Små organisasjoner gjør som krepsdyr. De slipper skallet for å kunne vokse. Store norske leksikons redaksjon er på flyttefot.
Vi har flyttet fra Vitenskapsakademiets lysekroner i Drammensveien til Myrens verksted på Torshov, der vi forsøker å smelte inn blant teknologibedriftene.
Et lokale forteller om og påvirker en organisasjonen på så mange måter – når det gjelder kommunikasjon, møter (planlagte og uforutsette), kultur og identitet. Man må leie krypinn etter lommeboka og etter hvilke oppgaver man vil løse bedre. Så; vassende i tomme flyttepappkasser og uten tilgang til fellesområdet på PC-en får man tid til å filosofere: Hvor kommer vi fra, hvem er vi og hvor skal vi?
Nybrottstid
Det er drøyt fire år siden leksikonets forrige og noe mer dramatisk hamskifte, etter at Kunnskapsforlaget sjenerøst donerte leksikonet til en storstilt og farefull redningsaksjon. På en dårlig dag kan det være stor styrke i en stivet skjorte og en presset bukse. Videnskapsakademiets ærverdige bygning på Skarpsno ble slik et trygt hjem for en nasjonal hukommelse som var satt litt ut av spill. Det var preses Nils Christian Stenseth, leksikonets utrettelige våpendrager, som åpnet dørene. Øyvind Sørensen innlemmet oss i Akademiets stab. Øyvind Østerud og Kirsti Strøm Bull var aldri vonde å be når man trengte råd. Leksikonets skjulte helt og regnskapsmedarbeider, Elisabeth Dahl, ble utlånt fra Akademiet og sørget for at folk fikk betalt. Nærheten til Akademiet gjorde at Akademimedlem Lauritz S. Sømme tok turen over plassen og ble redaksjonens første nye fagansvarlige.
Stallen i Akademiet ga redaksjonen en atmosfære av oppstart. Ingen av oss hadde laget leksikon før.
Men vi var få personer som satt tett og med en overbevisning om at det beste argumentet skulle vinne frem. Det var alle mot alle og mye på sparket. Fagansvarlige som kom innom må ha blitt slått av en overgang fra en drillet redaksjon i Kunnskapsforlaget til en uerfaren, men pågangsvillig og risikovillig gjeng strødd rundt med laptoper i saccosekker.
Akademiet ga samtidig prosjektet kredibilitet i redaksjonens læretid, omgitt som vi var av akademikerhelter, Abelprisvinnere og Kavliprisvinnere. Av og til slang det en og annen Nobelprisvinner innom. På vår første representasjonsoppdrag på Abelutdelingen ble vi starstruck av Kongen, men etterhvert ble vi både mer belevne og blaserte på Abelfesten. Og hver dag åpnet med visdomsord fra en alltid like positiv Arve Johnsen i 1. etasje.
Vår umulige hage av leksikonartikler har i løpet av tiden hos Videnskapsakademiet blitt et langt mer ryddig og velstelt parkanlegg. Selv om vi ikke har alt på stell, blir vi stadig likere det Kunnskapsforlaget som overlot leksikonet til oss. Det er rutiner og prosedyrer for stort og smått. Redaktører og fagansvarlige har blitt proffere og fått mer selvtillitt. Forventningene til et leksikon med 130 000 brukere hver dag er betydelig høyere enn da vi startet.
Det var ikke gitt hvordan leksikonorganisasjonen skulle utvikle seg, og det har vært stormfullt og regelrett farlig. Til sist fant vi land – og ble Foreningen Store norske leksikon, der alle universitetene er medlemmer sammen med Sparebankstiftelsen, Fritt Ord, NFFO og Videnskapsakademiet. Det er denne organisasjons- og finansieringsmodellen som er leksikonets fundament.
Visjonen justert
Det er en sunn livsinnstilling å se forandring som noe grunnleggende godt. Så når vi nå har tatt av oss Akademiets stivede skjorte og må holdes oppe av vår egen ryggrad, når vi ikke lenger kan søke råd hos Francis Sejersted. Hva ser vi da?
Redningsaksjonen for leksikonet ble båret frem av en sterk visjon om et norskspråklig, redigert og signert leksikon; det skulle bygges videre på en nasjonal hukommelse med historie tilbake til unionsoppløsningen. Leksikonet skulle bidra til å legge til rette for en opplyst offentlig debatt (jfr. Grunnlovens §100, som Francis også sto bak). Terminologi og thesaurus skulle være en ressurs for norsk som fagspråk. Ikke minst skulle leksikonet være lett tilgjengelig for studenter og skoleelever slik leksikon alltid har ønsket, men kanskje ikke alltid har levd opp til. Alt dette ligger fast.
Kjernevirksomheten i et leksikon er produksjon og redigering av artikler. Men vi har også lagt vekt på å være nyskapende teknologisk. Og med mål om å være godt integrert i nettøkologien, er Myrens verksted et godt sted å være. På Torshov får leksikonet kontakt med andre som publiserer digitalt innhold. Forskning.no og NRK Østlandssendingen er vegg i vegg.
Flytting henger sammen med vekst, og leksikonet har styrket redaktørkorpset. En tryggere økonomi førte til at vi like før sommeren i rask rekkefølge ansatte nye redaktører: Andreas Tjernshaugen, Guro Djupvik og Erik Bolstad. Og kommer du på besøk blir dere bedre kjent.
For i det nye lokalene har vi bedre plass. Man kan ha møter uten at de andre redaktørene må iføre seg hørselvern. Man kan snakke i telefonen uten å sette seg i entreen. Ingen trenger lenger å avholde møter utendørs på grunn av trappeproblematikk. De nye kontorene er universelt utformet.
I mange år har Store norske vært et prosjekt i oppstart. Nå er vi blitt voksne, snakker om drift og byr på kaffe rundt et langt møtebord. Store norske har kommet for å bli.
Velkommen skal dere være!
Vi trodde det var i skoleoppgaver og Ex-phil besvarelser leksikonet ble brukt, og i middagskonversasjon og fyllekrangler selvfølgelig. Men nå viser det seg at leksikonreferanser også finner veien inn i poesien.
