Det begynte med et ønske å om å ta Europa tilbake etter pandemien. Om å se igjen Kongens nytorv, Unter den Linden og Rue de Mouffetard, om å bestille artisjokk i Trastevere. Men like mye som å se igjen parker, plasser og streder var jeg nysgjerrig på hvordan det sto til med våre europeiske leksikonvenner på kontinentet. Hvordan sto det til med Lex? Hadde de holdt tempoet i Brockhaus? Og hva med La Rousse og Treccani?

Så bød det seg en gyllen mulighet da min bedre halvdel fikk en måneds sabbatical, som det så fint heter, fra Norges nest største universitet, for å hente inspirasjon i Europa. Vi kunne reise. Så hvor skulle vi starte? Skulle vi besøke ett land hvert år ville det ta årevis å komme seg til Roma. Det var umulig å velge. Det måtte bli alle på en gang. Det måtte bli interrail.

Vi forlot Oslo så fort nyttårsrakettene var sendt opp. Vi rullet ut fra Bjørvika, krysset Broen og ankom Køben akkurat tidsnok til å overvære utkastingen av juletreet fra redaksjonslokalene til det danske leksikonet Lex.

Hej!

Det er deilig å være norsk i Danmark. Det tette samarbeidet som har utviklet seg mellom Lex og SNL gjør at man ønskes velkommen med en umiddelbar tillit. SNLs reisende redaktør ble plassert midt i kontorlandskapet og ble invitert inn i det daglige arbeidet og frokostpraten.

Danskene driver etter samme modell som den norske. Her jobbes det på den samme publiseringsplattformen. Her publiserer fagansvarlige direkte. Det føles som hjemme, men med en liten twist. Her er alt hakket mer corporate og ordnet. På visse områder drar de nytte av SNLs erfaring. På andre områder peker de ut vei for sine norske samarbeidspartnere.

Ettersom det bare finnes ett leksikon i Norge, må man til utlandet for å finne folk som gjør akkurat det samme. Det var derfor en umiddelbar identifikasjon og glede å møte Rebecca og Kirsten som redigerer litteraturen hos Lex i København og som baler med de samme utfordringene. Prioriterer dere også skolepensum? Hvordan holde tempoet og kvaliteten oppe? Hvordan finne generalistene i en universitetsverden hvor spesialisering råder? Og så videre. Og så videre.

Danskene er i gang med et veldig interessant spesialisert arbeid med søkemotoroptimalisering både teknisk, redaksjonelt og politisk. David jobber med subtop, canonical tag, metadescription med mer, redaksjonen jobber med mellomtitler for å matche det folk søker etter. Den norske hospitanten tar med seg nye praksiser og et leksikon av nye ord hjem til redaksjonen i Norge. Over 90 prosent av trafikken til de to nordiske leksikon kommer via Googlesøk, så det er vel anvendt tid, med mindre chatbotene som nå gjør sitt inntog kaster helt om på våre søkevaner.

Danskene har nylig gjennomgått et hamskifte fra forlag til forening, og for en redaktør som var med på en lignende norsk omstilling for ett tiår siden, er det lett å kjenne seg igjen.  Men danskene har også fått sitt eget grep på tingene. De har introdusert en trinnvis onboardingprosess for fagansvarlige med søknad, vurdering, felles introduksjon og opplæring. De honorerer en fast sats for fagansvarlige (ikke tegnsats som SNL) og er opptatt av å hente inn de fremste ekspertene på hvert felt.

Hver uke har de fellesdesk, der hele redaksjonen redigerer en artikkel sammen, et nyttig tips til en norsk redaksjon hvor halve redaksjonen er ny.

I Norge har vi et uttrykk om at gjester er som fisk. De begynner å stinke på tredje dagen. Så på fjerde dagen er vi på overtid og haster til Hovedbanegården for å ta toget videre sørover.

Servus!

Du kan si mye om Tyskland. Men de kan jernbane. I 330 km/timen krysses Europa fra nord til sør. Man kommer seg raskt til München, hjemby til opplysningsprosjektene Osram og Brockhaus. Her er pandemien fremdeles ikke helt over, og maskeplikten overholdes (inntil 2. februar) strengt av togkonduktørene.

I Tyskland har pandemien endret arbeidslivet i enda større grad enn hjemme. «Kom på onsdag, det er da vi er flest», skriver sjefredaktøren. Det viser seg å være lurt. For mens man i Norge og Danmark har hjemmekontor et par ganger i uken så er det her mer vanlig å møte på kontoret to til tre ganger i måneden. Teleworking, som det heter ute i verden, skal vise seg å være en sentraleuropeisk trend.

Brockhaus’ velkomstkomite briljerer raskt med kunnskap om norsk geografi og skisport. «Du er fra Drammen? Det er jo der man arrangerer skiløp i gatene.» Hvem skulle trodd? Slik fortsetter det med detaljkunnskap om skiskyttere, slik at Tiril Eckhoff og Johannes Thingnes Bø blir de selvfølgelige eksemplene når vi skal vise fram SNLs artikler. Også her er det en umiddelbar identifikasjon og hjertelighet i møte med det unge redaktørkorpset.

For et norsk leksikon som har én versjon av artiklene, er det lett å bli imponert over tyskernes tre leksikon. Artiklene har lang versjon, kort versjon og juniorversjon, og SNLs utsendte medarbeider kan bringe kontakter og inspirasjon hjem til den norske redaksjonen som er i full gang med å stable Lille norske leksikon på beina.

Tyskerne har selvfølgelig stålkontroll på arbeidsflyten, høy produksjon og involverer de fagansvarlige i progresjonen i ulike prosjekter. Men man aner forsiktige smil og heving av øyenbryn når man forteller at alle norske og danske fagansvarlige publiserer direkte. Her er det redaktørene som publiserer.

Det er interessant å sammenligne leksikon. Produktene er på mange måter så like, men ulike valg av inntjeningsmodell og publiseringsmodell preger produksjonen. Der danskene og norskene blir finansiert av staten og universitetene, så har tyskerne blitt kjøpt opp av det svenske leksikonet. I Tyskland er leksikonet del av en pakke man selger til skolemarkedet med leksikon og oppgaver. Denne nærheten til skolene gjør at det tyske leksikonet har et sterkt fokus på klarspråk og tilgjengelighet. Tyskland har et stort marked, men det har også sine  utfordringer å legge til rette for et føderalt system med 16 ulike skolesystem.

En viktig skille her er videre at det norske og danske leksikonet ikke må jobbe like hardt for leserne og at de får en viktigere posisjon i den offentlige samtalen. Men det danske og det norske leksikonet genererer ikke overskudd, det gjør det svensk-tyske samarbeidet.

Møtet med det tyske redaktørkorpset er hjertelig og entusiastisk. Etter en hyperrask guidet rundtur for å se Glockenspiel am Rathaus og Hofbrauhaus am Platzl springer den norske turist til toget og tenker at hit, hit skal han tilbake, kanskje en oktober.

Bonjour?

Togturen går videre til Paris, der det finnes hele to leksikon; det ene med en 40-årig historie, det andre kan føre historien sin tilbake til midten av 1800-tallet. Begge er i full vigør, det ene som selvstendig leksikon, det andre som del av et forlag igjen eid av et storkonsern. Forventningene til den norske delegasjonen var skyhøye. Men en slik internasjonal ekspedisjon må også ha noen nedturer. Den norske redaktørens forsøk på å komme i kontakt med franske kollegaer mislyktes.

Kanskje var det nordmannens sviktende franskkunnskaper. Kanskje var det den europeiske trenden med hjemmekontor – «most of our editors are teleworking» – som gjorde det vanskelig å møtes. Kanskje bare uflaks. Men der vi satt på en fransk hjørnekafe spekulerte vi litt rundt forskjellene i åpenhet og tilgjengelighet i den digitale kulturen mellom hjemme og her borte.

Frankrike var nemlig det første europeiske landet som implementerte «The right to disconnect» en rett for arbeidstakere til ikke å være tilgjengelig utenom arbeidstid. Foreløpig er ikke dette noen EU-lovgivning, men det har altså vært praktisert i Frankrike i seks år. Mens Norge har gått mot stadig større åpenhet og tilgjengelighet har Frankrike holdt litt igjen.

SNL og Lex gjør et nummer ut av at å legge til rette for brukermedvirkning og tilgjengelighet. Det skal være lett å bidra og det skal være lett å komme i kontakt med redaktørene som har mailadresser og telefonnummer liggende tilgjengelig på nettsiden. I det kontinentale Europa virker det som man vil være litt utilgjengelige. Vi laster ned Duolingo på mobilen og går i gang med franskleksjoner i håp om å sjarmere oss inn neste gang vi er i nabolaget.

Salve!

Noen leksikon er små, andre er store kulturinstitusjoner. Treccani holder til på adressen Piazza della Encyklopedia Italiana, og vi blir ønsket velkommen med en guidet tur mellom marmorsøyler, grotesker i taket og et bibliotek som ville glidd rett inn på Harry Potters Galtvort. Treccani er et forlag med 200 ansatte fordelt på alle landets fylker. Men også her jobber de fleste hjemmefra.

Her hemmer ikke hjemmekontor produktiviteten. De publiserer praktverk, akademiske verk, årbøker og leksikon. Den italienske redaktøren Vanessa viser fram storleksikon, ungdomsleksikon og juniorleksikon, på papir og nett. Noe er åpent, noe er bak betalingsmur. Alt er solid og oppdatert. Det er en fryd å se så gjennomarbeidet leksikalsk innhold for unge. Produktiviteten under pandemien er til å bli lamslått av. Også her blir kollegaene jeg møter overrasket over det norske systemet med direkte publisering. Og de virker inspirert at den norske redaksjonens arbeidet med å la skoleelever teste lesbarheten til leksikonartikler.

Når jeg etter noen timer med informasjonsmetting setter meg ned for å notere og oppsummere turen på nabokafeen Le Tartarughe (Skilpaddene), så sitter jeg først og fremst igjen med gleden over å møte kollegaer som har den samme entusiasmen for kunnskap. Det er også en slags lettelse og trygghet å vite at det over hele Europa sitter kunnskapsarbeidere som sørger for oppdatert kvalitetssikret kunnskapsformidling på de store språkene.

Men det utrystalliserer seg også noen forskjeller. De sentraleuropeiske leksikon har beholdt en tradisjonell publiserings- og inntjeningsmodell men omfavnet hjemmekontoret, mens det norsk-danske samarbeid har løsrevet seg fra forlagsmodellen men beholdt et mer tradisjonelt kontorfellesskap. Det tyske og italienske leksikonet har kommet mye lengre enn oss med tilrettelegging for unge. Det norske og danske leksikonet har på sin side en tettere og kanskje mer dynamisk kobling mellom redaksjonelt arbeid og teknologisk utvikling.

Den tyske forfatteren og norgesvennen Hans Magnus Enzenberger kom en gang til å karakterisere Norge som en blanding av et fremtidslaboratorium og folkemuseum. Etter å ha møtt flere leksikon får man en følelse av at dette også kunne brukes om Store norske leksikon hvor folk på kontor utvikler en innovativ publiseringsmodell for å publisere praktartikler om stavkirker og hodeplagg til bunad.

Så bærer det hjem. Denne gang med fly. Men leksikonturisme med interrail var en vinner. Lurer på hvordan det står til med våre leksikonvenner lenger øst?