Da Truls Olav Winther gikk bort 6. september, hadde han vært fagansvarlig i Store norske leksikon i over 50 år. Han står som forfatter av rundt 700 leksikonartikler om franskspråklig litteratur og kultur.
Jeg ble kjent med Truls i 2011. Kunnskapsforlaget hadde nylig gitt opp Store norske leksikon og jeg ble ansatt i en liten redaksjon som fikk et nasjonalleksikon mellom hendene. Truls var en av skribentene som fulgte med på lasset fra det gamle til det nye. Han fortalte meg at han hadde vært med en stund, noe som mildt sagt var en underdrivelse.
En uventet begynnelse
Det var i det store studentopprørsåret 1968 at Truls Winther og studiekompis Kjell Helgheim tok seg en av sikkert mange og sikkert velfortjente pauser utenfor Niels Treschows hus på Blindern.
Der ble de overrumplet av den legendariske professor Asbjørn Aarnes som bar på en mappe med leksikonartikler som han hadde fått i oppdrag å revidere for ærverdige Aschehoug konversasjonsleksikon. Aarnes var fortvilet. «Jeg har så mye å gjøre gutter, kan ikke dere ta over dette? Dette klarer dere», sa foreleseren med overbevisning.
Da de forfjamsede studentene spurte om hvordan de som skulle forholde seg til oppdraget for det respekterte leksikonet, som på ingen måte hadde kontaktet dem, svarte Aarnes: «Bare ring forlaget og si at dere skal skrive.» Så la han fra seg mappen og gikk med lette skritt videre.
Slik kan en begynnelse se ut.
Bindsterke leksikon
Men det må ha vært noe med dette formidlingsarbeidet som tiltalt ham. For da undertegnede ble kjent med Truls i 2011 hadde han nemlig vært ansvarlig for franskspråklig litteratur i Aschehougs konversasjonsleksikon i 1968 og alle de fire utgavene av Aschehougs og Gyldendals Store norske leksikon i 1978, 1986, 1995 og 2005. Ikke nok med det, han var også med da SNL ble lansert som åpent leksikon på nett i 2009.
Restarbeidsevne
For en fersk leksikonredaktør som meg var det en øyeåpner å møte pensjonerte fagpersoner som Truls, som kanskje kunne virke litt skrøpelige ved første øyekast, men som hadde bevart sin faglige nysgjerrighet og kunne legge for dagen en formidabel restarbeidsevne.
For Truls tror jeg det var inspirerende å jobbe med en ny generasjon som la til rette for fleksibelt arbeid på nett og som ikke bare koblet ham på faget men også utfordret ham til utvide sitt faglige interessefelt.
Truls kastet seg nemlig nå over franskspråklige forfatterskap fra hele verden. Han leste romaner og diktsamlinger som han sikkert hadde visst fantes, men som nok også hadde ligget i blindsonen, og han brukte tid på å sette seg inn i mange lands publiseringskultur. I årene som fulgte har han blant annet skrevet om Senegals litteratur, Elfenbenskystens litteratur og Haitis litteratur. Det er blitt en lang rekke med grundige oversiktsartikler og biografier som forhåpentlig kan fungere som en inngangsport til franskspråklig litteratur for mange.
Postkolonialisme på norsk
I løpet av årene vi samarbeidet hadde Truls og jeg mange fine samtaler om skrivingen. Et tema vi stadig vendte tilbake til var hvordan litteraturen skildrer kolonialismen og hvordan man kan skrive om dette for et ungt norsk publikum.
Vi merket at offentlighetens oppmerksomhet rundt disse temaene vokste underveis, og vi merket at standarden vi ble holdt til endret seg. Vi har et bedre vokabular for disse temaene nå enn for ti år siden. Jeg tror både han og jeg følte på at dette var områder hvor vi gjorde en forskjell, men hvor det også krevdes at vi var skjerpet.
Jeg tror de som de som leser tekstene vil se at Truls her gjennom det siste tiåret har gjort et stort formidlingsarbeid av franskspråklig litteratur utenfor Frankrike. Han skrev med stor kunnskap og nysgjerrighet, og utviste omtanke for tematikken og omsorg for leseren.
Jeg skal ikke si at vi alltid traff blink, men vi ble enige om at vi ikke måtte ha berøringsangst. Man må bare prøve og man må prøve skikkelig. Så får neste generasjon prøve og feile på nytt og forhåpentlig feile bedre.
Veksling
Nå er det over 50 år siden de to studiekompisene Truls Olav Winther og Kjell Helgheim sto undrende og smilende igjen med en mappe leksikonartikler utenfor Niels Treschows hus på Blindern. Jeg kan liksom se dem for meg. Plutselig står man der midt på plassen med en del av den nasjonale hukommelsen i hendene og man lurer på hvor de voksne ble av. Så må man bare brette opp ermene og ta tak der professoren slapp.
Hvil i fred Truls. Du skal ha takk for innsatsen!
Nå skal vi ut på universitetsplassen og gi stafettpinnen videre til neste generasjon.