Lagt ut av Anne Marit Godal, sjefredaktør i SNL 2011-2016

Leserne strømmer til Store norske leksikon

Denne uka runda Store norske leksikon 100 000 besøk om dagen. Den siste papirutgaven solgte 7500 eksemplarer. Nå kan leksikonet ha like mange lesere i timen.

I måneden har Store norske leksikon 2,2 millioner besøk. Og det øker raskt. Vi har over dobbelt så mange besøk nå som da den nye redaksjonen overtok for to år siden. Vi har 1,2 millioner unike brukere i måneden. Det betyr at en av fire nordmenn leser leksikonet hver måned.

Store norske leksikon er den desidert mest leste kunnskapskilden utgitt i Norge. Lesertallene betyr at samfunnsverdien av leksikonet er blitt større enn den gang det gikk an å selge innbunden kunnskap: Folk strømmer til basiskunnskapen når den er gratis og enkel å finne.

Størst på kunnskap

Folk er på nettsider av ulike grunner. Mange bruker sider utgitt i USA (som Facebook og Wikipedia), men på norskpubliserte sider gjør folk dette:

  • Får med seg nyhetene
  • Starter opp nettleseren sin
  • Kjøper bil, båt og hus
  • Finner et telefonnummer
  • Sender meldekort til NAV

Når de har starta nettleseren og er ferdige med nyheter, har finni drømmebilen, sendt meldekort, men endt opp med å ringe NAV likevel – hva de gjør da? Da leser de Store norske leksikon.

Lekskikonet er mer lest enn alle andre kunnskapssider. Vi er mindre enn VG, men det er bare bra at alle følger med på nyhetene hver dag. At flere har behov for å logge seg inn på NAV enn på SNL, kan ikke vi gjøre noe med. På den andre sida gleder jeg meg til den dagen da vi får flere lesere enn Se og hør. Det er ikke langt unna.

Sidevisninger er et annet måltall for nettbruk, men det er værre å sammenligne med. Hvor mye folk blar varierer etter hvorfor de er på nettstedet: Folk blar en god del både i aviser og kjendisblekker, men de blar aller mest når de skal finne ting på Finn. Dessuten blar de masse i telefonkatalogen og leiter lenge etter en bra film. I leksikonet slår de derimot opp for å finne ut av akkurat det de lurte på, og så kikker de ikke noe særlig rundt etter andre gode definisjoner eller artige alternative ting å vite. I uka har vi 1,1 milioner sidevisninger.

Oppdateringer

Mange er, fornuftig nok, mer opptatt av hvor bra innholdet er enn hvor mye det er lest. Derfor vil vi dele noen fine oppdateringstall: Hver dag endres 40 000 tegn på snl.no. I 2012 ble 33 000 artikler endra.

Noen er også bittelitt opptatt av å sammenligne med Wikipedia. Nå har jeg gjort deler av øvelsen, men måla blir ganske ulike: Wikipedia på bokmål hadde ca 180 aktive forfattere i januar (med mer enn 25 endringer). 78 av dem var veldig aktive.

Til forskjell fra Wikipedia, har SNL utgiveransvar og er redigert av fagfolk. Alle kan bidra til å skrive, men fagansvarlige vurderer forslag og skal sørge for at artiklene er faglig oppdaterte. Dette hadde ikke vært noen særlig bra modell dersom fagolka ikke stilte opp. I dag har SNL 430 fagansvarlige. 180 av dem har publisert de siste to månedene. 120 av dem mer enn 1000 tegn.

Den fine tingen med redigeringsmodellen til SNL er: Når noe er oppdatert, så betyr det at en av de fremste ekspertene Norge har å oppdrive på emnet går god for det som er publisert. Da har du noen å skylde på dersom det du finner er ubalansert, skeivfortalt, underkommunisert, faglig uoppdatert eller bare feil. Og det vil være faglig pinlig for den du skylder på – om de ikke sporenstreks retter det opp.

Internett er den viktigste arenaen for offentlig debatt. De siste to åra har vi gjort snl.no til et sosialt nettsted med dialog mellom fagfolk og lesere. Vi ser det som vår jobb å bringe kunnskaps-Norge til norsk nettoffentlighet. Jeg pleier å si at Store norske skal være infrastrukturen for kunnskapsformidling i nettsamfunnet. Nå ser vi at trafikktalla er dobla. Og at mange veiarbeidere er igang.

Kilder

  1. Google analytics for SNL (dessverre ikke mulig å åpne, men bare spør oss om tall! Vi driver med å utvikle mer åpen statistikk)
  2. TNS-gallup
  3. http://stats.wikimedia.org/EN/SummaryNO.htm

 

Lagt ut av Anne Marit Godal, sjefredaktør i SNL 2011-2016

Politisk dagbok, kapittel 3

For leksikonfolk er det historisk sus over kulturbudsjettet som blei handsama av Stortinget i går. Suset er ikkje enkelt å høyre, men om du spolar deg 11.44 sekund inn i filmen på denne sida, kan du sjå at Stortinget vedtar budsjettet. (At sak 3 denne dagen faktisk var kulturbudsjettet, kan du finne ut i dette referatet.)

Realitets-sjangeren egnar seg temmeleg dårleg til å formidle kor heidundrandes spennande politikk er. Men bak denne «ein-heilt-vanleg-dag-på-jobben»-filmen frå Stortinget, ligg andre sjangre som syner kva kulturpolitikk partia eigentleg har for 2013. Då må du grave deg gjennom nettsidejungelen, og fram til innstillinga med prioriteringar og merknadar frå komiteen. Og der, i «4.10 Kap. 326 Språk-, litteratur- og bibliotekformål» er det no avklart at Høgre, KrF og Fremskrittspartiet har formulert ein leksikonpolitikk! Les og bli glad:

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av at norsk språk har fagterminologi i alle språkdomener. Kunnskapsinnhenting fra leksikale verk er her svært viktige. Disse medlemmer viser til den positive utviklingen som har vært i forbindelse med Store norske leksikons overgang til nett, og det arbeidet som nå gjøres for å samle flere leksikale verk under samme løsning. Utviklingen av en kunnskapsbase som dette er svært viktig for norske brukere og norske fagmiljøer. Disse medlemmer mener det er naturlig at samarbeid og eierskap utvikles slik at norske universitet og høyskoler involveres sterkere.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti ber regjeringen bidra til å sikre videre drift av Norsk nettleksikon, som utgir redaksjonelle leksikon, blant andre Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon og Store medisinske leksikon.

Kva så med resten av opposisjonen? Venstre sit ikkje i Kulturkomiteen, så då er det berre Framstegspartiet att. Dei er kjend for å ville kutte i dei fleste kulturtiltak. Men jaggu smeller ikkje også FrP til med svært gode analysar av kvifor leksikonet er viktig:

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at det i kjølvannet av 22. juli har blitt klart hvor viktig det er å styrke den demokratiske infrastrukturen i Norge. Dette gjelder ikke minst på Internett, som er den nyeste og minst utviklete av alle kanaler for demokratisk deltakelse. Nettet er i dag den mest brukte kilden til kunnskap for folk flest, og disse medlemmer ser det som naturlig å benytte Store norske nettleksikon mht. å spre kunnskap på Internett.

No manglar berre regjeringspartia. Det er ikkje å vente at stortingsfleirtalet skriv merknad til si eiga regjering. Men Hadja Tajik og Kristin Halvorsen kan ikkje vente mykje lenger før dei også må ta stilling: Er det smart å leggje ned kjelda der kunnskaps-Noreg (med stadig fleire fagansvarlege) formidlar kunnskap til 90 000 daglege lesarar?

Eller skal dei bruke 2013 til å lage politikk for at kunnskap på norsk skal vere mogleg å finne på toppen av Google?

Lagt ut av Anne Marit Godal, sjefredaktør i SNL 2011-2016

Frå minus til Kristus eller før vår tid?

SNL skal bidra til eit kunnskapsbasert ordskifte og syne korleis valid kunnskap ikkje er det same som nøytralitet. (Finansmarknadsmeldinga 2012)

Slik pleier Store norske leksikon å snakke om kva rolle vi skal fylle i samfunnet. Det lyder ufarleg som ei festtale, men dei siste dagane har vi fått prøve oss i praksis.

Datoformat blir storpolitikk

Tysdag førre veke var eg i Stortinget for å be om pengar til leksikon. Samstundes, på kontoret: På lista over tekniske forbetringar er vi komne til det autogenererte datoformatet. I faktaboksar om folk fødd før Jesus står det eit minusteikn. No kan vi erstatte minuset med tekst.

På papir har det lenge stått «før vår tid». (Tidslinje frå frå RLE-boka Horisonter 8, utgitt av Gyldendal i 2006).

Det siste året har leksikonet publisert heile 10 000 nye læreboksider. Fag er oppdatert i massivt omfang, deriblant jødedomen og det gamle Egypt. Religionshistorikarar har meld at dei vil bruke vanleg terminologi i faget, som er “før vår tidsrekning”, ikkje «før Kristus». Redaktørane meiner same omgrep bør stå i faktaboksen. Når ein skriv at ifølgje jødedomen er Jesus ikkje Kristus (messias), er det motsetningsfylt om faktaboksen fortel at nokon er fødd 50 år før Kristus. Vi blir samde om å bruke fvt. og evt. i autoteksten, men ikkje innføre felles politikk for artiklane. Ulike fagfolk får bruke eigen terminologi, slik at “før og etter Kristus” blir ståande i dei 4000 artiklane om kristendom.

Redaktørane lurer på om forkortinga fvt. er forståeleg. Nettansvarleg luftar saka på Facebook-sida vår. Det blir heidundrandes debatt. Så ringer Aftenposten. Dei vil lage sak. Som hovudredaktør / ansvarleg for å skaffe pengar til leksikondrift, kjem eg kjapt i interessekonflikt med meg sjølv. Vi har tre moglege språkalternativ med kvar sine følgjer:

  1. Det fagleg beste er å bruke ein autotekst som ikkje kjem i konflikt med fag som skriv om denne tidsperioden.
  2. Det politisk korrekte i dagens norske debattklima er nok å innføre “f.Kr” dersom vi skal ha tekst.
  3. Det redaksjonelt feige og politisk strategiske er å takke nei til intervju og setje minuset tilbake i faktaboksen.

Eg vel det første. Saka kjem på nett. Det blir ståhei for alvor. I løpet av tre døgn kjem 500 kommentarar. Natt til laurdag blir eg skulda for å vere politisk korrekt, feig, anti-krist, muslimelskar, redd for muslimar, kulturmarxist  og ein del av Aps løynde plan for å innta alle maktposisjonar i samfunnet og bruke det til å stryke Jesus Kristus ut av soga.

Twitter kvitrar ivrig. Høgre og KrF-politikarar liker ikkje den nye autoteksten vår. Vil vi stryke Kristus frå heile leksikonet? I løpet av helga har saka blitt omtalt i dansk og svensk presse. Og KrF har skrivi pressemelding om at Store norske er “på villspor når de vil omskrive tidsregningen vår” og at vi må vedkjenne oss vår egen kulturhistorie og bør holde oss “for god for den type historieomskriving.”

Min indre lobbyist tenkjer: Huff, då. Men korrigerer raskt seg sjølv med den indre hovudredaktøren: Kva truverd har eit leksikon som skjeler til politisk støtte og motvilje i redaksjonelle val? Det er jo ikkje vi, men religionshistorikarar som har omskrivi tidrekninga. Jobben vår er å formidle valid fagkunnskap skriven av dei som har han. Skal vi omformulere forskinga for å gjere henne meir spiseleg i resten av samfunnet? I kva tilfelle skulle vi latt politikk gå framfor vitskap? Når folkemeininga er eintydig? Når emnet er politisk betent?

Kristus på kollisjonskurs

Det er ei stund sia religionshistorikarar begynte å bruke fvt. framfor f.Kr. Kva skjedde då? Ingenting! I fagmiljøet er det ikkje brennbart. Når redaksjonen ringer for å høyre om akademikarar innan andre historiske fag har hatt liknande diskusjonar, er svaret: – Eg kan ta det opp i lønsjen om nokon på instituttet har sterke meiningar her. Men kunne du gitt meg eit stikkord om kva som eigentleg er kontroversen?

Det siste året har SNL klart å flytte ein del religionshistorikarar på nett for så skrive, så dei kan bli lest, diskutert og lenka til av alle. Dermed dukkar ordet opp i eit leksikon som no har 80 000 daglege lesarar på nett. Så kommuniserer vi omgrepet i sosiale media. DÅ kjem debatten. Såklart. Eg pleier å seie til politikarane at det er farleg om vi ikkje byggjer bru mellom nettdebatt og drøftingar i lukka akademiske sirklar. No har vi oppdaga ein avstand. Då har SNL gjort det SNL skal gjere.

SNL trur ikkje det er mogleg å formidle ei objektiv sanning. Men vi skal formidle korleis vitskapen ser verda. Vitskap skil seg frå all anna drøfting ved hjelp den vitskaplege metoden. Den betyr nettopp at du ikkje har lov til å la haldningar påverke utval og tolking av kjelder. Vitskapens metode har inkje mål om at konklusjonen skal vere nøytral. Metoden er sjølve bolverket mot synsing. Det er den som gjer at vitskapen ikkje skal vere nøytral. Han skal vere fagleg valid (gyldig).

Når vitskap står mot tradisjon i land langt borte, er vi snare til å sjå kor farleg det er om vitskapen ikkje får definisjonsmakt. I vår eiga sogeskriving står motsetninga fram som søk, som konstruert, som flisespikkeri. Kvifor skal religionshistorikarar definere soga om Jesus / Kristus? Kvifor bør ikkje politikarar definere soga om politikk? Gilde definere soga om næringsmiddelindustri? Eller ihuga muslimar definere soga om Islam?

Dei siste dagars hendingar har gjort meg klar over éin ting: Om SNL skal endre ordbruk i leksikonet, kan det ikkje vere på grunnlag av temperaturen i den offentlege debatten. Det må vere fordi ordbruken endrar seg i eit fagfelt. Og: Neste gong det blir debatt, skal fleire av fagfolka det gjeld vere til stades i tråden på Facebook, i VG, på Twitter. Vi må lære dei å svare sjølv. Først med tida vil vi sjå kva som endrar seg: Den akademiske ordbruken – eller debatten.

Lagt ut av Anne Marit Godal, sjefredaktør i SNL 2011-2016

Politisk dagbok, kapittel 2

Dagen etter at 22. juli-kommisjonen la fram rapport hadde eg haustens første arbeidsdag med møte på Stortinget. Det var ikkje rart eg kjende det som eg kom med ei lita sak – oppi alle dei store spørsmåla som summa rundt i Stortingskantina.

Vel tilbake på kontoret er det på tide å sjekke korleis ferien har forløpt: Har leksikonet hatt det bra i sommar? Eg opnar Google analytics og pustar letta ut: Folk les meir leksikon enn dei gjorde i fjor. Tysdag 12. juni 2012: 68 000 lesarar (mot 40 000 tysdag 14. juni 2011). Så synk lesartala til det halve ettersom ferien legg seg over landet. Men i dag startar skulen og Store norske leksikon gjer seg klar til doble lesartal. Neste månad kjem éin million nordmenn til å lese Store norske leksikon. Nesten halvdelen av dei er elevar og studentar som slår opp på alt dei er i ferd med å lære. SNL er læreboka som definerer det meste, vi er boka dei kan spørje og diskutere med. Snart kjem kommentaren «Kan du fortelje litt meir om første verdskrig og korleis den påverka Noreg?»

Ein av dei siste dagane før ferien var Store norske til nytte i samfunnsdebatten: Etter vekesvis med strid om diagnosar i rettssalen, valde aktor å gå til SNL for å definere omgrepet neologisme på ein klar måte som også lekfolk kunne forstå. Artikkelen var skriven av Ulrik Malt, fagansvarleg for psykiatri i Store norske og fagkyndig vitne under rettssaka.

Så, første veke tilbake på jobb, skjer det same. No går debatten om kven som har ansvar for at ikkje ugjerningane blei forhindra. Men kva er ansvar? Kva tydar det når alle som ein seier dei «tar ansvar», ein fyr tar sin hatt og går medan andre blir sittande for å utøve ansvaret? Aftenposten valde laurdag å bruke ei heil side med utdrag frå artikkelen ansvar i Store norske leksikon. Artikkelen er skriven av Knut Erik Tranøy og er plassert i faget «etikk og moralfilosofi«, der filosof Heine Holmen er fagansvarleg og rede til å diskutere om nokon skulle vere usamd. (Apropos ansvar sluttar leksikonprofilen til Heine med at det er «hans mening at vår tenkning om mennesket og dets plass i verden vil endre seg radikalt ettersom det går opp for oss hva mennesket som en aktivt handlende aktør innebærer».)

Både den avsluttande talen til aktor og heilsida til Aftenposten syner kor sterkt behov vi har for å definere røynda. Som samfunnet treng vi fjell å stå på, å gå tilbake til – oppi all debatt, nye, vanskelege spørmål – eit fjell vi kan gå til, så vi kan tenkje tanken ut.

Leksikonet kan ikkje svare på om massemordaren laga neologismar. Vi kan ikkje svare på kvifor Øystein Mæland gjekk av. Men vi kan få dei klokaste hovuda landet har til å definere kva neologisme er. Og kva ansvar betyr. Det er ei viktig samfunnsrolle å ha. Så med ein million unike brukarar i månaden og i visse om at innhaldet vårt er nyttig, tar eg fatt på Stortingshøyringar og departementsbrev. Men eg trur eg vil starte med eit dikt:

Av og til
må noe vare lenge,
ellers mister vi vel vettet snart,
så fort allting snurrer rundt med oss.
Store trær er fint
og riktig gamle hus er fint,
men enda bedre –
fjell
Som ikke flytter seg en tomme
om hele verden enn forandres
(og det må den snart),
så står de der
og står og står
så du har noen å legge pannen inntil,
og kjøle deg
og holde i noe fast.

Jeg trivs med fjell.
De lager horisonter
med store hugg i,
som de var smidd av smeder.
Tenk på: – Den gamle nupen her har stått som nå
helt siden Haralds-tiden.

Den stod her da de spikret en arming fast til korset
Som nå. Som nå.
Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store
bratte pannen
uten tanker i. Den sto her
under Belsen og Hiroshima. Den står her nå
som landemerke for din død, din uro,
kanskje dine håp.
Så du kan gå derforbi og holde i noe hardt.
Noe gammelt noe. Som stjernene.
Og kjøle pannen din på den,
og tenke tanken ut.
Og tenke selv.

Rolf Jacobsen – Mere fjell frå Tenk på noe annet, 1979

(PS til dei retoriske: Jada, SNL skal flytte seg både ein og fleire tommar ettersom verda rasar vidare. Men endrar «ansvar» seg kvar gong eit menneske tar det, tru?)

Lagt ut av Anne Marit Godal, sjefredaktør i SNL 2011-2016

Politisk dagbok – kapittel 1

I mange månader har vi i Store norske hatt nesa djupt nede i teknisk utvikling. Framleis sitt ein del av oss der, for det er langt ifrå ferdig. Tvert imot er det masse teknisk som haltar og skranglar, til stor frustrasjon både for redaksjonen og for dei som skal skrive. Så kva er det som hastar så grueleg å syne fram at vi valde å lansere før alt er klart? Jo: Det er ideen vår. Forteljinga vår om kva Store norske er i ferd med å bli. Det hastar fordi det berre er halvanna år til politikken må ta ansvar for at Store norske leksikon skal leve vidare.

Måten folk søkjer kunnskap på har endra seg. Alle forventar gratis tilgang til kunnskap på nett. Derfor har Store norske leksikon endra skrivemodell og publiseringsmåte. Men offentleg støtte til kunnskapsformidling har ikkje endra seg. Enno. Leksikon kan ikkje vere til sals som før. Kunnskap som er til sals kan ikkje lenkast til og spreie seg på nett. Men lesarane er like mange sjølv om pengeskiftet manglar – ja, dei fleire! Kvar dag er det 50 000 menneske som les Store norske leksikon. I løpet av ein månad har vi ein million unike brukarar.

Leksikonet er med andre ord ikkje ei verneverdig plante vi må skjerme for at ho skal overleve i nettsamfunnet. Det har framleis verdi: Samfunnsverdi. No, etter relanseringa, har vi starta jobben med å vise og forklare kva vi tilfører det norske nettsamfunnet. Artig nok (for politiske dyr) er det Finansdepartementet som er aller først ute med å omtale oss som samfunnsviktige, og det i sjølvaste Finansmarknadsmedlinga.

Det tredje beinet

Finansdepartementet skriv om SNL: «Den demokratiske ålmenta er avhengig av å verta styrkt på Internett, som er den nyaste og minst utvikla av kanalane for demokratisk deltaking. Store norske leksikon har som mål å skapa ein tydeleg arena for kunnskapsbasert ordskifte»

Det norske samfunnet kviler på tre bein: Det offentlege, det private og den tredje sektoren; organisasjonane som forvaltar ideelle, ålmenne interesser, oftast med offentleg støtte. Alle tre beina trengst for å halde demokratiet oppe. I det norske nettsamfunnet er det tredje, ideelle beinet langt svakare enn på dei tradisjonelle samfunnsarenaer. Skal dei ideelle interessene vakse seg store også på nett, må offentlege pengar gje rom for nye tiltak, for innovasjon. Til dømes: Det er få som tviler på verdien av offentleg støtte til kunnskapsformidling “på gamlemåten”. Førelesingane ved (dei offentleg finansierte) Universiteta er opne. Det finst støtteordningar for papirpublikasjonar. Men for nettsamfunnet manglar politikarane framleis vilja og tiltaka for å la kunnskap sive ut av dei akademiske krinsar og inn i det offentlege rommet.

I dag søkjer folk først og fremst på nett for å finne kunnskap. Då må kunnskapsberarane vere synleg til stades. Dei bør ha ei klår rolle i den offentlege nettsamtalen. Sjølvsagt kan forskarar agere på nettet som einskildpersonar (i bloggar eller aviser). Men då er oppgåva blitt privatisert. Ingen strukturar sørgjer for at denne ålmenne interessa blir skjøtta. Om kunnskaps-Noreg ikkje har strukturar for å delta i nettoffentlegheita, råkar det rett i kjernen av samfunnsbygginga. Vi skaper ei kløft der dei som skal forvalte kunnskap ikkje leverer innhald på arenaen der folk søkjer, lærer og diskuterer. Det hindrar tilgang til kunnskap. Det svekkjer kvaliteten i utdanninga. Det undergrev norsk som fagspråk. Det gjer det offentleg ordskiftet mindre opplyst. Vi får éin debatt for kunnskapseliten, éin for nettet. Det svekkjer demokratiet.

Kunnskapens infrastruktur

Det neste året skal Store norske leksikon bevise at vi kan lage ein kunnskapens infrastruktur på norsk nett. Allereie har vi 350 fagansvarlege som redaksjonen engasjerer til å ta ansvar for kvart sitt fagfelt. Dei røktar 220 000 artiklar som skal gi oppdatert fagkunnskap om alt vi kan i Noreg.

Store norske gir fagfolk til Internett, men vi skal også gi Internett til fagfolk. Snl.no er ikkje berre ein plass der ekspertar kan skrive medan andre kan lese. Monologisk kunnskapsformidling hørte papirtida til. Store norske er blitt ei bok alle kan skrive i, spørje og diskutere med. Når folk søkjer på Google etter “paranoid schizofreni”, er det bra at dei finn ein definisjon skriven av overlege Ulrik Malt. Men det er også bra at dei kan kritisere og stille dei vanskelege spørsmåla. Dei fagansvarlege svarer, og diskusjonen er synleg for alle som les. Artiklane blir utvikla etter innspel. Slik, i dialog framfor monolog, skjer den nye kunnskapsskrivinga på nett.

Samtidig blir dei signerte artiklane på snl.no kjelder for resten av norsk Internett. Folk kan syne til dei i media, på Wikipedia eller i nettdebattar. Slik blir innhaldet deira synleg i langt større samanhengar enn i sjølve leksikonet. Det betyr at norsk nettoffentlegheit får hundrevis av skrivande fagfolk å trekkje inn i ordskifta.

Får vi det til skikkeleg, har vi bygd ei bru over gapet mellom dei akademiske fagdebattane og folket på nett. Det er samfunnsverdi. Det er politikk.

Lagt ut av Anne Marit Godal, sjefredaktør i SNL 2011-2016

Vi bloggar på forskning.no

Store norske har begynt å blogge hos Forskning.no. Dette er plassen å følgje for alt nytt og spennande som skjer i norsk forsking, og dei er ein viktig samarbeidspartnar som oss.  Første blogginnlegg på Forskning.no kan du lese her. Der skriv vi om at Noreg på mange vis har to tangerande offentlege sfærar: Éi for fåtalet i kultur og akademia, og éi for fleirtalet på nettet. Den samla kunnskapen folk finn på nettet er avhengig av kven som er aktive der. Kunnskaps-Norge har eit ansvar for å vere til stades på Internett for å diskutere og formidle. Då treng dei gode arenaer å vere på. Så langt erfarer den nye redaksjonen i Store norske at det er enkelt å rekruttere fagfolk til leksikonet. Dei liker å bidra når dei har ein redaktør og ein utgivar. Dei har lyst til å formidle under fullt namn, slik at dei blir kjelder folk kan referere til. Dei ønskjer å ta formidlingsansvar for faga sine. Dei har lyst til å skrive når dei erfarer at artikkelen dei skriv straks blir synleg på Google. Då heile landet lurte på kva det skal bety at massemordaren var “strafferettslig utilregnelig”, var det Store norske som forklarte det på toppen av Google, slik tilfellet er med mange norske fagomgrep. Same dag hadde vi vår så langt mest leste dag, med 68 000 lesarar. Folk ville vite kva paranoid schizofreni er.

Vi ser at Store norske leksikon har sjansen til å byggje bru mellom den breie, opne møteplassen på nettet og diskursen som eksisterer i akademia. Vi vil ha kunnskaps-Noreg til å delta på nettet for å gjere informasjonen folk finn gratis enda betre. Samtidig kan alle lesarar finne feil, stille vanskelige spørsmål og rope ut når keisaren ikkje har klede på. Vi vil gje norske fagfolk til Internett, men vi vil også gje Internett til fagfolk. Det er visjonen vår, og vi er allereie på veg. Vi ser det som eit viktig bidrag til demokratiet.