Stiftelsen Fritt Ord er først ute med å love penger til et helt nytt oppslagsverk på nett for barn og unge, og gir «Lille norske leksikon» fem millioner kroner. Nå håper SNLs sjefredaktør at flere aktører vil følge etter og bidra til det unike kunnskapsprosjektet.
Store norske leksikon offentliggjorde nylig sine planer om å lansere et eget, digitalt oppslagsverk tilpasset barn og unge, kalt «Lille norske leksikon», og ba om bidrag til finansiering.
Nå har styret i Stiftelsen Fritt Ord besluttet å støtte prosjektet med fem millioner kroner over fire år.
– Store norske leksikon har vist at de er i stand til å formidle store mengder forståelig kunnskap til det norske folk. Det er viktig at også de yngste og andre som trenger enklere tekster har en gratis og kvalitetssikret kunnskapskilde de kan stole på, og denne oppgaven mener vi Lille norske leksikon vil være i stand til å løse, sier Grete Brochmann, styreleder i Fritt Ord.
Fritt Ord er dermed den første aktøren som lover penger til prosjektet som har et oppstartsbudsjett på rundt 20 millioner kroner de første fire årene, før Lille norske leksikon skal over i en driftsfase.
– Vi er veldig glade for at Fritt Ord ser behovet for en kvalitetssikret kunnskapskilde som er forståelig for barn og andre som trenger enklere tekst, og utrolig takknemlige for at de stiller med finansiering slik at Lille norske leksikon kan bli en realitet, sier Erik Bolstad, sjefredaktør og daglig leder i Store norske leksikon.
I tillegg er han glad for at Fritt Ord tør å gå foran og uttrykke tro på prosjektet med en såpass stor sum penger.
– Det gjør det nok lettere for andre å hive seg på. Vi er allerede i samtaler med flere andre aktører som har vist interesse for å sørge for at Lille norske leksikon kommer på beina. At dette løses som et felles dugnadsprosjekt av flere aktører som ønsker å ta ansvar for god kunnskapsformidling til hele folket, er veldig i tråd med suksessoppskriften bak Store norske leksikon, sier Bolstad.
Store norske leksikon er en ideell organisasjon hvor 21 kunnskaps- og kulturinstitusjoner, deriblant alle de norske universitetene, er medlemmer. I 2021 blir de 182 000 artiklene på snl.no lest mer enn 112 millioner ganger. Disse forvaltes av en redaksjon på 13 og 1000 fageksperter.
Lille norske leksikon vil få egen prosjektledelse og en egen liten redaksjon, men vil baseres på teknologi, kunnskap og erfaring fra Store norske leksikon. Dersom tilstrekkelig finansiering kommer på plass, er målet at Lille norske leksikon lanseres i 2023.
10. november feiret Store norske leksikon jubileum i universitetets aula i Oslo. Der holdt Ylva Østby, førsteamanuensis i kognitiv- og nevropsykologi ved UiO, og forfatter av Å dykke etter sjøhester: En bok om hukommelse, et miniforedrag med tittelen «Vår felles hukommelse». Foredraget var så fint at vi, med Ylvas tillatelse, ville dele det med dere alle sammen her. God fornøyelse!
«Vår felles hukommelse» – av Ylva Østby
«Arkivet var ikke lenger mulig å forsvare mot de utallige sikkerhetsbruddene som hadde herjet i det siste, da en pike (6 år, og på alle andre måter enn dette et helt normalt barn som bodde sammen med familien sin ute i forstedene), ble oppdaget, med det som måtte kunne beskrives som en praktisk talt ubegrenset hukommelse. Med 200 000 års oppsamlet historie på spill, virket det som man ikke hadde noen annen mulighet enn nok en gang, å basere seg på de menneskelige sjelsevner.» 1
Slik åpner novellen «Den som husker», av den canadiske forfatteren Johanna Skibsrud. Novellen tar, som dere forstår av dette lille utdraget, utgangspunkt i en absurd situasjon hvor teknologien svikter og et mirakelbarn med evne til å lagre alt hun kommer over av kunnskap, i sin ene hjerne blir satt på saken med å redde verdens samlede kunnskaper.
Skjønt, hvor absurd er egentlig dette? Når jeg er ute og snakker med folk om hukommelse, får jeg ofte spørsmål om hvordan vi kan forbedre vår egen hukommelse. Som om den evnen vi har til å huske i dagliglivet ikke er god nok. Og ja, jeg skjønner at det ikke er ubegrenset hukommelse dere ber om, alle dere der ute som føler dere litt truffet nå, men det får meg ofte til å tenke at det er et umettelig behov hos oss alle om å kunne huske enda litt bedre.
180 000 leksikonartikler i Store norske leksikon, for eksempel? Hvorfor kan ikke hver og en av oss memorere all denne informasjonen?
Menneskehjernen er utstyrt med ca 86 milliarder nevroner.2 86 milliarder! Og mengden synapser mellom dem, koblingene som kan holde på informasjonen, er nesten umulig å forestille seg. 180 000 leksikonartikler er vel ingenting til sammenligning?
Joda, vi må ta med i beregningen at mange av disse nevronene tross alt er opptatt med mange andre viktige ting, som å styre kroppen vår, ta inn sanseinntrykk, regulere følelser, og i det hele tatt. Men noen milliarder celler burde det være mulig å avse til Store norske leksikon, eller hva?
180 000 artikler. De varierer i lengde, men inneholder mellom 25 og flere tusen fakta. Hvis vi for enkelhets skyld gjetter at snittet ligger på 100 fakta per artikkel, er vi oppe i 18 millioner fakta. Det høres mye ut, jeg kan være enig i det, men fortsatt overkommelig, opp mot noen milliarder nevroner, som mellom seg kan ha enda flere milliarder synapser.
Men informasjonen har dessverre ikke direkte tilgang til alle disse milliarder nevronene. Den må overvinne en rekke barrierer på vei inn i hukommelsen vår. Den første barrieren er oppmerksomheten vår, som, hvis jeg klarer å gjøre jobben min nå, ikke er det største hinderet mot at dere kommer til å gå herfra i dag med kunnskap om menneskehjernens 86 milliarder nevroner. Dernest må kunnskapen holdes i arbeidsminnet, som er det dere nå bruker til å huske at jeg i forrige setning sa «86 milliarder nevroner». Og så, mens kunnskapen passerer nokså fort gjennom dette samlebåndet, jobber de nevronene som er satt til å sile ut og lagre informasjon, med å plukke ut de faktaene som skal få bli med videre til langtidshukommelsen.
Og allerede nå starter glemselen sitt nådeløse arbeid.
(Essayet fortsetter under bildet.)
Det vi nettopp har lært, må konsolideres, altså festes godt i hjernen, i disse nettverkene av nevroner med synapser mellom seg. Det som ikke konsolideres, blir glemt, og denne glemselen går fort!
En som fant ut av dette, ved å prøve det helt selv, var den tyske professoren Hermann Ebbinghaus på 1800-tallet.3 Han satt og pugget lister med meningsløse stavelser mens han tok tiden på seg selv. Senere målte han hvor lang tid han måtte bruke på å pugge listene på nytt, etter ulike tidsintervaller. En liste med 13 slike meningsløse stavelser tok om lag 13 minutter å lære seg feilfritt første gang. Etter én time tok det litt færre minutter å lære lista feilfritt igjen. Etter et døgn tok det lengre tid, og etter 30 dager tok det nesten like lang tid som den første gangen.
I 2015 gjennomførte den nederlandske masterstudenten Joeri Dros en lik studie som Ebbinghaus gjorde i 1885.4 Han telte antall ganger han måtte repetere hver liste før den satt feilfritt, og kom til at det i gjennomsnitt krevde 30 repetisjoner å lære hver av de 69 listene han hadde fått tildelt, og at lister som ble repetert på nytt etter en halvtime, bare krevde 16 repetisjoner, mens de som ble liggende urørt til 30 dager, krevde 28 repetisjoner. Altså nesten ingen lagring av informasjon i det hele tatt. Han beregnet at han brukte 70 timer av livet sitt som masterstudent på å forsøke å lære seg all denne ubrukelige informasjonen.
Ja, merk dere ordet «ubrukelige», for det er jo helt klart en forskjell mellom meningsløse stavelser som ikke kan assosieres med noe som helst, og artikkelen «første verdenskrig», som ligger på lesetoppen på SNL akkurat nå. Meningsfull informasjon har det fortrinnet at hjernen vår kan hekte den sammen med den informasjonen som altså allerede har mening for oss. Men hvor mange av de 180 000 artiklene i SNL gir umiddelbart mening og kobler seg på noe du allerede kan fra før?
Hva med artikkelen om den østerrikske forfatteren Erich Hackl, som akkurat nå ligger på lista over sørgelig lite leste artikler på SNL? Jeg kan røpe at det for meg nok ville tatt de 30 repetisjonene for å komme i havn med å huske den artikkelen.
Vi kan gjøre et tenkt regnestykke basert på Ebbinghaus» eksperiment-oppsett: Hvis en artikkel i SNL tar i gjennomsnitt tre minutter å lese, og deretter tre minutter å forsøksvis repetere, og en perfekt innlæring tar 30 repetisjoner, og vi legger inn to repetisjonrunder som bidrar litt mer til læring, tar det cirka 350 minutter å lære seg én artikkel. Så ganger vi det med 180 000 artikler, som gir cirka 63 millioner minutter, som blir litt over én million timer, som, hvis disse fordeles med åtte timer per dag, blir til 132 000 dager, eller 4400 måneder, som tilsvarer 367 år. Vi må gi litt rabatt for at en del informasjon er overlappende og former meningsfulle informasjonsstrukturer, og vi må også ta med i vurderingen at jeg har lagt inn et premiss om at faktaene skal memoreres feilfritt. Men jeg har til gjengjeld ikke lagt inn mer enn to gjenlæringsrunder.
Så det går jo litt sakte, da. Til tross for 86 milliarder nevroner.
(Essayet fortsetter under bildet.)
Barn og unge vet dette altfor godt. De går jo på skoler og universiteter, og har som jobb å memorere mer eller mindre meningsfulle pakker med fakta, og kjenner glemselen gnage i vei på alt som skal huskes til prøver og eksamener.
Kanskje er de innom en ganske stor mengde, som de sultne hjernene deres suger til seg som svamper. Men så, når de blir så gamle som oss, kan vi jo alltids teste ut hvor mye av det som fortsatt sitter. Vi kunne prøvd i salen her og nå, for mange av dere har jo formodentlig gått på både skoler og universiteter og lært en hel masse. Men Ebbinghaus viste oss jo at hukommelsen vår lekker som en sil, og etter 30 år er det mye som er glemt.
Men til sammen husker vi utrolig mye. Hver og en av oss sitter på mye faktakunnskap som sidemannen mangler, og til sammen blir dette helt sikkert mange tusen fakta, kanskje et helt leksikon. Og da er det jo veldig fint at vi kan dele med hverandre. Vi har en kollektiv hukommelse. Og det er akkurat dette Store norske leksikon er: En kollektiv kunnskapsbank som bare er indirekte avhengig av nevroner. For kunnskapen kan lagres utenfor hjernene våre. Og dette er ikke en juksehukommelse. Teknologi er ikke noe som står i motsetning til våre menneskelige sjelsevner – det er en forlengelse av dem. Det er hjerner som har kommunisert om kunnskap i hundretusener av år, og dermed lagret kunnskap i hverandres hjerner. Det er hjerner som har styrt hendene som har notert kunnskap på hulevegger og steintavler og i pergamentruller og boksider. Det er hjerner som har tatt med seg litt og litt av teknologien og kulturen videre til neste generasjon, som til slutt har kommet opp med Store norske leksikon på internett. Og der er vi altså i dag, dere: Hjernene våre er ikke alene, de inngår i et gigantisk nettverk, som består av både andre hjerner – og av Store norske leksikon!
Så fortvil ikke, over at du ikke husker like mye som piken med den tilnærmet ubegrensede lagringskapasiteten. Hvis du leser hele novellen, vil du dessuten se at det ikke bare er enkelt å skulle ha eneansvaret for å forvalte 200 000 års akkumulert kunnskap.
Hva ville folk vite da Norge ble pandemi-stengt, og hvordan ga vi dem det? Møt to sjefredaktører og en kommunikasjonssjef som jobbet for å slukke kunnskapstørsten hos det norske folk.
12. mars 2020 gikk Erna Solberg på talerstolen og innførte norgeshistoriens mest inngripende tiltak i folks hverdag i fredstid. I dagene, timene og månedene som fulgte var det ikke bare dopapir som etterspørselen skjøt i været på. Det norske folk var kunnskapshungrige, og kastet seg ut i jakta på fakta. Hva var egentlig et koronavirus? Var det noe farligere enn influensa? Kan historien om spanskesyken fortelle oss noe om hva vi har i vente? Eller svartedauden? Hva er egentlig en kohort? Hvordan fungerer en respirator? Og hvor pokker er Wuhan?
Vi inviterer til en opplysende samtale om hvordan sjefene i Store norske leksikon, Aftenposten og Folkehelseinstituttet gir deg innsikt i hvordan disse tre organisasjonane måtte tenke nytt, annerledes og smart da pandemien rammet Norge.
Erik Bolstad gir først en introduksjon til hvordan pandemien påvirket lesemønstrene i Store norske leksikon, og vi lover mye artig statistikk. Deretter samles panelet med Aftenpostens sjefredaktør Trine Eilertsen og FHIs kommunikasjonssjef Christina Rolfheim-Bye for å dele av sine erfaringer fra tida da det stod på som verst.Vi sørger for at du får litt mat og holder blodsukkeret oppe. Begrenset med plasser, så møt opp tidlig!
To leksikon skal bli til eitt. Stina og Steinarr frå Allkunne synest det er godt å kunne løfte det beste innhaldet frå nynorskleksikonet Allkunne ut til enda fleire lesarar i Store norske leksikon.
I Aasentunet på Sunnmøre sit to leksikonredaktørar med ei massiv oppgåve føre seg: Ei stor mengd artiklar frå nynorskleksikonet Allkunne skal flyttast til Store norske leksikon. Men det er ikkje berre ein flyttejobb.
– Vi veit jo kva vi skal gjere, men det er mange omsyn som påverkar korleis vi gjer det best mogleg, seier Steinarr Sommerset, språkansvarleg i Nynorsk kultursentrum.
Det var i 2020 at styra i stiftinga Nynorsk kultursentrum, som dreiv Allkunne, og Store norske leksikon blei einige om å slå seg saman. Delar av innhaldet i Allkunne skal flyttast til SNL, samstundes som institusjonane skal samarbeide om å få endå meir godt innhald på nynorsk ut til lesarane på snl.no.
– Både SNL og Allkunne er jo allmenne leksikon, men dei er to forskjellige leksikon, og i arbeidet vi gjer, skal to leksikonkulturar smelte saman. Mykje treng også oppussing. Det som var ein god artikkel då han blei skriven, treng fort endringar i dag, seier han, og gjer klar publiseringa av biografiartikkelen om Gunvor Ulstein, som lenge leia familiekonsernet Ulsteingruppa på Sunnmøre.
Kollega Stina Aasen Lødemel, spesialrådgivar i Nynorsk kultursentrum og prosjektleiar for avviklinga av Allkunne, har nett publisert artikkelen om Normannalaget, det første mållaget i Amerika, på SNL.
– Allkunne har hatt eit spesielt samfunnsoppdrag med å dokumentere den nynorske kulturhistoria, i tillegg til å gjere kunnskap om alle slags emne tilgjengeleg på nynorsk. Derfor blir det ein del om den nynorske historia i innhaldet vi flyttar over. Ein viktig del av samarbeidet går òg ut på at SNL skal få betre innhald på nynorsk om alle tema, seier ho.
– Så vi prøver å leite opp område der SNL manglar gode artiklar, og der Allkunne har vore verkeleg gode.
Til saman skal Stina og Steinarr flytte mellom to og tre tusen artiklar til SNL før Allkunne stenger nettstaden. Det kjem til å ta tid, vedgår dei.
– Det er vanskelig å seie når alt er flytta. Det er ikkje berre å klippe og lime innhaldet over: Det er etterslep av oppdatering som må kontrollerast ved overflytting, artiklar skal skrivast saman, og vi møter ulike redaksjonelle problemstillingar. Greier vi alt i løpet av året, hadde det vore fantastisk, men det er førebels for tidleg å seie. Truleg vil arbeidet gå raskare etter kvart, seier Stina.
Likevel, for kvar nye artikkel og kvar dag som går, blir SNL eit betre leksikon med meir innhald på nynorsk. Allereie i 2020 blei nynorskandelen i SNL mykje større: I byrjinga av året var det berre 1118 nynorskartiklar i SNL, medan det 1. januar 2021 var 7583 artiklar på nynorsk i leksikonet. I år kjem det altså fleire tusen artiklar på nynorsk i SNL gjennom overflyttinga av Allkunne-artiklar og omsetjing av eksisterande SNL-artiklar frå bokmål til nynorsk.
– Og samarbeidet mellom SNL og Nynorsk kultursentrum handlar ikkje berre om flytting av innhald. Dette er eit langsiktig partnarskap mellom to institusjonar som arbeider for godt språk og kunnskapsformidling, seier ho, og legg til:
– Det er flott å sjå at SNL får stadig meir innhald på nynorsk, og at det gode innhaldet frå Allkunne no vil nå ut til eit breiare publikum. SNL og Allkunne byggjer begge på ein lang norsk leksikontradisjon, men har hatt noko ulik redaksjonsmodell. No skal vi sameine det beste frå to leksikon med mål om å auke lesartalet og styrkje fagspråket både på bokmål og nynorsk.
Leksikonfamilien har blitt enda større! Nå er endelig Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab medlem av Store norske leksikon.
– Det er en veldig riktig ting gjøre, og er en helt naturlig følge av vår formålsparagraf, som har stått fjellstøtt siden stiftelsen i 1760: Å fremme og formidle vitenskapen.
Det sier Kristian Overskaug, som er generalsekretær Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS), Norges eldste vitenskapelige institusjon, med tilhold i Trondheim. Han kan fortelle at styrevedtaket om å melde DKNVS inn i Store norske leksikon var «enstemmig og entusiastisk».
– Vi føler at vi hører hjemme der. Vår medlemsmasse består jo av fremragende forskere innen både humaniora og naturvitenskapen, og mange av dem er jo allerede fagansvarlige i SNL. Så det er naturlig for oss å bidra og støtte opp om en slik kilde til lærdom og vitenskapelig formidling, sier Overskaug.
Store norske leksikon er norsk akademias fremste kommunikasjonskanal til folk flest. Derfor er vi også opptatt av å ha så bred forankring i det vitenskapelige miljøet som mulig. Alle de norske universitetene er medlemmer av Store norske leksikon, det samme er flere av landets største høyskoler samt Det Norske Videnskaps-Akademi – i tillegg til flere private fond og foreninger og offentlige kunnskaps- og kulturinstitusjoner. Disse bidrar til å finansiere driften av SNL, men også med viktig faglig og institusjonell kompetanse som gjør oss i stand til å oppfylle samfunnsoppdraget vårt: Få mest mulig kunnskap ut til flest mulig mennesker.
Nettopp denne kompetansen og nettverket i norsk akademia er vi veldig lykkelige over at DKNVS ønsker å ta med seg inn i Store norske leksikon!
Den nye redaktøren for Store medisinske leksikon elsker å diagnostisere ordene for å finne ut av hvor de kommer fra. En bedre lege kunne man med andre ord neppe funnet til en leksikonredaksjon.
26 år gamle Halvard Hiis er utdannet lege fra Universitetet i Oslo og universitetssykehuset Charité i Berlin, og ble ansatt som redaktør for Store medisinske leksikon like før sommeren. Etter seks uker med introduksjonskurs i italiensk i Roma inntok han redaktørstolen på Torshov.
Hvordan har det vært å komme i gang? Det er veldig inspirerende og gøy, men også litt fryktinngytende. I et leksikon med 13 000 artikler kan det være vanskelig å vite hvor man skal starte. Heldigvis fikk jeg god hjelp av min forgjenger Hilde Ørbo den første uka. Store norske leksikon virker som et godt sted å være, med veldig godt arbeidsmiljø og fine lokaler.
Hva gjør at en lege vender seg mot språk og tekst, snarere enn pasienter og stetoskoper? Jeg er veldig glad i språk, glad i å redigere tekster og å gjøre tekster bedre. Det er viktig at det finnes en lett tilgjengelig og kvalitetssikret kilde som Store norske og Store medisinske leksikon på nett, noe mer enn Wikipedia, noe som har en større faglig forankring.
Ja, hva tenker du om SMLs stilling? SML har utvilsomt en viktig plass og står veldig sterkt, særlig blant studenter. Jeg har fått høre av flere av dem jeg har studert med og som studerer nå, at de bruker SML til stadighet, slår opp alt det de lurer på, og at de savner mye bilder.
Så hvordan har du tenkt til å styrke SML? Jeg har veldig lyst til å få inn nettopp flere bilder og illustrasjoner, særlig innen anatomi – der er det viktig. Det er et stort monster å gå løs på, så det er viktig å få bedre oversikt – for det føler jeg virkelig ikke at jeg har ennå. Men en fin bivirkning ved å måtte tråle seg gjennom medisinleksikonet for å bli kjent med det, er jo at jeg får lest om mye forskjellig og dermed holdt kunnskapen ved like.
Hva slags forhold har du hatt til leksikon før du kom hit? Leksikon var først og fremst noe de voksne brukte. Vi hadde det i hylla hjemme, men det var pappa som var den flittigste brukeren. Jeg har alltid hatt respekt for dem som sier at de leste leksikon som barn, for jeg skulle ønske at jeg også hadde gjort det. Selv leste jeg heller Donald Duck, veldig mye Donald Duck. Jeg hadde sikkert visst mer om jeg hadde lest leksikon, men jeg kan mye om Donald Duck, da, haha!
Så det er der interessen din for rare ord kommer fra? Interessen for språk er noe jeg har tatt med meg inn i medisinen, og medisinsk etymologi er noe jeg er veldig interessert i – at man forstår at alle de anatomiske navnene ikke bare er rare navn, men at de har en spesifikk betydning i latin og gresk. Kanskje jeg burde vært språkviter i stedet. Det hadde i alle fall vært få vakter og lite turnus, veldig deilig. Omtrent som i et leksikon!
I hvilken del av medisinen ligger hjertet ditt, da? Jeg har ikke noe godt svar på det, for interessen min spenner bredt. Med kirurgien liker jeg at man får gjort noe håndfast og konkret, og så liker jeg tankevirksomheten i indremedisinske fag, at man må tenke fysiologi og patologi på en annen måte, at man må se mange ting i sammenheng …
Så kanskje SNL er et hvileskjær mens du finner deg sjæl? Kanskje det! Jeg prøver å finne mer ut av dette i turnustiden. Men før den tid vil jeg studere musikk – orgel og kirkemusikk. Det er veldig stor interesse som begynte på kulturskolen da jeg var liten, og som 15-åring inviterte kantor i Kragerø kirke meg til å begynne å spille orgel der. Så jeg har spilt mye i kirker rundt omkring.
Wow! Så du kan brukes til noe også utenfor medisinkategoriene i leksikonet? Ja, kanskje det. Kirkemusikk ville nok vært den kategorien jeg først kunne tenke meg å ta tak i utenfor SML.
Så her må kirkemusikkredaktør Mari passe godt på kategoriene sine! Haha, ja. Vi synger faktisk i samme kor, så vi deler definitivt musikkinteressen.
Hva er det feteste kirkeorgelet du har spilt på? Det er nok Bragenes kirke i Drammen, det er veldig kraftfullt, så når man spiller på organo pleno der, river det godt i ørene.
Hva er det med orgelet som tiltrekker deg sånn? Det er noe fascinerende ved det å trykke med så lite kraft, og få så mye gjensvar. Orgelet er jo instrumentenes dronning, som et orkester for én person, det kan lage så mye lyd og så mange forskjellige lyder. Så nå leter etter et orgel her i området jeg kan spille på – det står ganske høyt på prioriteringslisten.
Så hvis man putter en femmer på deg, hva slags foredrag kommer ut? Da blir det nok fort musikk, ja, og veldig fort Bach. Det er hyggelig at verdens største komponist gjennom tidene har skrevet mye for orgel. Bach skrev veldig tidløst, og jeg tror han beskriver følelser som alle mennesker har hatt.
Kanskje Bach og orgelmusikken spilte en rolle i å vekke din interesse for tysk og Tyskland også? Definitivt. Jeg er veldig glad i klassisk musikk, og der står Tyskland langt framme. Det var derfor jeg dro på utveksling til Charité i Berlin under studietiden – for å bli bedre i tysk, og fordi jeg er så glad i Tyskland.
Men tysk later ikke til å være nok fremmedspråk for deg? Neida, nå lærer jeg meg italiensk. I sommer var jeg på språkkurs i Roma i seks uker. Jeg hadde aldri vært i Italia før, så det var helt fantastisk. Maten var selvfølgelig det beste, mens det verste var varmen.
Hvordan var overgangen fra tysk til italiensk? Jeg hadde lært meg en del grammatikk på forhånd, men det var likevel veldig uvant. Jeg er vant til å tenke tysk i fremmedspråk, som kan være ganske kronglete, men på italiensk er det mer rett fram. Og så er det selvsagt veldig mange nye ord, men mange av dem ligner på våre norske og engelske fremmedord, så jeg hadde et forhold til en del av dem fra før. Og så hjalp det utvilsomt at jeg har måttet pugge latin under medisinstudiene!
Vel, da gjenstår det bare å si herzlich willkommen hit til Store norske leksikon, og buona fortuna med arbeidet! Tusen takk!
Store norske leksikon har vært i Brussel for å fortelle EU hvordan man opprettholder et oppdatert og kvalitetssikret oppslagsverk tilgjengelig for hele befolkningen. Her er litt av det vi lærte.
I både USA og Europa raser debatten om russiske forsøk på påvirkning av både valg og opinion, og særlig høyrepopulister ser ut til å trykke russisk propaganda til sitt bryst og bruker selv de samme metodene for å spre usannheter og undertrykke fakta. Hva er løsningen?
Faktas fiender
Kvalitetssikrede leksika er i alle fall en del av løsningen, skal vi tro Europaparlamentet, som nylig har lansert en rapport om tilstanden til nasjonale leksika i hele Europa. Resultatet er både nedslående og oppløftende på én gang: Trusselen er stor, og noen steder ligger leksikaene nede med brukken rygg; men andre steder – som i Norge og Latvia – har de nasjonale leksika fått en ny vår, og har blitt viktige aktører i samfunnsdebatten.
Trusselen fra krefter som ønsker å undertrykke en opplyst og faktabasert debatt føles enda sterkere i mange land på det europeiske kontinentet, enn den gjør i Norge. I EU er frontene steile mellom dem som vil bære tanken om et liberalt og inkluderende Europa videre, og statsledere og politikere som benytter seg av en nasjonalistisk og ekskluderende retorikk, og heller vender blikket mot Moskva og Ankara enn Brussel, Berlin og Paris for inspirasjon.
Europeiske leksika sliter
Hvis folk skal være i stand til å gjøre seg opp en mening om både samfunnsdebatten og andre deler av verden rundt seg, er det viktig at de har tilgang til en kvalitetssikret kunnskapskilde. Tradisjonelt har nasjonale leksika vært en slik kilde, men de siste 15 årene har leksika over hele Europa fått lide av at ingen (av forståelige årsaker) lenger vil kjøpe papirleksika, og at andre kilder – som Wikipedia – har føltes mer relevante, og ikke minst oppdaterte.
Dermed har det økonomiske grunnlaget for Europas leksika stort sett også kollapset: Papirleksikonet hører selvsagt fortiden til, svært få er villige til å betale for tilgang til oppdaterte leksika på nett, og annonser genererer ikke nok inntekter (i tillegg til at de svekker troverdigheten og er stygge). Dette har reelle konsekvenser her og nå: I Danmark har Gyldendal besluttet at de ønsker å legge den Den Store Danske Encyklopædi, som har gått med tap i flere år. I Nederland mistet det nasjonale leksikon sin statsstøtte for bare noen få uker siden. I Hellas sitter én mann i 80-årene og forsøker å holde styr på et leksikon på nett som aldri blir oppdatert. I Sverige bruker skolene offentlige skattekroner for å betale for tilgang til et kommersielt leksikon som er lukket for resten av befolkningen, mens eieren av leksikonet går med kraftig overskudd, og har kjøpt opp Tysklands leksikon og etablert samme modell i EUs mest folkerike land.
Små språk lider, Wikipedia mister oppslutning
I en mer polarisert offentlig debatt blir Wikipedia en stadig større slagmark for informasjonskrig, særlig på mindre språk, der nettstedet har få bidragsytere. Antallet bidragsytere på Wikipedia har også falt kraftig de siste årene, så stadig færre – og anonyme – personer får definere innholdet (Wikipedia nådde det høyeste antallet bidragsytere i 2005, fire år etter grunnleggelsen, siden har det falt dramatisk. Bare 15 prosent av dem er kvinner.).
I tillegg har det høyreekstreme nettstedet Metapedia fått stadig mer oppslutning på flere språk, etter at det ble grunnlagt av en svensk nynazist for 12 år siden. Metapedia sprer rasisme, antisemittisme, islamofobi og hatpropaganda mot andre minoriteter, og baserer seg på Wikipedias publiseringsplattform og design, og mange sliter derfor med å skille innholdet fra Wikipedias eget.
Tatt i betraktning at halvparten av Europas befolkning ikke er i stand til å holde en samtale på et annet språk enn sitt eget, er det derfor viktig at kvalitetssikrede oppslagsverk er tilgjengelig på alle språk, mener Europaparlamentets forskningtjeneste EPRS, og deres danske utreder Naja Bentzen. Hun mener Norge har funnet en svært velfungerende modell for nettopp dette, og inviterte derfor Store norske leksikon til å holde en presentasjon og delta i en panelsamtale i Europaparlamentet i Brussel 20. februar.
Erfaringene fra sovjetisk okkupasjon – og dagens påvirkning fra Russland – gjør at latvierne vet altfor godt hvor viktig det er at kunnskap ikke skal formes ut fra politikk, men på vitenskapens egne premisser. Prosjektet finansieres av landets kulturdepartement, men sjefredaktør og historiker Ščerbinskis fremholder at han står helt fritt i arbeidet med å utforme leksikonet, som skal lanseres i desember. Men med et årlig budsjett på 200 000 euro, er det klare begrensninger på hvor omfattende prosjektet kan være. Ščerbinskis forteller likevel – i fullt alvor – at han har et 150-årsperspektiv på prosjektet med et latvisk nasjonalleksikon.
For oss i Store norske leksikons del, var turen til Brussel interessant av først og fremst tre årsaker:
Vi er selvsagt stolte over den anerkjennelsen både vi og medlemmene av Foreningen Store norske leksikon får for å ha funnet en god løsning på et problem de fleste europeiske land sliter med;
For det andre er det lærerikt å høre hvilke utfordringer andre lands leksika står overfor;
Og for det tredje er det interessant å knytte internasjonale kontakter, slik at både vi kan lære av dem og å få mulighet til å bidra til at andre kan lære av den velfungerende Store norske-modellen, slik at flere europeiske borgere kan få tilgang til oppdatert og kvalitetssikret kunnskap på sitt eget språk.