Tiden med tekniske problemer etter omlegging til nye nettsider har vært frustrerende for redaksjonen. Men det er også positive sider ved at vi enkelte dager har måtte la leksikonet være i fred mens utviklerne jobber. Vi har, siden lanseringen i mars, fått reflektert mye rundt leksikonet og hva det krever av oss, våre fagansvarlige og forfattere.

Vi har jobbet oss gjennom en ny forfatterveiledning, hvor vi tar opp spørsmål vi har fått fra fagansvarlige og brukere om hvordan man skriver for leksikonet. Selv har jeg tenkt på hva sjangeren krever av skribenters skrivestil og perspektiv, og prøvd å definere noen punkter som oppsummerer hva det vil si å skrive «leksikalsk».

Innholdet i listen er inspirert av den forrige SNL-redaksjonens håndbok, av tips fra og diskusjoner med flere flinke folk, av Wikipedias meta-artikler, samt lesningen og redigeringen av en hel haug gode, samt en del mindre gode, leksikontekster. Jeg tar gjerne en diskusjon om hvorvidt jeg har fanget de riktige trekkene ved leksikonartikler eller ikke. Idas omarbeidede versjon av min punktliste kan forøvrig leses i forfatterveiledningen om sjanger på snl.no.

En leksikontekst er:

1. Beskrivende, ikke fortellende
2. Eksplisitt, ikke subtil
3. Distansert, ikke personlig
4. Balansert, ikke påståelig
5. Analytisk, ikke refererende

1) En leksikontekst skal være beskrivende. Det betyr at den legger fram fakta om et fenomen, en person eller forklarer et begrep på en saklig måte, uten overdreven bruk av litterære grep. I en biografiartikkel skal en persons fødselsdato, hennes virke, posisjon i samtiden og ettertid slås fast tidlig i artikkelen og uten fanfare. Beskriver du et naturfenomen skal du slå fast hva fenomenet er, hvor det oppstår og eventuelt hva det skyldes, uten å trekke inn sekundære fakta og egne observasjoner.

2) En leksikontekst skal være eksplisitt. Dette innebærer at du som skribent bruker tydelige og informative formuleringer. En leksikontekst skal ikke gjemme informasjon mellom linjene eller tvinge leseren til å gjette hva som er ment med bruken av et ord eller uttrykk. Dette innebærer også at alle faglige uttrykk skal forklares, enten i selve teksten eller som egne oppslagsord.

Kravet om å være eksplisitt og tydelig er i min erfaring noe av det vanskeligste med å skrive for leksikonet. Mange av vendingene en skribent er vant til å bruke, gjerne fordi de er etablerte faguttrykk, får sin spesifikk mening i en konkret faglig sammenheng. Når sammenhengen er borte, og man skriver for et generelt oppslagsverk, fordrer det at man kan bruke én eller to setninger på spesifisere det du som fagperson tar for gitt ellers.

3) En artikkelforfatter på snl.no skal være distansert fra det hun skriver om, og i kun liten grad være synlig tilstede i teksten. Dette betyr blant annet at 1. persons personlig pronomen gjerne unngås. En artikkelforfatter må også holde avstand til fenomenet som omtales, og ikke bruke språklige former som framstår som for fortrolige. Man skal ikke omtale personer ved fornavn, eller gå “inn i hodene” til folk og vurdere deres intensjoner, motivasjoner, tanker og følelser, uten at du kan vise til kilder som dagbøker, intervjuer og liknende.

Når man skriver for leksikon er det også viktig å være forsiktig med adjektiv som signaliserer personlig involvering, som ‘fantastisk’, ‘nydelig’, ‘grufull’, og unngå superlativer som ‘Norges vakreste’ hvis en slik vurdering ikke er en anerkjent, allmenn eller fagspesifikk oppfatning.

4) Dette har sammenheng med kravet om at leksikontekster skal være balanserte. Balanse vil si at artikkelen skal presentere relevante fakta om artikkelens tema og faglig påstander som er forankret i gyldige argumenter og godt kildebelagt. Wikipedia har et uttalt ønske om at artikler skal skrives utifra et nøytralt perspektiv, men vi mener at dette er for sterkt, fordi utvalg av informasjon i en artikkel nødvendigvis vil reflektere en skribents verdier og en faglig kontekst. Likevel er det viktig at enhver leksikontekst forsøker å gi et mest mulig representativt og lite ladet bilde av det som omtales.

Du skal skrive at noe er tilfellet bare om det er dokumentert eller dokumenterbart. Dersom det ikke finnes god dokumentasjon eller fenomenet du omtaler kun får sin mening innenfor en bestemt kontekst (for eksempel i en religion) må dette markeres tydelig. Dette gjør du ved såkalt attribusjon – det vil si å tydelig tillegge påstander til en enkeltperson, gruppe eller et miljø.

5) Men artikler skal ikke bare være oppsummerende og fungere som avtrykk av virkeligheten. Virkeligheten er altfor stor til å få plass i et leksikon, og derfor er det aller viktigste sjangerkravet til en leksikontekst at den er analytisk.

Folk kommer ikke til et leksikon for å få vite alt om en person eller fenomen. Lesere vil vite hvorfor noe eller noen er viktig eller kjent, og det er leksikonforfatterens jobb å sørge for at dette kommer tydelig fram av teksten. Det å skrive en god, leksikalsk tekst krever dermed en evne til analyse, og forfatteren må hele tiden vurdere hva slags informasjon som er mest relevant. Hun må klare å formidle komplekse problemstillinger, beskrive lange liv og betydningsfulle hendelser på en konsis og klar måte.

Hvis noen spør deg om hva innholdet i John Lockes filosofi var, vil det mest presise svaret på spørsmålet du kan gi være å lese opp alle Lockes etterlatte tekster ordrett og uoversatt. Men i leksika, som i verden forøvrig, må hensynet til presisjon avveies opp mot tid og intellektuell kapasitet. En analytisk forfatter klarer å få med den viktigste informasjonen og strukturere den på en god og konsis måte, uten at det går utover hensynet til lesbarhet og forståelse.

En aldri så liten forskningsbegivenhet fant sted da Noam Chomsky besøkte Oslo i september i fjor. Tre foredrag ved UiO og Studentersamfundet trakk så fulle hus at studenter, dekaner og andre nysgjerrige som ikke hadde vært tidlig ute, gikk glipp av å se lingvisten og aktivisten Chomsky i levende live.

Men i samarbeid med Chomskys vert i Oslo, Centre for the Study of Mind in Nature, UiO, og Intermedia, sørget Store norske leksikon for å få filmet Chomskys populærvitenskapelige foredrag «Maskinen, ånden og grensene for forståelse: Newtons bidrag til studiet av bevisstheten». Dette blir sendt på Kunnskapskanalen på NRK på lørdag 25. februar om ettermiddagen, og videoen er fra i dag tilgjengelig via SNLs Vimeoside.

Videoproduksjon er en ny gren av leksikonets formidlingsaktivitet. Vi filmer fordi vi ønsker at snl.no skal være involvert i og legge til rette for innholdsproduksjon som går utover ren tekst. Vi skal produsere video av Steven Pinkers åpningsforedrag på Realfagsbiblioteket på UiO i mars, og foredraget til Jared Diamond fra i fjor er også på vei ut. 

Våre nye nettsider skal gi tydelig rom for ulike media, og et klart mål er at vi skal tilby fagstoff som går utover det et leksikon tradisjonelt har tilbudt.

Hvis vi samtidig kan dokumentere historie, og sørge for at gode forelesninger når ut til flere enn en heldig gruppe Oslo-akademikere, er det en riktig stor og viktig bonus.

Vet du om arrangementer vi kan filme og store begivenheter som bør dokumenteres? Vi tar gjerne imot tips!

Sorterer man ikke leksikon alfabetisk lengre? (hørt på Twitter)

Search, don’t sort! (Google Mails mantra)

En av de største forskjellene mellom et papirleksikon og et nettleksikon går på hvordan en leser finner fram i all kunnskapen. Mens man før gikk i bokhylla, dro ut et tungt bind, bladde seg fram og tilbake for å finne et oppslagsord utifra alfabetet, bruker nå de fleste søkefunksjoner for å finne det de vil lese om.

Men selv om det for den jevne søker dermed vil være likegyldig til hvori en database en leksikonartikkel ligger, er det ikke dermed sagt at alle oppslagsordene kan plasseres i en diger haug. På snl.no har vi i overkant av 200 000 artikler som alle skal oppdateres, administreres og sjekkes for feil med ujevne mellomrom. Hvordan vet man hvilke artikler som bør sjekkes når, og hvem skal gjøre all denne oppdateringen?

Store norske leksikon sitt store svar på dette spørsmålet er å fordele artiklene mellom fagansvarlige. Når en ny fagperson kommer på plass skal hun få overta en artikkelbase som hun har spesielle faglige forutsetninger for å forvalte, og den skal være av en slik størrelse at det er mulig å ha oversikt over hva som ligger der.

Alle våre artikler er dermed  kategorisert i fagområder, med ett fagområde per artikkel. Artikkelen om Accra ligger i «Ghanas geografi«. Artikkelen om kosher ligger i kategorien «jødedom«. Omtalen av Massive Attack ligger i «elektronisk musikk«.

Den underliggende strukturen av fagområder er en sentral forutsetning for at ideen om et redigert leksikon, forvaltet av redaktører og fagansvarlige kan fungere. Og siden vi allikevel har behov for kategorisystemet, har vi åpnet opp for muligheten til brukere å navigere i kategoriene, ved å gjøre kategoriene til en synlig del av artiklene og nettsidene.

Dermed har også fagstrukturen en pedagogisk funksjon, og lar folk lete seg fram i kunnskapen, ikke bare ved søk, men også ved å klikke seg fram i kategorier de synes ser interessante ut.

Men behovet for og verdien i god kategorisering gjør også leksikonjobbingen ganske kompleks. Når Kunnskapsforlaget overførte leksikonet fra papir til nett, var både tid og ressurser begrenset, og ikke alle emner ble delt inn på en god måte.

Noen inndelinger har vært greie for Kunnskapsforlaget å gjøre, og veldig mange artikler er dermed delt inn (relativt) logisk etter geografiske regioner, som Ecuadors geografi, Australias litteratur, Frankrikes historie. Andre fagområder lider derimot under at det ikke har blitt gjort noen forsøk på å fordele artikler utover å putte dem i veldig generelle kategorier: for eksempel spillefilm og fjernsyn, malerkunst, arkitektur, bedrifter.

Fagområdet arkitektur inneholder i dag over 1800 artikler, malerkunst har  nesten 2600. Over 1300 artikler om bedrifter av ulikt slag har hittil vært samlet i én haug.

Det er umulig for én fagansvarlig, som deltidsjobb, å holde styr på alt som foregår og har foregått i feltet «malerkunst», like lite som det er mulig å vite om alle forandringer i selskapers ledelse og struktur, når selskapene er så forskjellige som Pfizer, Norgesmøllene og Carlings.

Å rydde opp i dette sammen med de fagansvarlige, og lage logiske og pedagogiske inndelinger, har vist seg å være blant de mest utfordrende og tidkrevende sidene ved innholdsjobben i leksikonet. Det er ikke tungt bare fordi alle artiklene pr i dag må flyttes én etter én (puh!), men også fordi valg av kategorier, deres navn og hva som skal plasseres hvor, forutsetter at verdivalg tas, og kompromisser gjøres.

Hvor skal spørsmål om kjønn og seksualitet behandles? Kanskje i samfunnsfagene, men isåfall hvor? Handler kjønn mest om politikk, sosiale spørsmål, eller rettigheter? Hvor skal en religion som baha’i plasseres? Å la den ligge under «islam», slik den har gjort hittil, står i fare for å nedvurdere dens plass som selvstendig tro og verdensreligion.

Eller ta et mindre kontroversielt eksempel: Bjørn Floberg. Skal han plasseres i film eller teater? Burde man finne multikunstneren Kim Hiorthøy i elektronisk musikk, kunst eller litteratur?

Det hadde vært kjekt å kunne hoppe bukk over alle disse problemstillingene, og bare putte ting i den rekkefølgen det (tilnærmet) nøytrale systemet alfabetisering dikterer. Men samtidig har det å kunne dele slike problemstillinger, få innspill fra brukere, og åpne opp prosessen med kategorisering en stor merverdi.

Hvilke fagfelt et begrep tilhører, innenfor hvilket fagområde en artikkel er plassert, er en del av kunnskapens kontekst. Ved å gi innsyn i denne konteksten, og dermed hvilke valg som til enhver tid gjøres i både kategorisering og skriving, åpner vi opp for at disse valgene kan diskuteres, og nye perspektiver slippes til.