SNL skal bidra til eit kunnskapsbasert ordskifte og syne korleis valid kunnskap ikkje er det same som nøytralitet. (Finansmarknadsmeldinga 2012)

Slik pleier Store norske leksikon å snakke om kva rolle vi skal fylle i samfunnet. Det lyder ufarleg som ei festtale, men dei siste dagane har vi fått prøve oss i praksis.

Datoformat blir storpolitikk

Tysdag førre veke var eg i Stortinget for å be om pengar til leksikon. Samstundes, på kontoret: På lista over tekniske forbetringar er vi komne til det autogenererte datoformatet. I faktaboksar om folk fødd før Jesus står det eit minusteikn. No kan vi erstatte minuset med tekst.

Det siste året har leksikonet publisert heile 10 000 nye læreboksider. Fag er oppdatert i massivt omfang, deriblant jødedomen og det gamle Egypt. Religionshistorikarar har meld at dei vil bruke vanleg terminologi i faget, som er “før vår tidsrekning”, ikkje «før Kristus». Redaktørane meiner same omgrep bør stå i faktaboksen. Når ein skriv at ifølgje jødedomen er Jesus ikkje Kristus (messias), er det motsetningsfylt om faktaboksen fortel at nokon er fødd 50 år før Kristus. Vi blir samde om å bruke fvt. og evt. i autoteksten, men ikkje innføre felles politikk for artiklane. Ulike fagfolk får bruke eigen terminologi, slik at “før og etter Kristus” blir ståande i dei 4000 artiklane om kristendom.

Redaktørane lurer på om forkortinga fvt. er forståeleg. Nettansvarleg luftar saka på Facebook-sida vår. Det blir heidundrandes debatt. Så ringer Aftenposten. Dei vil lage sak. Som hovudredaktør / ansvarleg for å skaffe pengar til leksikondrift, kjem eg kjapt i interessekonflikt med meg sjølv. Vi har tre moglege språkalternativ med kvar sine følgjer:

1. Det fagleg beste er å bruke ein autotekst som ikkje kjem i konflikt med fag som skriv om denne tidsperioden.
2. Det politisk korrekte i dagens norske debattklima er nok å innføre “f.Kr” dersom vi skal ha tekst.
3. Det redaksjonelt feige og politisk strategiske er å takke nei til intervju og setje minuset tilbake i faktaboksen.

Eg vel det første. Saka kjem på nett. Det blir ståhei for alvor. I løpet av tre døgn kjem 500 kommentarar. Natt til laurdag blir eg skulda for å vere politisk korrekt, feig, anti-krist, muslimelskar, redd for muslimar, kulturmarxist  og ein del av Aps løynde plan for å innta alle maktposisjonar i samfunnet og bruke det til å stryke Jesus Kristus ut av soga.

Twitter kvitrar ivrig. Høgre og KrF-politikarar liker ikkje den nye autoteksten vår. Vil vi stryke Kristus frå heile leksikonet? I løpet av helga har saka blitt omtalt i dansk og svensk presse. Og KrF har skrivi pressemelding om at Store norske er “på villspor når de vil omskrive tidsregningen vår” og at vi må vedkjenne oss vår egen kulturhistorie og bør holde oss “for god for den type historieomskriving.”

Min indre lobbyist tenkjer: Huff, då. Men korrigerer raskt seg sjølv med den indre hovudredaktøren: Kva truverd har eit leksikon som skjeler til politisk støtte og motvilje i redaksjonelle val? Det er jo ikkje vi, men religionshistorikarar som har omskrivi tidrekninga. Jobben vår er å formidle valid fagkunnskap skriven av dei som har han. Skal vi omformulere forskinga for å gjere henne meir spiseleg i resten av samfunnet? I kva tilfelle skulle vi latt politikk gå framfor vitskap? Når folkemeininga er eintydig? Når emnet er politisk betent?

Kristus på kollisjonskurs

Det er ei stund sia religionshistorikarar begynte å bruke fvt. framfor f.Kr. Kva skjedde då? Ingenting! I fagmiljøet er det ikkje brennbart. Når redaksjonen ringer for å høyre om akademikarar innan andre historiske fag har hatt liknande diskusjonar, er svaret: – Eg kan ta det opp i lønsjen om nokon på instituttet har sterke meiningar her. Men kunne du gitt meg eit stikkord om kva som eigentleg er kontroversen?

Det siste året har SNL klart å flytte ein del religionshistorikarar på nett for så skrive, så dei kan bli lest, diskutert og lenka til av alle. Dermed dukkar ordet opp i eit leksikon som no har 80 000 daglege lesarar på nett. Så kommuniserer vi omgrepet i sosiale media. DÅ kjem debatten. Såklart. Eg pleier å seie til politikarane at det er farleg om vi ikkje byggjer bru mellom nettdebatt og drøftingar i lukka akademiske sirklar. No har vi oppdaga ein avstand. Då har SNL gjort det SNL skal gjere.

SNL trur ikkje det er mogleg å formidle ei objektiv sanning. Men vi skal formidle korleis vitskapen ser verda. Vitskap skil seg frå all anna drøfting ved hjelp den vitskaplege metoden. Den betyr nettopp at du ikkje har lov til å la haldningar påverke utval og tolking av kjelder. Vitskapens metode har inkje mål om at konklusjonen skal vere nøytral. Metoden er sjølve bolverket mot synsing. Det er den som gjer at vitskapen ikkje skal vere nøytral. Han skal vere fagleg valid (gyldig).

Når vitskap står mot tradisjon i land langt borte, er vi snare til å sjå kor farleg det er om vitskapen ikkje får definisjonsmakt. I vår eiga sogeskriving står motsetninga fram som søk, som konstruert, som flisespikkeri. Kvifor skal religionshistorikarar definere soga om Jesus / Kristus? Kvifor bør ikkje politikarar definere soga om politikk? Gilde definere soga om næringsmiddelindustri? Eller ihuga muslimar definere soga om Islam?

Dei siste dagars hendingar har gjort meg klar over éin ting: Om SNL skal endre ordbruk i leksikonet, kan det ikkje vere på grunnlag av temperaturen i den offentlege debatten. Det må vere fordi ordbruken endrar seg i eit fagfelt. Og: Neste gong det blir debatt, skal fleire av fagfolka det gjeld vere til stades i tråden på Facebook, i VG, på Twitter. Vi må lære dei å svare sjølv. Først med tida vil vi sjå kva som endrar seg: Den akademiske ordbruken – eller debatten.

Tidligere i uka forandret Store norske leksikon visningen av datoformatet i artiklenes faktabokser. Dette resulterte blant annet i at der det før sto et minustegn, som foran Ciceros fødselsår (-106), er 106 fvt. den nye anvisningen. Innførselen av fvt. (før vår tidsregning) og evt. (etter vår tidsregning) har ført til en aktiv og konstruktiv debatt på Facebook og Twitter, og til dette oppslaget i Aftenposten.

Diskusjonen om «fvt» ble bragt på banen av de fagfolkene som skriver om eldre historie og ikke-kristne religioner. Tradisjonelt har f.Kr og e.Kr blitt brukt i leksikonet, men de spurte om det var greit å skrive «før vår tidsregning», siden dette var vanlig i faglige sammenhenger. Vi sa «ja», og problemstillingen aktualiserte seg igjen på grunn av tekniske endringer.

Dette er grunnene:

Before common era er mye brukt på engelsk og er blant annet standarden på engelsk Wikipedia. Betegnelsen ble brukt synonymt med Before Christ (BC) også i den gamle Encyclopædia Britannica i 1797. En periode etter var BC det mest brukte, men nå ser pendelen ut til å svinge den andre veien igjen. Flere fagmiljøer som jobber med historie har lenge brukt before common era, og oppslagsverk som World Almanac har også begynt å gjøre det samme.

Hos oss har fagansvarlige pekt på at det er rart å henvise til Kristus når man skriver om ikke-kristne religiøse størrelser som Osiris og Buddah. Dessuten mente mange at  «vår tidsregning» er en bedre beskrivelse av hva tidsregningen vår faktisk er: Det som er standard i operativsystemet ditt, klokken din og kalenderen i også de ikke-kristne landene du kanskje ønsker å reise til.

Å gi fagfolk rom i teksten

Å bytte ut datoforkortelsen er delvis et resultat av en prosess i leksikonet der fagfolk får sette større preg på egne fagområder. I papirutgaven var det slik at boken der Genesis og Salomos høysang står, skulle hete Det gamle testamentet enten du skrev en artikkel om katolisismen eller jødedommen. Nå har vi en løsning der det står Det gamle testamentet i artikkelen om kristendommen, mens fagansvarlig for jødedommen får bruke den korrekte betegnelsen fra et jødisk perspektiv: Torahen. Dette synes vi er en god og faglig fundert løsning.

En liten avklaring:

En del av de vi har diskutert med i sosiale medier og i Aftenpostens kommentarfelt, ser ut til å misforstå hva vi faktisk har gjort. 

1. Vi har ikke fjernet e.Kr/f.Kr fra artiklenes brødtekst der det står idag.
2. Vi har ikke forbudt noen å skrive f.Kr/e.Kr der de synes det er faglig relevant å gjøre det, for eksempel i våre over 4000 artikler på kristendom.
3. Folk har skrevet «fvt.» i leksikonartiklene sine i snart to år. Ingen har reagert på det før nå.

Den redaksjonelle avgjørelsen er å innføre fvt og evt i faktabokser i biografier om personer som levde fram til 100 år evt. Vi har ikke lagt en føring eller tatt en generell avgjørelse på hvordan tidsbetegnelser skal se ut i brødteksten i alle våre 200 000 artikler.

Leksikon og politisk press

I siste dagers debatt har vi fått høre at vi er antikristne, kuppet av radikalere, presset av muslimene og at vi har gått fra vettet.

Men å drive et leksikon er ikke å ta hensyn til alles politiske holdninger, enten de er radikale eller konservative.

Å drive et leksikon er å hjelpe fagfolk til å formidle kunnskapen sin på en saklig måte. Å skrive er å velge, og alle valg er politiske. Vår politiske rettesnor er å legge oss så tett på fagmiljøene som mulig. Det betyr at verken SV-politikere eller Språkrådet får bestemme hva vi gjør med ordet «hottentott». Vi spør heller sosialantropologene, som må oppdatere og forvalte artiklene ordet er brukt i.

Språkrådet går inn for at «etter Kristus» skal være rettskrivningsnormen. Men det er ikke gitt at deres anbefalinger er den riktige for de som forsker på jødedommen eller det gamle Egypt. Det er også gode, språkfaglige grunner til at dette nødvendigvis ikke er så entydig.

Språkrådets anbefaling

Språkrådet skrev i 2008:  «i allmennspråket fungerer tidsangivelsen «før og etter Kristus» som en teologisk nøytral tidfesting av et tidspunkt for 2008 år siden». Dette er på sett og vis sant, men som lingvist mener jeg at Språkrådet her undervurder de språklige konnotasjonene som ligger i bruken av før/etter Kristus. Selv om språkbrukere ikke har Jesus i tankene når de sier 1000 år før Kristus, så impliserer bruken av begrepet en forpliktelse til Jesu eksistens og hans viktighet, samt en anerkjennelse av ham som Frelseren.

Dette er konnotasjoner som er tapt i de fleste andre av uttrykkene med religiøst opphav vi bruker i dag, for eksempel interjeksjoner som «Herregud!» eller betegnelser for måneder og ukedager som torsdag (oppkalt etter guden Tor). Det er også relevant, hvis man først skal sammenlikne «f.Kr». med «torsdag», som mange har gjort, at torsdag kun er oppkalt etter Tor (på samme måte som Trollfjorden er oppkalt etter et fiktivt troll), mens f.Kr. støtter seg til Jesus som en faktisk referanse.

Språkrådet har mange gode og solid funderte anbefalinger om de fleste delene av norsk språk. Men vi følger ikke disse på de områdene hvor vi mener det finnes faglige eller pedagogiske hensyn som taler imot. Blant annet bruker vi  finske stedsnavn som oppslagsord på de stedene i Finland hvor finsk er majoritetsspråk. Språkrådet anbefaler å bruke svenske navn over hele linja.

Men er alternativet noe bedre?

Selv om mange også er positive til bruken fvt./evt. har flere hevdet i de siste dagenes debatt at disse betegnelsene ikke er noe bedre enn det tradisjonelle f.Kr/e.Kr. Blant annet er enkelte misfornøyd med bruken av «vår», som de hevder er mer subjektivt enn en eksplisitt referanse til Jesus. Andre mener at betegnelsen er upresis fordi vår tidsregning er noe vi strengt tatt bruker nå, ikke en hendelse som fant sted for 2012 år siden.

Men alle tidsbetegnelser forutsetter at man forholder seg til et gitt kalendersystem. Å si «året 2012″ forplikter deg til en viss kalender som blir brukt av de-og-de folkegruppene, og dermed tilfører ordet «vår» ingen ekstra subjektivitet. Det er dessuten umulig å få en kort språklig konstruksjon som skal betegne noe så komplekst som en kalender helt presist.

Språk har en iboende vaghet og element av det lingvister kaller underspesifikasjon ved seg. Ord og uttrykk blir sjelden 100 % presise, og de blir aldri helt fri for verdier og kulturell implikasjoner. Men av de to alternativene som var på bordet mener vi at fvt. og evt. var det beste, når vi først måtte ta aktivt stilling til spørsmålet.

Debatten videre

Men forandringer, både i og utenfor språket, kan oppleves som dramatiske og overveldende. Vi har derfor stor forståelse for at det finnes mange ulike synspunkter, og vi ønsker videre debatt i kommentarfeltet her velkommen.

Vi har fått utrolig mange tilbakemeldinger de siste dagene, så vi beklager at vi svarer litt sent. Men vi leser alt, tar både kritikk og ros til etterretning, og svarer på det vi klarer i dette kommentarfeltet over helgen!

Med hilsen fra Georg, på vegne av redaksjonen

EDIT (31.10): Anne Marit Godal har nå fulgt opp diskusjonen i et nytt blogginnlegg

Da den nye redaksjonen begynte i fjor var en av de viktigste avgjørelsene som ble tatt at leksikonet skulle være et levende sted. Folk skal kunne komme med spørsmål og kommentarer til artiklene. Og de skal få svar. Folk skal kunne komme med endringsforslag til artiklene. Og de skal bli vurdert. Vårt mål er å være til stede og følge opp raskt.

Det gjelder ikke minst når vi finner håpløst utdaterte artikler, eller oppdager at vi mangler viktige oppslagsord. Da vil vi også handle raskt. Vi finner kvalifiserte forskere eller eksperter som kan skrive for oss.

– Har dere satt en frist for når teksten skal leveres, spør forskeren.
<Her vil vi helst svare at vi trenger den i morgen, men vi svarer:>
– Helst i løpet av denne uka, men det går greit ut i neste uke også.
– Ja, det går ikke så greit, svarer noen forskere da, men om 3-4 måneder kan jeg nok klare å levere en tekst.

I internettets tidsregning vil det si at de kan levere teksten ved neste istid. Å svare en sint leser at teksten hun synes er kritisk dårlig vil oppdateres om et halvt år, er langt utenfor det mange vil godta på nett.

Hadde vi derimot vært redaksjonen for et tidsskrift eller jobbet med en antologi i et forlag, ville svaret sannsynligvis vært som forventet.

Det er ingen nyhet at tida går fortere på nett enn i trykte medier. Men fagfolkene vi ønsker at skal skrive tekstene i leksikonet vil ofte være de samme som skriver bøker og tidsskriftsartikler. En av våre oppgaver er å få disse til å delta på nett og lære seg nettkulturen. Folk venter ikke på neste bok, de forventer at fagfolkene skal kunne delta i kontinuerlig debatt og kunnskapsproduksjon.

Men når en flink forsker svarer på min masing med at «jeg hører til dem som mener at når man først skal skrive en innførsel til et oppslagsverk som skal brukes av skoleelever, studenter og andre i en tid fremover, så bør det gjøres grundig», blir jeg svar skyldig. For hun har rett. Det er ikke bare fagfolk som skal lære internett, internett kan også lære litt av fagfolk. Internett har gjort det lett å skrive fort. Med «klipp-og-lim» og Google er det ingen sak å produsere tegn. Men så er det etterrettelighet, fakta og analyse. Det kan ikke teknikken gjøre for deg.

Det finnes de som er blitt talspersoner for «The Slow Web», for internettjenester som ikke stresser oss og gir oss følelsen av at vi alltid henger etter. Kanskje kan det også gi mening når vi diskuterer kunnskapsproduksjon på nett? Vi ønsker oss ikke et treigt leksikon. Men et leksikon kan ikke følge publiseringskulturer utarbeidet i nettaviser. Vi må flytte papirleksikonet vårt inn på internett og bli en del av kulturen her. Men vi kommer også med noen særtrekk, og må finne vår plass. Kanskje kan vi være med å bygge en litt roligere kultur, som passer for produksjon av mer dyptgående og varig innhold på nett?

De som har fulgt leksikonet etter at vi begynte arbeidet for drøyt et år siden vet at det er mye som må gjøres med innholdet. Mange har etterlyst endringer og oppdateringer. Noen venter fremdeles på svar og oppfølging. Vi svarer på hundrevis av eposter i uka og når ikke over halvparten av det vi vil gjøre hver dag. For redaksjonen er mottoet «bånn gass». Vi vil få til veldig mye, veldig fort. Men hvis det går utover kvaliteten er det ingen vits. Vi kan ikke vurdere artikkelforslag hvis vi ikke har noen med kompetanse til å gjøre det. Og vi kan ikke oppdatere et fagområde med nye artikler hvis vi ikke er sikre på at de som vil skrive kan feltet godt nok.

«Å gjøre innholdet vårt fremtidsvennlig, er å sette innholdet først», skriver kollega Ida Jackson. Det betyr at våre tekster ikke bare skal genere trafikk til leksikonet i dag eller følge nyhetsbildet. Artiklene skal gi solid informasjon i et langt tidsperspektiv. Vi skal få forskere og eksperter til å delta mer på nett. Men vi skal også produsere solid kunnskap på nett. Da tror jeg at en leksikonredaksjon noen ganger må vende det døve øret til hastighetskravene på nett. Og gi folk tid til å tenke.

Tiden med tekniske problemer etter omlegging til nye nettsider har vært frustrerende for redaksjonen. Men det er også positive sider ved at vi enkelte dager har måtte la leksikonet være i fred mens utviklerne jobber. Vi har, siden lanseringen i mars, fått reflektert mye rundt leksikonet og hva det krever av oss, våre fagansvarlige og forfattere.

Vi har jobbet oss gjennom en ny forfatterveiledning, hvor vi tar opp spørsmål vi har fått fra fagansvarlige og brukere om hvordan man skriver for leksikonet. Selv har jeg tenkt på hva sjangeren krever av skribenters skrivestil og perspektiv, og prøvd å definere noen punkter som oppsummerer hva det vil si å skrive «leksikalsk».

Innholdet i listen er inspirert av den forrige SNL-redaksjonens håndbok, av tips fra og diskusjoner med flere flinke folk, av Wikipedias meta-artikler, samt lesningen og redigeringen av en hel haug gode, samt en del mindre gode, leksikontekster. Jeg tar gjerne en diskusjon om hvorvidt jeg har fanget de riktige trekkene ved leksikonartikler eller ikke. Idas omarbeidede versjon av min punktliste kan forøvrig leses i forfatterveiledningen om sjanger på snl.no.

En leksikontekst er:

1. Beskrivende, ikke fortellende
2. Eksplisitt, ikke subtil
3. Distansert, ikke personlig
4. Balansert, ikke påståelig
5. Analytisk, ikke refererende

1) En leksikontekst skal være beskrivende. Det betyr at den legger fram fakta om et fenomen, en person eller forklarer et begrep på en saklig måte, uten overdreven bruk av litterære grep. I en biografiartikkel skal en persons fødselsdato, hennes virke, posisjon i samtiden og ettertid slås fast tidlig i artikkelen og uten fanfare. Beskriver du et naturfenomen skal du slå fast hva fenomenet er, hvor det oppstår og eventuelt hva det skyldes, uten å trekke inn sekundære fakta og egne observasjoner.

2) En leksikontekst skal være eksplisitt. Dette innebærer at du som skribent bruker tydelige og informative formuleringer. En leksikontekst skal ikke gjemme informasjon mellom linjene eller tvinge leseren til å gjette hva som er ment med bruken av et ord eller uttrykk. Dette innebærer også at alle faglige uttrykk skal forklares, enten i selve teksten eller som egne oppslagsord.

Kravet om å være eksplisitt og tydelig er i min erfaring noe av det vanskeligste med å skrive for leksikonet. Mange av vendingene en skribent er vant til å bruke, gjerne fordi de er etablerte faguttrykk, får sin spesifikk mening i en konkret faglig sammenheng. Når sammenhengen er borte, og man skriver for et generelt oppslagsverk, fordrer det at man kan bruke én eller to setninger på spesifisere det du som fagperson tar for gitt ellers.

3) En artikkelforfatter på snl.no skal være distansert fra det hun skriver om, og i kun liten grad være synlig tilstede i teksten. Dette betyr blant annet at 1. persons personlig pronomen gjerne unngås. En artikkelforfatter må også holde avstand til fenomenet som omtales, og ikke bruke språklige former som framstår som for fortrolige. Man skal ikke omtale personer ved fornavn, eller gå “inn i hodene” til folk og vurdere deres intensjoner, motivasjoner, tanker og følelser, uten at du kan vise til kilder som dagbøker, intervjuer og liknende.

Når man skriver for leksikon er det også viktig å være forsiktig med adjektiv som signaliserer personlig involvering, som ‘fantastisk’, ‘nydelig’, ‘grufull’, og unngå superlativer som ‘Norges vakreste’ hvis en slik vurdering ikke er en anerkjent, allmenn eller fagspesifikk oppfatning.

4) Dette har sammenheng med kravet om at leksikontekster skal være balanserte. Balanse vil si at artikkelen skal presentere relevante fakta om artikkelens tema og faglig påstander som er forankret i gyldige argumenter og godt kildebelagt. Wikipedia har et uttalt ønske om at artikler skal skrives utifra et nøytralt perspektiv, men vi mener at dette er for sterkt, fordi utvalg av informasjon i en artikkel nødvendigvis vil reflektere en skribents verdier og en faglig kontekst. Likevel er det viktig at enhver leksikontekst forsøker å gi et mest mulig representativt og lite ladet bilde av det som omtales.

Du skal skrive at noe er tilfellet bare om det er dokumentert eller dokumenterbart. Dersom det ikke finnes god dokumentasjon eller fenomenet du omtaler kun får sin mening innenfor en bestemt kontekst (for eksempel i en religion) må dette markeres tydelig. Dette gjør du ved såkalt attribusjon – det vil si å tydelig tillegge påstander til en enkeltperson, gruppe eller et miljø.

5) Men artikler skal ikke bare være oppsummerende og fungere som avtrykk av virkeligheten. Virkeligheten er altfor stor til å få plass i et leksikon, og derfor er det aller viktigste sjangerkravet til en leksikontekst at den er analytisk.

Folk kommer ikke til et leksikon for å få vite alt om en person eller fenomen. Lesere vil vite hvorfor noe eller noen er viktig eller kjent, og det er leksikonforfatterens jobb å sørge for at dette kommer tydelig fram av teksten. Det å skrive en god, leksikalsk tekst krever dermed en evne til analyse, og forfatteren må hele tiden vurdere hva slags informasjon som er mest relevant. Hun må klare å formidle komplekse problemstillinger, beskrive lange liv og betydningsfulle hendelser på en konsis og klar måte.

Hvis noen spør deg om hva innholdet i John Lockes filosofi var, vil det mest presise svaret på spørsmålet du kan gi være å lese opp alle Lockes etterlatte tekster ordrett og uoversatt. Men i leksika, som i verden forøvrig, må hensynet til presisjon avveies opp mot tid og intellektuell kapasitet. En analytisk forfatter klarer å få med den viktigste informasjonen og strukturere den på en god og konsis måte, uten at det går utover hensynet til lesbarhet og forståelse.

Et leksikon er ikke en bok. Et leksikon er ikke en nettside. Et leksikon er innhold. Det viktige er ikke pent papir og gullrygg. Det viktige er ikke deleknapper til Facebook og Twitter. Det viktige er artiklene, lenkene mellom artiklene og metadataen til artiklene. Det er tekstene.

Intravenøs tekst

Fremtiden er ikke «nettsider». Fremtiden er innhold som kan leses på hver eneste plattform eller format som måtte komme. Og utviklingen av nye plattformer går fortere og fortere. Liv Gulbransen i Leser søker bok sa til meg at formatet ikke spiller noen rolle for teksten. For hennes del kunne vi godt satt litteratur intravenøst. Dette er et litteratursyn som blir vanligere og vanligere for folk som jobber med web. Og det er en måte å tenke på jeg tror er essensiell for oss i Store norske leksikon.

Innhold som vann

Jeg tror at innholdet vårt må være som vann. Det er det samme enten det helles i et kjøkkenglass, et badekar eller et svømmebasseng. Og vann blir ikke forvandlet til badekar av å tappes i badekaret. Vi pleide å ha leksikonet i en bok. Det betyr ikke at leksikonet var en bok. Men boka var ikke et veldig fleksibelt format. Det har preget innholdet vi jobber med. Derfor jobber vi med å forbedre vannkvaliteten vår. For når det kommer nye typer badekar og vannflasker, må innholdet vårt fungere like bra der også.

Tusen skjermer, ett leksikon

Hva betyr dette i praksis? Det viktigste vi har gjort for at leksikonet skal bli mer fremtidsvennlig, er å sørge for at det er responsivt. Vi har ikke et eget mobilleksikon. Vi har ikke et eget ipadleksikon. Vi har ikke et eget leksikon for store eller små skjermer. Vi har et leksikon som tilpasser seg skjermen du bruker automagisk. Og du får ikke en begrenset utgave av leksikonet. Du skal kunne både lese og skrive uansett hvilken plattform du sitter på. Selv om du ikke har smarttelefon, kan du prøve det ut ved å gå til nettsidene våre og endre størrelse på nettleseren din.

Veien videre

Å gjøre innholdet vårt fremtidsvennlig, er å sette innholdet først. Vi må jobbe for å lage et leksikon med tekst som er så bra at endringer i format ikke spiller noen rolle. Det betyr at vi ikke kan satse på fancy animasjon eller å lage en app. Vi må jobbe med teksten, og der er en enorm jobb som aldri tar slutt. Den gode nyheten er at alle som leser dette har muligheten til å være med å gjøre det enda bedre. For fokuset vårt er ikke at Store norske skal «overleve». Det er at Store norske skal være klar for 100 år til.

Dette innlegget er basert på et foredrag jeg holdt sammen med Ida Aalen. Det er inspirert av disse to artiklene hos A list apart.

Hvor mye menneskeblod skal en mygg suge før den får plass i Store norske leksikon?

Innen dyreriket er det beskrevet ca. 1,35 millioner arter. 96 prosent av dem er virvelløse dyr. Hvordan velger leksikonet i mylderet?

Noen ganger er valget enkelt. Da entomolog Preben Ottesen begynte å skrive artikler om insekter i Store norske i 1986 var oppdraget å beskrive alle arter med norske navn, det vil si alle som sto oppført i et spesialnummer av tidsskriftet Fauna. Hadde arten et norsk navn var det sikkert viktig, og det var sikkert riktig. I senere år har den flittige Artsdatabanken gitt navn til så mange virvelløse dyr, at det ikke lenger duger som kriterium. 

Leksikonets redaksjon for virvelløse dyr har derfor satt seg fore å definere noen kriterier for hva som skal til for at et virvelløst dyr får sin egen leksikonartikkel:  

Nærhetskriteriet
Da professor Lauritz S. Sømme ble med på leksikonlaget og startet på sitt oppdateringsmaraton i 2011, begynte han med de krypene vi bryr oss mest om:  dyr som irriterer oss, som brennmaneter, de vi spiser, som kongekrabber  og de som spiser på oss, som bendelormer. Dette utgjør vårt første kriterium: Store norske leksikon skal ha artikler om virvelløse dyr som er godt kjent i den norske befolkningen og arter som er mye utbredt i Norge.

Guinneskriteriet
Citius, altius, fortius. Som i Guinnes rekordbok må spektakulære arter få sin plass i leksikonet.  Giganten Goliatbillen (10 cm), Morphosommerfugler med sitt vingespenn (20 cm) og de mikroskopiske bjørnedyrene  som har en imponerende varme og kuldetoleranse (tåler tørke og nedfrysning i flytende luft).  For ikke å glemme andenebb, muligens den eldste dyreslekt som enda lever.

Helsekriteriet
Virvelløse dyr kan ha store helsemessige konsekvenser for andre arter, som flåtten som kan overføre farlige sykdommer, som borreliose, til mennesker. Hundens treleddede bendelorm,  den fryktede lakseparasitten Gyrodactylus salaris og reinsdyrets nesebremser er andre eksempler.

Økonomikriteriet
De virvelløse kan ha stor økonomisk betydning som nytte eller skadedyr. Biene, sneglene, nematodene, kakkerlakkene og iktene. Hvor mye kvalm skal så en snegle lage før den er verdig en artikkel som følge av dette kriteriet? Det får bli en vurderingssak, men brunskogsneglen ble i hvert fall beskrevet da den gjorde livet sleipt for de med grønne fingre.

Nøkkelarter
Nøkkelarter er arter som står sentralt i økosystemene og er viktige for mange andre arter. Rauåte er et krepsdyr som forekommer i enorme mengder i havet og gir næringsgrunnlag for mange av våre viktigste fisk og for bardehvaler. Krill, også det et krepsdyr, er en nøkkelart i Sørishavet og gir grunnlag for hval, fisk og pingviner.

Sårbarhetskriteriet
Utrydningstruede og sårbare arter som står på Artsdatabankens rødlister og svartlister er det viktig å omtale. Elvemuslingen som danner perler. Mnemosynesommerfuglen som kan påtreffes i Norddal, Sunndal og Stranda (Møre og Romsdal), og Luster (Sogn og Fjordane). Slåttehumla som nylig ble observert for første gang på flere år. Det er imidlertid mange rødlistede arter, blant annet 444 biller og 340 sommerfugler, så SNL kan ikke skrive om alle. Her er det neste kriteriet til god hjelp.

Systematikk
Biologene setter arter i bås. De virvelløse dyrene kategoriseres i 35 rekker, som igjen deles i ordener, klasser og familier. De systematiske betegnelsene er gode utgangspunkt for artikler fordi de gir oversikt over feltet og gir mulighet til å samle mange arter i en artikkel. Av 4000 arter mosdyr er 340 observert i Norge. Men det holder lenge med én artikkel.

Artikler om familier er også de mest leste artiklene i kategorien virvelløse dyr, som marihøner, sommerfugler, edderkopper og bendelormer.

Aktualitetskriteriet
Til slutt; leksikonets aktualitetskriterium. Når det gjelder utvelgelse av arter er det ikke styrt av medienes interesse, men av forskernes interesse.

Med dette avrundes blogginnlegget med en oppfordring til alle som forsker på virvelløse dyr. Hva står på forskningsagendaen om dagen?

Innlegget er også publisert på Forskning.no

Årets 8. mars munner ut i en improvisert leksikonaksjon i Store norske leksikon. Vår antakelse er at leksikonet mangler artikler om viktige kvinnelige forskere, idrettsutøvere, forfattere, politikere. Men vi vet ikke hvem de er. Bli med og søk etter kvinner – og send oss en melding når leksikonet ikke leverer (eller når artiklene er pinlig korte). Målet er å fylle viktige hull i Norgeshistorien før stemmerettsjubileet neste år.

En av tingene vi har lært etter at vi flyttet inn i leksikonet i fjor er at leksikon er fulle av biografier. Og aller mest er leksikonet vårt fullt av biografier om menn. Enten det er veterinærmedisin eller museumsutvikling er tilbakemeldingen fra våre fagansvarlige ofte den samme – sentrale kvinner og kvinnelige pioneér mangler.

At leksikontradisjonen har vært mannsdominert kommer neppe som en overraskelse på noen. Og heller ikke at det var flest menn som havnet på lista over nasjonens viktige mennesker som kunne tildeles dyrebar plass på papir. Men sånn kan vi ikke ha det. Leksikonet er en del av vår nasjonale hukommelse, og er med på å forme vårt bilde av både fortid og samtid. Da må vi sørge for at historien vi forteller ikke er full av hull.

Som regel er det allerede for sent når man påpeker at kvinner er glemt i oppslags- og historieverk. Når bøkene er trykt er det bare i sure anmeldelser at kjønnsperspektivet kan få sin plass. Det supre med et leksikon på nett er at vi både kan kritisere og fikse. Her er det plass til mange flere artikler, og alle nye artikler blir vist på lik linje med de som stod der fra før.

I 2013 er det hundreårsjubileum for kvinnestemmeretten – fram til da er oppgaven å fylle leksikonet med kvinner som mangler. Hva kan du gjøre? Søk i leksikonet etter damer, og send oss en melding når du ikke får treff. (Og meld for all del fra om du kan bidra med artikler.) Her skal det skrives historie!

En aldri så liten forskningsbegivenhet fant sted da Noam Chomsky besøkte Oslo i september i fjor. Tre foredrag ved UiO og Studentersamfundet trakk så fulle hus at studenter, dekaner og andre nysgjerrige som ikke hadde vært tidlig ute, gikk glipp av å se lingvisten og aktivisten Chomsky i levende live.

Men i samarbeid med Chomskys vert i Oslo, Centre for the Study of Mind in Nature, UiO, og Intermedia, sørget Store norske leksikon for å få filmet Chomskys populærvitenskapelige foredrag «Maskinen, ånden og grensene for forståelse: Newtons bidrag til studiet av bevisstheten». Dette blir sendt på Kunnskapskanalen på NRK på lørdag 25. februar om ettermiddagen, og videoen er fra i dag tilgjengelig via SNLs Vimeoside.

Videoproduksjon er en ny gren av leksikonets formidlingsaktivitet. Vi filmer fordi vi ønsker at snl.no skal være involvert i og legge til rette for innholdsproduksjon som går utover ren tekst. Vi skal produsere video av Steven Pinkers åpningsforedrag på Realfagsbiblioteket på UiO i mars, og foredraget til Jared Diamond fra i fjor er også på vei ut. 

Våre nye nettsider skal gi tydelig rom for ulike media, og et klart mål er at vi skal tilby fagstoff som går utover det et leksikon tradisjonelt har tilbudt.

Hvis vi samtidig kan dokumentere historie, og sørge for at gode forelesninger når ut til flere enn en heldig gruppe Oslo-akademikere, er det en riktig stor og viktig bonus.

Vet du om arrangementer vi kan filme og store begivenheter som bør dokumenteres? Vi tar gjerne imot tips!

Sorterer man ikke leksikon alfabetisk lengre? (hørt på Twitter)

Search, don’t sort! (Google Mails mantra)

En av de største forskjellene mellom et papirleksikon og et nettleksikon går på hvordan en leser finner fram i all kunnskapen. Mens man før gikk i bokhylla, dro ut et tungt bind, bladde seg fram og tilbake for å finne et oppslagsord utifra alfabetet, bruker nå de fleste søkefunksjoner for å finne det de vil lese om.

Men selv om det for den jevne søker dermed vil være likegyldig til hvori en database en leksikonartikkel ligger, er det ikke dermed sagt at alle oppslagsordene kan plasseres i en diger haug. På snl.no har vi i overkant av 200 000 artikler som alle skal oppdateres, administreres og sjekkes for feil med ujevne mellomrom. Hvordan vet man hvilke artikler som bør sjekkes når, og hvem skal gjøre all denne oppdateringen?

Store norske leksikon sitt store svar på dette spørsmålet er å fordele artiklene mellom fagansvarlige. Når en ny fagperson kommer på plass skal hun få overta en artikkelbase som hun har spesielle faglige forutsetninger for å forvalte, og den skal være av en slik størrelse at det er mulig å ha oversikt over hva som ligger der.

Alle våre artikler er dermed  kategorisert i fagområder, med ett fagområde per artikkel. Artikkelen om Accra ligger i «Ghanas geografi«. Artikkelen om kosher ligger i kategorien «jødedom«. Omtalen av Massive Attack ligger i «elektronisk musikk«.

Den underliggende strukturen av fagområder er en sentral forutsetning for at ideen om et redigert leksikon, forvaltet av redaktører og fagansvarlige kan fungere. Og siden vi allikevel har behov for kategorisystemet, har vi åpnet opp for muligheten til brukere å navigere i kategoriene, ved å gjøre kategoriene til en synlig del av artiklene og nettsidene.

Dermed har også fagstrukturen en pedagogisk funksjon, og lar folk lete seg fram i kunnskapen, ikke bare ved søk, men også ved å klikke seg fram i kategorier de synes ser interessante ut.

Men behovet for og verdien i god kategorisering gjør også leksikonjobbingen ganske kompleks. Når Kunnskapsforlaget overførte leksikonet fra papir til nett, var både tid og ressurser begrenset, og ikke alle emner ble delt inn på en god måte.

Noen inndelinger har vært greie for Kunnskapsforlaget å gjøre, og veldig mange artikler er dermed delt inn (relativt) logisk etter geografiske regioner, som Ecuadors geografi, Australias litteratur, Frankrikes historie. Andre fagområder lider derimot under at det ikke har blitt gjort noen forsøk på å fordele artikler utover å putte dem i veldig generelle kategorier: for eksempel spillefilm og fjernsyn, malerkunst, arkitektur, bedrifter.

Fagområdet arkitektur inneholder i dag over 1800 artikler, malerkunst har  nesten 2600. Over 1300 artikler om bedrifter av ulikt slag har hittil vært samlet i én haug.

Det er umulig for én fagansvarlig, som deltidsjobb, å holde styr på alt som foregår og har foregått i feltet «malerkunst», like lite som det er mulig å vite om alle forandringer i selskapers ledelse og struktur, når selskapene er så forskjellige som Pfizer, Norgesmøllene og Carlings.

Å rydde opp i dette sammen med de fagansvarlige, og lage logiske og pedagogiske inndelinger, har vist seg å være blant de mest utfordrende og tidkrevende sidene ved innholdsjobben i leksikonet. Det er ikke tungt bare fordi alle artiklene pr i dag må flyttes én etter én (puh!), men også fordi valg av kategorier, deres navn og hva som skal plasseres hvor, forutsetter at verdivalg tas, og kompromisser gjøres.

Hvor skal spørsmål om kjønn og seksualitet behandles? Kanskje i samfunnsfagene, men isåfall hvor? Handler kjønn mest om politikk, sosiale spørsmål, eller rettigheter? Hvor skal en religion som baha’i plasseres? Å la den ligge under «islam», slik den har gjort hittil, står i fare for å nedvurdere dens plass som selvstendig tro og verdensreligion.

Eller ta et mindre kontroversielt eksempel: Bjørn Floberg. Skal han plasseres i film eller teater? Burde man finne multikunstneren Kim Hiorthøy i elektronisk musikk, kunst eller litteratur?

Det hadde vært kjekt å kunne hoppe bukk over alle disse problemstillingene, og bare putte ting i den rekkefølgen det (tilnærmet) nøytrale systemet alfabetisering dikterer. Men samtidig har det å kunne dele slike problemstillinger, få innspill fra brukere, og åpne opp prosessen med kategorisering en stor merverdi.

Hvilke fagfelt et begrep tilhører, innenfor hvilket fagområde en artikkel er plassert, er en del av kunnskapens kontekst. Ved å gi innsyn i denne konteksten, og dermed hvilke valg som til enhver tid gjøres i både kategorisering og skriving, åpner vi opp for at disse valgene kan diskuteres, og nye perspektiver slippes til.

Det er mange, mange, mange feil og mangler i artikkelbasen vår. Vi vet det, du vet det og de fagansvarlige vet det. Vi fikser flere og flere feil hver dag, fordi flere og flere oppdaterer artiklene. Men det er over 200 000 artikler, og mange av dem har ikke fått noe kjærlighet siden 2005. Det betyr at hvis du finner en feil, er den ikke et enslig unntak. Den er en av mange. Heldigvis kan du hjelpe oss å fikse!

Slik kan du fikse feil i SNL

Er det en liten feil?

For eksempel feil dødsdato på en biografi? Eller står det ikke at Beate Grimsrud ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for En dåre fri? Kort sagt: Trenger du bare å legge til eller trekke fra en setning i artikkelen? Trykk på «Foreslå endring» og skriv artikkelen slik du vil ha den. Trykk på «Lagre og send inn som forslag», og så vil den fagansvarlige vurdere den. Vil du forsikre deg om at forslaget blir godkjent, legger du til en kilde på hvor du har opplysningen din fra i kommentarfeltet under artikkelen. Da kan den fagansvarlige sjekke fakta raskere, og godkjenne endringen din raskere.

Er det en stor feil?

Større feil er mer jobb. Det kan være en artikkel som er skrevet med et rart premiss, som Best med bart påpeker i blogginnlegget sitt om Store norske leksikons artikkel om transseksualitet.  Eller det kan være store historiske hull, som Yngve Jarslett har påpekt om artiklene våre om amerikanske generaler. Det står ikke et ord om folkemordet på den amerikanske urbefolkningen. En tredje type stor feil kan være at utgangspunktet for artikkelen er på tur, som den gamle artikkelen vi pleide å ha om engelsk horn. Den tok utgangspunkt i at navnet på hornet kom fra at instrumentet var mye brukt i England. Det stemmer ikke. Det tok litt tid, men vi fikk en ny og mye bedre. Det store feil har til felles er at det er vanskelig å rette dem opp uten å snakke sammen. Det er vanskelig å «rette» artikkelen, når den kanskje både bør bytte tittel, bytte kategori, få ny fagansvarlig og skrives helt om.

Derfor er det lurt å starte å påpeke store feil i kommentarfeltet under artikkelen. Legg ved kilder, og lenk gjerne til et blogginnlegg du har skrevet om problemene med artikkelen vår om du får for lite plass. Så kan du begynne å foreslå endringer til artikkelen. Den fagansvarlig kommer til å svare deg i kommentarfeltet. Større feil krever litt større tålmodighet fra deg som finner dem, men å fikse dem gjør leksikonet mye, mye bedre.

Hva om artikkelen ikke har en fagansvarlig?

Da er det redaktøren som godkjenner retting av små feil. Om du finner en stor feil, leter vi enda mer intensivt etter en ny fagansvarlig. Men det er desverre sånn at områder der det ikke er fagansvarlige oppdateres sjeldnere og har flere feil. Den mest effektive måten å sørge for at en stor feil blir rettet i et område uten fagansvarlig, er å gjøre det selv.

Jeg fikk ikke godkjent endringen min og jeg fikk ingen forklaring

Alle avviste endringsforslag er synelige i historikken, og kan ankes til redaksjonen. Send oss en mail.

Kan jeg ikke bare sende feilen jeg fant på mail til redaksjonen, da?

Nei. Hvis du sender oss en mail om en artikkel du vil ha endret, kommer vil til å vise deg til dette blogginnlegget. Du må endre artikkelen selv. Å ringe meg hjem og si «Det er noe rart i artikkelen om Brev og besøksforbud» hjelper ingenting.

God feilfiksing!