SNL søker koronarammede faglitterære forfattere

I vår fordelte SNL 2,25 millioner kroner til faglitterære forfattere som ble økonomisk rammet av korona-pandemien. Midlene ble fordelt på 103 personer, som har gjort en strålende jobb for leksikonet, både med nyskrevne artikler og med gjennomgang og oppdatering av eksisterende innhold.

Nå har NFFO og Fritt Ord til sammen bevilget én million kroner til å utvide prosjektet, og SNL ser dermed etter flere skribenter. Ettersom mye av behovet for frilansgjennomgang ble dekket av fordelingsrunden i vår, velger vi denne gangen å begrense prosjektet til spesifikke fagområder i leksikonet.

Meld interesse for å bidra

Foto: Glenn Carstens-Peters

Vi ser nå etter skribenter som kan ta på seg ett eller flere av følgende oppdrag:

1. Gjennomgang av fagområder

Vi søker fagpersoner som kan gå gjennom mange artikler, vurdere oppdateringsbehov og gjøre enkle oppdateringer, i tillegg til språklig modernisering og oppfrisking etter SNLs prinsipper. Dette har vi behov for innen blant annet følgende kategorier:

  • Geografi i ulike deler av verden
  • Arktis og Antarktis
  • Arkitekturhistorie
  • Kjemi, særlig analytisk kjemi samt prosesser og metoder innen uorganisk kjemi
  • Utviklingssamarbeid og bistandspolitikk
  • Bedriftshistorie
  • Skatter og avgifter
  • Bank og forsikring
  • Reiseliv og turisme
  • Økonomer (biografier), makroøkonomi og mikroøkonomi
  • Seilskuter og eldre maritimt utstyr og uttrykk
  • Roing
  • Folkloristikk
  • Teater i ulike land
  • Dans i ulike land
  • Antropologi og folkegrupper i ulike deler av verden
  • Næringsliv og bedrifter
  • Zoologi/anatomi
  • Veterinærmedisin
  • Husdyrhold
  • Norsk sakprosa
  • Foregangskvinner (innen en rekke ulike områder)
  • Afrikanske/asiatiske/sør-amerikanske filosofer
  • Afghanistan

2. Nyskriving av lengre artikler

Vi har en liste over artikler som vi ønsker å få nyskrevet til å bli bedre og noe lengre enn det vi har for øyeblikket. Det gjelder blant annet biografier om personer vi mener burde få en noe større plass, begreper som burde forklares bredere, mer oppdatert og mer nyansert, og bevegelser og hendelser som burde beskrives i noe mer detalj enn det som er tilfellet nå.

Vi ønsker oss spesielt skribenter som har publisert stoff om det aktuelle temaet eller fagområdet før, for eksempel forskere som har tatt for seg temaet eller forfattere som har skrevet fag- eller faktabøker om det.

Dersom du har spesielt god kjennskap til en viktig person eller et viktig begrep som er for knapt beskrevet på snl.no i dag, men som ikke står på lista, kan det godt hende vi er interessert – lista er absolutt ikke utfyllende!

Artikler

hjerne – zoologi
moskusfe
skjeggkre
søvn – zoologi
tundra
Europa
Balkankrigene
Koreakrigen
Silkeveien
nasjonalromantikk
naturalismen (epokeartikkel + kunst fordypning)
realismen (epokeartikkel + kunst fordypning)
immunolog
kloning
musikkfestival
hulder
nisse
nøkken
troll
avfall
barnevern
gjenvinning
minihus
tryllekunstner
underholdning
cheerleading
skihopp

Biografier

Alf R. Jacobsen
Alice Walker
Angelika Kauffmann
Anne Sverdrup-Thygesen
Åsa linderborg
Auguste Renoir
Berthe Morisot
Bill Gates
Bjørg Vik
Bushra Ishaq
Caspar David Friedrich
Doris Lessing
Edgar Degas
El Greco
Elias Fiigenschoug
Eugène Delacroix
Francisco de Goya
Frida Kahlo
Gustave Courbet
Hieronymus Bosch
Inger Sitter
Ivo Caprino
J. R. R. Tolkien
Jacques Louis David
Joan Miró
Kristine Bonnevie
Lars Mytting
Maja Lunde
Marcel Duchamp
Margit Sandemo
Marta Breen
Mary Cassatt
Mathias Blumenthal
Nina Witoszek
Paul Klee
Peder Severin Krøyer
Peter Paul Rubens
Piet Mondrian
Pieter Brueghel den eldre
Rembrandt van Rijn
René Magritte
Rosalind Franklin
Safia Abdi Haase
Salvador Dalí
Sigrun Slapgard
Sonja Henie
Tore Rem
Vasilij Kandinskij
Wenche Foss
William Shakespeare
William Shakespeare
William Turner
Zeshan Shakar

Meld interesse for å bidra

Meir nynorsk til fleire

Nynorsk kultursentrum og Store norske leksikon går saman om meir nynorsk leksikoninnhald på nettet frå 2021. Det nynorske nettleksikonet Allkunne blir integrert i Store norske leksikon – eit samarbeid som styrkjer nynorsk kunnskapsformidling.

Ved å samarbeide i staden for å konkurrere har dei to institusjonane mål om å styrkje norsk fagspråk. Styra i begge organisasjonane er samrøystes og entusiastiske for samarbeidet.

– Avtalen gjer at fleire lesarar får tilgang til viktig innhald på nynorsk og om nynorsk kulturhistorie, seier styreleiar Lodve Solholm i Nynorsk kultursentrum.

– Store norske leksikon styrkjer seg med dette som nasjonalt leksikon. Det er sjølvsagt for oss og medlemene våre at begge dei norske skriftspråka vert styrkte som fagspråk, og vi er glade for å gje dei mange lesarane av Store norske leksikon meir nynorsk, seier styreleiar Knut Olav Åmås i Store norske leksikon.

Når fram til fleire lesarar

Sidan 2008 har Nynorsk kultursentrum, i lag med ulike samarbeidspartar, arbeidd med å byggje eit allment nynorsk oppslagsverk til bruk i skule, studium og fritid.

– Det er ressurskrevjande å konkurrere. Derfor vel vi i staden å gå i lag med ein større aktør som når fleire lesarar i same målgrupper som oss, for at innhaldet skal nå fleire, seier direktør Per Magnus Finnanger Sandsmark i Nynorsk kultursentrum.

Det skal framleis arbeide minst to årsverk med leksikon i Hovdebygda. Nynorsk kultursentrum skal også bidra med same økonomiske bidrag. Samstundes vil Store norske leksikon bruke meir tid og ressursar på nynorsk. I sum vert meir ressursar brukte på nynorske leksikonartiklar.

– Det hadde ikkje vore mogleg utan dette samarbeidet. Artikkelbudsjettet til Allkunne var brukt opp etter første kvartal. No vert det del av eit system som sikrar nytt og oppdatert innhald som når fleire, poengterer Sandsmark.

Store norske leksikon har frå før av artiklar på både nynorsk og bokmål, og om mange ulike emne. Med dette samarbeidet kjem fleire artiklar på nynorsk, og nye emne og personar som ikkje har hatt artiklar, vert dekte.

– Vi er glade for å kunne gjere mykje av det kvalitetsinnhaldet som har vore på Allkunne, tilgjengeleg for eit breiare publikum, seier sjefredaktør Erik Bolstad i Store norske leksikon.

Viktig for norsk fagspråk

Universitetet i Bergen er medlem av Store norske leksikon og stiftar av Nynorsk kultursentrum.

– For oss er dette viktig. Som kunnskapsinstitusjon har vi eit stort ansvar for å sikre norsk fagspråk, både bokmål og nynorsk. Dette samarbeidet gjer at vi universiteta og høgskulane som er med i Store norske leksikon, kan spele ei større rolle i arbeidet for nynorsk skriftkultur, seier Margareth Hagen, prorektor ved Universitetet i Bergen.

Fakta

  • Store norske leksikon er ein medlemsorganisasjon som driv ein av Noregs største nettstader. 23 organisasjonar, blant dei 12 universitet og høgskular, er medlemer. I 2020 blir det lese meir enn 100 millionar artiklar i Store norske leksikon.
  • Nynorsk kultursentrum er ei stifting som arbeider for nynorsk skriftkultur gjennom vitskapleg og kulturfagleg arbeid, blant anna med tre museum og festivalar i Ørsta, Ulvik og Vinje. 23 organisasjonar, blant dei 6 universitet og høgskular, er stiftarar.

Store norske leksikon er glad for kritikk

Kronikk i Uniforum, publisert 21. desember 2018:

–Vi er svært glade for kritikk av artikler i leksikonet, og gjerne også av vår redaksjonelle modell, skriver sjefredaktør Erik Bolstad i Store norske leksikon. Han kjenner seg likevel ikke igjen i anklagene om motivasjon og ideologi.

I et leserbrev publisert i Uniforum 19. desember gjengir Heidi Stakset en rekke påstander fra Dag Herbjørnsrud som opprinnelig ble publisert hos Antirasistisk senter. Debatten springer ut av endringer som ble gjort i Store norske leksikons (SNL) artikkel om rasisme for fire år siden. Stakset hevder at vi er resistente overfor enhver kritikk, og etterlyser at Store norske leksikon takker Dag Herbjørnsrud.

Vi i SNL synes det er fint at artiklene og definisjonene våre blir diskutert og kritisert, og dette ga vi også uttrykk for i vårt første tilsvar til Herbjørnsrud. Her besvarte vi også noe av det vi mener er rene feil og misforståelser i Herbjørnsruds innlegg. Blant annet kjenner vi oss ikke igjen i Herbjørnsruds beskrivelse av endringene som et «ideologisk “kupp”», eller at vi «gjeninnfører “rasetilhørighet”». Dette forutsetter en helt bestemt lesning. Verken redaksjonen eller våre fagansvarlige har lest samme ideologiske motivasjon ut fra teksten slik den har stått.

Debatten om artikkelen gjorde oss imidlertid oppmerksomme på at det er mulig å tolke endringene som ble gjort i artikkelen i 2014 i en annen retning enn vi hittil har gjort. Vi har siden 2014 jobbet for å få en større revisjon eller nyskriving av artikkelen, men anså ikke at behovet for oppdatering var prekært siden ingen av dem som har lest artikkelen før nå har reagert på formuleringene Herbjørnsrud trekker fram. Førsteamanuensis Torgeir Skorgen ble senest kontaktet av redaksjonen i juni i år, og arbeidet har ført fram til en ny artikkel, som nå er publisert.

Tekstene i Store norske leksikon er skrevet av fagpersoner i samråd med en redaksjon. Endringshistorikken og synliggjøring av navngitte forfattere er viktige verktøy for å sikre troverdighet, faglighet og å åpne for kildekritikk av artiklene våre. Leksikonet er et samskrivingsprosjekt, og det er helt vanlig at andre fagpersoner bidrar og at redaktører forenkler, omstrukturerer og omarbeider tekstene til en nøktern leksikonsjanger uten å varsle artikkelforfatteren. Dette er også en del av kontrakten vi har med våre bidragsytere, og står i den åpne forfatterveiledningen vår. Redaktørene skal vanligvis ikke tilføre faglig innhold. Som vi skrev i vårt opprinnelige svar: “Artikkelen burde den gangen vært revidert av en fagspesialist heller enn av en av redaktørene.”

Modellen vår åpner også for at alle kan foreslå endringer i artiklene, som så blir vurdert av en fagperson. Vi tar imot og vurderer alle innspill som kommer til oss. Leksikonets troverdighet er fundert i vår redaksjonelle prosess, som er til for å skape etterrettelig innhold av høy faglig kvalitet.

For redaksjonen handler diskusjoner om våre artikler i bunn og grunn om to ting:

Det ene er om vår artikkel er forståelig og reflekterer etablert kunnskap. Med vår nypubliserte artikkel om rasisme, som reflekterer bredere perspektiver og som har en tydelig formulert definisjon av begrepet, mener vi nå at svaret er ja.

Det andre er å beskrive redaksjonell praksis (som gjort over). Leksikonets redaksjonelle modell fastslår at redaktører ikke skal gjøre gjennomgripende endringer i meningsinnholdet uten å følge det opp med en fagansvarlig.

Vi er svært glade for kritikk av artikler i leksikonet, og gjerne også av vår redaksjonelle modell. Men debatten Herbjørnsrud startet la til grunn premisser som gjorde at kritikk av innhold og praksis forsvant i anklager om motivasjoner og ideologi som vi ikke kjenner oss igjen i.

Vi er fornøyde med å ha fått på plass en ny og tydeligere artikkel. Vi er alltid glade for konstruktive innspill, og er alltid klare for å diskutere eller ta imot kritikk om innholdet i våre artikler.

Artikkelen om rasisme i Store norske leksikon

Herbjørnsrud påstår gjentatte ganger at artikkelen er endret «i skjul». Hele grunnlaget for Herbjørnsruds tekst er SNLs system med versjonshistorikk, der alle kan klikke seg inn fra en lenke under hver artikkel og se hvilke endringer som er lagt inn, når og av hvem.

Dag Herbjørnsrud har skrevet en lang tekst om Store norske leksikons nåværende og tidligere artikler om rasisme på nettstedet antirastisk.no. Vi er helt enige i premisset om at det er viktig at ord og begreper defineres godt og riktig i Store norske leksikon. Vi synes også det er fint at artiklene og definisjonene våre blir diskutert og kritisert. Men Herbjørnsruds tekst bygger dessverre på både urimelig vranglesning av den nåværende teksten og rene misforståelser.

Herbjørnsruds kritikk kan gi inntrykk av at SNL-artikkelen om rasisme legger til grunn at menneskeraser finnes. Det motsatte er tilfellet. Andre avsnitt i artikkelen fastslår at man ikke opererer med noe skille mellom ulike menneskeraser i moderne genetikk. Dette kommer like før setningen Herbjørnsrud særlig framhever: «Det er heller ikke vanlig å tilskrive mennesker mindre verdi på grunn av deres rasetilhørighet.» Herbjørnsrud mener den siterte setningen innebærer at man legger til grunn at raser finnes. Lest i lys av det som står like før er det en helt urimelig tolkning.

Videre gjør Herbjørnsrud et stort nummer av at lenker til Bibsys ble fjernet fra artikkelens litteraturliste i 2014. Litteraturreferansene ble for øvrig stående, og står der fortsatt. Det kan virke som Herbjørnsrud forestiller seg at disse lenkene ble fjernet med onde hensikter. Realiteten er at redaktørene i SNL for noen år tilbake rutinemessig fjernet slike lenker fra litteraturlistene i artikler man arbeidet med, helt uavhengig av hva verkene i litteraturlisten måtte handle om. Det skyldtes rett og slett at lenkene sluttet å virke på grunn av omlegginger hos Bibsys. Den opplysningen kunne Herbjørnsrud lett fått om han hadde tatt kontakt med oss før han publiserte.

Herbjørnsrud påstår gjentatte ganger at artikkelen er endret «i skjul». Hele grunnlaget for Herbjørnsruds tekst er SNLs system med versjonshistorikk, der alle kan klikke seg inn fra en lenke under hver artikkel og se hvilke endringer som er lagt inn, når og av hvem. Bare i år kommer vi til å oppdatere 40 000 artikler i SNL, og vi er stolte av at leksikonet blir stadig bedre oppdatert. Ingen av disse endringene skjer i «det skjulte», slik Herbjørnsrud hevder – hver eneste endring er synlig i artiklenes historikk. Interesserte kan altså sjekke hva som har skjedd med artiklene, slik Herbjørnsrud har gjort. Her har man en grad av innsyn i hvordan teksten har blitt til som er uvanlig både for trykte og digitale medier.

Artiklene i SNL skrives av fagpersoner, og det er ikke vanlig at redaktørene gjør så betydelige endringer i en artikkel om et faglig krevende emne som daværende redaktør Aksel Braanen Sterri gjorde i denne artikkelen i 2014. Artikkelen burde den gangen vært revidert av en fagspesialist heller enn av en av redaktørene.

Det er for øvrig lenge siden vi kontaktet artikkelforfatter Torgeir Skorgen og inviterte ham til å revidere artikkelen det her gjelder. Skorgen har ikke rukket å levere på grunn av andre oppgaver. Han opplyser nå at han snart har et utkast ferdig.

Herbjørnsrud skriver mye om endringene i rasisme-artiklene i Store norske leksikon gjennom de siste 20 årene. Det er viktig å være klar over at Store norske leksikon i løpet av dette tidsrommet har skiftet utgiver. Fra 2011 blir verket utgitt av en ideell organisasjon, som nå i hovedsak er finansiert av de norske universitetene. Tidligere ble leksikonet gitt ut av Kunnskapsforlaget, et forlag drevet på vanlig kommersielt grunnlag. Dette er en opplysning han utelater når han kritiserer Sterris referanse til nettopp «kommersielle hensyn» i tidligere tider hos sin egen tidligere arbeidsgiver.

De aller fleste misforståelsene som Herbjørnsrud målbærer i artikkelen ville blitt oppklart dersom han hatt tatt en telefon til oss, eller kommet på en kaffe. Åpenhet er en del av fundamentet til dagens Store norske leksikon, noe som er tydelig både gjennom den åpne, fullstendige endringshistorikken som er tilgjengelig på alle artikler (og som Herbjørnsrud har benyttet) og gjennom det faktum at alle lesere kan foreslå endringer i artiklene, som så må vurderes av en fagperson som står oppført med navn, bilde og institusjonstilknytning på artikkelen.

Lesetips:

Oppdatering 6. desember 2018

Teksten nedenfor er publisert som debattinnlegg hos Dagsavisen, som slo opp Herbjørnsruds påstander 5. desember.

Uredelig fra Herbjørnsrud

Store norske leksikon «bagatelliserer Hitler», hevder Dag Herbjørnsrud i Dagsavisen 6. desember. Denne påstanden er så usann og uredelig at den ikke kan bli stående uimotsagt.

I virkeligheten har SNLs artikkel om rasisme (snl.no/rasisme), som Herbjørnsrud kritiserer, en lang og grundig omtale av nazistenes ugjerninger og rasismens betydning for deres ideologi. Blant annet står det: «Alle disse formene for rasisme ble opptatt i den nazistiske ideologien, som begrunnet de systematiske massakrene på jøder og annen sivilbefolkning på østfronten, og massedrapet på anslagsvis seks millioner jøder i perioden 1938–1945.» Bagatellisering?

Utgangspunktet for oppslaget i Dagsavisen er et langt blogginnlegg på Antirasistisk senters nettsider. Ut fra den teksten ser det ut til hele grunnlaget for Herbjørnsruds oppsiktsvekkende påstand om bagatellisering av Hitler er at formuleringen «de mest groteske historiske eksemplene» i 2014 ble endret til «de mest alvorlige historiske eksemplene». Adjektivet som ble endret viste til tre særlig alvorlige eksempler på rasediskriminering: de tyske Nürnberglovene fra 1935 som forbød ekteskap mellom jøder og såkalt «ariske» tyskere, raseskillepolitikken i de amerikanske sørstatene på 17- og 1800-tallet og det tidligere apartheidsystemet i Sør-Afrika. Vi forsøker å holde oss til et nøkternt språk i SNL. Vi tror ikke omtalen av de historiske hendelsene gjør mindre inntrykk av den grunn.

Herbjørnsrud har en lang rekke kommentarer til rasisme-artikkelen vår. Noen av dem har vi allerede kommentert i tilsvar til bloggposten hans, hvor vi viser at flere av innvendingene bygger på misforståelser eller på urimelig vranglesning. En ting vi er enige med Herbjørnsrud i, er at artikkelen vår om rasisme kunne vært bedre. Blant annet burde den, ganske riktig, omtalt eksempler på rasisme i Norge i nyere tid. Artikkelforfatter Torgeir Skorgen har for lengst blitt bedt om å levere en ny, revidert artikkel. Vi er imidlertid helt uenige i at artikkelen slik den er i dag bagatelliserer Hitler eller legitimerer rasisme.

Erik Bolstad, sjefredaktør, Store norske leksikon

‘Indianarane’ kom

I førre veke fekk eg ein overraskande e-post: Ei gruppe amerikanske urfolk ville møte oss for å takke for at ordet ‘indianar’ blir fjerna frå mange av artiklane i Store norske leksikon. 

Dei siste vekene har vore uvanlege for oss i snl.no. Det er sjelden oppdateringane våre skapar så mykje debatt som endringane av indianarar og jomfruhinne. Les om kva som er endra i leksikonet, kvifor vi har gjort endringane og kva vi har lært av debatten.

I dag møtte vi delegasjonen frå USA, som er invitert til Noreg av Nobelkomitéen for å vere med på Nobel Peace Prize Forum. Dei fleste høyrer til lakota/dakota-folket. Vi hadde ei mottaking for dei på Litteraturhuset, der vi hilste på kvarandre og fekk prata. Ordføraren i Oslo, Marianne Borgen, var også til stades.

Etterpå var det ein open panelsamtale på Litteraturhuset: «Spelar det noko rolle kva vi kallar kvarandre?», der Angela Bibens (USA, dakota og avokat), Grand Chief Edward John (Canada, Tl’azt’en og representant i eit FN-forum for urfolksaker), Mikkel Berg-Nordlie (Noreg, same og forskar på HiOA), Bjørn Ramberg (Noreg, professor i filosofi på UiO) og Erik Bolstad (Noreg, sjefredaktør i Store norske leksikon) prata om ord, namn, identitet og forenkling. Samtalen kan sjåast på Facebook-sida vår.

Indianere og jomfruhinner

Store norske leksikon har stor definisjonsmakt. Når vi har endret ordene vi bruker for indianere og jomfruhinne handler det om presisjon og moderne språkbruk, ikke politisk korrekthet eller en overdreven redsel for å krenke.

Denne bloggposten er et forsøk på å oppsummere hva vi har lært av debatten de siste dagene.

Les kronikken Indianer, hottentott og jomfruhinne: Adjø! hos NRK Ytring, for en litt mer utdypende forklaring av hvordan vi ser på disse betegnelsene.

Hva har skjedd i leksikonet?

Det har egentlig ikke skjedd så store endringer i leksikonet:

Vi vil endre betegnelser i tilstøtende artikler. Det vil si at artikkelen dakota nå beskriver denne folkegruppen som et urfolk, ikke som indianere. Lignende endringer vil skje i andre artikler.

Før i tiden var leksikon statiske verk. Da ble det arbeidet i en periode med alle artiklene, før de ble trykket og var ment å vare til neste utgave kom. Dette gjør også at å titte i gamle leksikon er morsomt og interessant, ettersom man ofte kan finne spor av svunne tider, termer og tanker i dem. I dag er leksikonarbeidet mer hektisk og kontinuerlig, hvor nye regjeringer skal omtales, dødsfall noteres, og man skal holde tritt med faglig utvikling i mange ulike felter.

Store norske leksikon skal formidle kunnskap fra fagfolk til alle oss andre, på en mest mulig forståelig måte. Vi i redaksjonen er sjelden spesialister, og vi lener oss derfor tungt på fagmiljøene når vi skal gjøre oppdateringer. Vi følger også med på hva Språkrådet anbefaler, og hva vi får med oss av samfunnsendringer mens det pågår.

Store norske leksikon lener seg på over 700 fagpersoner fra norske kunnskapsinstitusjoner i vårt arbeid, og redaksjonen på 9 gjør vårt for å holde oversikten over det hele. Noen ganger tipser redaksjonen fagansvarlig om at en artikkel ikke ser ut til å reflektere konsensus eller gjengse oppfatninger, noen ganger tar fagansvarlige selv grep. Begge deler skjer spesielt hyppig i felter der utviklingen gjør at man fort ser om noe er utdatert. Vår opprinnelige artikkel om indianere henviste blant annet til indianernes «varierende kombinasjoner av marginal-mongolide og kaukasoide trekk». I dag ser dette fryktelig utdatert ut.

Hvordan ble dette til nyhetssaker?

Det var avisa Dag og Tid som først publiserte saken «Den siste indianer» og hadde en forside der de påstod at Store norske leksikon ville fjerne hele ordet «indianer». Vi endret oppslagsordet ‘indianer’ til ‘den amerikanske urbefolkningen’ allerede i 2013, og er fortsatt litt usikre på hvorfor debatten oppstod nå.

Redaksjonen i leksikonet har ikke sagt at ‘indianer’ brukes på en nedsettende måte i Norge. Vi mener imidlertid at det finnes bedre betegnelser for disse folkegruppene, derfor bytter vi.

Leksikonet bestemmer heller ikke hvilke ord som «kan» eller «skal» brukes blant andre folk, om andre har lyst til å si eller skrive ‘indianer’ kan de bare gjøre det – ordet står fortsatt i ordboka 🙂

Presisjonsnivået i mange av de påfølgende sakene var også lavt. NTB sendte ut melding om at indianerne kom til å bli fjernet fra leksikonet (det kommer ikke til å skje). En del aviser skrev at Store norske leksikon ville forby indianer og jomfruhinne – det har vi verken noe ønske om eller myndighet til.

Hvordan var reaksjonene?

Sakene ble dekket i størsteparten av avisene i landet, på NRK P1, NRK P2, NRK P3, God morgen Norge, Dagsrevyen, TV 2 Nyhetene og Nytt på nytt.

De siste to ukene har vi registrert cirka 10 000 kommentarer på ulike Facebook-tråder, og redaksjonen har svart på et par tusen av disse. Det har vært en lærerik debatt!

Hvorfor skifte ut «indianer»?

Ordet «indianer» har lang tradisjon på norsk og de fleste andre europeiske språk. Det brukes som en stor samlebetegnelse for alle folkegruppene fra sørspissen av Sør-Amerika hele veien opp til Canada. Dette er folkegrupper som knapt har felles kultur, språk eller historie; det de har til felles er nettopp at de er urfolk. I dag er det mange av disse gruppene som kaller seg indianere, men det gjelder slett ikke alle. Når begrepet i tillegg har opphav i en 525 år gammel misforståelse, er det lett å kalle det upresist.

Vi kommer til å gå over til å omtale de ulike folkegruppene med mer spesifikke betegnelser: Vi skal skrive om aymaraer i artikkelen om Perus historie og, i biografien om Sitting Bull kaller vi ham dakota og ikke indianer. I tilfeller der vi vil skrive om alle urfolkene i Sør- og Nord-Amerika som én enhet vil vi kalle dem nettopp urfolk.

Ting vi har lært av debatten: Svært mange nordmenn (særlig eldre menn) ser ut til å oppfatte indianere som én enhetlig og homogen folkegruppe. Mange forbinder indianer først og fremst med USA. Mange har et nostalgisk forhold til Sølvpilen og Månestråle. Mange tror at cowboy & indianer fortsatt er en vanlig lek blant norske barn.

Hvorfor skifte ut «jomfruhinne»?

«Jomfruhinne» har også lang tradisjon på norsk og andre europeiske språk, på samme måte som for eksempel «skambein«. I dag er det nesten ingen som bruker betegnelsen «skambein» på norsk mer, ordet er erstattet av underlivsbeinet.

Begge deler av ordet jomfruhinne er feilaktig: Det er ikke snakk om en hinne, og denne anatomiske strukturen kan ikke brukes for å vise om en kvinne er jomfru eller ikke. Noen få kvinner er født med en faktisk hinne i skjeden (atresi), dette er en misdannelse som må opereres for at menstruasjonsblod skal kunne komme ut.

Vi har ikke fjernet jomfruhinnen fra leksikonet, men hovedoppslaget vårt heter nå skjedekrans fordi dette gir et mer presist inntrykk av hvordan denne anatomiske strukturen ser ut. Vi kunne også valgt å kalle artikkelen hymen, men foretrekker norske betegnelser når disse er i bruk i fagmiljøene.

Ting vi har lært av debatten: Svært mange tror at jomfruhinnen er en faktisk hinne som sprekker under samleie eller ved første penetrasjon. Svært mange tror også at jomfruhinnen kan vise om en kvinne er jomfru eller ikke. Det ser ut til å være et generasjonsskille blant legene, der de yngre foretrekker betegnelsen skjedekrans.

Én av de hyggelige konsekvensene av den norske jomfruhinnedebatten er at det amerikanske leksikonet Britannica også har endret sin definisjon. Tidligere skrev de at «In virgins the vaginal orifice is covered by a membranous fold of skin known as the hymen; after sexual intercourse only fragments of the hymen remain along the margins of the opening», dette er nå korrigert til «The vaginal orifice is surrounded or somewhat covered by a membranous fold of skin known as the hymen; any of a variety of activities can cause the hymen to stretch or tear.», i tråd med all medisinsk kunnskap og forskning.

 

Et helt digitalt Norsk kunstnerleksikon

Vi har publisert Norsk kunstnerleksikon i digital utgave på Store norske leksikons nettsider. Det gir oss anledningen til både å feire og fortelle historien om den lange veien fram til nettet. Samtidig må det tenkes over verkets framtid, og hvordan det kan oppdateres og leve videre på internett.

av Marte Ericsson Ryste og Georg Kjøll

Forskjell på halvt og helt

Etter seks år i Store norske leksikon har vi lært noe som kanskje ikke høres ut som en dyp innsikt, men som likevel er viktig: det er forskjell på papir og nett. En bok, og kanskje særlig et oppslagsverk, er to forskjellige ting når det trykkes blant stive permer og når det er tilgjengelig digitalt.

Y-blokka i Regjeringskvartalet, tegnet av Erling Viksjø, er avbildet som en av seks rullerende forsidemotiv på den digitale utgaven av NKL.

Videre har vi lært noe som ikke snakkes like mye om: det er forskjell på halvdigitale og heldigitale utgivelser. En trykt bok kan skannes og gjøres søkbar ved hjelp av OCR-teknologi, men da er den fortsatt bare et (detaljert) bilde av en i prinsippet uforanderlig bok, altså halvdigital.

I en heldigital utgivelse er innholdet lagret i et format som gjør at teksten kan endres og oppdateres, og verket lever videre. Med disse ulike formene kommer både ulike muligheter for videreutvikling, og ulike forventninger.

Full pakke

Et heldigitalisert verk har sine helt klare fordeler. Feil kan rettes, og teksten kan fornyes uten at man trenger å sette i gang trykkepressen. En fullstendig digitalisering legger til rette for at verket kan vokse og bli bedre, selv etter utgivelsen.

Det er dette som har skjedd med Store norske leksikon (SNL), som åtte år etter at det ble publisert åpent og tilgjengelig for alle på nett, lever i aller beste velgående.Vi har samme håp for Norsk kunstnerleksikon, et fagspesifikt verk vi la ut på nett i 2015, og som innholdsmessig begynner å trekke på årene, men som har et stort, uoppfylt potensial.

En spire fra 1980-tallet

2015 markerte slutten på en over 20 år lang publiseringsprosess, med et heldigitalisert Norsk kunstnerleksikon (NKL) som resultat. Leksikonet ble utgitt i fire trykte bind på første halvdel av 1980-tallet, og var bare kort tid etter utgivelsen på vei mot en digital utgave. Noen framsynte ildsjeler skjønte at innholdet måtte klargjøres for publisering pr datamaskin om man ikke skulle sakke akterut. Ideen var at NKL skulle få et langt liv som et levende referanseverk om norske kunstnere.

Innen digitaliseringsmålet var nådd nesten to tiår senere, hadde en hel haug med dyktige personer i og rundt Universitetsforlaget, Nasjonalmuseet, tidligere ABM-utvikling, Kulturrådet og til sist (og i all beskjedenhet) Store norske leksikon, rukket å engasjere seg.

Maskiner først

Da SNL overtok prosjektet med publiseringen av NKL på nett var innholdet allerede gjort tilgjengelig i maskinlesbar form, som Linked Open Data.

Vi i SNL-redaksjonen fikk oppgaven i fanget i 2012, via Sidsel Helliesen, som da var seniorkurator på Nasjonalmuseet. Sidsel hadde vært involvert i bokutgivelsen som forfatter og redaksjonsmedlem, og var en av initiativtakerne til digitalisering. Nasjonalmuseet og deres samarbeidspartnere hadde lykkes i å overføre all dataen til et digitalt publiseringssystem, og til og med gjort det tilgjengelig i maskinlesbar form med den semantiske webteknologien Linked Open Data.

Problemet var at en tilsvarende åpen og tilgjengelig visning for mennesker ennå ikke fantes. Og selv om det å sørge for at dataene finnes i et format som lar maskiner lese og behandle dem er viktig, så er det ikke så dumt med en publikumsvisning og redigeringsmuligheter heller.

SNL tar prosjektet..

Delvis ruset på det som da var vår egen stigende kurve av interesse, lesere og aktive bidragsytere i Store norske leksikon, tok vi i SNL-redaksjonen på oss oppdraget. Vi ville gi NKL en visning tilpasset web, og dermed gjøre det til et ekte nettleksikon. Vi visste at dette ikke kom til å bli en smal sak, men vi mente at SNLs eksistensgrunnlag var som tilbyder av kunnskap på internett, og publiseringen av NKL var en del av vårt samfunnsoppdrag.

Dermed gikk vi i gang med å designe en visning av Kunstnerleksikonet. Vi bygget en infrastruktur som gjorde at artiklene fra NKL kunne tas inn på samme plattform som SNL, men med en egen palett og funksjonaliteter som bevarte verkets egenart.

..og det er mye jobb..

Beruselsen over vår egen fortreffelighet som digitaliseringseksperter slapp fort taket i møtet med de kompliserte dataene, små men brysomme variasjoner i lagringsformat, en lang rekke ulike metadatadefinisjoner og kravene de stilte til både lagring, visning og redigering. Vi hadde fått tildelt prosjektmidler fra Kulturrådet via Nasjonalmuseet men skjønte at vi også måtte spytte inn egne penger og arbeidstid for å komme i mål.

Tidvis føltes arbeidet som unødvendig tungt og vrient, noe det antakelig var, med tanke på at vi har en lang rekke med ting vi ville gjort annerledes om vi hadde fått sjansen til å gjøre det på nytt (det er bare å ringe hvis noen befinner seg i en liknende situasjon og vil ha tips!).

..som er verdt innsatsen!

Artikkelvisningen på NKL er tilpasset ulike formater, og innholdet lar seg redigere via leksikonets egetutviklede publiseringssystem.

Men det var verdt strevet. Norsk kunstnerleksikon er en unik dokumentasjon over norsk kunsthistorie helt tilbake til de ukjente stenmestrene og gullsmedene som bare er nevnt i runeinnskrifter og borgerbrev.

NKL inneholder et enormt omfang av systematiske opplysninger om våre mest kjente kunstnere, samt informasjon om kunstnere som knapt kan finnes andre steder. Verket har biografiske tekster skrevet av fagpersoner og imponerende oversikter over litteratur om og av kunstnerne. Og nå er det hele gratis, åpent og tilgjengelig ved hjelp av et enkelt søk på Google.

Norsk kunstnerleksikon har sin plass på internett – og det er verdt å satse videre på det.

En ny startstrek

Det begynner å bli et par år siden vi fikk på plass de siste detaljene og sa oss ferdig med importen og implementeringen av den heldigitale versjonen av NKL. Men selv om vi hadde champagnen på kjøl, uteble den store feiringen. Verket føltes nemlig ikke ferdig. Leksikonet har ny drakt og moderne (prisvinnende) design, og det nye redigeringssystemet har gitt oss muligheten til å rette opp i feil fra papirutgaven, men innholdet er likevel det samme.

For mange artikler går det imidlertid helt fint. De handler om avdøde personer og står seg like godt for lesere i dag. Men noen kunstnere ble omtalt tidlig i karrieren, eller mens de var på høyden av sitt kunstnerskap, og artiklene om dem har tålt aldringen dårlig.

Ved lansering så vi dermed at vi sto ved en ny startstrek – for teknologi er én ting, innhold er noe annet. Og vi ville at verket skulle fortsette å være relevant.

Et sted med forventningspress

Internett har vist seg å være et brysomt sted å befinne seg for den som har utdatert informasjon. Om et verks innpakning gir inntrykk av at det er moderne og levende, vil også leserne ende opp med å forvente å heve sine krav til innholdet. Det finnes ikke redaksjonelle ressurser verken i SNL eller hos NKLs eiere i Nasjonalmuseet pr i dag til å vedlikeholde og nyskrive tekstene, og oppdatere registrene over omtalte kunstnere som har hatt sine mest aktive perioder etter at leksikonet ble publisert.

NKL er også tilgjengelig i skannet, «halvdigital» versjon via den glimrende tjenesten bokhylla.no. Faksimile: Nasjonalbiblioteket.

Dermed har vi lært at det å digitalisere «døde» oppslagsverk ikke er problemfritt, fordi vi forventer at faktainnhold på nett skal kunne oppdateres og rettes. Likevel valgte vi å gjøre det. For noe annet vi har lært av arbeidet med Store norske leksikon er at det ikke alltid er best å gjøre alt ferdig før man viser ting fram. Nettpubliseringen gjør bra innhold tilgjengelig – og det kan være starten på neste prosjekt: å videreutvikle NKL.

Det er mange gode oppslagsverk som er utgitt på papir. I den gamle papirøkonomien ville mange av disse vært sikret flere liv gjennom nye periodevise utgivelser og kjøpevillighet blant trofaste fans. Nettet har i stor grad satt en stopper for denne publiseringsmåten. Nå kan verkene bli tilgjengelig som «halvdigitale» verk gjennom Nasjonalbibliotekets utmerkede tjenesten Bokhylla, der de gradvis kan bli historiske dokumenter selv.

Men at forutsetningene for publisering har endret seg betyr ikke at behovet (eller begjæret for) gode, spesialiserte oppslagsverk er borte. Vi må bare finne nye måter å publisere dem på.

Men blir det liv?

Å legge papirverk på nett er ikke en løsning på denne utfordringen, det er begynnelsen på en løsning. Nettpublisering i et rammeverk som muliggjør oppdatering av innhold er en forutsetning for arbeidet. Men innholdet krever like mye faglig og redaksjonelt bearbeidelse som det trengte på papir for å være bra. Nettpubliserte oppslagsverk trenger folk som passer på innholdet, og fagpersoner som skriver.

Så vi har avsluttet prosjektet med NKL, samtidig som vi så vidt har begynt. Håpet for framtiden blir at nye ildsjeler ser verdien av verket, og skaffer midlene og kommer opp med ideene for hvordan det kan få et forlenget liv.

Den kontinuerlige oppdateringen av og enorme bruksflaten til Store norske leksikon og Store medisinske leksikon har vist at det er mulig å få heldigitaliserte versjoner av gamle papirverk til å blomstre, så oppgaven er langt fra umulig.

Champagnen vi la på kjøl i 2015 har fortsatt ikke blitt sur, så nå som dette blogginnlegget er publisert henter vi den fram igjen og nyter fruktene av arbeidet så langt. Men deretter legger vi en ny flaske (med god holdbarhet!) klar, og tror på en anledning til å feire en ny og oppdatert versjon av dette fantastiske verket en gang i framtiden.

Og i mellomtiden skåler vi for alle som har bidratt på veien! Og kos dere med alle de gode artiklene, som både er lette å finne og gratis å lese.

Å få flere hundre til å skrive (et godt leksikon) sammen

Vi er nå mange hundre personer som skriver Store norske leksikon sammen. Det er en utrolig utvikling og gjør at leksikonet blir stadig bedre. Men et så omfattende samskrivingsprosjekt byr også på utfordringer. Det jobber vi med å møte med nye redaksjonelle arbeidsformer og tekniske løsninger.

Dette er de fagansvarlige i Store norske leksikon. Det er en utfordring å få 550 mennesker til å lage et helhetlig og godt leksikon sammen!

I vår har vi etablert en ny deskfunksjon i leksikonredaksjonen og gjort et arbeid med å utvikle forfatterveiledningen vår. I løpet av året vil vi utvikle det tekniske systemet videre for å gjøre det bedre for fagansvarlige og andre bidragsytere.

Hundrevis skriver biter

Tiden som har gått siden Store norske leksikon ble et nettleksikon kan litt enkelt oppsummeres som en formidabel utvikling de færreste våget å se for seg da vi startet. Det produseres i dag et levende leksikon, av høy kvalitet, som leses av stadig flere, med flere artikler enn noen gang. Hvert år endres nå over 23 000 artikler i leksikonet, og et sted mellom 17 og 18 millioner tegn.

En stor del av dette arbeidet gjøres av personer utenfor redaksjonen. Vi har i dag 546 fagansvarlige, som alle har rettigheter til å endre deler av leksikonet, innenfor sitt ansvarsområde. 142 av disse ble rekruttert i 2015. I løpet av 2016 vil vi bli enda flere.

Disse fagansvarlige er avgjørende for leksikonets suksess. De gjør for det første en formidabel innsats, mange spesialiserte bidragsytere sikrer dessuten at de som skriver artiklene faktisk er fagpersoner på de områdene de skriver om. Aktive fagansvarlige som følger med på sine felt, sørger også for at leksikonet er oppdatert.

Alt skal henge sammen

Samtidig som dette er en av leksikonets store styrker, er det også en utfordring når vi nå skal fortsette å vokse. Kvaliteten på leksikonet er avhengig av innholdet i hver enkelt artikkel, men leksikonet skal samtidig være et helhetlig produkt. Kvaliteten er også avhengig av dette: At det for leseren oppleves som et helhetlig produkt, der artiklene går naturlig over i hverandre og leseren opplever et sammenhengende produkt. Med en gjennomgående kvalitet.

De mer enn 500 fagansvarlige i Store norske leksikon bor over hele landet. De er i alle aldre, har bakgrunn i vidt forskjellige fagfelt, de har ulik formidlingserfaring og jobber med svært ulike skrivesjangre. Det sier seg selv at det er en utfordring for så mange mennesker å skape et helhetlig produkt sammen.

For 10-15 år siden, da leksikonet fortsatt kom på papir, hadde Store norske en fast tilknyttet leksikonstab, der enkeltpersoner satt med store ansvarsområder (som for eksempel hele kontinenter). Alle tekster ble i tillegg redigert av den faste redaksjonen. De ble gjennomgått og revidert før hver nye utgave, etter en fast mal for ulike typer artikler.

Vi må jobbe på nye måter

Det at redaksjonen gjennomgikk og redigerte alle tekster sikret et helhetlig produkt. Det var en modell som fungerte godt, men det er ikke en løsning vi kan kopiere i dag. Og det er egentlig ganske enkelt: Det skrives og oppdateres langt flere artikler enn det er mulig for redaksjonen å etterredigere. Dette er en stor styrke for leksikonet – artiklene videreutvikles, oppdateres og holdes gode. Samtidig må vi finne nye løsninger for at leksikonet skal være helhetlig og godt.

Dette gjør vi:

1. Etablere leksikondesk

Redaksjonen i Store norske er organisert slik at hver enkelt redaktør følger sine områder og sine fagansvarlige. Men siden redaktørene altså ikke rekker over alt de fagansvarlige gjør, har vi lært av nettavisene og opprettet en vaktfunksjon som skal følge aktiviteten mer fortløpende. Dette er en leksikondesk som overvåker den løpende oppdateringen av innholdet. Målet er å sikre at innholdet som skrives i leksikonet har god kvalitet, ved å gi tilbakemelding og opplæring til bidragsyterne underveis. Slik vil vi sørge for at forfatterne får raskere tilbakemeldinger og veiledning.

For alle bidragsytere vil det si at man vil få hyppigere tilbakemeldinger når man jobber i leksikonet, og klarere instrukser om hvordan leksikonartiklene skal utformes. For fagansvarlige vil det også si at de vil bli kontaktet av andre i leksikonredaksjonen enn redaktøren sin. Større innholdsspørsmål vil fremdeles tas i samarbeid mellom fagansvarlig og redaktør.

2. Bedre forfatterveiledning

For at leksikonet skal henge godt sammen, er det mye som skal standardiseres. Å holde oversikt over hvordan artiklene skal utformes kan være en utfordring. For å gjøre dette lettere gjør vi nå et arbeid med å gjennomgå forfatterveiledningen vår. Vi oppdaterer retningslinjene og gjør den enklere å finne fram i. Her skal bidragsytere og fagansvarlige raskt og enkelt kunne svar på spørsmål som dukker opp i skriveprosessen.

3. Utvikle det tekniske systemet

Å utvikle de redaksjonelle arbeidsformene er likevel bare en del av jobben: Kvaliteten på innholdet skal også fremmes gjennom systemet vårt.

Store norske utvikler vårt eget publiseringssystem. Vi skal ha et system som er enkelt å jobbe i for mange hundre bidragsytere, med ulike forutsetninger. I løpet av året vil vi lansere flere nye funksjoner som skal gjøre det enklere å få oversikt over status på innholdet. Målet er at fagansvarlige skal ha informasjon som gjør at de kan prioritere oppdateringer på sine områder – og at publiseringssystemet skal støtte opp om sjangerkravene i leksikonet. I første omgang kommer merking av artikler som trenger korrekturlesning og oversikt over lesertall på artikler for fagansvarlige. Flere funksjoner vil følge på.

… og egentlig er det innovasjon

Mange som jobber med innholdsstyring på nettsteder, vil kjenne igjen hvor komplekst det kan være å administrere innholdsprodusenter som ikke sitter tett på redaksjonen i det daglige. Også folk som jobber med å redigere tverrfaglige fagbøker kan kjenne igjen hvordan det er å skulle jobbe med forskjellige fagmiljøer, og skulle sy sammen flere deler til en større helhet. Å basere seg på at flere hundre eksterne bidragsytere skal gjøre innholdssarbeidet – slik det er i vårt tilfelle – kan nok lett framstå som galskap.

Men jo flere vi bli, jo mer avhengige blir vi av å finne gode måter å styre innholdsutviklingen vår på. For oss betyr det at vi må ha en løpende utvikling av det tekniske systemet og arbeidsformene våre. Og her har vi ingen å kopiere. Publiseringsmodellen til Store norske er unik, og vi må finne nye løsninger underveis. Slik skal vi sikre at hvert enkelt bidrag i leksikonet blir best mulig og at alle bidragene til sammen blir et godt leksikon for leserne.

Tine får ikke «endre Store norske leksikon»

I Aftenposten i går omtales Jarlsberg-striden mellom Tine og Synnøve Finden. Det går fram at Tine-ansatte har endret oppføringene om Jarlsberg i Wikipedia, og at Tine «har sendt brev og endret Store norske leksikon denne uken.»

Store norske leksikon er et fagredigert leksikon, og verken Tine eller andre kan endre oppføringene i leksikonet uten at dette godkjennes av en av de fagansvarlige. I Wikipedia kan hvem som helst oppdatere artiklene. De fagansvarlige i Store norske er håndplukkede eksperter innenfor sine fagfelt; de fleste av dem er tilknyttet universitetene.

Artikkelen om osten Jarlsberg i Store norske har blitt oppdatert og utvidet den siste uka. Det var naturlig å omtale striden mellom Tine og Synnøve Finden, og i den sammenheng er også varemerkeregistreringen omtalt.

Tine kontaktet redaksjonen i Store norske leksikon i forrige uke og ba om at artikkelen om Jarlsberg-ost i Store norske skulle endres. De ønsket blant annet at tittelen skulle endres fra «Jarlsberg – ost», til «Jarlsberg®». Ønsket ble avvist av redaksjonen.

Store norske leksikon er Norges største nettsted for forskningsformidling. I underkant av 2 millioner unike brukere leser artikler i leksikonet hver måned. Innholdet oppdateres og kvalitetssjekkes av 550 fagansvarlige. Hvem som helst kan foreslå endringer i artiklene, men endringene blir alltid godkjent av en fagansvarlig før publisering.

Skandale – norsk leksikon ikkje oppdatert?

Jan Omdahl er litt skuffa over Store norske leksikon, og skriv om det i Dagbladet. Det gir meg ein sjanse til å fortelje kvifor det er viktigare for Store norske å ha oppdaterte og gode artiklar om IS og jihadisme enn å skrive løpande oppdaterte artiklar om utviklinga i nyheitssaker.

Ein fredags kveld rammar terroren Paris, og alle følgjer med. I alle nyheitskanalar. På Twitter, der folk kan fortelje kva som skjer, varsle frå menneske til menneske. Journalist Jan Omdahl fulgte med via leksikon, og oppsummerer «Wikipedia, som meget raskt hadde en solid og løpende oppdatert artikkel.» Så sjekka han Store norske, og blei skuffa: «At vårt hjemlige Store Norske Leksikon flere dager senere fortsatt ikke har publisert noe om terrorangrepet, sier noe om forskjeller i ambisjonsnivå og rolledefinisjon.»

No hadde vi publisert «noe» om Paris – i artiklen om IS. Men vi hadde ikkje ein ny artikkel.

Ingen likar å skuffe folk, heller ikkje Store norske. Vi skal levere. Om Store norske ikkje har fått med seg at Omar Abdirashid Ali Sharmarke er president i Somalia eller påstår at Nora Brockstedt lever, er det flaut. Men samtidig ser vi at folk ventar seg noko meir av Store norske: Vi skal alltid vere korrekte.

Folk kan leve med at ei sak på Wikipedia kan ha feil. Heile prinsippet er at alle kan rette til innhaldet er greit – og det fungerer der interessa er stor. Men for Store norske er det verre å nypublisere tull enn å vere uoppdatert. Derfor må vi ha dei beste til å oppdatere. Dei som har så god oversikt over innhaldet at det dei skriv er til å stole på. Minutt-til-minutt-utviklinga i Paris blir dekt av nyheitsnettsidene og summert opp på Wikipedia, vår rolle er ei anna.

Jobben vår er å formidle kunnskap som trengst for å forstå

I 2012 lanserte vi eit Store norske leksikon 3.0 der vi skulle flytte akademikarane ut på internett. Omdahl meinte då at «det er en pen tanke. Men en forutsetning for suksess er altså at man lykkes med et massivt voksenopplæringsprogram.»

I 2015 er det massive vaksenopplæringsprogrammet godt i gang. Vi har ein redaksjon som klarer å lokke fagfolk – ja, til og med dei kunnskapsrike damene – ut på banen. Heile 500 fagfolk har tatt sitt fagansvar i Store norske. Alle norske universitet har tatt medeigar-ansvar. Så i går skreiv professor Ingunn Lunde ved UiB om Vladimir Sorokin. UiA-forskar Martin Skjekkeland frå UiA ordna kioskveltaren dialektar i Norge. Rune S Selbekk frå UiO formidla om meteoritter. Men … burde ein av dei 500 ha sett seg ned og skrivi saman ein ny artikkel om terror-åtaket i Paris i løpet av helga?

Er Store norske uambisiøst, ei bleik skugge av Wikipedia, om vi ikkje gjer det?

Spørsmålet er kva som er jobben. Korleis kan akkurat du gjere internett til ein betre plass å vere? Det er ved å twitre når du er der det skjer. Det er ved å oppsummere tweetane og pressemeldingane til siste nytt når du er på vakt i Dagbladet. Det er å syne til nyheitssakene når du vil oppdatere Wikipedia. Men for oss i Store norske er den viktigaste jobben å passe på at artiklane om IS og jihadisme gir folk bakgrunnskunnskap til å forstå terroren i Paris.

«Leksikon er leksikon»

Det er lett å tenkje at leksikon er leksikon. Tidlegare var leksikon både Google (Hvordan knytte slips?) og autoritativ lærebok. Men nå finst Google, og på Wikipedia finn vi eit uttrykk for summen av det folk veit. Men den autoritative innhaldet bør ikkje bli verande i papirbøker folk ikkje kan lenke til. Eller i forskingsrapportar folk ikkje forstår. Dei som har fagleg autoritet må skrive på nett. På eit språk folk forstår. Det oppdraget tar Store norske leksikon.

Summen av det vi til saman veit blir betre om dei som kan ting best også bidrar.

Våre fagansvarlege bidrar ved å definere og analysere, ved å ta på seg jobben med å komprimere det fagfolk veit. Dei balanserer innhaldet, så det står mest om det viktigaste. Dei passar på å formidle kunnskap som er viktig å ha med seg vidare. Til og med dersom TV2 aldri har emnet i nyheitene.

Ein sensasjon?

I 2009 skreiv Omdahl: «Det ville være sensasjonelt om et norsk leksikon skulle lykkes med det knapt noen andre har klart: Å slå Wikipedia og en verden av wikipedianere på hjemmebane.» Vi har aldri tenkt å slå Wikipedia. Vi elskar Wikipedia. Samtidig meiner vi Store norske også hører heime på banen. Vi har ein annan funksjon. Vi har andre skribentar.

Så i 2015 var ikkje nyheitsmediet Twitter samde i at internett hadde trengt ein ny Store norske-artikkel om åtaka i Paris i løpet av nokre timar:

Det kjem nye nettsider kvart einaste sekund. Det er ikkje mangel på informasjon som er den nye utfordringa, heller ikkje å samle denne informasjonen. Det er å sile informasjon og vurdere informasjon. Det er å skape innhald som er tenkt på, tygd på og gjennomarbeidd før det blir publisert. Det er dette du er best til jo betre du kan eit emne. Det er dette Store norske skal bidra med på internett.


Litt om det same i Marte Rystes innlegg fra 2012: Takk for kommentaren – vi oppdaterer artikkelen om et halvt år