Artikkelen om rasisme i Store norske leksikon

Herbjørnsrud påstår gjentatte ganger at artikkelen er endret «i skjul». Hele grunnlaget for Herbjørnsruds tekst er SNLs system med versjonshistorikk, der alle kan klikke seg inn fra en lenke under hver artikkel og se hvilke endringer som er lagt inn, når og av hvem.

Dag Herbjørnsrud har skrevet en lang tekst om Store norske leksikons nåværende og tidligere artikler om rasisme på nettstedet antirastisk.no. Vi er helt enige i premisset om at det er viktig at ord og begreper defineres godt og riktig i Store norske leksikon. Vi synes også det er fint at artiklene og definisjonene våre blir diskutert og kritisert. Men Herbjørnsruds tekst bygger dessverre på både urimelig vranglesning av den nåværende teksten og rene misforståelser.

Herbjørnsruds kritikk kan gi inntrykk av at SNL-artikkelen om rasisme legger til grunn at menneskeraser finnes. Det motsatte er tilfellet. Andre avsnitt i artikkelen fastslår at man ikke opererer med noe skille mellom ulike menneskeraser i moderne genetikk. Dette kommer like før setningen Herbjørnsrud særlig framhever: «Det er heller ikke vanlig å tilskrive mennesker mindre verdi på grunn av deres rasetilhørighet.» Herbjørnsrud mener den siterte setningen innebærer at man legger til grunn at raser finnes. Lest i lys av det som står like før er det en helt urimelig tolkning.

Videre gjør Herbjørnsrud et stort nummer av at lenker til Bibsys ble fjernet fra artikkelens litteraturliste i 2014. Litteraturreferansene ble for øvrig stående, og står der fortsatt. Det kan virke som Herbjørnsrud forestiller seg at disse lenkene ble fjernet med onde hensikter. Realiteten er at redaktørene i SNL for noen år tilbake rutinemessig fjernet slike lenker fra litteraturlistene i artikler man arbeidet med, helt uavhengig av hva verkene i litteraturlisten måtte handle om. Det skyldtes rett og slett at lenkene sluttet å virke på grunn av omlegginger hos Bibsys. Den opplysningen kunne Herbjørnsrud lett fått om han hadde tatt kontakt med oss før han publiserte.

Herbjørnsrud påstår gjentatte ganger at artikkelen er endret «i skjul». Hele grunnlaget for Herbjørnsruds tekst er SNLs system med versjonshistorikk, der alle kan klikke seg inn fra en lenke under hver artikkel og se hvilke endringer som er lagt inn, når og av hvem. Bare i år kommer vi til å oppdatere 40 000 artikler i SNL, og vi er stolte av at leksikonet blir stadig bedre oppdatert. Ingen av disse endringene skjer i «det skjulte», slik Herbjørnsrud hevder – hver eneste endring er synlig i artiklenes historikk. Interesserte kan altså sjekke hva som har skjedd med artiklene, slik Herbjørnsrud har gjort. Her har man en grad av innsyn i hvordan teksten har blitt til som er uvanlig både for trykte og digitale medier.

Artiklene i SNL skrives av fagpersoner, og det er ikke vanlig at redaktørene gjør så betydelige endringer i en artikkel om et faglig krevende emne som daværende redaktør Aksel Braanen Sterri gjorde i denne artikkelen i 2014. Artikkelen burde den gangen vært revidert av en fagspesialist heller enn av en av redaktørene.

Det er for øvrig lenge siden vi kontaktet artikkelforfatter Torgeir Skorgen og inviterte ham til å revidere artikkelen det her gjelder. Skorgen har ikke rukket å levere på grunn av andre oppgaver. Han opplyser nå at han snart har et utkast ferdig.

Herbjørnsrud skriver mye om endringene i rasisme-artiklene i Store norske leksikon gjennom de siste 20 årene. Det er viktig å være klar over at Store norske leksikon i løpet av dette tidsrommet har skiftet utgiver. Fra 2011 blir verket utgitt av en ideell organisasjon, som nå i hovedsak er finansiert av de norske universitetene. Tidligere ble leksikonet gitt ut av Kunnskapsforlaget, et forlag drevet på vanlig kommersielt grunnlag. Dette er en opplysning han utelater når han kritiserer Sterris referanse til nettopp «kommersielle hensyn» i tidligere tider hos sin egen tidligere arbeidsgiver.

De aller fleste misforståelsene som Herbjørnsrud målbærer i artikkelen ville blitt oppklart dersom han hatt tatt en telefon til oss, eller kommet på en kaffe. Åpenhet er en del av fundamentet til dagens Store norske leksikon, noe som er tydelig både gjennom den åpne, fullstendige endringshistorikken som er tilgjengelig på alle artikler (og som Herbjørnsrud har benyttet) og gjennom det faktum at alle lesere kan foreslå endringer i artiklene, som så må vurderes av en fagperson som står oppført med navn, bilde og institusjonstilknytning på artikkelen.

Lesetips:

Oppdatering 6. desember 2018

Teksten nedenfor er publisert som debattinnlegg hos Dagsavisen, som slo opp Herbjørnsruds påstander 5. desember.

Uredelig fra Herbjørnsrud

Store norske leksikon «bagatelliserer Hitler», hevder Dag Herbjørnsrud i Dagsavisen 6. desember. Denne påstanden er så usann og uredelig at den ikke kan bli stående uimotsagt.

I virkeligheten har SNLs artikkel om rasisme (snl.no/rasisme), som Herbjørnsrud kritiserer, en lang og grundig omtale av nazistenes ugjerninger og rasismens betydning for deres ideologi. Blant annet står det: «Alle disse formene for rasisme ble opptatt i den nazistiske ideologien, som begrunnet de systematiske massakrene på jøder og annen sivilbefolkning på østfronten, og massedrapet på anslagsvis seks millioner jøder i perioden 1938–1945.» Bagatellisering?

Utgangspunktet for oppslaget i Dagsavisen er et langt blogginnlegg på Antirasistisk senters nettsider. Ut fra den teksten ser det ut til hele grunnlaget for Herbjørnsruds oppsiktsvekkende påstand om bagatellisering av Hitler er at formuleringen «de mest groteske historiske eksemplene» i 2014 ble endret til «de mest alvorlige historiske eksemplene». Adjektivet som ble endret viste til tre særlig alvorlige eksempler på rasediskriminering: de tyske Nürnberglovene fra 1935 som forbød ekteskap mellom jøder og såkalt «ariske» tyskere, raseskillepolitikken i de amerikanske sørstatene på 17- og 1800-tallet og det tidligere apartheidsystemet i Sør-Afrika. Vi forsøker å holde oss til et nøkternt språk i SNL. Vi tror ikke omtalen av de historiske hendelsene gjør mindre inntrykk av den grunn.

Herbjørnsrud har en lang rekke kommentarer til rasisme-artikkelen vår. Noen av dem har vi allerede kommentert i tilsvar til bloggposten hans, hvor vi viser at flere av innvendingene bygger på misforståelser eller på urimelig vranglesning. En ting vi er enige med Herbjørnsrud i, er at artikkelen vår om rasisme kunne vært bedre. Blant annet burde den, ganske riktig, omtalt eksempler på rasisme i Norge i nyere tid. Artikkelforfatter Torgeir Skorgen har for lengst blitt bedt om å levere en ny, revidert artikkel. Vi er imidlertid helt uenige i at artikkelen slik den er i dag bagatelliserer Hitler eller legitimerer rasisme.

Erik Bolstad, sjefredaktør, Store norske leksikon

‘Indianarane’ kom

I førre veke fekk eg ein overraskande e-post: Ei gruppe amerikanske urfolk ville møte oss for å takke for at ordet ‘indianar’ blir fjerna frå mange av artiklane i Store norske leksikon. 

Dei siste vekene har vore uvanlege for oss i snl.no. Det er sjelden oppdateringane våre skapar så mykje debatt som endringane av indianarar og jomfruhinne. Les om kva som er endra i leksikonet, kvifor vi har gjort endringane og kva vi har lært av debatten.

I dag møtte vi delegasjonen frå USA, som er invitert til Noreg av Nobelkomitéen for å vere med på Nobel Peace Prize Forum. Dei fleste høyrer til lakota/dakota-folket. Vi hadde ei mottaking for dei på Litteraturhuset, der vi hilste på kvarandre og fekk prata. Ordføraren i Oslo, Marianne Borgen, var også til stades.

Etterpå var det ein open panelsamtale på Litteraturhuset: «Spelar det noko rolle kva vi kallar kvarandre?», der Angela Bibens (USA, dakota og avokat), Grand Chief Edward John (Canada, Tl’azt’en og representant i eit FN-forum for urfolksaker), Mikkel Berg-Nordlie (Noreg, same og forskar på HiOA), Bjørn Ramberg (Noreg, professor i filosofi på UiO) og Erik Bolstad (Noreg, sjefredaktør i Store norske leksikon) prata om ord, namn, identitet og forenkling. Samtalen kan sjåast på Facebook-sida vår.

Indianere og jomfruhinner

Store norske leksikon har stor definisjonsmakt. Når vi har endret ordene vi bruker for indianere og jomfruhinne handler det om presisjon og moderne språkbruk, ikke politisk korrekthet eller en overdreven redsel for å krenke.

Denne bloggposten er et forsøk på å oppsummere hva vi har lært av debatten de siste dagene.

Les kronikken Indianer, hottentott og jomfruhinne: Adjø! hos NRK Ytring, for en litt mer utdypende forklaring av hvordan vi ser på disse betegnelsene.

Hva har skjedd i leksikonet?

Det har egentlig ikke skjedd så store endringer i leksikonet:

Vi vil endre betegnelser i tilstøtende artikler. Det vil si at artikkelen dakota nå beskriver denne folkegruppen som et urfolk, ikke som indianere. Lignende endringer vil skje i andre artikler.

Før i tiden var leksikon statiske verk. Da ble det arbeidet i en periode med alle artiklene, før de ble trykket og var ment å vare til neste utgave kom. Dette gjør også at å titte i gamle leksikon er morsomt og interessant, ettersom man ofte kan finne spor av svunne tider, termer og tanker i dem. I dag er leksikonarbeidet mer hektisk og kontinuerlig, hvor nye regjeringer skal omtales, dødsfall noteres, og man skal holde tritt med faglig utvikling i mange ulike felter.

Store norske leksikon skal formidle kunnskap fra fagfolk til alle oss andre, på en mest mulig forståelig måte. Vi i redaksjonen er sjelden spesialister, og vi lener oss derfor tungt på fagmiljøene når vi skal gjøre oppdateringer. Vi følger også med på hva Språkrådet anbefaler, og hva vi får med oss av samfunnsendringer mens det pågår.

Store norske leksikon lener seg på over 700 fagpersoner fra norske kunnskapsinstitusjoner i vårt arbeid, og redaksjonen på 9 gjør vårt for å holde oversikten over det hele. Noen ganger tipser redaksjonen fagansvarlig om at en artikkel ikke ser ut til å reflektere konsensus eller gjengse oppfatninger, noen ganger tar fagansvarlige selv grep. Begge deler skjer spesielt hyppig i felter der utviklingen gjør at man fort ser om noe er utdatert. Vår opprinnelige artikkel om indianere henviste blant annet til indianernes «varierende kombinasjoner av marginal-mongolide og kaukasoide trekk». I dag ser dette fryktelig utdatert ut.

Hvordan ble dette til nyhetssaker?

Det var avisa Dag og Tid som først publiserte saken «Den siste indianer» og hadde en forside der de påstod at Store norske leksikon ville fjerne hele ordet «indianer». Vi endret oppslagsordet ‘indianer’ til ‘den amerikanske urbefolkningen’ allerede i 2013, og er fortsatt litt usikre på hvorfor debatten oppstod nå.

Redaksjonen i leksikonet har ikke sagt at ‘indianer’ brukes på en nedsettende måte i Norge. Vi mener imidlertid at det finnes bedre betegnelser for disse folkegruppene, derfor bytter vi.

Leksikonet bestemmer heller ikke hvilke ord som «kan» eller «skal» brukes blant andre folk, om andre har lyst til å si eller skrive ‘indianer’ kan de bare gjøre det – ordet står fortsatt i ordboka 🙂

Presisjonsnivået i mange av de påfølgende sakene var også lavt. NTB sendte ut melding om at indianerne kom til å bli fjernet fra leksikonet (det kommer ikke til å skje). En del aviser skrev at Store norske leksikon ville forby indianer og jomfruhinne – det har vi verken noe ønske om eller myndighet til.

Hvordan var reaksjonene?

Sakene ble dekket i størsteparten av avisene i landet, på NRK P1, NRK P2, NRK P3, God morgen Norge, Dagsrevyen, TV 2 Nyhetene og Nytt på nytt.

De siste to ukene har vi registrert cirka 10 000 kommentarer på ulike Facebook-tråder, og redaksjonen har svart på et par tusen av disse. Det har vært en lærerik debatt!

Hvorfor skifte ut «indianer»?

Ordet «indianer» har lang tradisjon på norsk og de fleste andre europeiske språk. Det brukes som en stor samlebetegnelse for alle folkegruppene fra sørspissen av Sør-Amerika hele veien opp til Canada. Dette er folkegrupper som knapt har felles kultur, språk eller historie; det de har til felles er nettopp at de er urfolk. I dag er det mange av disse gruppene som kaller seg indianere, men det gjelder slett ikke alle. Når begrepet i tillegg har opphav i en 525 år gammel misforståelse, er det lett å kalle det upresist.

Vi kommer til å gå over til å omtale de ulike folkegruppene med mer spesifikke betegnelser: Vi skal skrive om aymaraer i artikkelen om Perus historie og, i biografien om Sitting Bull kaller vi ham dakota og ikke indianer. I tilfeller der vi vil skrive om alle urfolkene i Sør- og Nord-Amerika som én enhet vil vi kalle dem nettopp urfolk.

Ting vi har lært av debatten: Svært mange nordmenn (særlig eldre menn) ser ut til å oppfatte indianere som én enhetlig og homogen folkegruppe. Mange forbinder indianer først og fremst med USA. Mange har et nostalgisk forhold til Sølvpilen og Månestråle. Mange tror at cowboy & indianer fortsatt er en vanlig lek blant norske barn.

Hvorfor skifte ut «jomfruhinne»?

«Jomfruhinne» har også lang tradisjon på norsk og andre europeiske språk, på samme måte som for eksempel «skambein«. I dag er det nesten ingen som bruker betegnelsen «skambein» på norsk mer, ordet er erstattet av underlivsbeinet.

Begge deler av ordet jomfruhinne er feilaktig: Det er ikke snakk om en hinne, og denne anatomiske strukturen kan ikke brukes for å vise om en kvinne er jomfru eller ikke. Noen få kvinner er født med en faktisk hinne i skjeden (atresi), dette er en misdannelse som må opereres for at menstruasjonsblod skal kunne komme ut.

Vi har ikke fjernet jomfruhinnen fra leksikonet, men hovedoppslaget vårt heter nå skjedekrans fordi dette gir et mer presist inntrykk av hvordan denne anatomiske strukturen ser ut. Vi kunne også valgt å kalle artikkelen hymen, men foretrekker norske betegnelser når disse er i bruk i fagmiljøene.

Ting vi har lært av debatten: Svært mange tror at jomfruhinnen er en faktisk hinne som sprekker under samleie eller ved første penetrasjon. Svært mange tror også at jomfruhinnen kan vise om en kvinne er jomfru eller ikke. Det ser ut til å være et generasjonsskille blant legene, der de yngre foretrekker betegnelsen skjedekrans.

Én av de hyggelige konsekvensene av den norske jomfruhinnedebatten er at det amerikanske leksikonet Britannica også har endret sin definisjon. Tidligere skrev de at «In virgins the vaginal orifice is covered by a membranous fold of skin known as the hymen; after sexual intercourse only fragments of the hymen remain along the margins of the opening», dette er nå korrigert til «The vaginal orifice is surrounded or somewhat covered by a membranous fold of skin known as the hymen; any of a variety of activities can cause the hymen to stretch or tear.», i tråd med all medisinsk kunnskap og forskning.

 

Et helt digitalt Norsk kunstnerleksikon

Vi har publisert Norsk kunstnerleksikon i digital utgave på Store norske leksikons nettsider. Det gir oss anledningen til både å feire og fortelle historien om den lange veien fram til nettet. Samtidig må det tenkes over verkets framtid, og hvordan det kan oppdateres og leve videre på internett.

av Marte Ericsson Ryste og Georg Kjøll

Forskjell på halvt og helt

Etter seks år i Store norske leksikon har vi lært noe som kanskje ikke høres ut som en dyp innsikt, men som likevel er viktig: det er forskjell på papir og nett. En bok, og kanskje særlig et oppslagsverk, er to forskjellige ting når det trykkes blant stive permer og når det er tilgjengelig digitalt.

Y-blokka i Regjeringskvartalet, tegnet av Erling Viksjø, er avbildet som en av seks rullerende forsidemotiv på den digitale utgaven av NKL.

Videre har vi lært noe som ikke snakkes like mye om: det er forskjell på halvdigitale og heldigitale utgivelser. En trykt bok kan skannes og gjøres søkbar ved hjelp av OCR-teknologi, men da er den fortsatt bare et (detaljert) bilde av en i prinsippet uforanderlig bok, altså halvdigital.

I en heldigital utgivelse er innholdet lagret i et format som gjør at teksten kan endres og oppdateres, og verket lever videre. Med disse ulike formene kommer både ulike muligheter for videreutvikling, og ulike forventninger.

Full pakke

Et heldigitalisert verk har sine helt klare fordeler. Feil kan rettes, og teksten kan fornyes uten at man trenger å sette i gang trykkepressen. En fullstendig digitalisering legger til rette for at verket kan vokse og bli bedre, selv etter utgivelsen.

Det er dette som har skjedd med Store norske leksikon (SNL), som åtte år etter at det ble publisert åpent og tilgjengelig for alle på nett, lever i aller beste velgående.Vi har samme håp for Norsk kunstnerleksikon, et fagspesifikt verk vi la ut på nett i 2015, og som innholdsmessig begynner å trekke på årene, men som har et stort, uoppfylt potensial.

En spire fra 1980-tallet

2015 markerte slutten på en over 20 år lang publiseringsprosess, med et heldigitalisert Norsk kunstnerleksikon (NKL) som resultat. Leksikonet ble utgitt i fire trykte bind på første halvdel av 1980-tallet, og var bare kort tid etter utgivelsen på vei mot en digital utgave. Noen framsynte ildsjeler skjønte at innholdet måtte klargjøres for publisering pr datamaskin om man ikke skulle sakke akterut. Ideen var at NKL skulle få et langt liv som et levende referanseverk om norske kunstnere.

Innen digitaliseringsmålet var nådd nesten to tiår senere, hadde en hel haug med dyktige personer i og rundt Universitetsforlaget, Nasjonalmuseet, tidligere ABM-utvikling, Kulturrådet og til sist (og i all beskjedenhet) Store norske leksikon, rukket å engasjere seg.

Maskiner først

Da SNL overtok prosjektet med publiseringen av NKL på nett var innholdet allerede gjort tilgjengelig i maskinlesbar form, som Linked Open Data.

Vi i SNL-redaksjonen fikk oppgaven i fanget i 2012, via Sidsel Helliesen, som da var seniorkurator på Nasjonalmuseet. Sidsel hadde vært involvert i bokutgivelsen som forfatter og redaksjonsmedlem, og var en av initiativtakerne til digitalisering. Nasjonalmuseet og deres samarbeidspartnere hadde lykkes i å overføre all dataen til et digitalt publiseringssystem, og til og med gjort det tilgjengelig i maskinlesbar form med den semantiske webteknologien Linked Open Data.

Problemet var at en tilsvarende åpen og tilgjengelig visning for mennesker ennå ikke fantes. Og selv om det å sørge for at dataene finnes i et format som lar maskiner lese og behandle dem er viktig, så er det ikke så dumt med en publikumsvisning og redigeringsmuligheter heller.

SNL tar prosjektet..

Delvis ruset på det som da var vår egen stigende kurve av interesse, lesere og aktive bidragsytere i Store norske leksikon, tok vi i SNL-redaksjonen på oss oppdraget. Vi ville gi NKL en visning tilpasset web, og dermed gjøre det til et ekte nettleksikon. Vi visste at dette ikke kom til å bli en smal sak, men vi mente at SNLs eksistensgrunnlag var som tilbyder av kunnskap på internett, og publiseringen av NKL var en del av vårt samfunnsoppdrag.

Dermed gikk vi i gang med å designe en visning av Kunstnerleksikonet. Vi bygget en infrastruktur som gjorde at artiklene fra NKL kunne tas inn på samme plattform som SNL, men med en egen palett og funksjonaliteter som bevarte verkets egenart.

..og det er mye jobb..

Beruselsen over vår egen fortreffelighet som digitaliseringseksperter slapp fort taket i møtet med de kompliserte dataene, små men brysomme variasjoner i lagringsformat, en lang rekke ulike metadatadefinisjoner og kravene de stilte til både lagring, visning og redigering. Vi hadde fått tildelt prosjektmidler fra Kulturrådet via Nasjonalmuseet men skjønte at vi også måtte spytte inn egne penger og arbeidstid for å komme i mål.

Tidvis føltes arbeidet som unødvendig tungt og vrient, noe det antakelig var, med tanke på at vi har en lang rekke med ting vi ville gjort annerledes om vi hadde fått sjansen til å gjøre det på nytt (det er bare å ringe hvis noen befinner seg i en liknende situasjon og vil ha tips!).

..som er verdt innsatsen!

Artikkelvisningen på NKL er tilpasset ulike formater, og innholdet lar seg redigere via leksikonets egetutviklede publiseringssystem.

Men det var verdt strevet. Norsk kunstnerleksikon er en unik dokumentasjon over norsk kunsthistorie helt tilbake til de ukjente stenmestrene og gullsmedene som bare er nevnt i runeinnskrifter og borgerbrev.

NKL inneholder et enormt omfang av systematiske opplysninger om våre mest kjente kunstnere, samt informasjon om kunstnere som knapt kan finnes andre steder. Verket har biografiske tekster skrevet av fagpersoner og imponerende oversikter over litteratur om og av kunstnerne. Og nå er det hele gratis, åpent og tilgjengelig ved hjelp av et enkelt søk på Google.

Norsk kunstnerleksikon har sin plass på internett – og det er verdt å satse videre på det.

En ny startstrek

Det begynner å bli et par år siden vi fikk på plass de siste detaljene og sa oss ferdig med importen og implementeringen av den heldigitale versjonen av NKL. Men selv om vi hadde champagnen på kjøl, uteble den store feiringen. Verket føltes nemlig ikke ferdig. Leksikonet har ny drakt og moderne (prisvinnende) design, og det nye redigeringssystemet har gitt oss muligheten til å rette opp i feil fra papirutgaven, men innholdet er likevel det samme.

For mange artikler går det imidlertid helt fint. De handler om avdøde personer og står seg like godt for lesere i dag. Men noen kunstnere ble omtalt tidlig i karrieren, eller mens de var på høyden av sitt kunstnerskap, og artiklene om dem har tålt aldringen dårlig.

Ved lansering så vi dermed at vi sto ved en ny startstrek – for teknologi er én ting, innhold er noe annet. Og vi ville at verket skulle fortsette å være relevant.

Et sted med forventningspress

Internett har vist seg å være et brysomt sted å befinne seg for den som har utdatert informasjon. Om et verks innpakning gir inntrykk av at det er moderne og levende, vil også leserne ende opp med å forvente å heve sine krav til innholdet. Det finnes ikke redaksjonelle ressurser verken i SNL eller hos NKLs eiere i Nasjonalmuseet pr i dag til å vedlikeholde og nyskrive tekstene, og oppdatere registrene over omtalte kunstnere som har hatt sine mest aktive perioder etter at leksikonet ble publisert.

NKL er også tilgjengelig i skannet, «halvdigital» versjon via den glimrende tjenesten bokhylla.no. Faksimile: Nasjonalbiblioteket.

Dermed har vi lært at det å digitalisere «døde» oppslagsverk ikke er problemfritt, fordi vi forventer at faktainnhold på nett skal kunne oppdateres og rettes. Likevel valgte vi å gjøre det. For noe annet vi har lært av arbeidet med Store norske leksikon er at det ikke alltid er best å gjøre alt ferdig før man viser ting fram. Nettpubliseringen gjør bra innhold tilgjengelig – og det kan være starten på neste prosjekt: å videreutvikle NKL.

Det er mange gode oppslagsverk som er utgitt på papir. I den gamle papirøkonomien ville mange av disse vært sikret flere liv gjennom nye periodevise utgivelser og kjøpevillighet blant trofaste fans. Nettet har i stor grad satt en stopper for denne publiseringsmåten. Nå kan verkene bli tilgjengelig som «halvdigitale» verk gjennom Nasjonalbibliotekets utmerkede tjenesten Bokhylla, der de gradvis kan bli historiske dokumenter selv.

Men at forutsetningene for publisering har endret seg betyr ikke at behovet (eller begjæret for) gode, spesialiserte oppslagsverk er borte. Vi må bare finne nye måter å publisere dem på.

Men blir det liv?

Å legge papirverk på nett er ikke en løsning på denne utfordringen, det er begynnelsen på en løsning. Nettpublisering i et rammeverk som muliggjør oppdatering av innhold er en forutsetning for arbeidet. Men innholdet krever like mye faglig og redaksjonelt bearbeidelse som det trengte på papir for å være bra. Nettpubliserte oppslagsverk trenger folk som passer på innholdet, og fagpersoner som skriver.

Så vi har avsluttet prosjektet med NKL, samtidig som vi så vidt har begynt. Håpet for framtiden blir at nye ildsjeler ser verdien av verket, og skaffer midlene og kommer opp med ideene for hvordan det kan få et forlenget liv.

Den kontinuerlige oppdateringen av og enorme bruksflaten til Store norske leksikon og Store medisinske leksikon har vist at det er mulig å få heldigitaliserte versjoner av gamle papirverk til å blomstre, så oppgaven er langt fra umulig.

Champagnen vi la på kjøl i 2015 har fortsatt ikke blitt sur, så nå som dette blogginnlegget er publisert henter vi den fram igjen og nyter fruktene av arbeidet så langt. Men deretter legger vi en ny flaske (med god holdbarhet!) klar, og tror på en anledning til å feire en ny og oppdatert versjon av dette fantastiske verket en gang i framtiden.

Og i mellomtiden skåler vi for alle som har bidratt på veien! Og kos dere med alle de gode artiklene, som både er lette å finne og gratis å lese.

Å få flere hundre til å skrive (et godt leksikon) sammen

Vi er nå mange hundre personer som skriver Store norske leksikon sammen. Det er en utrolig utvikling og gjør at leksikonet blir stadig bedre. Men et så omfattende samskrivingsprosjekt byr også på utfordringer. Det jobber vi med å møte med nye redaksjonelle arbeidsformer og tekniske løsninger.

Dette er de fagansvarlige i Store norske leksikon. Det er en utfordring å få 550 mennesker til å lage et helhetlig og godt leksikon sammen!

I vår har vi etablert en ny deskfunksjon i leksikonredaksjonen og gjort et arbeid med å utvikle forfatterveiledningen vår. I løpet av året vil vi utvikle det tekniske systemet videre for å gjøre det bedre for fagansvarlige og andre bidragsytere.

Hundrevis skriver biter

Tiden som har gått siden Store norske leksikon ble et nettleksikon kan litt enkelt oppsummeres som en formidabel utvikling de færreste våget å se for seg da vi startet. Det produseres i dag et levende leksikon, av høy kvalitet, som leses av stadig flere, med flere artikler enn noen gang. Hvert år endres nå over 23 000 artikler i leksikonet, og et sted mellom 17 og 18 millioner tegn.

En stor del av dette arbeidet gjøres av personer utenfor redaksjonen. Vi har i dag 546 fagansvarlige, som alle har rettigheter til å endre deler av leksikonet, innenfor sitt ansvarsområde. 142 av disse ble rekruttert i 2015. I løpet av 2016 vil vi bli enda flere.

Disse fagansvarlige er avgjørende for leksikonets suksess. De gjør for det første en formidabel innsats, mange spesialiserte bidragsytere sikrer dessuten at de som skriver artiklene faktisk er fagpersoner på de områdene de skriver om. Aktive fagansvarlige som følger med på sine felt, sørger også for at leksikonet er oppdatert.

Alt skal henge sammen

Samtidig som dette er en av leksikonets store styrker, er det også en utfordring når vi nå skal fortsette å vokse. Kvaliteten på leksikonet er avhengig av innholdet i hver enkelt artikkel, men leksikonet skal samtidig være et helhetlig produkt. Kvaliteten er også avhengig av dette: At det for leseren oppleves som et helhetlig produkt, der artiklene går naturlig over i hverandre og leseren opplever et sammenhengende produkt. Med en gjennomgående kvalitet.

De mer enn 500 fagansvarlige i Store norske leksikon bor over hele landet. De er i alle aldre, har bakgrunn i vidt forskjellige fagfelt, de har ulik formidlingserfaring og jobber med svært ulike skrivesjangre. Det sier seg selv at det er en utfordring for så mange mennesker å skape et helhetlig produkt sammen.

For 10-15 år siden, da leksikonet fortsatt kom på papir, hadde Store norske en fast tilknyttet leksikonstab, der enkeltpersoner satt med store ansvarsområder (som for eksempel hele kontinenter). Alle tekster ble i tillegg redigert av den faste redaksjonen. De ble gjennomgått og revidert før hver nye utgave, etter en fast mal for ulike typer artikler.

Vi må jobbe på nye måter

Det at redaksjonen gjennomgikk og redigerte alle tekster sikret et helhetlig produkt. Det var en modell som fungerte godt, men det er ikke en løsning vi kan kopiere i dag. Og det er egentlig ganske enkelt: Det skrives og oppdateres langt flere artikler enn det er mulig for redaksjonen å etterredigere. Dette er en stor styrke for leksikonet – artiklene videreutvikles, oppdateres og holdes gode. Samtidig må vi finne nye løsninger for at leksikonet skal være helhetlig og godt.

Dette gjør vi:

1. Etablere leksikondesk

Redaksjonen i Store norske er organisert slik at hver enkelt redaktør følger sine områder og sine fagansvarlige. Men siden redaktørene altså ikke rekker over alt de fagansvarlige gjør, har vi lært av nettavisene og opprettet en vaktfunksjon som skal følge aktiviteten mer fortløpende. Dette er en leksikondesk som overvåker den løpende oppdateringen av innholdet. Målet er å sikre at innholdet som skrives i leksikonet har god kvalitet, ved å gi tilbakemelding og opplæring til bidragsyterne underveis. Slik vil vi sørge for at forfatterne får raskere tilbakemeldinger og veiledning.

For alle bidragsytere vil det si at man vil få hyppigere tilbakemeldinger når man jobber i leksikonet, og klarere instrukser om hvordan leksikonartiklene skal utformes. For fagansvarlige vil det også si at de vil bli kontaktet av andre i leksikonredaksjonen enn redaktøren sin. Større innholdsspørsmål vil fremdeles tas i samarbeid mellom fagansvarlig og redaktør.

2. Bedre forfatterveiledning

For at leksikonet skal henge godt sammen, er det mye som skal standardiseres. Å holde oversikt over hvordan artiklene skal utformes kan være en utfordring. For å gjøre dette lettere gjør vi nå et arbeid med å gjennomgå forfatterveiledningen vår. Vi oppdaterer retningslinjene og gjør den enklere å finne fram i. Her skal bidragsytere og fagansvarlige raskt og enkelt kunne svar på spørsmål som dukker opp i skriveprosessen.

3. Utvikle det tekniske systemet

Å utvikle de redaksjonelle arbeidsformene er likevel bare en del av jobben: Kvaliteten på innholdet skal også fremmes gjennom systemet vårt.

Store norske utvikler vårt eget publiseringssystem. Vi skal ha et system som er enkelt å jobbe i for mange hundre bidragsytere, med ulike forutsetninger. I løpet av året vil vi lansere flere nye funksjoner som skal gjøre det enklere å få oversikt over status på innholdet. Målet er at fagansvarlige skal ha informasjon som gjør at de kan prioritere oppdateringer på sine områder – og at publiseringssystemet skal støtte opp om sjangerkravene i leksikonet. I første omgang kommer merking av artikler som trenger korrekturlesning og oversikt over lesertall på artikler for fagansvarlige. Flere funksjoner vil følge på.

… og egentlig er det innovasjon

Mange som jobber med innholdsstyring på nettsteder, vil kjenne igjen hvor komplekst det kan være å administrere innholdsprodusenter som ikke sitter tett på redaksjonen i det daglige. Også folk som jobber med å redigere tverrfaglige fagbøker kan kjenne igjen hvordan det er å skulle jobbe med forskjellige fagmiljøer, og skulle sy sammen flere deler til en større helhet. Å basere seg på at flere hundre eksterne bidragsytere skal gjøre innholdssarbeidet – slik det er i vårt tilfelle – kan nok lett framstå som galskap.

Men jo flere vi bli, jo mer avhengige blir vi av å finne gode måter å styre innholdsutviklingen vår på. For oss betyr det at vi må ha en løpende utvikling av det tekniske systemet og arbeidsformene våre. Og her har vi ingen å kopiere. Publiseringsmodellen til Store norske er unik, og vi må finne nye løsninger underveis. Slik skal vi sikre at hvert enkelt bidrag i leksikonet blir best mulig og at alle bidragene til sammen blir et godt leksikon for leserne.

Tine får ikke «endre Store norske leksikon»

I Aftenposten i går omtales Jarlsberg-striden mellom Tine og Synnøve Finden. Det går fram at Tine-ansatte har endret oppføringene om Jarlsberg i Wikipedia, og at Tine «har sendt brev og endret Store norske leksikon denne uken.»

Store norske leksikon er et fagredigert leksikon, og verken Tine eller andre kan endre oppføringene i leksikonet uten at dette godkjennes av en av de fagansvarlige. I Wikipedia kan hvem som helst oppdatere artiklene. De fagansvarlige i Store norske er håndplukkede eksperter innenfor sine fagfelt; de fleste av dem er tilknyttet universitetene.

Artikkelen om osten Jarlsberg i Store norske har blitt oppdatert og utvidet den siste uka. Det var naturlig å omtale striden mellom Tine og Synnøve Finden, og i den sammenheng er også varemerkeregistreringen omtalt.

Tine kontaktet redaksjonen i Store norske leksikon i forrige uke og ba om at artikkelen om Jarlsberg-ost i Store norske skulle endres. De ønsket blant annet at tittelen skulle endres fra «Jarlsberg – ost», til «Jarlsberg®». Ønsket ble avvist av redaksjonen.

Store norske leksikon er Norges største nettsted for forskningsformidling. I underkant av 2 millioner unike brukere leser artikler i leksikonet hver måned. Innholdet oppdateres og kvalitetssjekkes av 550 fagansvarlige. Hvem som helst kan foreslå endringer i artiklene, men endringene blir alltid godkjent av en fagansvarlig før publisering.

Skandale – norsk leksikon ikkje oppdatert?

Jan Omdahl er litt skuffa over Store norske leksikon, og skriv om det i Dagbladet. Det gir meg ein sjanse til å fortelje kvifor det er viktigare for Store norske å ha oppdaterte og gode artiklar om IS og jihadisme enn å skrive løpande oppdaterte artiklar om utviklinga i nyheitssaker.

Ein fredags kveld rammar terroren Paris, og alle følgjer med. I alle nyheitskanalar. På Twitter, der folk kan fortelje kva som skjer, varsle frå menneske til menneske. Journalist Jan Omdahl fulgte med via leksikon, og oppsummerer «Wikipedia, som meget raskt hadde en solid og løpende oppdatert artikkel.» Så sjekka han Store norske, og blei skuffa: «At vårt hjemlige Store Norske Leksikon flere dager senere fortsatt ikke har publisert noe om terrorangrepet, sier noe om forskjeller i ambisjonsnivå og rolledefinisjon.»

No hadde vi publisert «noe» om Paris – i artiklen om IS. Men vi hadde ikkje ein ny artikkel.

Ingen likar å skuffe folk, heller ikkje Store norske. Vi skal levere. Om Store norske ikkje har fått med seg at Omar Abdirashid Ali Sharmarke er president i Somalia eller påstår at Nora Brockstedt lever, er det flaut. Men samtidig ser vi at folk ventar seg noko meir av Store norske: Vi skal alltid vere korrekte.

Folk kan leve med at ei sak på Wikipedia kan ha feil. Heile prinsippet er at alle kan rette til innhaldet er greit – og det fungerer der interessa er stor. Men for Store norske er det verre å nypublisere tull enn å vere uoppdatert. Derfor må vi ha dei beste til å oppdatere. Dei som har så god oversikt over innhaldet at det dei skriv er til å stole på. Minutt-til-minutt-utviklinga i Paris blir dekt av nyheitsnettsidene og summert opp på Wikipedia, vår rolle er ei anna.

Jobben vår er å formidle kunnskap som trengst for å forstå

I 2012 lanserte vi eit Store norske leksikon 3.0 der vi skulle flytte akademikarane ut på internett. Omdahl meinte då at «det er en pen tanke. Men en forutsetning for suksess er altså at man lykkes med et massivt voksenopplæringsprogram.»

I 2015 er det massive vaksenopplæringsprogrammet godt i gang. Vi har ein redaksjon som klarer å lokke fagfolk – ja, til og med dei kunnskapsrike damene – ut på banen. Heile 500 fagfolk har tatt sitt fagansvar i Store norske. Alle norske universitet har tatt medeigar-ansvar. Så i går skreiv professor Ingunn Lunde ved UiB om Vladimir Sorokin. UiA-forskar Martin Skjekkeland frå UiA ordna kioskveltaren dialektar i Norge. Rune S Selbekk frå UiO formidla om meteoritter. Men … burde ein av dei 500 ha sett seg ned og skrivi saman ein ny artikkel om terror-åtaket i Paris i løpet av helga?

Er Store norske uambisiøst, ei bleik skugge av Wikipedia, om vi ikkje gjer det?

Spørsmålet er kva som er jobben. Korleis kan akkurat du gjere internett til ein betre plass å vere? Det er ved å twitre når du er der det skjer. Det er ved å oppsummere tweetane og pressemeldingane til siste nytt når du er på vakt i Dagbladet. Det er å syne til nyheitssakene når du vil oppdatere Wikipedia. Men for oss i Store norske er den viktigaste jobben å passe på at artiklane om IS og jihadisme gir folk bakgrunnskunnskap til å forstå terroren i Paris.

«Leksikon er leksikon»

Det er lett å tenkje at leksikon er leksikon. Tidlegare var leksikon både Google (Hvordan knytte slips?) og autoritativ lærebok. Men nå finst Google, og på Wikipedia finn vi eit uttrykk for summen av det folk veit. Men den autoritative innhaldet bør ikkje bli verande i papirbøker folk ikkje kan lenke til. Eller i forskingsrapportar folk ikkje forstår. Dei som har fagleg autoritet må skrive på nett. På eit språk folk forstår. Det oppdraget tar Store norske leksikon.

Summen av det vi til saman veit blir betre om dei som kan ting best også bidrar.

Våre fagansvarlege bidrar ved å definere og analysere, ved å ta på seg jobben med å komprimere det fagfolk veit. Dei balanserer innhaldet, så det står mest om det viktigaste. Dei passar på å formidle kunnskap som er viktig å ha med seg vidare. Til og med dersom TV2 aldri har emnet i nyheitene.

Ein sensasjon?

I 2009 skreiv Omdahl: «Det ville være sensasjonelt om et norsk leksikon skulle lykkes med det knapt noen andre har klart: Å slå Wikipedia og en verden av wikipedianere på hjemmebane.» Vi har aldri tenkt å slå Wikipedia. Vi elskar Wikipedia. Samtidig meiner vi Store norske også hører heime på banen. Vi har ein annan funksjon. Vi har andre skribentar.

Så i 2015 var ikkje nyheitsmediet Twitter samde i at internett hadde trengt ein ny Store norske-artikkel om åtaka i Paris i løpet av nokre timar:

Det kjem nye nettsider kvart einaste sekund. Det er ikkje mangel på informasjon som er den nye utfordringa, heller ikkje å samle denne informasjonen. Det er å sile informasjon og vurdere informasjon. Det er å skape innhald som er tenkt på, tygd på og gjennomarbeidd før det blir publisert. Det er dette du er best til jo betre du kan eit emne. Det er dette Store norske skal bidra med på internett.


Litt om det same i Marte Rystes innlegg fra 2012: Takk for kommentaren – vi oppdaterer artikkelen om et halvt år

Leksikonbransjen er blitt mindre mannsdominert de siste årene. Skål for det!

Flere kvinner skriver leksikon! 

Av bfick, hentet fra https://www.flickr.com/photos/ficken/ CC BY 2.0

Leksikonartikler har tradisjonelt vært skrevet av menn, og mannsdominansen har vært vanskelig å rokke. Men nå er forfatterstaben i endring i Store norske leksikon. Ved inngangen til 2015 har vi en kvinneandel på rundt 30 prosent blant de fagansvarlige.

Med universitets-Norge som rekrutteringsarena er sjansene store for at antallet vil øke i løpet av året. Akademia har mange gode forskere som kan sin formidling. Og mange av dem er kvinner.

På internettfødte Wikipedia er om lag 10 prosent av bidragsyterne kvinner. Men også der skjer det ting. Wikimedia Norge jobber med flere initiativ for å øke rekruttering av kvinner (mye takket være innsatsen til Jorid Martinsen og Astrid Carlsen). Om noen år ser vi forhåpentligvis fruktene av deres arbeid!

Men tanke på hvordan ting så ut for bare noen år siden, er det all grunn til å være lettere optimistiske nå.

Ingen «typiske» kvinner

Innholdet må også gjennomgås. Klikk fra historikken til artikkelen om Eeva Kilpi, der fagansvarlig Morten Haugen «avkjønnet» en kvinnelig forfatter.

I 2013 kjørte jeg og tidligere kollega Ida Jackson i gang en debatt om kvinnemangelen i leksikonbransjen. Vår teori var at problemet ikke lå hos kvinner (som for eksempel var redde for å skrive fakta på internett), men kanskje heller hos leksikonene selv.

Resultatet fra arbeidet i Store norske tyder på at vi kan ha vært på riktig spor. Det er ikke så vanskelig å rekruttere kvinner – bare vi spør dem.

Menn og kvinner er heller ikke ulike leksikonarbeidere. Vi har riktig nok en nesten total manndominans blant de ti mest-skrivende bidragsyterne. Men tar vi bort dem, bidrar menn og kvinner om lag like mye. Og kvinneandelen blant de som bidrar mye har økt.

Vi har ikke funnet noen kjønnsmønstre i hvordan de fagansvarlige arbeider eller i oppfølgingen de trenger fra redaksjonen. Vi ser behovet for å arrangere skrivekurs for våre forfattere, men ikke egne kurs for kvinner.

Den avgjørende faktoren for hvem som skriver i leksikonet ser dermed ut til å være hvem vi rekrutterer og hvem vi følger opp.

Auroritet = mann

Siden vi ikke tror mannsdominansen i leksikonbransjen skyldes kvinners uvilje til å skrive, må vi å gå i oss selv for å forstå årsakene. Det kan se ut som trekk ved sjangeren har bidratt til den levedyktige mannsdominansen. Redigerte leksikon har bygd troverdighet på at artiklene er skrevet av faglige nestorer. Siden akademia har vært dominert av menn har leksikonet blitt det samme. Gjenbruk av forfattere, miljøer og nettverk har ført til lite fornyelse i forfatterstaben.

Også leksikonets relevanskriterier har virket til å fremme mannsdominansen. Et leksikon skal gi et sammendrag av det viktigste, alt kan ikke få plass og alle kan ikke få plass. Fagkritikk og supplerende historieskriving kan få plass i akademia og faglitteratur, men oppslagsverk prioriteres konsensus. Da er det lett at det som er «mainstream» og det som har fått status som det aller viktigste blir prioritert. Det har gitt dårlige kår for «glemte kvinner».

Reklame for Gyldendals Store Konversasjonsleksikon, der alvorlige herremenn røyker og garanterer kvalitet.

Litt lesestoff

Demonstrasjon for kvinnestemmerett i USA, februar 1913. Ukjent fotograf, Bain News Service/Library of Congress. no known restrictions

Vi har en lang vei å gå før kvinner er skrevet inn i leksikonet. Men viktige ting er også kommet på plass.

Prokrastiner litt – og les Elisabeth Lønnås nypubliserte artikkel om kvinnebevegelsens historie, om kvinners kamp for stemmerett internasjonalt og oppdatert artikkel om abortkampen. Så er du oppdatert til 8. mars.

Kva gjer deg verd å hugse?

Lurer du på kva folk har gjort for å bli kjendis? Eller kven som var dei viktigaste folka når? Det kan du finne ut gjennom den nye inngangen vår til Norsk biografisk leksikon (NBL). Alle dei 5 860 viktigaste norske folka har vi delt inn etter metadata om når dei levde og kva dei har gjort. Å rydde metadata om folk er å rokke ved sjølve oppfatninga av kvifor dei er verd å hugse. Metadata er makt. Og under djupdykket inn i norsk historie var dette kva vi fann:

1) Det finst tusen gode grunner til å bli hugsa:

Noregs einaste kulturpersonlegheit, enn så lenge: Maren Sars. Henta frå Fridtjof Nansens biletarkiv (falt i det fri)

Til deg som traktar etter kjendisstatus har vi godt nytt: Det finst tusen grunnar til å bli hugsa! Om ettermælet ditt blir finansakrobat eller folkeskribent – det er alltids mogleg å bli kjend. Det kan vere lurt å velje yrke der sjansen er stor for å bli viktig. Gjennom tidene har det synt seg tryggast å bli forfattar (587 kjendisar) eller politikar (546). Omvend har det vel vori mange trælar, men Kark er den einaste av dei som klarte å skrive seg inn i historia.

Du kan eventuelt satse smalt og bli ein av få: Det er berre éin viktig postkortforleggjar. Eller du kan satse breitt for å bli polyhistor, men det er det så langt berre Johan Ernst som har lukkast i å bli særs god til. I følgje kategoriane i NBL er det visst også berre éin kulturpersonlegheit og éin verdiformidlar i norsk historie. Her kan sjansane for å hevde seg vere større i framtida.

Om ikkje du kan bli best i noko, kan du alltids gjere noko banebrytande: I NBL finst ein haug av pionerar, frå ubåtpioner til slankepionerar og utvandringspioner. Skulle alle andre forsøk gå dukken, kan du satse på å hamne i meir tvilsame selskap, som underhaldsningsadministrator i hop med Benno eller vinkyndig ilag med Håkon, med sin «dype respekt for alkoholkulturen».

2) «-inne» er ute:

Dyveke Ottikesdatter «utøvet reell innflytelse på kongens mentale tilstand» ved å døy. Her malt av Vilhelm Rosenstrand i 1885, Statens Museum for Kunst, Wikimedia commons (falt i det fri)

Stort sett er damer skrivi ut av norsk historie fordi Mann ikkje meinte dei hadde gjort noko vesentleg. Av og til har ikkje damene vori til å unngå. Då kunne dei t.d. bli kategorisert som «elskerinne». Det vil seie at du har hamna i leksikon fordi, og berre fordi, du hadde sex med ein viktigper for tusen år sia. Bidraget til historia kan då vere omtalt som å utøve «reell innflytelse på Kongens mentale tilstand og særskilt hans reaksjoner på hennes død». Altså at du, ved å døy, gjer så sterkt inntrykk på Kongen at du utøver innflytelse. (Vi rår deg til heller å prøve andre strategiar. Red.)

Som oftast er det eigentleg betre grunnar til at damer er innskrivne i manntalet –  enn at dei hadde ein mann. Då kan vi gje damene betre metadata. Kva synst du om å gjere denne ridderfrua til «sjørøvar»? I tillegg kan vi sørgje for at likt blir likt: I kategoriseringa såg vi at utruleg mange yrke var kjønna. Altså har vi rydda metadata ved å stryke ein heil bråte med «-inne», «-kvinne» og «-mann»: Lærerinne blir lærar. Både embetsmann og -kvinne kan bli embetsperson, for folk utfører normalt sett ikkje sitt embete ved hjelp av kjønnet.

3. Alle er like, men somme er likare enn andre:

Finansakrobatar slik dei såg ut på 1600-talet, ikkje ulikt i dag. (Her: Henrik Müller)

Ryddig av metadata er å slå likt saman med likt. Men kva er likt? Når vi har slått saman metadata har vi samtidig viska ut ein masse klasseskilnadar: Ein alminneleg visediktar som Alf Prøysen er blitt komponist. Underoffiseren er blitt offiser. Lektor og adjunkt er blitt lærarar. Postridar og postmeister er båe to blitt postarbeidarar. Kan hende er ikkje vegdirektøren heilt tilfreds med eit ettermæle som vegbyggjar?

På IT-konferansar verda rundt blir det snakka om opne data. Mantraet er å dele data så andre kan kople det saman med eige innhald om same sak. Det vil vi i Store norske gjerne. Med nylanseringa av NBL har vi gitt ein liten skjerv i form av metadata om dei viktigaste folka i norsk historie. Erfaringa vår er: Dette er alt for viktig til berre å snakke om den IT-tekniske delen av jobben. Like viktig er det å tenkje klokt på kvaliteten av data vi deler vidare. Det kan du vere med på. Så oppdagar du dårlege plasseringar av folk i NBL: Rop ut!

Leksikon på ville veier

Vi trodde det var i skoleoppgaver og Ex-phil besvarelser leksikonet ble brukt, og i middagskonversasjon og fyllekrangler selvfølgelig. Men nå viser det seg at leksikonreferanser også finner veien inn i poesien.

I forordet til debutboka Hver morgen kryper jeg opp fra havet, skriver Frøydis Sollid Simonsen at tekstene står i gjeld til blant annet Store norske leksikon. Slik kan det høres ut da.

«FORDI DU KYSSA MEG OG SPURTE. Er du med? Fordi du bodde rett over gata fra festen. Det var praktisk. Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.»

Men kan man også gå den andre veien, fra poesi til leksikon?  Hvordan ville det i så fall sett ut?

«OM MORGENEN-TIDLIG, fortsatt mørke – våkner jeg og er en amøbe. Forsvinner i søvnen igjen til vekkerklokka ringer. Jeg går gjennom alle utviklingens stadier, hver morgen kryper jeg opp fra havet, ut av dyna, gror bein å gå på, beveger fingrene, reiser meg på to, tar på meg klær og blir langsomt en mer og mer kompleks organisme: Jeg pusser tennene. Alt sammen mens hjernen folder seg ut mot et stadig sterkere og mer smertefullt lys: bevisstheten. Den slår til når jeg har sittet i cirka fem minutter ved kjøkkenbordet og drukket kaffe

Vi har trodd at sakprosa-e-bøkene ville være de første til å begynne å lenke til Store norske. Men kanskje det er poesien vi skal satse på?

Her er flere fotnoter til Hver morgen kryper jeg opp fra havet.

Om morgenen tidlig

I begynnelsen var vannet

Fordi du spurte

Jeg sitter på biblioteket og leser

Det der med form og innhold

Gjør noe nytt hver dag

Stanser for rødt lys

Sølvkre på badegulvet

Universet er jevnt over

Vi kan ikke se mørket

Ligger i senga

Blekksprutens forfedre skilte seg

Det er ikke mulig

Jeg vil ikke at du skal se

Jeg har prøvd

Hvorfor er giraffens hals så lang

Alt vi ser (Lyset) går gjennom blodet

Redselen for at kantene

E-Coli-Bakterien er enkel

Da jeg var liten

Planeten er ikke så solid

Jeg slikker huden din

Jeg lytter til stemmen din

Verdens eldste dyr