Gjesteinnlegg fra Reidar Astås – Leksika i mitt liv

Reidar Astås er Store norske leksikons utrettelige feiljeger. Hans navn gjenfinnes i endringsloggen til de forskjelligste artikler som Øst-Timor-historie, Benvenuto Cellini og Dag Solstad. Han har på oppfordring skrevet et gjesteinnlegg til bloggen og kommer høyst sannsynlig til å påpeke en skrivefeil i denne redaksjonelt forfattede ingressen.

Vel fem år gammal lærde eg meg å lesa, og frå då av var bøker ein viktig del av livet. Eg stridde som ein helt for å sleppa gå på skulen, men hausten 1938 var det ingen veg utanom. Bygdene Solesnes og Svåsand på sørsida av Hardangerfjorden hadde gått saman om å skipa grendeskule og byggja skulestove. Lærarbustad vart sett opp like ved. Det var to-delt skule der med frammøte annankvar dag.

Å høyra på leseopplæringa fylte meg med drepande keisemd. Til all lukke fanst det ei lita bokhylle i det avlæste materialrommet. Der kunne dei lesekyndige finna gode bøker på begge målformer. Men då eg studerte boklista, kom eg over eit verk som eigentleg skulle stått i hylla, men som aldri var på plass. Det bar same namn som fruktsaltet Nyco, som eg visste hjelpte mot halsbrand. Kvar var denne boka, som eg var så nyfiken etter å sjå? Eg gjekk på læraren og spurde. Til sist måtte han ut med at han hadde teke verket heim til lærarbustaden, for ingen hadde nokon gong spurt etter det. Det var ikkje til utlån, sa han. Men då han skjøna kor viktig det var for meg å finna ut kva ord og omgrep bar i seg, gav han meg lov til å låna det heim.

Ein dag gjekk eg frå skulen med skatten i ranselen. Å, for ei festtid det vart! Eg drog fram den tjukke mursteinen med mjuk, brun skinnrygg, bladde og las, las og bladde, seint og tidleg. Seinare fekk eg låna det fleire gonger, og eg kan klårt minnast dei lukkestundene det gav meg. Verket var i octavo og bar tittelen Nyco konversasjonsleksikon. Det var utgjeve i 1935 på Cappelens forlag i Oslo av Øivind Anker og Rolf Haffner og var på XI + 1539 sider. Her var illustrasjonar, fargeplansjar og kart, og heile 35000 oppslagsord å fråtsa i. Verket nærde sterkt kunnskapslengten hjå ein som ikke hadde råd å gå på skule, og som ikkje såg utsikter til anna enn å gå inn i arbeidslivet så tidleg råd var.

Men så vart det mogleg å koma seg på realskule, og då greidde eg til og med å verta eigar av Gyldendals nye konversasjonsleksikon som kom ut våren 1948. Hovudredaktør var professor Leiv Amundsen. Eigarlukka frå den tid sit sterkt i meg 62 år etter. Verket hadde 4608 spalter fulle av kunnskap, og det vog 4 kilo. Ein gong eg las i det på gymnashybelen min i fjerde etasje i Håkonsgaten 7 i Bergen, miste eg det i golvet med eit fælsleg brak ved midnattstid. Morgonen etter spurde vertinna, fru Krogh, om eg hadde høyrt eit torebrak kvelden føreåt. Eg kunne med godt samvit seia at det hadde eg ikkje. Dette tunge leksikonet var kjær eige for meg i mange år, men til sist overlet eg det til ein morbror som også var kunnskapshungrig, men som aldri hadde fått høve til å ta utdanning ut over folkeskulen. Då var eg i full gang med abonnement på Aschehougs konversasjonsleksikon. Seinare skaffa eg meg neste utgåve. Så vart Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon min faste rettleiar, og no står 4. utgåva av verket på heidersplass i stovebokhylla.

Då nettleksika etter kvart tok seg opp og vann form, vart desse ein langt lettare veg til kunnskap enn papirutgåvene nokon gong hadde vore. Mangfaldet vart større, og gjorde det mogleg å samanlikna ulike måtar å leggja til rette kunnskapsstoff på. Dette kravde auka kritisk sans både i møte med og ved bruk av tradisjonelt leksikalt stoff. Eg har med uro sett døme på at kvalitetskrava som hadde vorte norm for førande papirleksika, kan vera svekka. Det gleder meg at Store norske på nett legg lista som før.

Vår umulige hage

Vi har arvet en gammel villa med en overgrodd hage. En smijernsport og uflidde hekker omkranser eiendommen. Frukttrærnes skudd har blitt lange stranter som vikler seg i hverandre. Gresset gjemmer gjenglemte, rustne arbeidsredskaper. Så her skal vi bo..

Trappetrinnene som fører ned til bakhagen er skjøvet ut av posisjon og knapt synlige under gress og planter. Klematisen vokser inn over balkongen og noen gule buskvekster, med et imponerende latinsk navn, har lagt nye områder under seg.  Men bak det hele er en nøye planlagt orden med stier bedd, rekker og soner, og mangfoldet er mildt sagt overveldende. Doronicum og løytnantshjerte, pioner og rosebusker, en karpedam med flere virvelløse dyr enn fiskearter, for ikke å glemme en mer eller mindre organisert arme trost og stær.

Til alles overraskelse har noen lekekamerater fra nabolaget bygget hytte i trærne. De dukker opp hver dag med malerpensel, snekkerbelte og niste. Vi serverer kaffe og dekker til lunsj i vinterhagen.

Utenfra ser det ut som en stor villa, men forlater du vinterhagen og følger korridorene innover fra sør mot nord bør du pakke for langtur. Du kan gå i dagevis før du når den andre siden, og i rommene til høyre og venstre har folk slått seg ned. Han i tårnværelset er spesielt hyggelig. Under trappen bor et gruvekkende monster.

De første forbedringene blir fort synlige. Det grøvste tar du med ljå, så kjører du en runde med gressklipperen. En klam arbeidsdress fra det falleferdige skjulet duger som uniform. Noen bord i huset er råtne og må skiftes ut. Og overhalt med hvitmaling skinner det raskt. Taket tekkes på nytt. Inne renoverer fagfolk kjøkken og bad. Nye møbler skal passe inn blant gamle lysekroner og lenestoler. Klart vi skal ha trampoline.

Epletrærne må beskjæres, man skal kunne kaste hatten sin gjennom dem, men det må vi vente med til senvinteren før sevja stiger. Inntil videre får vi se hva de bærer – Rød Torstein, Åkerø, Cox Pomona? Plommetrærne kan vi ta allerede på senhøsten. Og i kjelleren står nedstøvede flasker eplemost og noe annet årgangsbrygg på tønne som det kanskje er tryggest å la stå til pynt, eller kanskje ikke.