Skandale – norsk leksikon ikkje oppdatert?

Jan Omdahl er litt skuffa over Store norske leksikon, og skriv om det i Dagbladet. Det gir meg ein sjanse til å fortelje kvifor det er viktigare for Store norske å ha oppdaterte og gode artiklar om IS og jihadisme enn å skrive løpande oppdaterte artiklar om utviklinga i nyheitssaker.

Ein fredags kveld rammar terroren Paris, og alle følgjer med. I alle nyheitskanalar. På Twitter, der folk kan fortelje kva som skjer, varsle frå menneske til menneske. Journalist Jan Omdahl fulgte med via leksikon, og oppsummerer «Wikipedia, som meget raskt hadde en solid og løpende oppdatert artikkel.» Så sjekka han Store norske, og blei skuffa: «At vårt hjemlige Store Norske Leksikon flere dager senere fortsatt ikke har publisert noe om terrorangrepet, sier noe om forskjeller i ambisjonsnivå og rolledefinisjon.»

No hadde vi publisert «noe» om Paris – i artiklen om IS. Men vi hadde ikkje ein ny artikkel.

Ingen likar å skuffe folk, heller ikkje Store norske. Vi skal levere. Om Store norske ikkje har fått med seg at Omar Abdirashid Ali Sharmarke er president i Somalia eller påstår at Nora Brockstedt lever, er det flaut. Men samtidig ser vi at folk ventar seg noko meir av Store norske: Vi skal alltid vere korrekte.

Folk kan leve med at ei sak på Wikipedia kan ha feil. Heile prinsippet er at alle kan rette til innhaldet er greit – og det fungerer der interessa er stor. Men for Store norske er det verre å nypublisere tull enn å vere uoppdatert. Derfor må vi ha dei beste til å oppdatere. Dei som har så god oversikt over innhaldet at det dei skriv er til å stole på. Minutt-til-minutt-utviklinga i Paris blir dekt av nyheitsnettsidene og summert opp på Wikipedia, vår rolle er ei anna.

Jobben vår er å formidle kunnskap som trengst for å forstå

I 2012 lanserte vi eit Store norske leksikon 3.0 der vi skulle flytte akademikarane ut på internett. Omdahl meinte då at «det er en pen tanke. Men en forutsetning for suksess er altså at man lykkes med et massivt voksenopplæringsprogram.»

I 2015 er det massive vaksenopplæringsprogrammet godt i gang. Vi har ein redaksjon som klarer å lokke fagfolk – ja, til og med dei kunnskapsrike damene – ut på banen. Heile 500 fagfolk har tatt sitt fagansvar i Store norske. Alle norske universitet har tatt medeigar-ansvar. Så i går skreiv professor Ingunn Lunde ved UiB om Vladimir Sorokin. UiA-forskar Martin Skjekkeland frå UiA ordna kioskveltaren dialektar i Norge. Rune S Selbekk frå UiO formidla om meteoritter. Men … burde ein av dei 500 ha sett seg ned og skrivi saman ein ny artikkel om terror-åtaket i Paris i løpet av helga?

Er Store norske uambisiøst, ei bleik skugge av Wikipedia, om vi ikkje gjer det?

Spørsmålet er kva som er jobben. Korleis kan akkurat du gjere internett til ein betre plass å vere? Det er ved å twitre når du er der det skjer. Det er ved å oppsummere tweetane og pressemeldingane til siste nytt når du er på vakt i Dagbladet. Det er å syne til nyheitssakene når du vil oppdatere Wikipedia. Men for oss i Store norske er den viktigaste jobben å passe på at artiklane om IS og jihadisme gir folk bakgrunnskunnskap til å forstå terroren i Paris.

«Leksikon er leksikon»

Det er lett å tenkje at leksikon er leksikon. Tidlegare var leksikon både Google (Hvordan knytte slips?) og autoritativ lærebok. Men nå finst Google, og på Wikipedia finn vi eit uttrykk for summen av det folk veit. Men den autoritative innhaldet bør ikkje bli verande i papirbøker folk ikkje kan lenke til. Eller i forskingsrapportar folk ikkje forstår. Dei som har fagleg autoritet må skrive på nett. På eit språk folk forstår. Det oppdraget tar Store norske leksikon.

Summen av det vi til saman veit blir betre om dei som kan ting best også bidrar.

Våre fagansvarlege bidrar ved å definere og analysere, ved å ta på seg jobben med å komprimere det fagfolk veit. Dei balanserer innhaldet, så det står mest om det viktigaste. Dei passar på å formidle kunnskap som er viktig å ha med seg vidare. Til og med dersom TV2 aldri har emnet i nyheitene.

Ein sensasjon?

I 2009 skreiv Omdahl: «Det ville være sensasjonelt om et norsk leksikon skulle lykkes med det knapt noen andre har klart: Å slå Wikipedia og en verden av wikipedianere på hjemmebane.» Vi har aldri tenkt å slå Wikipedia. Vi elskar Wikipedia. Samtidig meiner vi Store norske også hører heime på banen. Vi har ein annan funksjon. Vi har andre skribentar.

Så i 2015 var ikkje nyheitsmediet Twitter samde i at internett hadde trengt ein ny Store norske-artikkel om åtaka i Paris i løpet av nokre timar:

Det kjem nye nettsider kvart einaste sekund. Det er ikkje mangel på informasjon som er den nye utfordringa, heller ikkje å samle denne informasjonen. Det er å sile informasjon og vurdere informasjon. Det er å skape innhald som er tenkt på, tygd på og gjennomarbeidd før det blir publisert. Det er dette du er best til jo betre du kan eit emne. Det er dette Store norske skal bidra med på internett.


Litt om det same i Marte Rystes innlegg fra 2012: Takk for kommentaren – vi oppdaterer artikkelen om et halvt år

Vi deler tallene våre!

Årsmelding er snøen som falt i fjor. Men årsmelding er også en sjanse til å gi andre innsyn i hvordan det egentlig står til. Til å se bak eksemplene og de utvalgte suksesshistoriene. Mange organisasjoner er ikke så glade i å dele mange tall om seg selv. Vi deler dem gjerne! Så i årsmeldinga finner du det vi veit om hvordan det går med Store norske leksikon. For deg som ikke er interessert i å grave – her er kortversjonen:

Er SNL redda nå?

Ja. Vi har fått nye eiere. Universitetene er med. Kulturpolitikerne støtter oss. Både eiere og inntekter er endelig i orden. Vi har kort sagt redda SNL for framtida.

Hvor mange leser SNL – og hvorfor?

Folk leser oss for å lære og unge leser oss aller mest. De fleste artiklene blir lest i løpet av et år. Noen tusen av dem er skikkelige «kioskveltere» og blir mye mer lest enn andre. Typiske skoleartikler spiser nesten hele topplista. Voksne leser oss også, særlig fordi de vil forstå overforbrukte ord som kognitiv, vil vite mer om ting i nyhetene, som Den islamske stat, eller fordi de er bekymra for helsa si – eller en blanding. Se sklerodermi!

Mest lest i SNL i 2014: Folk leser SNL for å lære. Enten det er pensum (i blått) eller fordi de vil forstå nyhetene (rødt) og vanskelige ord (gult) – eller fordi de er bekymra for helsa si (grønt).
  • I november hadde vi 129 000 lesere (økter) per dag i snitt. Fra 2011 har vi økt med 162 prosent.
  • I fjor økte leserskaren med 32 prosent. Det er ikke så verst. Vi har hatt en økning på 36 prosent i treff fra Google.
  • 35 prosent leser oss fra mobil og nettbrett.
  • Kildehenvisning i mediene økte med 25 % i fjor. Journalistene trenger oss!
  • Vi prøver å være lette å få fatt i, kritisere og spørre. I sosiale media hadde vi 3 553 interaksjoner, 2 964 unike brukere og 1,4 millioner visninger i fjor. I kommentarfeltet vårt er folk mest opptatt av å stille spørsmål om helse.

Er SNL oppdatert?

Snl.no er blant de norske nettstedene med mest innhold. I bunn og grunn er det galematias å skulle holde 186 501 nettsider oppdatert. Men opplegget vårt for å få det til funker stadig bedre: Det ble skrevet 2206 helt nye artikler i 2014. 17 880 650 tegn ble produsert – det betyr at omtrent 36 000 000 tegn ble kvalitetsikra eller skrivi i løpet av året. Hver dag kvalitetssikres 70 artikler på snl.no. 15 prosent av artiklene i SNL/SML blei endra i fjor. Og ellers:

  • Vi har piffa opp Norsk biografisk leksikon, så det er mye morsommere å leite opp folk, for eksempel etter hva de har gjort for å bli berømte.
  • Vi har publisert hele praktverket Norsk kunstnerleksikon på nett.
  • Under de 15 store fagkategoriene i SNL skjuler det seg i alt 3 498 fagområder. I 2014 jobba vi aller mest med geografi, samfunn, medisin, historie og kunst og estetikk.

Hvem skriver SNL?

SNL blir ikke skrivi av en redaksjon, men av et stort lag fagansvarlige. Vi har 426 fagansvarlige. Andre måter å bidra på er som fagmedarbeider, forfatter, feiljeger eller som forslagsstiller. I 2014 var det 862 mennesker som bidro i SNL. En fjerdedel av dem er særlig aktive. SNL har 27 skikkelige storprodusenter.

Nå er det lett å se hvem ekspertene som bestemmer over innholdet egentlig er. 200 av dem jobber ved universitetene.
  • Nå kan leserne tydligere se hvem ekspertene som bestemmer over leksikonet egentlig er. 200 av dem jobber ved universitetene. Alle de åtte universitetene blir mer og mer synlige som avsendere av kunnskapen som blir formidla i SNL.
  • 60 % av de fagansvarlige produserte over 1 000 tegn.
  • Halvparten av de 3 498 fagområdene har en fagansvarlig.
  • 29 % av de fagansvarlige er kvinner. Det er ikke så vanskelig å få dem til å bidra som noen vil ha det til.

Hvordan driver SNL digital utvikling?

SNL utvikler vårt eget CMS. I fjor fikk vi to priser av Designrådet: «Merket for god design» og «Design for alle». Den siste – prisen for universell tilgjengelighet – hadde aldri vært gitt til et nettsted før.

  • Vi er for datadeling og har begynt å automatisk mate inn tall fra Statistisk Sentralbyrå og Verdensbankens åpne API.
  • Vi har laga et temmelig innovativt og ganske enkelt bildeopplastingsverktøy som sørger for gode lisenser på bildene våre framover.
  • Vi satser på en «gjennomsiktig» og sporbar interaksjon. Nå kan alle kan se hvorfor ting blir foreslått eller avvist.
  • Vi har begynt med https fordi det er lurt for lesernes sikkerhet. Og hadde en oppetid på 99,99975 %.

Vi blir glade for både spørsmål og graving i flere tall. Spør oss her, på Twitter eller Facebook.

PS: Her kan du laste ned årsmeldinga som PDF.

Nye krefter i SNL: Erik Bolstad

Erik Bolstad starter i SNL

I 15 av alle sine i dag nøyaktig 38 år på kloden har Erik Bolstad arbeidd i NRK. Nær sagt heile vaksenlivet er levd og lært i rikskringkastinga. I dag er han produkteigar for NRK TV og NRK Radio på «alle ikkje-kringkasta plattformar». Frå august av er Erik i Store norske leksikon-redaksjonen.

Då du offentleggjorde jobbskiftet, var fjesboktråden din full av «rett mann på rett plass»…
– Ja, det er utruleg fint at det ikkje berre er eg som tenkjer at eg kan passe inn i ein leksikonredasjon! Det kjenst litt som å kome heim å skulle byrje i SNL; då eg var liten las eg nesten heile Store norske frå A-Å; og eg er nok kjend som ein nerd av dimensjonar.

Samanlikna med NRK er ikkje Store norske så veldig stort. Du går frå den breie kringastaren til den vesle iherdige folkeopplysaren. Kvifor vil du skifte beite?
– I hovudet mitt liknar SNL og NRK ganske mykje: Samfunnsoppgåva er folkeopplysning og kunnskap på ein ikkje-kommersiell plattform. Eg har fått gjere utruleg mykje fint i NRK, men kjenner at eg har lyst på ei litt større utfordring: Å verkeleg få SNL ut til folket.

Då vi snakka saman fyrste gong sa du at du gjekk inn for å leggje ned alle NRK-nettsidene med under 100 000 brukarar per dag. På våre beste dagar har SNL 145 000. Snart er det du som har ansvaret for SNL-lesarane. Kva tenkjer du lesartala våre skal bli?
– Det er ikkje eit mål i seg sjølv å ha uhorveleg mange brukarar; men om vi skal nå målet om meir folkeopplysning og meir kunnskap i samfunnet må SNL nå litt fleire lesarar enn i dag. Eg trur det fyrste steget for SNL er å bli meir synleg i samfunnet, så fleire veit at leksikonet framleis finst og kor vellukka SNL eigentleg er. Det er ein fantastisk kunnskapsbase som er nesten unik i verda. Som nordmann – og snart SNL-tilsett – kjenner eg at eg blir verkeleg stolt!

Leksikon er per definisjon temmeleg tørt. Kjem du til å ville fylle leksikonsjangeren med levande lyd og bilete?
– Nei, nei, nei. Leksikon er ikkje tørt. Leksikon er gøy! Eg trur at dei aller fleste artiklane har det heilt fint med å vere berre tekst og illustrasjonar; det er litt for mange som har stor tru på video som den store problemløysaren

Du skal starte med å bli godt kjend med leksikondyret ved å redigere artiklar. Er det fag du er meir opptatt av enn andre?
– Geografi er kanskje emnet eg bryr meg mest om. Land, norske kommunar, geografi, språk og politikk. Eg har akkurat flytta alle bøkene mine, og måtte eigentleg fnise litt over noko av det eg har i bokhylla mi. Kommunesamanslåingshistorikk, minst ti bøker om internasjonale grenser i ulike formar og 300-400 bøker om norsk, engelsk, tysk og hebraisk.

Erik i Yr. (Foto Krister Søtbø i VG)

Du er pappaen til Yr. Kva seier det om mennesket Erik at du blei svanger med den ideen?
– Eg er ikkje spesielt oppteken av vêret, men eg er tykkjer formidling av store datamengder er utruleg spanande. Problemet med mange vitskaplege vêrtenester er at dei eigentleg ikkje bryr seg om brukarane forstår varselet eller ikkje. Vi starta med alle føtene godt planta i vitskapen, men filte og tilpassa presentasjonen til dei aller fleste kunne forstå han. Yr er kanskje det eg er aller stoltast over å ha fått vere med på å lage, vi skapte ein slags revolusjon i vêrvarslingsformidling.

Eg las at du har arrangert noko så uhorveleg spennande som ein postnummerdugnad?
– He he. Ja. Eg har liksom blitt han «postnummermannen». Eg prøvde å få Posten til å gje oss geografiske koordinatar til alle dei norske postnumra. Det hadde dei ikkje lyst til, så då arrangerte eg dugnad der 600 ulike personar sat og hjelpte til med å plassere postnummer på kart. Desse koordinatane blir brukt i ein haug ulike tenester i dag: Vêrvarsel på Yr, logistikk hos FedEx, dataanalyse av skattelister og mykje meir. Eg er veldig oppteken av frie data; det kan ha så mykje større ringverknader enn det kvar enkelt klarar sjå for seg.

Og så har du sørgja for at Internett inneheld alle palestinske grunnlovutkast. Ein heilt naturleg oppgåve å ta på seg, tenkjer du?
– Nja… njei… Eg var valobservatør ved det (hittil einaste) palestinske parlamentsvalet for nokre år sidan, bl.a. saman med ei venninne som er ein slags grunnlovsekspert. Vi forstod plutseleg at vi hadde ei meir komplett samling av dei palestinske grunnlovsutkasta enn dei fleste andre, og fann ut at vi skulle publisere dei. Det er litt gøy å sjå at CIA og FBI jamleg er innom sidene…

Hm, viktig innhald med andre ord! I tillegg har du passa på at nettet har reisande badeender. Er det eit slags fredsprosjekt?
– Nei, men det er eit veldig bra triks for å kome i prat med folk! No har badeendene mine vore i 60 land eller noko slikt, og dei er verkelege døropnarar. Alle forstår jo at ein fyr som reiser rundt med badeender ikkje er skummel, og så inviterer dei deg på middag, vodka eller kaffi.

Om eg til sist nemner at du sjølvsagt også har brukt tida di på Byggmakker, målsak, husflid, Norsk barneblad, Oslo nye sparebanks fond, kolonihage, seksuell ungdomshelse og å studere imponerande flittig og flinkt og at du har fått designpris frå kulturministeren – har eg fått med meg det meste då?
– Ikkje verst! Eg kan kanskje føye til eit par faktabøker om land i Latin-Amerika og Afrika, at eg har vore vikarierande språksjef i NRK, at eg fuskar i programmeringsfaget og at eg gler meg noko inmari til å byrje jobben i Store norske!

Erik Bolstad (her på eit tog i Nord-Korea) tek med seg ein haug badeender til SNL. Foto: Aušra Laurušaitė-Kromelis.

Nye krefter i SNL: Andreas Tjernshaugen

Det er ein alvorsmann du har ståande her. Seier Andreas. Med eit smil. (Foto: Georg Kjøll, SNL)

Andreas Tjernshaugen er 42 år og kjem frå jobben som kommunikasjonssjef i Bioteknologirådet. Han har vori forskingsleiar i CICERO og har ein doktorgrad om politikken rundt fangst og lagring av CO2. Det Andreas liker best, er å formidle kunnskap. Derfor skriv han bloggar og bøker om fugl og fisk, og no skal han bli leksikonredaktør.

– Kva forhold har du til leksikon?
– Då eg var liten ønska eg meg inderleg eit leksikon. Til sist fleska mormor til og gav meg Aschehoug og Gyldendals store norske.

… og no skal du redigere det same leksikonet. Er det område i leksikonet der du tenkjer vi bør endre historieskrivinga?
– Eg har ikkje finni innhald eg blir opprørt over på fagleg grunnlag. Men eg brenn for kommunikasjon og formidling. Mange artiklar i SNL er tunge og vanskelige å lese. Eg har veldig lyst til å gjere dei lettare å ta fatt på for folk som ikkje kan innhaldet frå før.

– Er det fagfelt du er meir opptatt av enn andre?
– Nesten alle tema er artige, men eg er ekstra glad i alt som har med dyr å gjere. Og ganske nerd når det gjeld akvariefisk. I dyrebutikkane finst berre ei akvariebok som ikkje er omsett, men skrivi på norsk. Den har eg laga.

– Redaktørjobb betyr eigentleg rydding. Like før du kom i dag måtte vi rydde solformørkelse i ein fei fordi det plutseleg var masse lesarar der. Liker du å rydde?
– Eg liker å rydde i språk, å forklare så folk forstår. Eg har drivi mykje med å redigere fagstoff til eit breidt publikum, som i redaktørjobbane i tidsskifta Genialt og Klima.

– Om vi no ser framover: Korleis står det til med SNL om 50 år?
– Ambisjonen må vel vere at det blir brukt. Og at innhaldet er både sant og forståeleg. Eg har formidla fagstoff både på papir og nett, og har tenkt mykje på korleis den transformasjonen endrar vilkåra for korleis vi les, men også korleis vi skriv til og kommuniserer med kvarandre. Det er spennande å føre leksikontradisjonen vidare midt inni desse endringane. Nettet er skapt for oppslagsverk. Eigentleg ligg alt til rette for å lage eit mykje bedre leksikon. Sett bort frå det med penga.

– Ja?
– Då mormor gav meg leksikon, gjorde det eit grundig innhogg i pensjonsøkonomien hennar. Ho måtte betale det leksikon kosta om ho ville ha det. Sånn er det ikkje meir. No må bra innhald konkurrere med ikkje så bra innhald. Det gjer det vanskelegare å få den finansieringa som trengst til det gode innhaldet.

– Snart er du fyren som skal hjelpe hundre fagansvarlege i SNL. Kan vi få vite noko meir om Andreas som menneske?
– Eg padlar i Oslofjorden og syklar Nesodden rundt.

– Artig. Men hva med noko meir kuriøst? Kva er det rareste du har gjort?
– Eg song solo i eit fjernsynsprogram heile Sverige såg. Endå eg ikkje er spesielt god til å synge.

– Det var gøy! Kva skjedde?
– Som ungdomspolitikar i eit lite parti kjempa vi for å få merksemd. Vi danna «Gutar mot Barbie» og stilte eit gutekor i beste sendetid på NRK. Det blei ein braksuksess. Svensk televisjon ville fly oss over for å gjenta, men dei hadde berre råd til å betale fly for eit par av oss. Då blei det meg som blei solist. Ikkje akkurat like stor suksess.

– Det vil vi sjå! Kan vi Google det?
– Hehe. Det var heldigvis før alt blei lagt ut på nett. Folk hugsa det lenge nok likevel. Ti år seinere kunne folk ringe og be meg uttale meg om Barbie. Men det der er snøen som fall i forfjor. Det var i eit anna liv. No er eg opptatt av akvariefisk.

Seier Andreas. Ein time seinare kjem lenkene for alle som vil bli betre kjend med akvariemannen:

Då Akvarieboka for barn kom ut fekk Andreas setje opp eit akvarium i studioet til God Morgen Norge. Etter opptak blei Vår Staudes konklusjon overhørt: «Det der var ein skikkeleg akvarienerd …» Ho har i grunnen rett.

Kva gjer deg verd å hugse?

Lurer du på kva folk har gjort for å bli kjendis? Eller kven som var dei viktigaste folka når? Det kan du finne ut gjennom den nye inngangen vår til Norsk biografisk leksikon (NBL). Alle dei 5 860 viktigaste norske folka har vi delt inn etter metadata om når dei levde og kva dei har gjort. Å rydde metadata om folk er å rokke ved sjølve oppfatninga av kvifor dei er verd å hugse. Metadata er makt. Og under djupdykket inn i norsk historie var dette kva vi fann:

1) Det finst tusen gode grunner til å bli hugsa:

Noregs einaste kulturpersonlegheit, enn så lenge: Maren Sars. Henta frå Fridtjof Nansens biletarkiv (falt i det fri)

Til deg som traktar etter kjendisstatus har vi godt nytt: Det finst tusen grunnar til å bli hugsa! Om ettermælet ditt blir finansakrobat eller folkeskribent – det er alltids mogleg å bli kjend. Det kan vere lurt å velje yrke der sjansen er stor for å bli viktig. Gjennom tidene har det synt seg tryggast å bli forfattar (587 kjendisar) eller politikar (546). Omvend har det vel vori mange trælar, men Kark er den einaste av dei som klarte å skrive seg inn i historia.

Du kan eventuelt satse smalt og bli ein av få: Det er berre éin viktig postkortforleggjar. Eller du kan satse breitt for å bli polyhistor, men det er det så langt berre Johan Ernst som har lukkast i å bli særs god til. I følgje kategoriane i NBL er det visst også berre éin kulturpersonlegheit og éin verdiformidlar i norsk historie. Her kan sjansane for å hevde seg vere større i framtida.

Om ikkje du kan bli best i noko, kan du alltids gjere noko banebrytande: I NBL finst ein haug av pionerar, frå ubåtpioner til slankepionerar og utvandringspioner. Skulle alle andre forsøk gå dukken, kan du satse på å hamne i meir tvilsame selskap, som underhaldsningsadministrator i hop med Benno eller vinkyndig ilag med Håkon, med sin «dype respekt for alkoholkulturen».

2) «-inne» er ute:

Dyveke Ottikesdatter «utøvet reell innflytelse på kongens mentale tilstand» ved å døy. Her malt av Vilhelm Rosenstrand i 1885, Statens Museum for Kunst, Wikimedia commons (falt i det fri)

Stort sett er damer skrivi ut av norsk historie fordi Mann ikkje meinte dei hadde gjort noko vesentleg. Av og til har ikkje damene vori til å unngå. Då kunne dei t.d. bli kategorisert som «elskerinne». Det vil seie at du har hamna i leksikon fordi, og berre fordi, du hadde sex med ein viktigper for tusen år sia. Bidraget til historia kan då vere omtalt som å utøve «reell innflytelse på Kongens mentale tilstand og særskilt hans reaksjoner på hennes død». Altså at du, ved å døy, gjer så sterkt inntrykk på Kongen at du utøver innflytelse. (Vi rår deg til heller å prøve andre strategiar. Red.)

Som oftast er det eigentleg betre grunnar til at damer er innskrivne i manntalet –  enn at dei hadde ein mann. Då kan vi gje damene betre metadata. Kva synst du om å gjere denne ridderfrua til «sjørøvar»? I tillegg kan vi sørgje for at likt blir likt: I kategoriseringa såg vi at utruleg mange yrke var kjønna. Altså har vi rydda metadata ved å stryke ein heil bråte med «-inne», «-kvinne» og «-mann»: Lærerinne blir lærar. Både embetsmann og -kvinne kan bli embetsperson, for folk utfører normalt sett ikkje sitt embete ved hjelp av kjønnet.

3. Alle er like, men somme er likare enn andre:

Finansakrobatar slik dei såg ut på 1600-talet, ikkje ulikt i dag. (Her: Henrik Müller)

Ryddig av metadata er å slå likt saman med likt. Men kva er likt? Når vi har slått saman metadata har vi samtidig viska ut ein masse klasseskilnadar: Ein alminneleg visediktar som Alf Prøysen er blitt komponist. Underoffiseren er blitt offiser. Lektor og adjunkt er blitt lærarar. Postridar og postmeister er båe to blitt postarbeidarar. Kan hende er ikkje vegdirektøren heilt tilfreds med eit ettermæle som vegbyggjar?

På IT-konferansar verda rundt blir det snakka om opne data. Mantraet er å dele data så andre kan kople det saman med eige innhald om same sak. Det vil vi i Store norske gjerne. Med nylanseringa av NBL har vi gitt ein liten skjerv i form av metadata om dei viktigaste folka i norsk historie. Erfaringa vår er: Dette er alt for viktig til berre å snakke om den IT-tekniske delen av jobben. Like viktig er det å tenkje klokt på kvaliteten av data vi deler vidare. Det kan du vere med på. Så oppdagar du dårlege plasseringar av folk i NBL: Rop ut!

Ida Jackson til ny jobb

Då eg fekk jobben som ny sjefredaktør for Store norske leksikon i 2011, var oppgåva å finne ut om snl.no kunne bli liv laga som nettprodukt. Det skulle vi finne ut og kanskje klare å vise på eit par års tid. Det var rimeleg opplagt at vi trengte gode redaktørar med teft for akademia, for kunnskapsformidling og for tekst. Eg tilsette ein filosof, ein bibliotekar og ein litteraturvitar. Men det var minst like opplagt at vi måtte ha med oss nokon som hadde sabla god peiling på internett. Nokon som levde på internett, som visste kva som fungerer, kven som er gode – og som kunne ha klare strategiar for korleis SNL kunne bli gode. Eg tilsette Ida Jackson. Då trudde VG at leksikonet ville bruke «bloggar som lokkemat».

Men VG er ikkje alltid gode som analytikarar. No har Ida arbeidd her i snart fire år. Saman med resten av dei eineståande flinke folka i SNL-redaksjonen har ho hatt makt til å endre snl.no og flytte oss sjumilssteg inn i framtida.

Over jul startar Ida i Netlife, som har hjelpt oss med å omskape snl.no. Det betyr at ho kan jobbe vidare med SNL, berre ikkje på fulltid. Her skriv Ida om det ho har gjort og det ho skal gjere.

Vi i SNL kjem til å miste vår flinkaste føredragshaldar, beste webanalytikar og vår mest entusiastiske sletteekspert. Det er ikkje avgjort kva tittel som blir ledig. SNL er i dag ein redaksjon der alle driv med «nett» – med digital utvikling, koding, innhaldsstyring, sosiale media. Vi skal bruke hausten på å klekke ut kva vi aller helst vil ha meir av når Ida flyttar. I mellomtida kan du gjerne kome opp med idear til kva vi verkeleg treng – og sende oss eit forslag og ein CV.

Politisk dagbok: Ja til kulturell privatkapital!

No er Agnethe Haaland engsteleg på Dagsrevyen. Kultur-Noreg er raud-grønt og fryktar at kulturell privatkapital vil overta styringa. Eg får lyst til å vifte med ein blå kulturklut: Kva kan privatkapital gjere godt? Kva bør felleskapitalen gjere betre enn i dag?

Ofte peikar ein på Fritt Ord som «døme» på kulturell privatkapital. Problemet er: Dei er ikkje eit døme. Saman med Sparebankstiftinga DNB er dei dei einaste store private kulturpengesekkane. Har du ein stor ny tanke, er det berre dit du kan gå.

Eller kan du gå til staten? Vel… Staten har prosjektpengar. Små kulturprosjektpengar. Særleg i Kulturrådet. Men store pengar går berre til store aktørar som har faste postar på budsjettet. Derfor kan etablerte aktørar på statsbudsjettet tenkje store tankar, medan dei uetablerte og små må tenkje smått. Så her er min blå fakkel i raudgrønt kulturlandskap:

Få dei private pengane inn! La oss få store privatkulturelle pengesekkar å gå til for prosjekta våre, for dei gode ideane, for det som på blått heiter «høg risiko»!

Kanskje er det dét som trengst for å sjå tydeleg kva som er dei nye, gode ideane? Kanskje er dei private betre til nettopp dét – enn dei som sit med huet og baken inni det eksisterande, som utnemnde representantar for kultur som finst frå før? Som vi sa i Nettkulturløftet: Skal vi få innovasjon opp og stå, må det finnast pengar til hue utanfor dei gamle strukturane.

Men kva er det så staten MÅ gjere? Dei må ta fellesskapsjobben etterpå, etter «prosjektet»:  Jobben med å velje ut kva som har utvikla samfunssverdi nok til å drive vidare. Til å vere. Ikkje til å «kanskje bli». Tørt sagt: Ikkje til prosjekt, men til drift.

Som leksikonet: Eg meiner Anniken Huitfeldt gjorde rett i ikkje å gje offentleg driftsstøtte til at Store norske leksikon skulle halde fram på bokbransjemåten. Eg meiner Fritt Ord og Sparebankstiftelsen gjorde rett i å finne ut om leksikonet kunne ha samfunnsverdi på nett. Dei gjorde rett i å investere store pengar i prosjektet. Men så meiner eg også at prosjektet er ferdig no: snl.no har bevist sin digitale verdi: Over 100 000 daglege lesarar og 400 aktive forfattarar er langt meir enn sakprosa på papir kan drøyme om.  Då må det offentlege dra konklusjonen: Dette treng vi i samfunnet vårt. SNL kan få driftspengar frå felleskassa.

Og her ligg faktisk hovudproblemet – sjølve systemkritikken av kulturpolitikken i dag. Det er masse offentlige kulturpengar:

  1. Det er pengar til dei etablerte.
  2. Det er masse små prosjektpengar.

Men: Å få til noko stort som ein ny aktør – det er veldig, veldig vanskeleg. Det blir prosjekt på prosjekt. Ta fire nyvinningar i litteraturen som eksempel: Leser søker bok (hjartebarnet mitt), Foreningen !les, litteraturhusa og Store norske leksikon. Ingen av desse fire viktige tiltaka med stor samfunnsverdi lev trygt i god dialog med ein offentleg pengesekk som tilpassar seg kva dei skaper av verdi og kva dei får til.

Francis Sejersted (Fritt Ord/Store norske/høvding frå det sindige kultur-Høgre) seier det så fint: Dette er den norske modellen, at dei private tar initiativ og arbeider fram gode tiltak. Så tar det offentlege over når noko syner seg levedyktig.

Mitt framlegg til Erna og Olemic/kven_det_no_er_som_blir_kulturminister er slik:

  1. Sørg for at den kulturelle privatkapitalen blomstrar.
  2. Sørg for at den offentlege kulturkapitalen er stor, men langt meir open for å overta når noko nytt syner seg verdifullt for samfunnet.

Med dette programmet ønskjer eg kulturell privatkapital velkomen.

Nettkulturløftet

Hadia Tajik har invitert alle til å påvirke kulturløftet 3. Eg meiner premisset hennar er utruleg godt: Ho vil skape større deltaking, breiare ytringsmangfald og ho vil opne opp for dei digitale høva til utvikling. Derfor har vi laga vårt eige forslag til nettkulturløfte. Vi skal sende det til Hadia, og i dagane som kjem vil vi dele det med alle andre også. Det første innlegget er ei programerkæring: Litteratur er bra for folk. Internett er bra for litteraturen.Nettkulturløftet vårt handlar ikkje berre om leksikonet. Men leksikon er den første boksjangeren som er tvangsdigitalisert. Det gjekk bra! Leksikonet blir lest av mange fleire, skapt av mange fleire -på meir inkluderande vis enn før. Derfor har vi tenkt mykje på kor fint det ville blitt i det norske nettsamfunnet om større delar av litteraturbransjen flytta etter.

SNL er boka som er blitt ei nettside. Heldigvis hadde Wikipedia gjort det heilt klart at “digitalisering” av leksikon var lik html-format, altså: fulltekst søkbar på internett. Ingen fann på å gjere Store norske til ein serie e-bøker i sal. Eller til ein giga-app (leksikonet ville overtatt mobilen din, det er alt for tungt!).

Formatvalet til leksikonet er ein supersuksess etter alle kulturpolitiske målestokkar.

Andre forleggjarar legg ned fagbokavdelingar og melder om opplag på tusen eksemplar. Medan vi har 7000 lesarar i timen. 105 000 per dag. 2 millionar i månaden. For ikkje å snakke om 350 aktive forfattarar i stallen som publiserer tilsvarande ca 60 bøker i året. Dei skriv, blir redigert av flink redaktør, vi publiserer. Akkurat som i eit forlag. Berre med mindre bitar publisert tekst av gangen.

Ja, så klart det er urettferdig å samanlikne … Snl.no er gratis og er den store boka om “alt”. Likevel er det eit anna element, ein kime til spørsmål: Kunne det vere at også andre litterære sjangrar ville utvikle seg og få fleire lesarar med den reelle sjansen til innovasjon som internett byr på?

Vi aner ikkje. For bokbransjen har ikkje eigentleg flytta ut på nett. Dei driv med det bokbransjen driv med, og litteraturpengane følgjer etter. Alle synst “digitaliseringa” går treigt og trur det må vere sånn. At noko vil skje “av seg sjølv” etterkvart. Men det som skjedde med musikken og filmane kjem ikkje til å skje med boka: At ungdommane stjeler fil og deler til bransjen har tapt så mange pengar at dei forstår dei må endre måten å selje filene på. Nei: Tekst er noko anna.

Internett endrar “tekstproduktet” langt meir enn musikkproduktet. Det endrar “boka” meir enn det endrar “låta”.

Teksten endrar seg så mykje at det nesten ikkje er til å identifisere som “litteratur”. For i motsetning til “ei låt” er ikkje “ein tekst” eit like avslutta stykke av nokre minutts oppleving. Tekst kan endre seg langt meir som følgje av at formatet blir eit anna.

Internett har allereie skapt nye sjangrar: Bloggteksten kan likne dagbokformen frå romanar på 1800-talet, eller av og til eit essay (som ingen veit kva er lenger). Twitter skaper litterær form med reglar så finstemde som haiku.

Men slikt bryr litteratar flest seg ganske lite om. Dei skriv, produserer, les, studerer og sel litteraturen dei elskar. Medan dei som finst mest på internett blir dei nye «forfattarane», altså dei skrivande menneska som blir mest lest. Kjære litterat: Det er ikkje «skjermen» som stel ungane frå bokbransjen. Det er bloggarane. Du som minst tida då du gjekk deg bort i bøker medan du burde sove: Tekst er framleis ein tidstjuv. Han er berre ikkje pakka inn i perm.

Lesarane finst. Forfattarane finst. Det som manglar for å skape eit fantastisk norsk internett der dei møtast – er ny politikk.

Politisk dagbok: Ja, vi vil vere venar!

wikipediatorget blir det diskutert om dei vil samarbeide med / møte / liker Store norske leksikon. Vi i SNL vil gjerne både dele, diskutere og snakke med dei aktive på Wikipedia. Så eg prøvde blande meg inn, men stranda i eit skikkeleg magaplask fordi eg ikkje klarte å leggje svara inn på riktig måte inni tråden. Derfor gjer eg det her i staden. Kanskje er det ok for andre å kunne lese også.

Kort oppsummert trur eg færre der inne er glade i SNL enn vi i SNL-redaksjonen er glade i Wiki. Den manglande kjærleiken er bygd på fire litt ulike ting:

1. Trekantdrama: At andre som liker SNL seier noko negativt om Wiki
Journalistar liker å setje ting opp mot kvarandre. SNL er glade for at Dagblad-journalistar liker oss godt, men vi sitt ikkje og dikterer kva dei skriv. Tvertimot avviser vi journalistar som vil ha oss til å gå ut mot Wiki. I SNL har vi berre meint å seie noko negativt om Wikipedia éin gong. Fordi dei fortente det. Er det fleire saker der VI har talt  negativt om W? Gi oss ei lenke under!

2. Vere / er / var / forblir dårleg?
Ein del meiner berre at SNL er «dårleg». Det var sant at SNL var eit dårleg nettprodukt. Vi har sagt det ofte sjølv. Men vi tar nettet på alvor og har revolusjonert arbeidsmåten. Det gjer sakene verkeleg veldig mykje betre. Sjekk statistikk på kor langt vi er komne no. Oppdater kritikken! Det hadde vori så utruleg deilig å bli kritisert for noko nytt vi kan gjere betre.

3.  Ein ekstra dose makt?
SNL er ein publiseringsinnovasjon i norsk forlagshistorie. Vi har beholdt ein redaksjonell modell med både forfattarar, redaktørar og utgivarar, men all produksjon og distribusjon skjer åpent på nett. Vi tar med oss nokre av fordelane frå papirsamfunnet, produserer & publiserer langt mer effektivt, gjennomsiktig og demokratisk. Vi gjer det sånn fordi vi meiner den komboen gir godt innhald! Akkurat som avisene beholder journalist, redaktør, utgivar – beholder SNL forfattar, fagredaktør – og utgivar. Eg har ingen vanskar med å seie at wikimåten er fin. Omvend ser fleire inni den tråden ut til å vere overtydde om at deira måte er den einaste aksepterte måten å lage godt innhald på.

Er det «elitistisk» at dei som kan mest bestemmer litt meir enn andre? I SNL synst vi ikkje anarkiet er så mykje meir demokratisk enn eit ope møte med ordstyrar og innleiar. Demokrati betyr ikkje at alle må ha like roller. Det betyr at alle kan delta. At alle har forslagsrett. At alle kan diskutere. Og at alle kan stemme (og at det er lett, så stemmeseddelen din td ikkje blir forkasta fordi du gjer tekniske feil … ). Vi meiner dette er det aller viktigaste nettet har å by på. Sjølv om ekspertar framleis finst.  BTW: Også på Wiki finst moderatorar med meir makt enn andre. Dei er wikiekspertar. Vi har fagekspertar.

4. Kva er gode kjelder?
Det viktigaste tråden avslører er at Wiki og vi har ganske ulik forståing av kva kjelder betyr. Dette må vi snakke meir om, for det er ein ekstremt viktig debatt i internetts tid. Somme på torget meiner at «eit leksikon ikkje kan vere kjelde til eit leksikon». Det er eit skikkeleg snurrig argument. Det blir slik fordi dei har lært seg at «Wiki ikkje kan vere kjelde til Wiki». Og det er sant. For Wikiskrivemåten kan berre bli «mest mogleg objektiv» av at dei som skriv kan syne til nokon andre som skriv det same på plassar som er – nettopp: signerte og publiserte under ansvar.

Men SNL skriv ikkje på Wiki-måten. Vi har skrivi litt om dette i Dagbladet før. La meg starte forfrå: Kva er ei god kjelde?

Dette er SNL-måten: Lauritz Sømme, Noregs superekspert med frysaren sin full av bjørnedyr som han har samla sjølv: Han har produsert uhorvelege mengdar vitskapsartiklar og bøker, men nesten ingenting på norsk. No bruker han tida si på å skrive basisen i alt han kan inn i SNL. Som utgivar har vi vald han ut og påstår at han publiserer vitskap. (Du kan ta oss for det om vi tar feil.) Og: Vitskap er IKKJE synsing. Det er metode. Sømme er forplikta til å byggje på alle relevante kjelder i faget han kan. Han representerer ikkje seg sjølv. Han representerer kor faget hans står – td i kunnskapen om bjørnedyr. Kvifor skulle ikkje SNL-artiklen av Sømme vere ei super kjelde for Wiki?

Slik ser vi oppdraget vårt: SNL skal sørge for at fagfolk destillerer kunnskapen dei sit inne med og bygger opp ein grunnmur av kunnskap der folk finn han. Grunnmuren trengst for å støtte opp under alt det andre nettinnhaldet: avisartiklane, blogginnlegga, twitterdebattane – og skoleoppgåvene. Det skal finnast fagkunnskap å lese og lenke til – om alt frå sjeldne diagnosar til verdshistorie.

Vi gir norskspråkleg internett 200 000 tekster like truverdige som om det var skrivne av ekspertar i papirbok. Berre mykje raskare. Nye opplag med rettingar når som helst. Med sjansen til å klage og spørje forfattaren. Eller skrive ilag. Så la meg spørje igjen? Kva er ei god kjelde, om ikkje dette er?

Sånn. Det var svar eg ville ha skrivi på wikitorget om eg hadde klart det. Lurer på om nokon vil snakke med oss her?

Politisk dagbok: Ja til digitalisering av litteraturpolitikken

Det er litt kjedeleg å lese framlegget til ny boklov. Det blir som no, berre i form av lov framfor førtiårig «unnatak». Meir spennande er pressemeldinga. Ho handlar nemleg om «digitalisering» og «innovasjon». Når ein vanlegvis snakkar om «digitalisering» av bøker er det e-boka ein siktar til. Ein klagar over Bokskya – eller ser at straumetenester vil kome som i musikkbransjen. Så også med Hadia Tajik:

«Vi vil legge til rette for innovasjon og nye teknologiske løsninger for e-bøker. Loven sikrer derfor mulighet for å utvikle nye prismodeller som kan tilpasses framtidige distribusjonsformer for e-bøker.»

TVANGSDIGITALISERING
Leksikon er den første boksjangeren som blei tvangsdigitalisert. I Store norske erfarer vi kva det faktisk kan bety at papir blir erstatta av #noe_digitalt: Som når ein forfattar skriv papirbok – det tar sin tid. Så bestemmer han seg for å skrive i SNL; dele det han har på hjartet opp i mindre bitar. Til ingens overrasking: Etter eit døgn kjem første lenka på twitter. Forfattaren har nådd fram til lesaran.
Innovasjon
Så er det dei litt flauare møta, når vi sitt ved rundebordet der bokbransje drøftar Boklova. Medan andre forleggjarar melder om lite tilgang på manus eller om eit par hundre versus eit par tusen selde eksemplar. Så blir det blir vår tur til å melde om:

  • Vi publiserer tilsvarande ca 60 bøker i året. 300 aktive forfattarar er i stallen. Dei skriv, blir redigert av flink redaktør, vi publiserer. Akkurat som i eit forlag. Berre med mindre bitar publisert tekst av gangen.
  • Vi har 7000 lesarar i timen. 105 000 per dag. 2 millionar i månaden.

Ja, så klart det er litt urettferdig å samanlikne … SNL er gratis og er den store boka om «alt». Likevel… likevel er det eit anna element, ein kime til innovasjon, og i første omgang er det teknisk: e-pub/app versus html. Kunne det vere at også andre sjangre ville utvikle seg og få fleire lesarar med den reelle sjansen til innovasjon som internett byr på?

Eg trur det digitale endringspotensialet for publisering av tekst (altså det bokbransjen er til for) er større enn for musikk. I motsetning til ei låt er ikkje ein tekst eit like finitt kapittel, ikke eit like avslutta stykke av nokre minutts oppleving. Tekst kan endre seg langt meir som følgje av at formatet kan bli eit anna.

Internett har allereie skapt nye sjangrar. For kva slags boksjanger er ein blogg? Og det skjer litterært artige ting – som når twitter møter haikupoesi. I denne tekstinnovasjonen på nett tar forlaga inga hovudrolle. Dei gjer tafatte forsøk på å endre distribusjonsmetodane for dei eigentleg same produkta. Men ingen forsøk på å endre produksjonsform – og såleis også produkt. I staden arbeider dei for å sikre dei produksjonsformene dei meistrar frå før.

EIN TEKNOLOGINØYTRAL LITTERATURPOLITIKK?
Den nye Boklova er først og fremst fin fordi kulturministeren ser ut til å:

1. Vere opptatt av å binde tiltak fast i måla for kulturpolitikken: Eit mål er «å legge til rette for et mangfold av aktører. Loven skal bidra til å fremme kultur- og kunnskapsformidling, og styrke skriftkultur og norsk språk i begge målformer.»

2. Ville lage litteraturpolitikk uavhengig av format: «Det er departementets vurdering at de litteraturpolitiske målsettingene gjelder litteratur uavhengig av format».

2. Ville oppmuntre til innovasjon i publiseringa av litteratur i det norske digitale samfunnet.

Så langt er departementet mest opptatt av innovativ distribusjon. Men dei glimtar til med denne:
«En teknologinøytral lov reiser en avgrensningsproblematikk for e-bøker. Spørsmålet er om berikede bøker skal omfattes eller eventuelt hvor grensen skal gå. Det er sannsynlig at det også vil skje en utvikling av boken. Å avgrense lovens virkeområde mot berikede bøker kan synes lite fremtidsrettet. Det er imidlertid mulig å legge til grunn en fleksibel bruksdefinisjon. En digital bok vil med en slik avgrensning være en publikasjon som er formatert slik at den kan gjøres tilgjengelig i elektronisk format, der den dominerende delen består av tekst, illustrasjoner og annet grafisk materiale. En digital bok kan inneholde tekst med audiovisuelle elementer, være interaktiv eller på annen måte inneholde elementer som beriker teksten, forutsatt at slike elementer ikke blir det dominerende innholdet.»

«Det egenartede ved litteraturen som produkt gjelder uavhengig av format», står det å lese. Så vi spør: Kva er skilnaden på nettside og bok – gitt at alt dette er likt: Forfattarar skriv. Redaktørar redigerer. Utgivarar publiserer. Lesarar les?

SNL er boka som er blitt ei nettside. Heldigvis hadde Wikipedia gjort det heilt klart at «digitalisering» av leksikon var lik html-format, altså: fulltekst søkbar på internett. Ingen fann på å gjere Store norske til ein serie e-bøker i sal. Eller til ein giga-app (leksikonet ville overtatt mobilen din, det er alt for tungt!). Formatvalet vårt er ein supersuksess etter alle kulturpolitiske målestokkar. No gler vi oss berre til ein teknologinøytral språk- og litteraturpolikk.