Når du har et papirleksikon i hylla ser det veldig troverdig ut. Skinnbind, gullskrift og tykt papir gir en følelse av kvalitet. Vi som jobber tett på leksikon vet derimot at dette ikke stemmer. Vi vet at tekst forfaller svært raskt, papir eller ei.  Men det er vanskelig for folk å skjønne at leksikon faktisk er ferskvare. Vi har laget en liten tegneserie som forklarer hvordan kunnskap forfaller.

Papirleksikonet fra 2005 var allerede utdatert da det ble flyttet ut på nett, og mye av innholdet hadde forfalt. Vi har jobbet med å rydde i den gamle teksten frem til nå, og vi er ikke i mål. Men selv når alt er oppdatert og holder den nye nettstandarden vår, vil vi ikke være «ferdige.»

Selv om vi har programvare som sørger for at internlenkene våre ikke råtner, står alle lenkene til eksterne nettsider i fare for å dø hele tiden. De må passes på. Faktainnhold har ekstremt kort holdbarhet, noe som betyr at vi må sette inn ekstra krefter på turbulente områder, som Midtøsten.

En av de store overraskelsene da vi begynte å jobbe med innholdet fra papirleksikonet var hvor utdatert det var på verdispørsmål. Det har blant annet ført til at vi måtte skrive alle artiklene om LHBT helt på nytt. Verdiene i samfunnet endrer seg mye på ti år.

Når vi har fått inn fagfolk har de gjort oss oppmerksom på fagområder der forskningen har beveget seg mye, men leksikonet har stått stille siden 60-70-tallet. Et par eksempler har vært det gamle Egypt og jødedommen. Selv forståelsen vår av hvordan verden var for flere tusen år siden forandrer seg.

Leksikonet kommer aldri til å bli «ferdig». Vi slipper ikke opp for oppgaver om vi får oppdatert alt. Her er en liste over oppgaver som kommer i tillegg til kampen mot forfallet. Fordi målet er jo ikke bare å holde forråtnelsen unna:

8. mars i fjor startet Store norske leksikon en kampanje for å skrive kvinner inn i leksikonet. Vi så at leksikonet vårt var fullt av biografier, men at mange kvinner manglet eller hadde svært korte omtaler. Kvinnene ble ofte omtalt som tilbehør til menn. Som hustrurer, koner, døtre eller mødre heller enn forfattere, kunstnere eller politikere. Det ville vi gjøre noe med! Resultatet er at mange nye artikler er på plass. Tusen takk til alle som har bidratt med tips og tekst!

I år kan du feire 8. mars med å lese nye artikler om blant annet Karin Stoltenberg, Mia Berner, Gudrun Ruud, Alyson Behrentz, Gerda Johannesen Riis, Laura Bache, Mia Larsen Økland, Mary Wollstonecraft, Mary Wollstonecraft Shelley, Friederike Brun, Germaine de Stäel, Anne Conway, Kristin Skogen Lund, Esther
Vergeer, Lene Nystrøm, Harriet Taylor Mill.

Du kan også lese ny artikkel om stemmerettskampen i Norge og kvinnenes underskriftskampanje om unionsoppløsningen i 1905. Flere pionerer i kvinnebevegelsen har også fått nye artikler.Les om Camilla Collett, Gina Krog, Fredrikke Marie Qvam, Fernanda Nissen, Anna Rogstad og Cecilie Thoresen Krog.

Men jobben er langt fra ferdig! Vi mangler fremdeles sentrale kvinnelige forskere, politikere, idrettsutøvere, forfattere, næringslivledere, polvandrere, fagforeningsledere, musikere med mer.Bli med å markere stemmerettsåret ved å skrive flere kvinner inn i leksikonet. Vi trenger skribenter og tipsere. Har du noe å bidra med? Ta kontakt med oss.

God 8. mars!

Store norske leksikon var kjent for gode artikler om verdens land. Men i overgangen fra papir til nett fikk artiklene seg en knekk. Landartiklene ble klippet opp og sammenhengen forsvant. Vinterens store prosjekt er å løfte artiklene fram igjen.

Vi har en solid grunnmur

Store norske leksikon har standardisert informasjon om alt fra næringsliv, historie, utdanningssektor og kultur for alle verdens land. Men mange melder tilbake om at det er vanskelig å finne fram i artiklene våre. Derfor har redaksjonen i samarbeid med Dag Leraand, leksikonarbeider gjennom mange år, utarbeidet en ny mal for artiklene.

Målet er å gi leseren mer sammenhengende informasjon om hvert enkelt land.

De nye landartiklene skal:

• gi en oppsummerende og helhetlig introduksjon til landet
• gi informasjon inndelt i tematiske avsnitt, som «Geografi og miljø» og «Folk og samfunn».
• lenker videre til fordypningsartikler
• være klare og lettleste. Skoleelever er en viktig målgruppe for artiklene.

De tidligere artiklene ser slik ut: Ungarn. De nye artiklene ser forløpig slik ut: Egypt. Her jobber vi med litt nytt design, så vi får også en oppsussing på utseende over jul;)

Til nå er følgende land oppdatert:

• Spania
• Nord-Korea
• Sør-Korea
• Sveits
• Australia
• Canada
• Qatar
• Turkmenistan
• Libanon
• Maldivene
• Syria
• Portugal
• Belgia
• Polen
• Paraguay
• Albania
• Malawi.

Og flere er underveis!

Dette er bare begynnelsen

I første omgang er det hovedsiden om landene vi «pusser opp». Men informasjonen om et land er mye mer enn det. Til alle land finnes egne tekster om historie, kultur, næringsliv, befolkning med mer. Her har vi artikler, men disse må også oppdateres og pusses opp.

Redaksjonen jobber med å lage egne maler for disse artiklene, slik at artiklene beholder en standardisert struktur på tvers av landene. Når hovedartiklene om et land er på plass, vil vi fortsette å oppdatere fordypningsartiklene.

På lengre sikt er ambisjonen flere standardiserte metadata, bedre kartløsninger, muligheter for å knytte artiklene sammen i serier, tagging av artikler med mer. Basisen for dette er likevel arbeidet vi gjør nå – at vi har solide, velstrukturerte tekster om hvert enkelt land.

Et felles løft

Artiklene i om verdens land er en av bærebjelkene i leksikonet. De leses av mange, og har skoleelever som en sentral målgruppe. Å løfte dem fram er påtrengende. Fram til jul er målet å få på plass 40 nye landartikler, i løpet av 2013 vil vi ha på plass resten.

Er du fagansvarlig for et land, er det bare å ta tak! Du finner malen for landartikler her.

Og vi blir svært glade for tips om folk som kan bli gode landspesialister. Ta kontakt i kommentarfeltet eller send en e-post.

SNL skal bidra til eit kunnskapsbasert ordskifte og syne korleis valid kunnskap ikkje er det same som nøytralitet. (Finansmarknadsmeldinga 2012)

Slik pleier Store norske leksikon å snakke om kva rolle vi skal fylle i samfunnet. Det lyder ufarleg som ei festtale, men dei siste dagane har vi fått prøve oss i praksis.

Datoformat blir storpolitikk

Tysdag førre veke var eg i Stortinget for å be om pengar til leksikon. Samstundes, på kontoret: På lista over tekniske forbetringar er vi komne til det autogenererte datoformatet. I faktaboksar om folk fødd før Jesus står det eit minusteikn. No kan vi erstatte minuset med tekst.

Det siste året har leksikonet publisert heile 10 000 nye læreboksider. Fag er oppdatert i massivt omfang, deriblant jødedomen og det gamle Egypt. Religionshistorikarar har meld at dei vil bruke vanleg terminologi i faget, som er “før vår tidsrekning”, ikkje «før Kristus». Redaktørane meiner same omgrep bør stå i faktaboksen. Når ein skriv at ifølgje jødedomen er Jesus ikkje Kristus (messias), er det motsetningsfylt om faktaboksen fortel at nokon er fødd 50 år før Kristus. Vi blir samde om å bruke fvt. og evt. i autoteksten, men ikkje innføre felles politikk for artiklane. Ulike fagfolk får bruke eigen terminologi, slik at “før og etter Kristus” blir ståande i dei 4000 artiklane om kristendom.

Redaktørane lurer på om forkortinga fvt. er forståeleg. Nettansvarleg luftar saka på Facebook-sida vår. Det blir heidundrandes debatt. Så ringer Aftenposten. Dei vil lage sak. Som hovudredaktør / ansvarleg for å skaffe pengar til leksikondrift, kjem eg kjapt i interessekonflikt med meg sjølv. Vi har tre moglege språkalternativ med kvar sine følgjer:

1. Det fagleg beste er å bruke ein autotekst som ikkje kjem i konflikt med fag som skriv om denne tidsperioden.
2. Det politisk korrekte i dagens norske debattklima er nok å innføre “f.Kr” dersom vi skal ha tekst.
3. Det redaksjonelt feige og politisk strategiske er å takke nei til intervju og setje minuset tilbake i faktaboksen.

Eg vel det første. Saka kjem på nett. Det blir ståhei for alvor. I løpet av tre døgn kjem 500 kommentarar. Natt til laurdag blir eg skulda for å vere politisk korrekt, feig, anti-krist, muslimelskar, redd for muslimar, kulturmarxist  og ein del av Aps løynde plan for å innta alle maktposisjonar i samfunnet og bruke det til å stryke Jesus Kristus ut av soga.

Twitter kvitrar ivrig. Høgre og KrF-politikarar liker ikkje den nye autoteksten vår. Vil vi stryke Kristus frå heile leksikonet? I løpet av helga har saka blitt omtalt i dansk og svensk presse. Og KrF har skrivi pressemelding om at Store norske er “på villspor når de vil omskrive tidsregningen vår” og at vi må vedkjenne oss vår egen kulturhistorie og bør holde oss “for god for den type historieomskriving.”

Min indre lobbyist tenkjer: Huff, då. Men korrigerer raskt seg sjølv med den indre hovudredaktøren: Kva truverd har eit leksikon som skjeler til politisk støtte og motvilje i redaksjonelle val? Det er jo ikkje vi, men religionshistorikarar som har omskrivi tidrekninga. Jobben vår er å formidle valid fagkunnskap skriven av dei som har han. Skal vi omformulere forskinga for å gjere henne meir spiseleg i resten av samfunnet? I kva tilfelle skulle vi latt politikk gå framfor vitskap? Når folkemeininga er eintydig? Når emnet er politisk betent?

Kristus på kollisjonskurs

Det er ei stund sia religionshistorikarar begynte å bruke fvt. framfor f.Kr. Kva skjedde då? Ingenting! I fagmiljøet er det ikkje brennbart. Når redaksjonen ringer for å høyre om akademikarar innan andre historiske fag har hatt liknande diskusjonar, er svaret: – Eg kan ta det opp i lønsjen om nokon på instituttet har sterke meiningar her. Men kunne du gitt meg eit stikkord om kva som eigentleg er kontroversen?

Det siste året har SNL klart å flytte ein del religionshistorikarar på nett for så skrive, så dei kan bli lest, diskutert og lenka til av alle. Dermed dukkar ordet opp i eit leksikon som no har 80 000 daglege lesarar på nett. Så kommuniserer vi omgrepet i sosiale media. DÅ kjem debatten. Såklart. Eg pleier å seie til politikarane at det er farleg om vi ikkje byggjer bru mellom nettdebatt og drøftingar i lukka akademiske sirklar. No har vi oppdaga ein avstand. Då har SNL gjort det SNL skal gjere.

SNL trur ikkje det er mogleg å formidle ei objektiv sanning. Men vi skal formidle korleis vitskapen ser verda. Vitskap skil seg frå all anna drøfting ved hjelp den vitskaplege metoden. Den betyr nettopp at du ikkje har lov til å la haldningar påverke utval og tolking av kjelder. Vitskapens metode har inkje mål om at konklusjonen skal vere nøytral. Metoden er sjølve bolverket mot synsing. Det er den som gjer at vitskapen ikkje skal vere nøytral. Han skal vere fagleg valid (gyldig).

Når vitskap står mot tradisjon i land langt borte, er vi snare til å sjå kor farleg det er om vitskapen ikkje får definisjonsmakt. I vår eiga sogeskriving står motsetninga fram som søk, som konstruert, som flisespikkeri. Kvifor skal religionshistorikarar definere soga om Jesus / Kristus? Kvifor bør ikkje politikarar definere soga om politikk? Gilde definere soga om næringsmiddelindustri? Eller ihuga muslimar definere soga om Islam?

Dei siste dagars hendingar har gjort meg klar over éin ting: Om SNL skal endre ordbruk i leksikonet, kan det ikkje vere på grunnlag av temperaturen i den offentlege debatten. Det må vere fordi ordbruken endrar seg i eit fagfelt. Og: Neste gong det blir debatt, skal fleire av fagfolka det gjeld vere til stades i tråden på Facebook, i VG, på Twitter. Vi må lære dei å svare sjølv. Først med tida vil vi sjå kva som endrar seg: Den akademiske ordbruken – eller debatten.

Tidligere i uka forandret Store norske leksikon visningen av datoformatet i artiklenes faktabokser. Dette resulterte blant annet i at der det før sto et minustegn, som foran Ciceros fødselsår (-106), er 106 fvt. den nye anvisningen. Innførselen av fvt. (før vår tidsregning) og evt. (etter vår tidsregning) har ført til en aktiv og konstruktiv debatt på Facebook og Twitter, og til dette oppslaget i Aftenposten.

Diskusjonen om «fvt» ble bragt på banen av de fagfolkene som skriver om eldre historie og ikke-kristne religioner. Tradisjonelt har f.Kr og e.Kr blitt brukt i leksikonet, men de spurte om det var greit å skrive «før vår tidsregning», siden dette var vanlig i faglige sammenhenger. Vi sa «ja», og problemstillingen aktualiserte seg igjen på grunn av tekniske endringer.

Dette er grunnene:

Before common era er mye brukt på engelsk og er blant annet standarden på engelsk Wikipedia. Betegnelsen ble brukt synonymt med Before Christ (BC) også i den gamle Encyclopædia Britannica i 1797. En periode etter var BC det mest brukte, men nå ser pendelen ut til å svinge den andre veien igjen. Flere fagmiljøer som jobber med historie har lenge brukt before common era, og oppslagsverk som World Almanac har også begynt å gjøre det samme.

Hos oss har fagansvarlige pekt på at det er rart å henvise til Kristus når man skriver om ikke-kristne religiøse størrelser som Osiris og Buddah. Dessuten mente mange at  «vår tidsregning» er en bedre beskrivelse av hva tidsregningen vår faktisk er: Det som er standard i operativsystemet ditt, klokken din og kalenderen i også de ikke-kristne landene du kanskje ønsker å reise til.

Å gi fagfolk rom i teksten

Å bytte ut datoforkortelsen er delvis et resultat av en prosess i leksikonet der fagfolk får sette større preg på egne fagområder. I papirutgaven var det slik at boken der Genesis og Salomos høysang står, skulle hete Det gamle testamentet enten du skrev en artikkel om katolisismen eller jødedommen. Nå har vi en løsning der det står Det gamle testamentet i artikkelen om kristendommen, mens fagansvarlig for jødedommen får bruke den korrekte betegnelsen fra et jødisk perspektiv: Torahen. Dette synes vi er en god og faglig fundert løsning.

En liten avklaring:

En del av de vi har diskutert med i sosiale medier og i Aftenpostens kommentarfelt, ser ut til å misforstå hva vi faktisk har gjort. 

1. Vi har ikke fjernet e.Kr/f.Kr fra artiklenes brødtekst der det står idag.
2. Vi har ikke forbudt noen å skrive f.Kr/e.Kr der de synes det er faglig relevant å gjøre det, for eksempel i våre over 4000 artikler på kristendom.
3. Folk har skrevet «fvt.» i leksikonartiklene sine i snart to år. Ingen har reagert på det før nå.

Den redaksjonelle avgjørelsen er å innføre fvt og evt i faktabokser i biografier om personer som levde fram til 100 år evt. Vi har ikke lagt en føring eller tatt en generell avgjørelse på hvordan tidsbetegnelser skal se ut i brødteksten i alle våre 200 000 artikler.

Leksikon og politisk press

I siste dagers debatt har vi fått høre at vi er antikristne, kuppet av radikalere, presset av muslimene og at vi har gått fra vettet.

Men å drive et leksikon er ikke å ta hensyn til alles politiske holdninger, enten de er radikale eller konservative.

Å drive et leksikon er å hjelpe fagfolk til å formidle kunnskapen sin på en saklig måte. Å skrive er å velge, og alle valg er politiske. Vår politiske rettesnor er å legge oss så tett på fagmiljøene som mulig. Det betyr at verken SV-politikere eller Språkrådet får bestemme hva vi gjør med ordet «hottentott». Vi spør heller sosialantropologene, som må oppdatere og forvalte artiklene ordet er brukt i.

Språkrådet går inn for at «etter Kristus» skal være rettskrivningsnormen. Men det er ikke gitt at deres anbefalinger er den riktige for de som forsker på jødedommen eller det gamle Egypt. Det er også gode, språkfaglige grunner til at dette nødvendigvis ikke er så entydig.

Språkrådets anbefaling

Språkrådet skrev i 2008:  «i allmennspråket fungerer tidsangivelsen «før og etter Kristus» som en teologisk nøytral tidfesting av et tidspunkt for 2008 år siden». Dette er på sett og vis sant, men som lingvist mener jeg at Språkrådet her undervurder de språklige konnotasjonene som ligger i bruken av før/etter Kristus. Selv om språkbrukere ikke har Jesus i tankene når de sier 1000 år før Kristus, så impliserer bruken av begrepet en forpliktelse til Jesu eksistens og hans viktighet, samt en anerkjennelse av ham som Frelseren.

Dette er konnotasjoner som er tapt i de fleste andre av uttrykkene med religiøst opphav vi bruker i dag, for eksempel interjeksjoner som «Herregud!» eller betegnelser for måneder og ukedager som torsdag (oppkalt etter guden Tor). Det er også relevant, hvis man først skal sammenlikne «f.Kr». med «torsdag», som mange har gjort, at torsdag kun er oppkalt etter Tor (på samme måte som Trollfjorden er oppkalt etter et fiktivt troll), mens f.Kr. støtter seg til Jesus som en faktisk referanse.

Språkrådet har mange gode og solid funderte anbefalinger om de fleste delene av norsk språk. Men vi følger ikke disse på de områdene hvor vi mener det finnes faglige eller pedagogiske hensyn som taler imot. Blant annet bruker vi  finske stedsnavn som oppslagsord på de stedene i Finland hvor finsk er majoritetsspråk. Språkrådet anbefaler å bruke svenske navn over hele linja.

Men er alternativet noe bedre?

Selv om mange også er positive til bruken fvt./evt. har flere hevdet i de siste dagenes debatt at disse betegnelsene ikke er noe bedre enn det tradisjonelle f.Kr/e.Kr. Blant annet er enkelte misfornøyd med bruken av «vår», som de hevder er mer subjektivt enn en eksplisitt referanse til Jesus. Andre mener at betegnelsen er upresis fordi vår tidsregning er noe vi strengt tatt bruker nå, ikke en hendelse som fant sted for 2012 år siden.

Men alle tidsbetegnelser forutsetter at man forholder seg til et gitt kalendersystem. Å si «året 2012″ forplikter deg til en viss kalender som blir brukt av de-og-de folkegruppene, og dermed tilfører ordet «vår» ingen ekstra subjektivitet. Det er dessuten umulig å få en kort språklig konstruksjon som skal betegne noe så komplekst som en kalender helt presist.

Språk har en iboende vaghet og element av det lingvister kaller underspesifikasjon ved seg. Ord og uttrykk blir sjelden 100 % presise, og de blir aldri helt fri for verdier og kulturell implikasjoner. Men av de to alternativene som var på bordet mener vi at fvt. og evt. var det beste, når vi først måtte ta aktivt stilling til spørsmålet.

Debatten videre

Men forandringer, både i og utenfor språket, kan oppleves som dramatiske og overveldende. Vi har derfor stor forståelse for at det finnes mange ulike synspunkter, og vi ønsker videre debatt i kommentarfeltet her velkommen.

Vi har fått utrolig mange tilbakemeldinger de siste dagene, så vi beklager at vi svarer litt sent. Men vi leser alt, tar både kritikk og ros til etterretning, og svarer på det vi klarer i dette kommentarfeltet over helgen!

Med hilsen fra Georg, på vegne av redaksjonen

EDIT (31.10): Anne Marit Godal har nå fulgt opp diskusjonen i et nytt blogginnlegg

Da den nye redaksjonen begynte i fjor var en av de viktigste avgjørelsene som ble tatt at leksikonet skulle være et levende sted. Folk skal kunne komme med spørsmål og kommentarer til artiklene. Og de skal få svar. Folk skal kunne komme med endringsforslag til artiklene. Og de skal bli vurdert. Vårt mål er å være til stede og følge opp raskt.

Det gjelder ikke minst når vi finner håpløst utdaterte artikler, eller oppdager at vi mangler viktige oppslagsord. Da vil vi også handle raskt. Vi finner kvalifiserte forskere eller eksperter som kan skrive for oss.

– Har dere satt en frist for når teksten skal leveres, spør forskeren.
<Her vil vi helst svare at vi trenger den i morgen, men vi svarer:>
– Helst i løpet av denne uka, men det går greit ut i neste uke også.
– Ja, det går ikke så greit, svarer noen forskere da, men om 3-4 måneder kan jeg nok klare å levere en tekst.

I internettets tidsregning vil det si at de kan levere teksten ved neste istid. Å svare en sint leser at teksten hun synes er kritisk dårlig vil oppdateres om et halvt år, er langt utenfor det mange vil godta på nett.

Hadde vi derimot vært redaksjonen for et tidsskrift eller jobbet med en antologi i et forlag, ville svaret sannsynligvis vært som forventet.

Det er ingen nyhet at tida går fortere på nett enn i trykte medier. Men fagfolkene vi ønsker at skal skrive tekstene i leksikonet vil ofte være de samme som skriver bøker og tidsskriftsartikler. En av våre oppgaver er å få disse til å delta på nett og lære seg nettkulturen. Folk venter ikke på neste bok, de forventer at fagfolkene skal kunne delta i kontinuerlig debatt og kunnskapsproduksjon.

Men når en flink forsker svarer på min masing med at «jeg hører til dem som mener at når man først skal skrive en innførsel til et oppslagsverk som skal brukes av skoleelever, studenter og andre i en tid fremover, så bør det gjøres grundig», blir jeg svar skyldig. For hun har rett. Det er ikke bare fagfolk som skal lære internett, internett kan også lære litt av fagfolk. Internett har gjort det lett å skrive fort. Med «klipp-og-lim» og Google er det ingen sak å produsere tegn. Men så er det etterrettelighet, fakta og analyse. Det kan ikke teknikken gjøre for deg.

Det finnes de som er blitt talspersoner for «The Slow Web», for internettjenester som ikke stresser oss og gir oss følelsen av at vi alltid henger etter. Kanskje kan det også gi mening når vi diskuterer kunnskapsproduksjon på nett? Vi ønsker oss ikke et treigt leksikon. Men et leksikon kan ikke følge publiseringskulturer utarbeidet i nettaviser. Vi må flytte papirleksikonet vårt inn på internett og bli en del av kulturen her. Men vi kommer også med noen særtrekk, og må finne vår plass. Kanskje kan vi være med å bygge en litt roligere kultur, som passer for produksjon av mer dyptgående og varig innhold på nett?

De som har fulgt leksikonet etter at vi begynte arbeidet for drøyt et år siden vet at det er mye som må gjøres med innholdet. Mange har etterlyst endringer og oppdateringer. Noen venter fremdeles på svar og oppfølging. Vi svarer på hundrevis av eposter i uka og når ikke over halvparten av det vi vil gjøre hver dag. For redaksjonen er mottoet «bånn gass». Vi vil få til veldig mye, veldig fort. Men hvis det går utover kvaliteten er det ingen vits. Vi kan ikke vurdere artikkelforslag hvis vi ikke har noen med kompetanse til å gjøre det. Og vi kan ikke oppdatere et fagområde med nye artikler hvis vi ikke er sikre på at de som vil skrive kan feltet godt nok.

«Å gjøre innholdet vårt fremtidsvennlig, er å sette innholdet først», skriver kollega Ida Jackson. Det betyr at våre tekster ikke bare skal genere trafikk til leksikonet i dag eller følge nyhetsbildet. Artiklene skal gi solid informasjon i et langt tidsperspektiv. Vi skal få forskere og eksperter til å delta mer på nett. Men vi skal også produsere solid kunnskap på nett. Da tror jeg at en leksikonredaksjon noen ganger må vende det døve øret til hastighetskravene på nett. Og gi folk tid til å tenke.

Tiden med tekniske problemer etter omlegging til nye nettsider har vært frustrerende for redaksjonen. Men det er også positive sider ved at vi enkelte dager har måtte la leksikonet være i fred mens utviklerne jobber. Vi har, siden lanseringen i mars, fått reflektert mye rundt leksikonet og hva det krever av oss, våre fagansvarlige og forfattere.

Vi har jobbet oss gjennom en ny forfatterveiledning, hvor vi tar opp spørsmål vi har fått fra fagansvarlige og brukere om hvordan man skriver for leksikonet. Selv har jeg tenkt på hva sjangeren krever av skribenters skrivestil og perspektiv, og prøvd å definere noen punkter som oppsummerer hva det vil si å skrive «leksikalsk».

Innholdet i listen er inspirert av den forrige SNL-redaksjonens håndbok, av tips fra og diskusjoner med flere flinke folk, av Wikipedias meta-artikler, samt lesningen og redigeringen av en hel haug gode, samt en del mindre gode, leksikontekster. Jeg tar gjerne en diskusjon om hvorvidt jeg har fanget de riktige trekkene ved leksikonartikler eller ikke. Idas omarbeidede versjon av min punktliste kan forøvrig leses i forfatterveiledningen om sjanger på snl.no.

En leksikontekst er:

1. Beskrivende, ikke fortellende
2. Eksplisitt, ikke subtil
3. Distansert, ikke personlig
4. Balansert, ikke påståelig
5. Analytisk, ikke refererende

1) En leksikontekst skal være beskrivende. Det betyr at den legger fram fakta om et fenomen, en person eller forklarer et begrep på en saklig måte, uten overdreven bruk av litterære grep. I en biografiartikkel skal en persons fødselsdato, hennes virke, posisjon i samtiden og ettertid slås fast tidlig i artikkelen og uten fanfare. Beskriver du et naturfenomen skal du slå fast hva fenomenet er, hvor det oppstår og eventuelt hva det skyldes, uten å trekke inn sekundære fakta og egne observasjoner.

2) En leksikontekst skal være eksplisitt. Dette innebærer at du som skribent bruker tydelige og informative formuleringer. En leksikontekst skal ikke gjemme informasjon mellom linjene eller tvinge leseren til å gjette hva som er ment med bruken av et ord eller uttrykk. Dette innebærer også at alle faglige uttrykk skal forklares, enten i selve teksten eller som egne oppslagsord.

Kravet om å være eksplisitt og tydelig er i min erfaring noe av det vanskeligste med å skrive for leksikonet. Mange av vendingene en skribent er vant til å bruke, gjerne fordi de er etablerte faguttrykk, får sin spesifikk mening i en konkret faglig sammenheng. Når sammenhengen er borte, og man skriver for et generelt oppslagsverk, fordrer det at man kan bruke én eller to setninger på spesifisere det du som fagperson tar for gitt ellers.

3) En artikkelforfatter på snl.no skal være distansert fra det hun skriver om, og i kun liten grad være synlig tilstede i teksten. Dette betyr blant annet at 1. persons personlig pronomen gjerne unngås. En artikkelforfatter må også holde avstand til fenomenet som omtales, og ikke bruke språklige former som framstår som for fortrolige. Man skal ikke omtale personer ved fornavn, eller gå “inn i hodene” til folk og vurdere deres intensjoner, motivasjoner, tanker og følelser, uten at du kan vise til kilder som dagbøker, intervjuer og liknende.

Når man skriver for leksikon er det også viktig å være forsiktig med adjektiv som signaliserer personlig involvering, som ‘fantastisk’, ‘nydelig’, ‘grufull’, og unngå superlativer som ‘Norges vakreste’ hvis en slik vurdering ikke er en anerkjent, allmenn eller fagspesifikk oppfatning.

4) Dette har sammenheng med kravet om at leksikontekster skal være balanserte. Balanse vil si at artikkelen skal presentere relevante fakta om artikkelens tema og faglig påstander som er forankret i gyldige argumenter og godt kildebelagt. Wikipedia har et uttalt ønske om at artikler skal skrives utifra et nøytralt perspektiv, men vi mener at dette er for sterkt, fordi utvalg av informasjon i en artikkel nødvendigvis vil reflektere en skribents verdier og en faglig kontekst. Likevel er det viktig at enhver leksikontekst forsøker å gi et mest mulig representativt og lite ladet bilde av det som omtales.

Du skal skrive at noe er tilfellet bare om det er dokumentert eller dokumenterbart. Dersom det ikke finnes god dokumentasjon eller fenomenet du omtaler kun får sin mening innenfor en bestemt kontekst (for eksempel i en religion) må dette markeres tydelig. Dette gjør du ved såkalt attribusjon – det vil si å tydelig tillegge påstander til en enkeltperson, gruppe eller et miljø.

5) Men artikler skal ikke bare være oppsummerende og fungere som avtrykk av virkeligheten. Virkeligheten er altfor stor til å få plass i et leksikon, og derfor er det aller viktigste sjangerkravet til en leksikontekst at den er analytisk.

Folk kommer ikke til et leksikon for å få vite alt om en person eller fenomen. Lesere vil vite hvorfor noe eller noen er viktig eller kjent, og det er leksikonforfatterens jobb å sørge for at dette kommer tydelig fram av teksten. Det å skrive en god, leksikalsk tekst krever dermed en evne til analyse, og forfatteren må hele tiden vurdere hva slags informasjon som er mest relevant. Hun må klare å formidle komplekse problemstillinger, beskrive lange liv og betydningsfulle hendelser på en konsis og klar måte.

Hvis noen spør deg om hva innholdet i John Lockes filosofi var, vil det mest presise svaret på spørsmålet du kan gi være å lese opp alle Lockes etterlatte tekster ordrett og uoversatt. Men i leksika, som i verden forøvrig, må hensynet til presisjon avveies opp mot tid og intellektuell kapasitet. En analytisk forfatter klarer å få med den viktigste informasjonen og strukturere den på en god og konsis måte, uten at det går utover hensynet til lesbarhet og forståelse.

Et leksikon er ikke en bok. Et leksikon er ikke en nettside. Et leksikon er innhold. Det viktige er ikke pent papir og gullrygg. Det viktige er ikke deleknapper til Facebook og Twitter. Det viktige er artiklene, lenkene mellom artiklene og metadataen til artiklene. Det er tekstene.

Intravenøs tekst

Fremtiden er ikke «nettsider». Fremtiden er innhold som kan leses på hver eneste plattform eller format som måtte komme. Og utviklingen av nye plattformer går fortere og fortere. Liv Gulbransen i Leser søker bok sa til meg at formatet ikke spiller noen rolle for teksten. For hennes del kunne vi godt satt litteratur intravenøst. Dette er et litteratursyn som blir vanligere og vanligere for folk som jobber med web. Og det er en måte å tenke på jeg tror er essensiell for oss i Store norske leksikon.

Innhold som vann

Jeg tror at innholdet vårt må være som vann. Det er det samme enten det helles i et kjøkkenglass, et badekar eller et svømmebasseng. Og vann blir ikke forvandlet til badekar av å tappes i badekaret. Vi pleide å ha leksikonet i en bok. Det betyr ikke at leksikonet var en bok. Men boka var ikke et veldig fleksibelt format. Det har preget innholdet vi jobber med. Derfor jobber vi med å forbedre vannkvaliteten vår. For når det kommer nye typer badekar og vannflasker, må innholdet vårt fungere like bra der også.

Tusen skjermer, ett leksikon

Hva betyr dette i praksis? Det viktigste vi har gjort for at leksikonet skal bli mer fremtidsvennlig, er å sørge for at det er responsivt. Vi har ikke et eget mobilleksikon. Vi har ikke et eget ipadleksikon. Vi har ikke et eget leksikon for store eller små skjermer. Vi har et leksikon som tilpasser seg skjermen du bruker automagisk. Og du får ikke en begrenset utgave av leksikonet. Du skal kunne både lese og skrive uansett hvilken plattform du sitter på. Selv om du ikke har smarttelefon, kan du prøve det ut ved å gå til nettsidene våre og endre størrelse på nettleseren din.

Veien videre

Å gjøre innholdet vårt fremtidsvennlig, er å sette innholdet først. Vi må jobbe for å lage et leksikon med tekst som er så bra at endringer i format ikke spiller noen rolle. Det betyr at vi ikke kan satse på fancy animasjon eller å lage en app. Vi må jobbe med teksten, og der er en enorm jobb som aldri tar slutt. Den gode nyheten er at alle som leser dette har muligheten til å være med å gjøre det enda bedre. For fokuset vårt er ikke at Store norske skal «overleve». Det er at Store norske skal være klar for 100 år til.

Dette innlegget er basert på et foredrag jeg holdt sammen med Ida Aalen. Det er inspirert av disse to artiklene hos A list apart.

Hvor mye menneskeblod skal en mygg suge før den får plass i Store norske leksikon?

Innen dyreriket er det beskrevet ca. 1,35 millioner arter. 96 prosent av dem er virvelløse dyr. Hvordan velger leksikonet i mylderet?

Noen ganger er valget enkelt. Da entomolog Preben Ottesen begynte å skrive artikler om insekter i Store norske i 1986 var oppdraget å beskrive alle arter med norske navn, det vil si alle som sto oppført i et spesialnummer av tidsskriftet Fauna. Hadde arten et norsk navn var det sikkert viktig, og det var sikkert riktig. I senere år har den flittige Artsdatabanken gitt navn til så mange virvelløse dyr, at det ikke lenger duger som kriterium. 

Leksikonets redaksjon for virvelløse dyr har derfor satt seg fore å definere noen kriterier for hva som skal til for at et virvelløst dyr får sin egen leksikonartikkel:  

Nærhetskriteriet
Da professor Lauritz S. Sømme ble med på leksikonlaget og startet på sitt oppdateringsmaraton i 2011, begynte han med de krypene vi bryr oss mest om:  dyr som irriterer oss, som brennmaneter, de vi spiser, som kongekrabber  og de som spiser på oss, som bendelormer. Dette utgjør vårt første kriterium: Store norske leksikon skal ha artikler om virvelløse dyr som er godt kjent i den norske befolkningen og arter som er mye utbredt i Norge.

Guinneskriteriet
Citius, altius, fortius. Som i Guinnes rekordbok må spektakulære arter få sin plass i leksikonet.  Giganten Goliatbillen (10 cm), Morphosommerfugler med sitt vingespenn (20 cm) og de mikroskopiske bjørnedyrene  som har en imponerende varme og kuldetoleranse (tåler tørke og nedfrysning i flytende luft).  For ikke å glemme andenebb, muligens den eldste dyreslekt som enda lever.

Helsekriteriet
Virvelløse dyr kan ha store helsemessige konsekvenser for andre arter, som flåtten som kan overføre farlige sykdommer, som borreliose, til mennesker. Hundens treleddede bendelorm,  den fryktede lakseparasitten Gyrodactylus salaris og reinsdyrets nesebremser er andre eksempler.

Økonomikriteriet
De virvelløse kan ha stor økonomisk betydning som nytte eller skadedyr. Biene, sneglene, nematodene, kakkerlakkene og iktene. Hvor mye kvalm skal så en snegle lage før den er verdig en artikkel som følge av dette kriteriet? Det får bli en vurderingssak, men brunskogsneglen ble i hvert fall beskrevet da den gjorde livet sleipt for de med grønne fingre.

Nøkkelarter
Nøkkelarter er arter som står sentralt i økosystemene og er viktige for mange andre arter. Rauåte er et krepsdyr som forekommer i enorme mengder i havet og gir næringsgrunnlag for mange av våre viktigste fisk og for bardehvaler. Krill, også det et krepsdyr, er en nøkkelart i Sørishavet og gir grunnlag for hval, fisk og pingviner.

Sårbarhetskriteriet
Utrydningstruede og sårbare arter som står på Artsdatabankens rødlister og svartlister er det viktig å omtale. Elvemuslingen som danner perler. Mnemosynesommerfuglen som kan påtreffes i Norddal, Sunndal og Stranda (Møre og Romsdal), og Luster (Sogn og Fjordane). Slåttehumla som nylig ble observert for første gang på flere år. Det er imidlertid mange rødlistede arter, blant annet 444 biller og 340 sommerfugler, så SNL kan ikke skrive om alle. Her er det neste kriteriet til god hjelp.

Systematikk
Biologene setter arter i bås. De virvelløse dyrene kategoriseres i 35 rekker, som igjen deles i ordener, klasser og familier. De systematiske betegnelsene er gode utgangspunkt for artikler fordi de gir oversikt over feltet og gir mulighet til å samle mange arter i en artikkel. Av 4000 arter mosdyr er 340 observert i Norge. Men det holder lenge med én artikkel.

Artikler om familier er også de mest leste artiklene i kategorien virvelløse dyr, som marihøner, sommerfugler, edderkopper og bendelormer.

Aktualitetskriteriet
Til slutt; leksikonets aktualitetskriterium. Når det gjelder utvelgelse av arter er det ikke styrt av medienes interesse, men av forskernes interesse.

Med dette avrundes blogginnlegget med en oppfordring til alle som forsker på virvelløse dyr. Hva står på forskningsagendaen om dagen?

Innlegget er også publisert på Forskning.no