikkel. Så ganger vi det med 180 000 artikler, som gir cirka 63 millioner minutter, som blir litt over én million timer, som, hvis disse fordeles med åtte timer per dag, blir til 132 000 dager, eller 4400 måneder, som tilsvarer 367 år. Vi må gi litt rabatt for at en del informasjon er overlappende og former meningsfulle informasjonsstrukturer, og vi må også ta med i vurderingen at jeg har lagt inn et premiss om at faktaene skal memoreres feilfritt. Men jeg har til gjengjeld ikke lagt inn mer enn to gjenlæringsrunder.
Så det går jo litt sakte, da. Til tross for 86 milliarder nevroner.
(Essayet fortsetter under bildet.)
Barn og unge vet dette altfor godt. De går jo på skoler og universiteter, og har som jobb å memorere mer eller mindre meningsfulle pakker med fakta, og kjenner glemselen gnage i vei på alt som skal huskes til prøver og eksamener.
Kanskje er de innom en ganske stor mengde, som de sultne hjernene deres suger til seg som svamper. Men så, når de blir så gamle som oss, kan vi jo alltids teste ut hvor mye av det som fortsatt sitter. Vi kunne prøvd i salen her og nå, for mange av dere har jo formodentlig gått på både skoler og universiteter og lært en hel masse. Men Ebbinghaus viste oss jo at hukommelsen vår lekker som en sil, og etter 30 år er det mye som er glemt.
Men til sammen husker vi utrolig mye. Hver og en av oss sitter på mye faktakunnskap som sidemannen mangler, og til sammen blir dette helt sikkert mange tusen fakta, kanskje et helt leksikon. Og da er det jo veldig fint at vi kan dele med hverandre. Vi har en kollektiv hukommelse. Og det er akkurat dette Store norske leksikon er: En kollektiv kunnskapsbank som bare er indirekte avhengig av nevroner. For kunnskapen kan lagres utenfor hjernene våre. Og dette er ikke en juksehukommelse. Teknologi er ikke noe som står i motsetning til våre menneskelige sjelsevner – det er en forlengelse av dem. Det er hjerner som har kommunisert om kunnskap i hundretusener av år, og dermed lagret kunnskap i hverandres hjerner. Det er hjerner som har styrt hendene som har notert kunnskap på hulevegger og steintavler og i pergamentruller og boksider. Det er hjerner som har tatt med seg litt og litt av teknologien og kulturen videre til neste generasjon, som til slutt har kommet opp med Store norske leksikon på internett. Og der er vi altså i dag, dere: Hjernene våre er ikke alene, de inngår i et gigantisk nettverk, som består av både andre hjerner – og av Store norske leksikon!
Så fortvil ikke, over at du ikke husker like mye som piken med den tilnærmet ubegrensede lagringskapasiteten. Hvis du leser hele novellen, vil du dessuten se at det ikke bare er enkelt å skulle ha eneansvaret for å forvalte 200 000 års akkumulert kunnskap.
Referanser:
- Skibsrud, Johanna (2018). «The Rememberer» i Tiger, tiger. Hamish Hamilton.
- Equal numbers of neuronal and nonneuronal cells make the human brain an isometrically scaled-up primate brain – PubMed (nih.gov)
- Mørch, Willy Tore. «Hermann Ebbinghaus». Artikkel i Store norske leksikon.
- PLOS ONE: Replication and Analysis of Ebbinghaus’ Forgetting Curve.