The Encyclopedias Strike Back?

Store norske leksikon har vært i Brussel for å fortelle EU hvordan man opprettholder et oppdatert og kvalitetssikret oppslagsverk tilgjengelig for hele befolkningen. Her er litt av det vi lærte.

I både USA og Europa raser debatten om russiske forsøk på påvirkning av både valg og opinion, og særlig høyrepopulister ser ut til å trykke russisk propaganda til sitt bryst og bruker selv de samme metodene for å spre usannheter og undertrykke fakta. Hva er løsningen?

Faktas fiender

Panelsamtale om leksikon i Brussel, EPRS-direktør Etienne Bassot innleder. Til høyre, EPRS-utreder Naja Bentzen.

Kvalitetssikrede leksika er i alle fall en del av løsningen, skal vi tro Europaparlamentet, som nylig har lansert en rapport om tilstanden til nasjonale leksika i hele Europa. Resultatet er både nedslående og oppløftende på én gang: Trusselen er stor, og noen steder ligger leksikaene nede med brukken rygg; men andre steder ­– som i Norge og Latvia – har de nasjonale leksika fått en ny vår, og har blitt viktige aktører i samfunnsdebatten.

Trusselen fra krefter som ønsker å undertrykke en opplyst og faktabasert debatt føles enda sterkere i mange land på det europeiske kontinentet, enn den gjør i Norge. I EU er frontene steile mellom dem som vil bære tanken om et liberalt og inkluderende Europa videre, og statsledere og politikere som benytter seg av en nasjonalistisk og ekskluderende retorikk, og heller vender blikket mot Moskva og Ankara enn Brussel, Berlin og Paris for inspirasjon.

Europeiske leksika sliter

Hvis folk skal være i stand til å gjøre seg opp en mening om både samfunnsdebatten og andre deler av verden rundt seg, er det viktig at de har tilgang til en kvalitetssikret kunnskapskilde. Tradisjonelt har nasjonale leksika vært en slik kilde, men de siste 15 årene har leksika over hele Europa fått lide av at ingen (av forståelige årsaker) lenger vil kjøpe papirleksika, og at andre kilder – som Wikipedia – har føltes mer relevante, og ikke minst oppdaterte.

Dermed har det økonomiske grunnlaget for Europas leksika stort sett også kollapset: Papirleksikonet hører selvsagt fortiden til, svært få er villige til å betale for tilgang til oppdaterte leksika på nett, og annonser genererer ikke nok inntekter (i tillegg til at de svekker troverdigheten og er stygge). Dette har reelle konsekvenser her og nå: I Danmark har Gyldendal besluttet at de ønsker å legge den Den Store Danske Encyklopædi, som har gått med tap i flere år. I Nederland mistet det nasjonale leksikon sin statsstøtte for bare noen få uker siden. I Hellas sitter én mann i 80-årene og forsøker å holde styr på et leksikon på nett som aldri blir oppdatert. I Sverige bruker skolene offentlige skattekroner for å betale for tilgang til et kommersielt leksikon som er lukket for resten av befolkningen, mens eieren av leksikonet går med kraftig overskudd, og har kjøpt opp Tysklands leksikon og etablert samme modell i EUs mest folkerike land.

Små språk lider, Wikipedia mister oppslutning

SNLs sjefredaktør Erik Bolstad på plass i Brussel.

I en mer polarisert offentlig debatt blir Wikipedia en stadig større slagmark for informasjonskrig, særlig på mindre språk, der nettstedet har få bidragsytere. Antallet bidragsytere på Wikipedia har også falt kraftig de siste årene, så stadig færre – og anonyme – personer får definere innholdet (Wikipedia nådde det høyeste antallet bidragsytere i 2005, fire år etter grunnleggelsen, siden har det falt dramatisk. Bare 15 prosent av dem er kvinner.).

I tillegg har det høyreekstreme nettstedet Metapedia fått stadig mer oppslutning på flere språk, etter at det ble grunnlagt av en svensk nynazist for 12 år siden. Metapedia sprer rasismeantisemittisme, islamofobi og hatpropaganda mot andre minoriteter, og baserer seg på Wikipedias publiseringsplattform og design, og mange sliter derfor med å skille innholdet fra Wikipedias eget.

Tatt i betraktning at halvparten av Europas befolkning ikke er i stand til å holde en samtale på et annet språk enn sitt eget, er det derfor viktig at kvalitetssikrede oppslagsverk er tilgjengelig på alle språk, mener Europaparlamentets forskningtjeneste EPRS, og deres danske utreder Naja Bentzen. Hun mener Norge har funnet en svært velfungerende modell for nettopp dette, og inviterte derfor Store norske leksikon til å holde en presentasjon og delta i en panelsamtale i Europaparlamentet i Brussel 20. februar.

Norsk formidlingsdugnad

I presentasjonen løftet SNLs sjefredaktør Erik Bolstad fram det norske begrepet dugnad, og pekte stolt på hvordan alle universitetene i Norge var aktive i formidlingsdugnaden Store norske leksikon, både gjennom finansiering og ved at forskerne ved universitetene bidrar med og kvalitetssikrer leksikonets innhold. Dette balanseres med at alle brukere av leksikonet kan bidra med endringsforslag og kommentarer, som de fagansvarlige følger opp. Dermed er Store norske leksikon en kombinasjon av fagfolks og den jevne borgers ekspertise.

Latvisk jubileumsleksikon med 150-årsperspektiv

Sjefredaktør for Latvias nasjonalleksikon, som lanseres 18. desember 2018, Valters Ščerbinskis.

I panelet satt også sjefen for Latvias nasjonalleksikon, Valters Ščerbinskis, og Latvias tidligere utenriksminister og nå medlem av Europaparlamentet Sandra Kalniete. I år feirer Latvia at det er 100 år siden at landet for første gang ble erklært som en selvstendig nasjon, og markerer dette med å lansere et helt nytt, digitalt nasjonalt leksikon.

Sjefredaktør Erik og kommunikasjonsansvarlig Stig Arild foran EU-kommisjonen i Brussel.

Erfaringene fra sovjetisk okkupasjon – og dagens påvirkning fra Russland – gjør at latvierne vet altfor godt hvor viktig det er at kunnskap ikke skal formes ut fra politikk, men på vitenskapens egne premisser. Prosjektet finansieres av landets kulturdepartement, men sjefredaktør og historiker Ščerbinskis fremholder at han står helt fritt i arbeidet med å utforme leksikonet, som skal lanseres i desember. Men med et årlig budsjett på 200 000 euro, er det klare begrensninger på hvor omfattende prosjektet kan være. Ščerbinskis forteller likevel – i fullt alvor – at han har et 150-årsperspektiv på prosjektet med et latvisk nasjonalleksikon.

Hva lærte vi?

Rapporten fra EPRS er svært interessant lesning, og du kan finne den her.

For oss i Store norske leksikons del, var turen til Brussel interessant av først og fremst tre årsaker:

  • Vi er selvsagt stolte over den anerkjennelsen både vi og medlemmene av Foreningen Store norske leksikon får for å ha funnet en god løsning på et problem de fleste europeiske land sliter med;
  • For det andre er det lærerikt å høre hvilke utfordringer andre lands leksika står overfor;
  • Og for det tredje er det interessant å knytte internasjonale kontakter, slik at både vi kan lære av dem og å få mulighet til å bidra til at andre kan lære av den velfungerende Store norske-modellen, slik at flere europeiske borgere kan få tilgang til oppdatert og kvalitetssikret kunnskap på sitt eget språk.
MEP Sandra Kalniete snakket om trusselen mot fakta og kvalitetssikret kunnskap.

Skandale – norsk leksikon ikkje oppdatert?

Jan Omdahl er litt skuffa over Store norske leksikon, og skriv om det i Dagbladet. Det gir meg ein sjanse til å fortelje kvifor det er viktigare for Store norske å ha oppdaterte og gode artiklar om IS og jihadisme enn å skrive løpande oppdaterte artiklar om utviklinga i nyheitssaker.

Ein fredags kveld rammar terroren Paris, og alle følgjer med. I alle nyheitskanalar. På Twitter, der folk kan fortelje kva som skjer, varsle frå menneske til menneske. Journalist Jan Omdahl fulgte med via leksikon, og oppsummerer «Wikipedia, som meget raskt hadde en solid og løpende oppdatert artikkel.» Så sjekka han Store norske, og blei skuffa: «At vårt hjemlige Store Norske Leksikon flere dager senere fortsatt ikke har publisert noe om terrorangrepet, sier noe om forskjeller i ambisjonsnivå og rolledefinisjon.»

No hadde vi publisert «noe» om Paris – i artiklen om IS. Men vi hadde ikkje ein ny artikkel.

Ingen likar å skuffe folk, heller ikkje Store norske. Vi skal levere. Om Store norske ikkje har fått med seg at Omar Abdirashid Ali Sharmarke er president i Somalia eller påstår at Nora Brockstedt lever, er det flaut. Men samtidig ser vi at folk ventar seg noko meir av Store norske: Vi skal alltid vere korrekte.

Folk kan leve med at ei sak på Wikipedia kan ha feil. Heile prinsippet er at alle kan rette til innhaldet er greit – og det fungerer der interessa er stor. Men for Store norske er det verre å nypublisere tull enn å vere uoppdatert. Derfor må vi ha dei beste til å oppdatere. Dei som har så god oversikt over innhaldet at det dei skriv er til å stole på. Minutt-til-minutt-utviklinga i Paris blir dekt av nyheitsnettsidene og summert opp på Wikipedia, vår rolle er ei anna.

Jobben vår er å formidle kunnskap som trengst for å forstå

I 2012 lanserte vi eit Store norske leksikon 3.0 der vi skulle flytte akademikarane ut på internett. Omdahl meinte då at «det er en pen tanke. Men en forutsetning for suksess er altså at man lykkes med et massivt voksenopplæringsprogram.»

I 2015 er det massive vaksenopplæringsprogrammet godt i gang. Vi har ein redaksjon som klarer å lokke fagfolk – ja, til og med dei kunnskapsrike damene – ut på banen. Heile 500 fagfolk har tatt sitt fagansvar i Store norske. Alle norske universitet har tatt medeigar-ansvar. Så i går skreiv professor Ingunn Lunde ved UiB om Vladimir Sorokin. UiA-forskar Martin Skjekkeland frå UiA ordna kioskveltaren dialektar i Norge. Rune S Selbekk frå UiO formidla om meteoritter. Men … burde ein av dei 500 ha sett seg ned og skrivi saman ein ny artikkel om terror-åtaket i Paris i løpet av helga?

Er Store norske uambisiøst, ei bleik skugge av Wikipedia, om vi ikkje gjer det?

Spørsmålet er kva som er jobben. Korleis kan akkurat du gjere internett til ein betre plass å vere? Det er ved å twitre når du er der det skjer. Det er ved å oppsummere tweetane og pressemeldingane til siste nytt når du er på vakt i Dagbladet. Det er å syne til nyheitssakene når du vil oppdatere Wikipedia. Men for oss i Store norske er den viktigaste jobben å passe på at artiklane om IS og jihadisme gir folk bakgrunnskunnskap til å forstå terroren i Paris.

«Leksikon er leksikon»

Det er lett å tenkje at leksikon er leksikon. Tidlegare var leksikon både Google (Hvordan knytte slips?) og autoritativ lærebok. Men nå finst Google, og på Wikipedia finn vi eit uttrykk for summen av det folk veit. Men den autoritative innhaldet bør ikkje bli verande i papirbøker folk ikkje kan lenke til. Eller i forskingsrapportar folk ikkje forstår. Dei som har fagleg autoritet må skrive på nett. På eit språk folk forstår. Det oppdraget tar Store norske leksikon.

Summen av det vi til saman veit blir betre om dei som kan ting best også bidrar.

Våre fagansvarlege bidrar ved å definere og analysere, ved å ta på seg jobben med å komprimere det fagfolk veit. Dei balanserer innhaldet, så det står mest om det viktigaste. Dei passar på å formidle kunnskap som er viktig å ha med seg vidare. Til og med dersom TV2 aldri har emnet i nyheitene.

Ein sensasjon?

I 2009 skreiv Omdahl: «Det ville være sensasjonelt om et norsk leksikon skulle lykkes med det knapt noen andre har klart: Å slå Wikipedia og en verden av wikipedianere på hjemmebane.» Vi har aldri tenkt å slå Wikipedia. Vi elskar Wikipedia. Samtidig meiner vi Store norske også hører heime på banen. Vi har ein annan funksjon. Vi har andre skribentar.

Så i 2015 var ikkje nyheitsmediet Twitter samde i at internett hadde trengt ein ny Store norske-artikkel om åtaka i Paris i løpet av nokre timar:

Det kjem nye nettsider kvart einaste sekund. Det er ikkje mangel på informasjon som er den nye utfordringa, heller ikkje å samle denne informasjonen. Det er å sile informasjon og vurdere informasjon. Det er å skape innhald som er tenkt på, tygd på og gjennomarbeidd før det blir publisert. Det er dette du er best til jo betre du kan eit emne. Det er dette Store norske skal bidra med på internett.


Litt om det same i Marte Rystes innlegg fra 2012: Takk for kommentaren – vi oppdaterer artikkelen om et halvt år

Forskningsformidling uten nyhetsbriller

I løpet av det halve året som har gått siden jeg begynte som redaktør i Store norske leksikon har jeg fått samarbeide med dyktige forskere på mange felter. Geologer, demografer, havforskere, matematikere og mange flere. Det er disse fagfolkene som skriver leksikonet. Vi nærmer oss 500 fagansvarlige som holder artiklene oppdatert på hver sine felter. I tillegg får vi enkeltartikler fra spesialister der det trengs.

Artikkelen vår om isbreer er mye lest.

Våre fagansvarlige og artikkelforfattere driver forskningsformidling av beste merke. Men det er snakk om en litt annerledes form for formidling. Annerledes enn alle arenaene der man må vekke oppsikt med en nyhet eller en overraskende vri for å få oppmerksomhet. I våre artikler oppsummerer forskere og andre fagfolk hva de og kollegaene vet med rimelig sikkerhet. Vi legger vekt på å formidle den grunnleggende, veletablerte kunnskapen på hvert felt. Leserne kommer fordi de lurer på noe. De må ikke overtales til å lese.

Også hos oss må ekspertene anstrenge seg for å forklare så folk forstår. Vi arbeider hele tiden for å gjøre artiklene våre lettere å lese, selv om noen av dem fortsatt er for vanskelige. Som en av redaktørene i leksikonet er en viktig del av jobben min å gjøre fagstoffet mer tilgjengelig. Og oppdatert skal vi selvsagt være. Derfor kan du lese ferske leksikonartikler om aktuelle temaer som innholdsmarkedsføring, havforsuring eller e-sigarett.

Men vi ser ikke verden med nyhetsbriller.

Leksikonartikkelen er en mer sindig sjanger enn nyhetssaken, og har mye lengre holdbarhet. Samtidig er leksikonartikkelen som skapt for nett. Hver time, hvert minutt er det nemlig noen som søker etter faguttrykk på norsk. Hva er en kilowattime, og hva tror buddhister på? Hva slags sykdom er sklerodermi? Og hvem er Amalie Skram eller Donald F. Tusk? Rundt 200.000 ganger i døgnet finner noen fram til en av artiklene i Store norske leksikon – de aller fleste via generelt nettsøk. Det betyr at snl.no er et veldig stort nettsted etter norsk målestokk. Fagfolkene som skriver for leksikonet når ut til mange. Og fordi artiklene våre er signert av artikkelforfatteren og merket med hvem som er fagansvarlig, kan leserne være trygge på at det er kompetente folk som står bak. Et annet kvalitetsstempel som er viktig for oss, er at de åtte norske universitetene er medlemmer av utgiverorganisasjonen Foreningen Store norske leksikon. Universitetene har mye av æren for at det tradisjonsrike leksikonet lever og utvikler seg videre på nett. En stor andel av våre fagansvarlige og forfattere er også ansatt ved et universitet.

Det er inspirerende å se innsatsen til de fagansvarlige og artikkelforfatterne på den ene siden – og pågangen av lesere på den andre. Det som slår meg, er at fagfolkene som bidrar til leksikonet også formidler holdninger. De gir et håndfast eksempel på universitetenes og forskningsmiljøenes bidrag til resten av samfunnet. De hjelper til med å lære skoleelever og andre å se etter hvem som er avsender av informasjon på nett. Og ikke minst viser de fram at vitenskapelig kunnskap er mer solide saker enn stadig skiftende nyhetsoppslag om siste nytt fra forskningen kan gi inntrykk av.

Politisk dagbok: Ja, vi vil vere venar!

wikipediatorget blir det diskutert om dei vil samarbeide med / møte / liker Store norske leksikon. Vi i SNL vil gjerne både dele, diskutere og snakke med dei aktive på Wikipedia. Så eg prøvde blande meg inn, men stranda i eit skikkeleg magaplask fordi eg ikkje klarte å leggje svara inn på riktig måte inni tråden. Derfor gjer eg det her i staden. Kanskje er det ok for andre å kunne lese også.

Kort oppsummert trur eg færre der inne er glade i SNL enn vi i SNL-redaksjonen er glade i Wiki. Den manglande kjærleiken er bygd på fire litt ulike ting:

1. Trekantdrama: At andre som liker SNL seier noko negativt om Wiki
Journalistar liker å setje ting opp mot kvarandre. SNL er glade for at Dagblad-journalistar liker oss godt, men vi sitt ikkje og dikterer kva dei skriv. Tvertimot avviser vi journalistar som vil ha oss til å gå ut mot Wiki. I SNL har vi berre meint å seie noko negativt om Wikipedia éin gong. Fordi dei fortente det. Er det fleire saker der VI har talt  negativt om W? Gi oss ei lenke under!

2. Vere / er / var / forblir dårleg?
Ein del meiner berre at SNL er «dårleg». Det var sant at SNL var eit dårleg nettprodukt. Vi har sagt det ofte sjølv. Men vi tar nettet på alvor og har revolusjonert arbeidsmåten. Det gjer sakene verkeleg veldig mykje betre. Sjekk statistikk på kor langt vi er komne no. Oppdater kritikken! Det hadde vori så utruleg deilig å bli kritisert for noko nytt vi kan gjere betre.

3.  Ein ekstra dose makt?
SNL er ein publiseringsinnovasjon i norsk forlagshistorie. Vi har beholdt ein redaksjonell modell med både forfattarar, redaktørar og utgivarar, men all produksjon og distribusjon skjer åpent på nett. Vi tar med oss nokre av fordelane frå papirsamfunnet, produserer & publiserer langt mer effektivt, gjennomsiktig og demokratisk. Vi gjer det sånn fordi vi meiner den komboen gir godt innhald! Akkurat som avisene beholder journalist, redaktør, utgivar – beholder SNL forfattar, fagredaktør – og utgivar. Eg har ingen vanskar med å seie at wikimåten er fin. Omvend ser fleire inni den tråden ut til å vere overtydde om at deira måte er den einaste aksepterte måten å lage godt innhald på.

Er det «elitistisk» at dei som kan mest bestemmer litt meir enn andre? I SNL synst vi ikkje anarkiet er så mykje meir demokratisk enn eit ope møte med ordstyrar og innleiar. Demokrati betyr ikkje at alle må ha like roller. Det betyr at alle kan delta. At alle har forslagsrett. At alle kan diskutere. Og at alle kan stemme (og at det er lett, så stemmeseddelen din td ikkje blir forkasta fordi du gjer tekniske feil … ). Vi meiner dette er det aller viktigaste nettet har å by på. Sjølv om ekspertar framleis finst.  BTW: Også på Wiki finst moderatorar med meir makt enn andre. Dei er wikiekspertar. Vi har fagekspertar.

4. Kva er gode kjelder?
Det viktigaste tråden avslører er at Wiki og vi har ganske ulik forståing av kva kjelder betyr. Dette må vi snakke meir om, for det er ein ekstremt viktig debatt i internetts tid. Somme på torget meiner at «eit leksikon ikkje kan vere kjelde til eit leksikon». Det er eit skikkeleg snurrig argument. Det blir slik fordi dei har lært seg at «Wiki ikkje kan vere kjelde til Wiki». Og det er sant. For Wikiskrivemåten kan berre bli «mest mogleg objektiv» av at dei som skriv kan syne til nokon andre som skriv det same på plassar som er – nettopp: signerte og publiserte under ansvar.

Men SNL skriv ikkje på Wiki-måten. Vi har skrivi litt om dette i Dagbladet før. La meg starte forfrå: Kva er ei god kjelde?

Dette er SNL-måten: Lauritz Sømme, Noregs superekspert med frysaren sin full av bjørnedyr som han har samla sjølv: Han har produsert uhorvelege mengdar vitskapsartiklar og bøker, men nesten ingenting på norsk. No bruker han tida si på å skrive basisen i alt han kan inn i SNL. Som utgivar har vi vald han ut og påstår at han publiserer vitskap. (Du kan ta oss for det om vi tar feil.) Og: Vitskap er IKKJE synsing. Det er metode. Sømme er forplikta til å byggje på alle relevante kjelder i faget han kan. Han representerer ikkje seg sjølv. Han representerer kor faget hans står – td i kunnskapen om bjørnedyr. Kvifor skulle ikkje SNL-artiklen av Sømme vere ei super kjelde for Wiki?

Slik ser vi oppdraget vårt: SNL skal sørge for at fagfolk destillerer kunnskapen dei sit inne med og bygger opp ein grunnmur av kunnskap der folk finn han. Grunnmuren trengst for å støtte opp under alt det andre nettinnhaldet: avisartiklane, blogginnlegga, twitterdebattane – og skoleoppgåvene. Det skal finnast fagkunnskap å lese og lenke til – om alt frå sjeldne diagnosar til verdshistorie.

Vi gir norskspråkleg internett 200 000 tekster like truverdige som om det var skrivne av ekspertar i papirbok. Berre mykje raskare. Nye opplag med rettingar når som helst. Med sjansen til å klage og spørje forfattaren. Eller skrive ilag. Så la meg spørje igjen? Kva er ei god kjelde, om ikkje dette er?

Sånn. Det var svar eg ville ha skrivi på wikitorget om eg hadde klart det. Lurer på om nokon vil snakke med oss her?

Leserne strømmer til Store norske leksikon

Denne uka runda Store norske leksikon 100 000 besøk om dagen. Den siste papirutgaven solgte 7500 eksemplarer. Nå kan leksikonet ha like mange lesere i timen.

I måneden har Store norske leksikon 2,2 millioner besøk. Og det øker raskt. Vi har over dobbelt så mange besøk nå som da den nye redaksjonen overtok for to år siden. Vi har 1,2 millioner unike brukere i måneden. Det betyr at en av fire nordmenn leser leksikonet hver måned.

Store norske leksikon er den desidert mest leste kunnskapskilden utgitt i Norge. Lesertallene betyr at samfunnsverdien av leksikonet er blitt større enn den gang det gikk an å selge innbunden kunnskap: Folk strømmer til basiskunnskapen når den er gratis og enkel å finne.

Størst på kunnskap

Folk er på nettsider av ulike grunner. Mange bruker sider utgitt i USA (som Facebook og Wikipedia), men på norskpubliserte sider gjør folk dette:

  • Får med seg nyhetene
  • Starter opp nettleseren sin
  • Kjøper bil, båt og hus
  • Finner et telefonnummer
  • Sender meldekort til NAV

Når de har starta nettleseren og er ferdige med nyheter, har finni drømmebilen, sendt meldekort, men endt opp med å ringe NAV likevel – hva de gjør da? Da leser de Store norske leksikon.

Lekskikonet er mer lest enn alle andre kunnskapssider. Vi er mindre enn VG, men det er bare bra at alle følger med på nyhetene hver dag. At flere har behov for å logge seg inn på NAV enn på SNL, kan ikke vi gjøre noe med. På den andre sida gleder jeg meg til den dagen da vi får flere lesere enn Se og hør. Det er ikke langt unna.

Sidevisninger er et annet måltall for nettbruk, men det er værre å sammenligne med. Hvor mye folk blar varierer etter hvorfor de er på nettstedet: Folk blar en god del både i aviser og kjendisblekker, men de blar aller mest når de skal finne ting på Finn. Dessuten blar de masse i telefonkatalogen og leiter lenge etter en bra film. I leksikonet slår de derimot opp for å finne ut av akkurat det de lurte på, og så kikker de ikke noe særlig rundt etter andre gode definisjoner eller artige alternative ting å vite. I uka har vi 1,1 milioner sidevisninger.

Oppdateringer

Mange er, fornuftig nok, mer opptatt av hvor bra innholdet er enn hvor mye det er lest. Derfor vil vi dele noen fine oppdateringstall: Hver dag endres 40 000 tegn på snl.no. I 2012 ble 33 000 artikler endra.

Noen er også bittelitt opptatt av å sammenligne med Wikipedia. Nå har jeg gjort deler av øvelsen, men måla blir ganske ulike: Wikipedia på bokmål hadde ca 180 aktive forfattere i januar (med mer enn 25 endringer). 78 av dem var veldig aktive.

Til forskjell fra Wikipedia, har SNL utgiveransvar og er redigert av fagfolk. Alle kan bidra til å skrive, men fagansvarlige vurderer forslag og skal sørge for at artiklene er faglig oppdaterte. Dette hadde ikke vært noen særlig bra modell dersom fagolka ikke stilte opp. I dag har SNL 430 fagansvarlige. 180 av dem har publisert de siste to månedene. 120 av dem mer enn 1000 tegn.

Den fine tingen med redigeringsmodellen til SNL er: Når noe er oppdatert, så betyr det at en av de fremste ekspertene Norge har å oppdrive på emnet går god for det som er publisert. Da har du noen å skylde på dersom det du finner er ubalansert, skeivfortalt, underkommunisert, faglig uoppdatert eller bare feil. Og det vil være faglig pinlig for den du skylder på – om de ikke sporenstreks retter det opp.

Internett er den viktigste arenaen for offentlig debatt. De siste to åra har vi gjort snl.no til et sosialt nettsted med dialog mellom fagfolk og lesere. Vi ser det som vår jobb å bringe kunnskaps-Norge til norsk nettoffentlighet. Jeg pleier å si at Store norske skal være infrastrukturen for kunnskapsformidling i nettsamfunnet. Nå ser vi at trafikktalla er dobla. Og at mange veiarbeidere er igang.

Kilder

  1. Google analytics for SNL (dessverre ikke mulig å åpne, men bare spør oss om tall! Vi driver med å utvikle mer åpen statistikk)
  2. TNS-gallup
  3. http://stats.wikimedia.org/EN/SummaryNO.htm

 

Politisk dagbok, kapittel 3

For leksikonfolk er det historisk sus over kulturbudsjettet som blei handsama av Stortinget i går. Suset er ikkje enkelt å høyre, men om du spolar deg 11.44 sekund inn i filmen på denne sida, kan du sjå at Stortinget vedtar budsjettet. (At sak 3 denne dagen faktisk var kulturbudsjettet, kan du finne ut i dette referatet.)

Realitets-sjangeren egnar seg temmeleg dårleg til å formidle kor heidundrandes spennande politikk er. Men bak denne «ein-heilt-vanleg-dag-på-jobben»-filmen frå Stortinget, ligg andre sjangre som syner kva kulturpolitikk partia eigentleg har for 2013. Då må du grave deg gjennom nettsidejungelen, og fram til innstillinga med prioriteringar og merknadar frå komiteen. Og der, i «4.10 Kap. 326 Språk-, litteratur- og bibliotekformål» er det no avklart at Høgre, KrF og Fremskrittspartiet har formulert ein leksikonpolitikk! Les og bli glad:

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av at norsk språk har fagterminologi i alle språkdomener. Kunnskapsinnhenting fra leksikale verk er her svært viktige. Disse medlemmer viser til den positive utviklingen som har vært i forbindelse med Store norske leksikons overgang til nett, og det arbeidet som nå gjøres for å samle flere leksikale verk under samme løsning. Utviklingen av en kunnskapsbase som dette er svært viktig for norske brukere og norske fagmiljøer. Disse medlemmer mener det er naturlig at samarbeid og eierskap utvikles slik at norske universitet og høyskoler involveres sterkere.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti ber regjeringen bidra til å sikre videre drift av Norsk nettleksikon, som utgir redaksjonelle leksikon, blant andre Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon og Store medisinske leksikon.

Kva så med resten av opposisjonen? Venstre sit ikkje i Kulturkomiteen, så då er det berre Framstegspartiet att. Dei er kjend for å ville kutte i dei fleste kulturtiltak. Men jaggu smeller ikkje også FrP til med svært gode analysar av kvifor leksikonet er viktig:

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at det i kjølvannet av 22. juli har blitt klart hvor viktig det er å styrke den demokratiske infrastrukturen i Norge. Dette gjelder ikke minst på Internett, som er den nyeste og minst utviklete av alle kanaler for demokratisk deltakelse. Nettet er i dag den mest brukte kilden til kunnskap for folk flest, og disse medlemmer ser det som naturlig å benytte Store norske nettleksikon mht. å spre kunnskap på Internett.

No manglar berre regjeringspartia. Det er ikkje å vente at stortingsfleirtalet skriv merknad til si eiga regjering. Men Hadja Tajik og Kristin Halvorsen kan ikkje vente mykje lenger før dei også må ta stilling: Er det smart å leggje ned kjelda der kunnskaps-Noreg (med stadig fleire fagansvarlege) formidlar kunnskap til 90 000 daglege lesarar?

Eller skal dei bruke 2013 til å lage politikk for at kunnskap på norsk skal vere mogleg å finne på toppen av Google?

Frå minus til Kristus eller før vår tid?

SNL skal bidra til eit kunnskapsbasert ordskifte og syne korleis valid kunnskap ikkje er det same som nøytralitet. (Finansmarknadsmeldinga 2012)

Slik pleier Store norske leksikon å snakke om kva rolle vi skal fylle i samfunnet. Det lyder ufarleg som ei festtale, men dei siste dagane har vi fått prøve oss i praksis.

Datoformat blir storpolitikk

Tysdag førre veke var eg i Stortinget for å be om pengar til leksikon. Samstundes, på kontoret: På lista over tekniske forbetringar er vi komne til det autogenererte datoformatet. I faktaboksar om folk fødd før Jesus står det eit minusteikn. No kan vi erstatte minuset med tekst.

På papir har det lenge stått «før vår tid». (Tidslinje frå frå RLE-boka Horisonter 8, utgitt av Gyldendal i 2006).

Det siste året har leksikonet publisert heile 10 000 nye læreboksider. Fag er oppdatert i massivt omfang, deriblant jødedomen og det gamle Egypt. Religionshistorikarar har meld at dei vil bruke vanleg terminologi i faget, som er “før vår tidsrekning”, ikkje «før Kristus». Redaktørane meiner same omgrep bør stå i faktaboksen. Når ein skriv at ifølgje jødedomen er Jesus ikkje Kristus (messias), er det motsetningsfylt om faktaboksen fortel at nokon er fødd 50 år før Kristus. Vi blir samde om å bruke fvt. og evt. i autoteksten, men ikkje innføre felles politikk for artiklane. Ulike fagfolk får bruke eigen terminologi, slik at “før og etter Kristus” blir ståande i dei 4000 artiklane om kristendom.

Redaktørane lurer på om forkortinga fvt. er forståeleg. Nettansvarleg luftar saka på Facebook-sida vår. Det blir heidundrandes debatt. Så ringer Aftenposten. Dei vil lage sak. Som hovudredaktør / ansvarleg for å skaffe pengar til leksikondrift, kjem eg kjapt i interessekonflikt med meg sjølv. Vi har tre moglege språkalternativ med kvar sine følgjer:

  1. Det fagleg beste er å bruke ein autotekst som ikkje kjem i konflikt med fag som skriv om denne tidsperioden.
  2. Det politisk korrekte i dagens norske debattklima er nok å innføre “f.Kr” dersom vi skal ha tekst.
  3. Det redaksjonelt feige og politisk strategiske er å takke nei til intervju og setje minuset tilbake i faktaboksen.

Eg vel det første. Saka kjem på nett. Det blir ståhei for alvor. I løpet av tre døgn kjem 500 kommentarar. Natt til laurdag blir eg skulda for å vere politisk korrekt, feig, anti-krist, muslimelskar, redd for muslimar, kulturmarxist  og ein del av Aps løynde plan for å innta alle maktposisjonar i samfunnet og bruke det til å stryke Jesus Kristus ut av soga.

Twitter kvitrar ivrig. Høgre og KrF-politikarar liker ikkje den nye autoteksten vår. Vil vi stryke Kristus frå heile leksikonet? I løpet av helga har saka blitt omtalt i dansk og svensk presse. Og KrF har skrivi pressemelding om at Store norske er “på villspor når de vil omskrive tidsregningen vår” og at vi må vedkjenne oss vår egen kulturhistorie og bør holde oss “for god for den type historieomskriving.”

Min indre lobbyist tenkjer: Huff, då. Men korrigerer raskt seg sjølv med den indre hovudredaktøren: Kva truverd har eit leksikon som skjeler til politisk støtte og motvilje i redaksjonelle val? Det er jo ikkje vi, men religionshistorikarar som har omskrivi tidrekninga. Jobben vår er å formidle valid fagkunnskap skriven av dei som har han. Skal vi omformulere forskinga for å gjere henne meir spiseleg i resten av samfunnet? I kva tilfelle skulle vi latt politikk gå framfor vitskap? Når folkemeininga er eintydig? Når emnet er politisk betent?

Kristus på kollisjonskurs

Det er ei stund sia religionshistorikarar begynte å bruke fvt. framfor f.Kr. Kva skjedde då? Ingenting! I fagmiljøet er det ikkje brennbart. Når redaksjonen ringer for å høyre om akademikarar innan andre historiske fag har hatt liknande diskusjonar, er svaret: – Eg kan ta det opp i lønsjen om nokon på instituttet har sterke meiningar her. Men kunne du gitt meg eit stikkord om kva som eigentleg er kontroversen?

Det siste året har SNL klart å flytte ein del religionshistorikarar på nett for så skrive, så dei kan bli lest, diskutert og lenka til av alle. Dermed dukkar ordet opp i eit leksikon som no har 80 000 daglege lesarar på nett. Så kommuniserer vi omgrepet i sosiale media. DÅ kjem debatten. Såklart. Eg pleier å seie til politikarane at det er farleg om vi ikkje byggjer bru mellom nettdebatt og drøftingar i lukka akademiske sirklar. No har vi oppdaga ein avstand. Då har SNL gjort det SNL skal gjere.

SNL trur ikkje det er mogleg å formidle ei objektiv sanning. Men vi skal formidle korleis vitskapen ser verda. Vitskap skil seg frå all anna drøfting ved hjelp den vitskaplege metoden. Den betyr nettopp at du ikkje har lov til å la haldningar påverke utval og tolking av kjelder. Vitskapens metode har inkje mål om at konklusjonen skal vere nøytral. Metoden er sjølve bolverket mot synsing. Det er den som gjer at vitskapen ikkje skal vere nøytral. Han skal vere fagleg valid (gyldig).

Når vitskap står mot tradisjon i land langt borte, er vi snare til å sjå kor farleg det er om vitskapen ikkje får definisjonsmakt. I vår eiga sogeskriving står motsetninga fram som søk, som konstruert, som flisespikkeri. Kvifor skal religionshistorikarar definere soga om Jesus / Kristus? Kvifor bør ikkje politikarar definere soga om politikk? Gilde definere soga om næringsmiddelindustri? Eller ihuga muslimar definere soga om Islam?

Dei siste dagars hendingar har gjort meg klar over éin ting: Om SNL skal endre ordbruk i leksikonet, kan det ikkje vere på grunnlag av temperaturen i den offentlege debatten. Det må vere fordi ordbruken endrar seg i eit fagfelt. Og: Neste gong det blir debatt, skal fleire av fagfolka det gjeld vere til stades i tråden på Facebook, i VG, på Twitter. Vi må lære dei å svare sjølv. Først med tida vil vi sjå kva som endrar seg: Den akademiske ordbruken – eller debatten.

Vi blogger hos forskning.no idag!

Stikk innom og sjekk det ut! Redaktør Marte Ericsson Ryste skriver bra om forskningsformidling, og hvordan du kan gjøre forskningen din synlig selv om du aldri kommer på Skavlan. Et lite utdrag:

Vi må ha forskere som kan stille på tv, men når google er blitt hovedinngangen til kunnskapsuniverset er det ikke dumt å dyrke fram superformidlere til andre format også. Tusenvis av mennesker søker etter fagkunnskap hver dag, og nettbaserte leksikon (som Store norske), forskningsblogger m.m. kommer bare til å få større og større betydning.

Den gode nyheten er at her kan nye forskergrupper komme til i førstelinjetjenesten for formidling, dette er kanaler der skriveglade emerituser og sjenerte fagnerder kan være like mye verdt som et karismatisk utadvendt tv-tryne. Gode artikler på norsk kan dessuten nå svært mange lesere, så aktive forskere her kan både synliggjøre forskning og forskningsinstitusjoner (=pr-poeng). Kort sagt: Hvis du alltid vil være der det skjer, når det skjer, kan nettet være bedre enn Skavlan.

Velkommen til Internett, akademia! Det er morsommere å skrive selv enn å snakke med journalister.