Skandale – norsk leksikon ikkje oppdatert?

Jan Omdahl er litt skuffa over Store norske leksikon, og skriv om det i Dagbladet. Det gir meg ein sjanse til å fortelje kvifor det er viktigare for Store norske å ha oppdaterte og gode artiklar om IS og jihadisme enn å skrive løpande oppdaterte artiklar om utviklinga i nyheitssaker.

Ein fredags kveld rammar terroren Paris, og alle følgjer med. I alle nyheitskanalar. På Twitter, der folk kan fortelje kva som skjer, varsle frå menneske til menneske. Journalist Jan Omdahl fulgte med via leksikon, og oppsummerer «Wikipedia, som meget raskt hadde en solid og løpende oppdatert artikkel.» Så sjekka han Store norske, og blei skuffa: «At vårt hjemlige Store Norske Leksikon flere dager senere fortsatt ikke har publisert noe om terrorangrepet, sier noe om forskjeller i ambisjonsnivå og rolledefinisjon.»

No hadde vi publisert «noe» om Paris – i artiklen om IS. Men vi hadde ikkje ein ny artikkel.

Ingen likar å skuffe folk, heller ikkje Store norske. Vi skal levere. Om Store norske ikkje har fått med seg at Omar Abdirashid Ali Sharmarke er president i Somalia eller påstår at Nora Brockstedt lever, er det flaut. Men samtidig ser vi at folk ventar seg noko meir av Store norske: Vi skal alltid vere korrekte.

Folk kan leve med at ei sak på Wikipedia kan ha feil. Heile prinsippet er at alle kan rette til innhaldet er greit – og det fungerer der interessa er stor. Men for Store norske er det verre å nypublisere tull enn å vere uoppdatert. Derfor må vi ha dei beste til å oppdatere. Dei som har så god oversikt over innhaldet at det dei skriv er til å stole på. Minutt-til-minutt-utviklinga i Paris blir dekt av nyheitsnettsidene og summert opp på Wikipedia, vår rolle er ei anna.

Jobben vår er å formidle kunnskap som trengst for å forstå

I 2012 lanserte vi eit Store norske leksikon 3.0 der vi skulle flytte akademikarane ut på internett. Omdahl meinte då at «det er en pen tanke. Men en forutsetning for suksess er altså at man lykkes med et massivt voksenopplæringsprogram.»

I 2015 er det massive vaksenopplæringsprogrammet godt i gang. Vi har ein redaksjon som klarer å lokke fagfolk – ja, til og med dei kunnskapsrike damene – ut på banen. Heile 500 fagfolk har tatt sitt fagansvar i Store norske. Alle norske universitet har tatt medeigar-ansvar. Så i går skreiv professor Ingunn Lunde ved UiB om Vladimir Sorokin. UiA-forskar Martin Skjekkeland frå UiA ordna kioskveltaren dialektar i Norge. Rune S Selbekk frå UiO formidla om meteoritter. Men … burde ein av dei 500 ha sett seg ned og skrivi saman ein ny artikkel om terror-åtaket i Paris i løpet av helga?

Er Store norske uambisiøst, ei bleik skugge av Wikipedia, om vi ikkje gjer det?

Spørsmålet er kva som er jobben. Korleis kan akkurat du gjere internett til ein betre plass å vere? Det er ved å twitre når du er der det skjer. Det er ved å oppsummere tweetane og pressemeldingane til siste nytt når du er på vakt i Dagbladet. Det er å syne til nyheitssakene når du vil oppdatere Wikipedia. Men for oss i Store norske er den viktigaste jobben å passe på at artiklane om IS og jihadisme gir folk bakgrunnskunnskap til å forstå terroren i Paris.

«Leksikon er leksikon»

Det er lett å tenkje at leksikon er leksikon. Tidlegare var leksikon både Google (Hvordan knytte slips?) og autoritativ lærebok. Men nå finst Google, og på Wikipedia finn vi eit uttrykk for summen av det folk veit. Men den autoritative innhaldet bør ikkje bli verande i papirbøker folk ikkje kan lenke til. Eller i forskingsrapportar folk ikkje forstår. Dei som har fagleg autoritet må skrive på nett. På eit språk folk forstår. Det oppdraget tar Store norske leksikon.

Summen av det vi til saman veit blir betre om dei som kan ting best også bidrar.

Våre fagansvarlege bidrar ved å definere og analysere, ved å ta på seg jobben med å komprimere det fagfolk veit. Dei balanserer innhaldet, så det står mest om det viktigaste. Dei passar på å formidle kunnskap som er viktig å ha med seg vidare. Til og med dersom TV2 aldri har emnet i nyheitene.

Ein sensasjon?

I 2009 skreiv Omdahl: «Det ville være sensasjonelt om et norsk leksikon skulle lykkes med det knapt noen andre har klart: Å slå Wikipedia og en verden av wikipedianere på hjemmebane.» Vi har aldri tenkt å slå Wikipedia. Vi elskar Wikipedia. Samtidig meiner vi Store norske også hører heime på banen. Vi har ein annan funksjon. Vi har andre skribentar.

Så i 2015 var ikkje nyheitsmediet Twitter samde i at internett hadde trengt ein ny Store norske-artikkel om åtaka i Paris i løpet av nokre timar:

Det kjem nye nettsider kvart einaste sekund. Det er ikkje mangel på informasjon som er den nye utfordringa, heller ikkje å samle denne informasjonen. Det er å sile informasjon og vurdere informasjon. Det er å skape innhald som er tenkt på, tygd på og gjennomarbeidd før det blir publisert. Det er dette du er best til jo betre du kan eit emne. Det er dette Store norske skal bidra med på internett.


Litt om det same i Marte Rystes innlegg fra 2012: Takk for kommentaren – vi oppdaterer artikkelen om et halvt år

5 millioner til Store norske leksikon

Nå er det grunn til å feire! Store norske leksikon er tildelt 5 millioner kroner fra Kulturdepartementet. Det er snakk om full pott, bokstavelig talt. Nå håper vi at universitetene kommer på banen slik at vi sikrer at hele befolkningen har tilgang til kunnskapen.

Det er fire år siden Anniken Huitfeldt avslo å gi støtte til leksikonet. Siden den gang har redaksjonen og hundrevis av støttespillere jobbet for å gjøre leksikonet til en viktig kunnskapskilde på nett. Det er en stor seier og en viktig anerkjennelse av alle de menneskene som gjør Store norske leksikon til den betydelige kunnskapskilden på nett som den er blitt.

Sjefredaktør Anne Marit Godal og styreleder Trond Andreassen takker alle som bidrar til å gjøre Store norske leksikon til en betydelig kunnskapskilde på nett. Foto: Erik Dyrhaug, tilgjengelig som CC BY-SA 3.0 NO.

Så mange må takkes

Det er flere som fortjener en takk for denne oppnåelsen. Først og fremst alle de 420 fagansvarlige, skribenter og 130 000 daglige lesere og brukere som gjør leksikonet til en suksess. Dernest til alle de som har jobbet fram leksikonet til å bli et nettprodukt vi kan være stolte av og som er prisvinnende. Netlife Research og og Wilhelm Joys Andersen og hans kollegaer i WJA har vært spesielt viktige her.

At leksikonet fikk leve videre da Kunnskapsforlaget måtte gi opp i 2010 var takket være et samarbeid mellom Fritt Ord, Sparebankstiftelsen, Det Norske Videnskaps-Akademi og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. De nye eierne åpnet for innovasjon og viste tillit til en et nytt miljø av utviklere og redaktører.

I dag kan alle med internettoppkobling få gratis tilgang til kunnskapsbanken. På to år er lesertallene mer enn dobla, og de øker kontinuerlig. Til sammenligning solgte den siste papirutgaven av Store norske leksikon 7500 eksemplarer. Nå har leksikonet like mange lesere per time.

At Erna Solberg-regjeringen har valgt å støtte opp om dette er en stor seier for oss, men også for Norge som kunnskapsnasjon. Vi takker kulturminister Thorhild Widvey for det.

Men også andre må takkes. At Store norske leksikon fremdeles finnes er ikke minst et resultat av at så mange bryr seg om det. Aktivister fra bokbransjen, akademia og internett har stått på for å redde leksikonet. Dette er støttespillerne som har vært avgjørende for å holde leksikonet på den politiske agendaen, og drive fram en diskusjon om forskningsformidling og kunnskapskilder på internett.

Halvveis i mål

Med tildelingen fra Kulturdepartementet er vi kommet et langt stykke nærmere målet om en varig løsning for Store norske leksikon. Men arbeidet er ikke ferdig.

Nå trenger vi at utdanningsinstitusjonene kommer på banen for å sikre den andre grunnpilaren i formidlingsprosjektet. Tidsperspektivet vårt er kort, så her må vi handle raskt.

Politisk dagbok: Rødgrønn nedtur

Ok. I dag er det personlig.

Så fint har vi faktisk gjort leksikonet, gitt.

Jeg var mot å gi Store norske leksikon statstøtte forrige gang Kulturministeren sa nei. Leksikonet var for dårlig, nettsidene var for dårlig og leksikonet var lite brukt.

Nå er alt annerledes. Leksikonet er babyen min. Jeg har vært med i den nye havariredaksjonen siden 2011. Vi overtok en schtøgg nettside der det var skitvanskelig å skrive artikler, og hvor et liten håndfull entusiaster stod for all tekstproduksjonen. Vi fikk ingen oppskrift. Vi fikk tre års finansiering og jæskli liten tid. Jeg har ikke vært politisk rådgiver. Jobben min var å gjøre det «umulige»: Å gjøre leksikonet bra nok til at det kunne fortjene offentlig finansiering.

Jeg var skeptisk til at det gikk an. Men det viste seg at leksikonet var bedre enn jeg trodde. Når vi skrapte vekk den fæle koden, slettet de ekstremt utdaterte artiklene om homoseksualitet og begynte å jobbe grunding med å rekruttere nye skribenter skjedde det noe: Den 100 år gamle kulturarven steg frem, og jeg begynte å skjønne hvorfor de gamle mennene var så opptatt av å bevare det likevel. Du skjønner: Når kloke hoder har jobbet med å destillere det viktigste innen alle fagområder siden 1906, så har de lagt en grunnmur for kunnskapen i hundre år til. Mo Yan vinner nobelprisen i litteratur. Vi har en artikkel fra før av – fordi det faktisk har vært folk innom som VET NOE om kinesisk litteratur før pressen setter søkelyset der. Vi har artikler om alle de viktige plantene i norsk flora – selv om ingen bryr seg om dem. Den gamle papirboka trengte å skrives om til å passe nettformatet, men den hadde et sterkt skjelett: Et skjellett hele norskspråklig internett har nytt godt av de siste tre årene.

I begynnelsen måtte jeg alltid forsvare meg mot påstander om at Store norske leksikon var et arrogant og elitistisk prosjekt, siden ikke alle bare kan skrive i vei hos oss. Men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en absurd påstand. Ingen reagerer på at det er Karsten Alnæs og ikke en tilfeldig fyr på gata som har skrevet det siste historieverket om grunnlovsjubileet. Ingen reagerer på at det er Toril Moi og ikke en tilfeldig berte på bussen som uttaler seg om Ibsens kvinner. Hvorfor har det blitt sånn at det er sjokkerende at akkurat leksikonartikler er skrevet av folk som KAN noe?

Hver dag er det noen tusen skoleelever innom og leser denne artikkelen om 1814 av Francis Sejerstedt. De leser Erik Bjerck Hagens artikkel om Knut Hamsun. Og du, du voksne-Internettbruker, du sitter med mobilen din og leser om artrose og matforgiftning i Store medisinske leksikon. Jeg sitter og ser at dere leser, litt over 100 000 folk hver dag. Nye folk hver dag. Og jeg vet det er viktig.

Nå har vi over 400 eksperter og forskere som skriver artikler hos oss. De sørger for at det finnes en faglig forklaring på hva «neologisme» er når hele Norge lurer på hva det betyr.

Leksikonet er ikke «ferdig». Leksikonet er ikke perfekt. Men leksikonet er fader i meg bra nok. Vi ser at vi blir brukt. Vi ser at vi er grunnlaget for faktabokser i avisene, i diskusjonene på Kvinneguiden. Vi ser at vi er en av engelskspråklige Wikipedias viktigste kilder når de skal skrive om Norge. Vi ser at kunnskapen fra leksikonet smitter over på hele resten av nettet. Og vi gjør det gratis, for pokker. Vi selger ikke dyrt papir med lærinnbinding. Vi gir det bort.

Alle andre nettsteder grubler på paywall. Vi har gått motsatt vei. Vi åpner opp så mye vi kan. Gratis artikler. Åpent API. Mest mulig fri lisens.

Og derfor har vi søkt om penger fra Kulturdepartementet. Igjen.

Det er ikke statens oppgave å eie et leksikon. Det er ikke statens oppgave å betale forfattere for teksten de har skrevet. Men staten jobber aktivt for å bygge et godt kulturliv på alle andre fronter, enten det er utgiverstøtte, pressestøtte eller støtte til digitale leksikon.

Det har vi ikke fått. 1 % av statsbudsjettet skal gå til kultur. Men vi er tydeligvis ikke kultur nok.

Så nå er leksikonfremtiden usikker. Hvis ikke de Blåblå skjønner at det de rødgrønne ikke har villet skjønne: Nemlig at et gratis leksikon der fagfolk formidler det de kan er en skikkelig god idé. Og vi har ikke bare tenkt på den gode idéen. Vi har gjennomført den. Vi trenger bare penger til videre drift.

Nettkulturløftet

Hadia Tajik har invitert alle til å påvirke kulturløftet 3. Eg meiner premisset hennar er utruleg godt: Ho vil skape større deltaking, breiare ytringsmangfald og ho vil opne opp for dei digitale høva til utvikling. Derfor har vi laga vårt eige forslag til nettkulturløfte. Vi skal sende det til Hadia, og i dagane som kjem vil vi dele det med alle andre også. Det første innlegget er ei programerkæring: Litteratur er bra for folk. Internett er bra for litteraturen.Nettkulturløftet vårt handlar ikkje berre om leksikonet. Men leksikon er den første boksjangeren som er tvangsdigitalisert. Det gjekk bra! Leksikonet blir lest av mange fleire, skapt av mange fleire -på meir inkluderande vis enn før. Derfor har vi tenkt mykje på kor fint det ville blitt i det norske nettsamfunnet om større delar av litteraturbransjen flytta etter.

SNL er boka som er blitt ei nettside. Heldigvis hadde Wikipedia gjort det heilt klart at “digitalisering” av leksikon var lik html-format, altså: fulltekst søkbar på internett. Ingen fann på å gjere Store norske til ein serie e-bøker i sal. Eller til ein giga-app (leksikonet ville overtatt mobilen din, det er alt for tungt!).

Formatvalet til leksikonet er ein supersuksess etter alle kulturpolitiske målestokkar.

Andre forleggjarar legg ned fagbokavdelingar og melder om opplag på tusen eksemplar. Medan vi har 7000 lesarar i timen. 105 000 per dag. 2 millionar i månaden. For ikkje å snakke om 350 aktive forfattarar i stallen som publiserer tilsvarande ca 60 bøker i året. Dei skriv, blir redigert av flink redaktør, vi publiserer. Akkurat som i eit forlag. Berre med mindre bitar publisert tekst av gangen.

Ja, så klart det er urettferdig å samanlikne … Snl.no er gratis og er den store boka om “alt”. Likevel er det eit anna element, ein kime til spørsmål: Kunne det vere at også andre litterære sjangrar ville utvikle seg og få fleire lesarar med den reelle sjansen til innovasjon som internett byr på?

Vi aner ikkje. For bokbransjen har ikkje eigentleg flytta ut på nett. Dei driv med det bokbransjen driv med, og litteraturpengane følgjer etter. Alle synst “digitaliseringa” går treigt og trur det må vere sånn. At noko vil skje “av seg sjølv” etterkvart. Men det som skjedde med musikken og filmane kjem ikkje til å skje med boka: At ungdommane stjeler fil og deler til bransjen har tapt så mange pengar at dei forstår dei må endre måten å selje filene på. Nei: Tekst er noko anna.

Internett endrar “tekstproduktet” langt meir enn musikkproduktet. Det endrar “boka” meir enn det endrar “låta”.

Teksten endrar seg så mykje at det nesten ikkje er til å identifisere som “litteratur”. For i motsetning til “ei låt” er ikkje “ein tekst” eit like avslutta stykke av nokre minutts oppleving. Tekst kan endre seg langt meir som følgje av at formatet blir eit anna.

Internett har allereie skapt nye sjangrar: Bloggteksten kan likne dagbokformen frå romanar på 1800-talet, eller av og til eit essay (som ingen veit kva er lenger). Twitter skaper litterær form med reglar så finstemde som haiku.

Men slikt bryr litteratar flest seg ganske lite om. Dei skriv, produserer, les, studerer og sel litteraturen dei elskar. Medan dei som finst mest på internett blir dei nye «forfattarane», altså dei skrivande menneska som blir mest lest. Kjære litterat: Det er ikkje «skjermen» som stel ungane frå bokbransjen. Det er bloggarane. Du som minst tida då du gjekk deg bort i bøker medan du burde sove: Tekst er framleis ein tidstjuv. Han er berre ikkje pakka inn i perm.

Lesarane finst. Forfattarane finst. Det som manglar for å skape eit fantastisk norsk internett der dei møtast – er ny politikk.

Politisk dagbok: Ja, vi vil vere venar!

wikipediatorget blir det diskutert om dei vil samarbeide med / møte / liker Store norske leksikon. Vi i SNL vil gjerne både dele, diskutere og snakke med dei aktive på Wikipedia. Så eg prøvde blande meg inn, men stranda i eit skikkeleg magaplask fordi eg ikkje klarte å leggje svara inn på riktig måte inni tråden. Derfor gjer eg det her i staden. Kanskje er det ok for andre å kunne lese også.

Kort oppsummert trur eg færre der inne er glade i SNL enn vi i SNL-redaksjonen er glade i Wiki. Den manglande kjærleiken er bygd på fire litt ulike ting:

1. Trekantdrama: At andre som liker SNL seier noko negativt om Wiki
Journalistar liker å setje ting opp mot kvarandre. SNL er glade for at Dagblad-journalistar liker oss godt, men vi sitt ikkje og dikterer kva dei skriv. Tvertimot avviser vi journalistar som vil ha oss til å gå ut mot Wiki. I SNL har vi berre meint å seie noko negativt om Wikipedia éin gong. Fordi dei fortente det. Er det fleire saker der VI har talt  negativt om W? Gi oss ei lenke under!

2. Vere / er / var / forblir dårleg?
Ein del meiner berre at SNL er «dårleg». Det var sant at SNL var eit dårleg nettprodukt. Vi har sagt det ofte sjølv. Men vi tar nettet på alvor og har revolusjonert arbeidsmåten. Det gjer sakene verkeleg veldig mykje betre. Sjekk statistikk på kor langt vi er komne no. Oppdater kritikken! Det hadde vori så utruleg deilig å bli kritisert for noko nytt vi kan gjere betre.

3.  Ein ekstra dose makt?
SNL er ein publiseringsinnovasjon i norsk forlagshistorie. Vi har beholdt ein redaksjonell modell med både forfattarar, redaktørar og utgivarar, men all produksjon og distribusjon skjer åpent på nett. Vi tar med oss nokre av fordelane frå papirsamfunnet, produserer & publiserer langt mer effektivt, gjennomsiktig og demokratisk. Vi gjer det sånn fordi vi meiner den komboen gir godt innhald! Akkurat som avisene beholder journalist, redaktør, utgivar – beholder SNL forfattar, fagredaktør – og utgivar. Eg har ingen vanskar med å seie at wikimåten er fin. Omvend ser fleire inni den tråden ut til å vere overtydde om at deira måte er den einaste aksepterte måten å lage godt innhald på.

Er det «elitistisk» at dei som kan mest bestemmer litt meir enn andre? I SNL synst vi ikkje anarkiet er så mykje meir demokratisk enn eit ope møte med ordstyrar og innleiar. Demokrati betyr ikkje at alle må ha like roller. Det betyr at alle kan delta. At alle har forslagsrett. At alle kan diskutere. Og at alle kan stemme (og at det er lett, så stemmeseddelen din td ikkje blir forkasta fordi du gjer tekniske feil … ). Vi meiner dette er det aller viktigaste nettet har å by på. Sjølv om ekspertar framleis finst.  BTW: Også på Wiki finst moderatorar med meir makt enn andre. Dei er wikiekspertar. Vi har fagekspertar.

4. Kva er gode kjelder?
Det viktigaste tråden avslører er at Wiki og vi har ganske ulik forståing av kva kjelder betyr. Dette må vi snakke meir om, for det er ein ekstremt viktig debatt i internetts tid. Somme på torget meiner at «eit leksikon ikkje kan vere kjelde til eit leksikon». Det er eit skikkeleg snurrig argument. Det blir slik fordi dei har lært seg at «Wiki ikkje kan vere kjelde til Wiki». Og det er sant. For Wikiskrivemåten kan berre bli «mest mogleg objektiv» av at dei som skriv kan syne til nokon andre som skriv det same på plassar som er – nettopp: signerte og publiserte under ansvar.

Men SNL skriv ikkje på Wiki-måten. Vi har skrivi litt om dette i Dagbladet før. La meg starte forfrå: Kva er ei god kjelde?

Dette er SNL-måten: Lauritz Sømme, Noregs superekspert med frysaren sin full av bjørnedyr som han har samla sjølv: Han har produsert uhorvelege mengdar vitskapsartiklar og bøker, men nesten ingenting på norsk. No bruker han tida si på å skrive basisen i alt han kan inn i SNL. Som utgivar har vi vald han ut og påstår at han publiserer vitskap. (Du kan ta oss for det om vi tar feil.) Og: Vitskap er IKKJE synsing. Det er metode. Sømme er forplikta til å byggje på alle relevante kjelder i faget han kan. Han representerer ikkje seg sjølv. Han representerer kor faget hans står – td i kunnskapen om bjørnedyr. Kvifor skulle ikkje SNL-artiklen av Sømme vere ei super kjelde for Wiki?

Slik ser vi oppdraget vårt: SNL skal sørge for at fagfolk destillerer kunnskapen dei sit inne med og bygger opp ein grunnmur av kunnskap der folk finn han. Grunnmuren trengst for å støtte opp under alt det andre nettinnhaldet: avisartiklane, blogginnlegga, twitterdebattane – og skoleoppgåvene. Det skal finnast fagkunnskap å lese og lenke til – om alt frå sjeldne diagnosar til verdshistorie.

Vi gir norskspråkleg internett 200 000 tekster like truverdige som om det var skrivne av ekspertar i papirbok. Berre mykje raskare. Nye opplag med rettingar når som helst. Med sjansen til å klage og spørje forfattaren. Eller skrive ilag. Så la meg spørje igjen? Kva er ei god kjelde, om ikkje dette er?

Sånn. Det var svar eg ville ha skrivi på wikitorget om eg hadde klart det. Lurer på om nokon vil snakke med oss her?

Politisk dagbok: Ja til digitalisering av litteraturpolitikken

Det er litt kjedeleg å lese framlegget til ny boklov. Det blir som no, berre i form av lov framfor førtiårig «unnatak». Meir spennande er pressemeldinga. Ho handlar nemleg om «digitalisering» og «innovasjon». Når ein vanlegvis snakkar om «digitalisering» av bøker er det e-boka ein siktar til. Ein klagar over Bokskya – eller ser at straumetenester vil kome som i musikkbransjen. Så også med Hadia Tajik:

«Vi vil legge til rette for innovasjon og nye teknologiske løsninger for e-bøker. Loven sikrer derfor mulighet for å utvikle nye prismodeller som kan tilpasses framtidige distribusjonsformer for e-bøker.»

TVANGSDIGITALISERING
Leksikon er den første boksjangeren som blei tvangsdigitalisert. I Store norske erfarer vi kva det faktisk kan bety at papir blir erstatta av #noe_digitalt: Som når ein forfattar skriv papirbok – det tar sin tid. Så bestemmer han seg for å skrive i SNL; dele det han har på hjartet opp i mindre bitar. Til ingens overrasking: Etter eit døgn kjem første lenka på twitter. Forfattaren har nådd fram til lesaran.
Innovasjon
Så er det dei litt flauare møta, når vi sitt ved rundebordet der bokbransje drøftar Boklova. Medan andre forleggjarar melder om lite tilgang på manus eller om eit par hundre versus eit par tusen selde eksemplar. Så blir det blir vår tur til å melde om:

  • Vi publiserer tilsvarande ca 60 bøker i året. 300 aktive forfattarar er i stallen. Dei skriv, blir redigert av flink redaktør, vi publiserer. Akkurat som i eit forlag. Berre med mindre bitar publisert tekst av gangen.
  • Vi har 7000 lesarar i timen. 105 000 per dag. 2 millionar i månaden.

Ja, så klart det er litt urettferdig å samanlikne … SNL er gratis og er den store boka om «alt». Likevel… likevel er det eit anna element, ein kime til innovasjon, og i første omgang er det teknisk: e-pub/app versus html. Kunne det vere at også andre sjangre ville utvikle seg og få fleire lesarar med den reelle sjansen til innovasjon som internett byr på?

Eg trur det digitale endringspotensialet for publisering av tekst (altså det bokbransjen er til for) er større enn for musikk. I motsetning til ei låt er ikkje ein tekst eit like finitt kapittel, ikke eit like avslutta stykke av nokre minutts oppleving. Tekst kan endre seg langt meir som følgje av at formatet kan bli eit anna.

Internett har allereie skapt nye sjangrar. For kva slags boksjanger er ein blogg? Og det skjer litterært artige ting – som når twitter møter haikupoesi. I denne tekstinnovasjonen på nett tar forlaga inga hovudrolle. Dei gjer tafatte forsøk på å endre distribusjonsmetodane for dei eigentleg same produkta. Men ingen forsøk på å endre produksjonsform – og såleis også produkt. I staden arbeider dei for å sikre dei produksjonsformene dei meistrar frå før.

EIN TEKNOLOGINØYTRAL LITTERATURPOLITIKK?
Den nye Boklova er først og fremst fin fordi kulturministeren ser ut til å:

1. Vere opptatt av å binde tiltak fast i måla for kulturpolitikken: Eit mål er «å legge til rette for et mangfold av aktører. Loven skal bidra til å fremme kultur- og kunnskapsformidling, og styrke skriftkultur og norsk språk i begge målformer.»

2. Ville lage litteraturpolitikk uavhengig av format: «Det er departementets vurdering at de litteraturpolitiske målsettingene gjelder litteratur uavhengig av format».

2. Ville oppmuntre til innovasjon i publiseringa av litteratur i det norske digitale samfunnet.

Så langt er departementet mest opptatt av innovativ distribusjon. Men dei glimtar til med denne:
«En teknologinøytral lov reiser en avgrensningsproblematikk for e-bøker. Spørsmålet er om berikede bøker skal omfattes eller eventuelt hvor grensen skal gå. Det er sannsynlig at det også vil skje en utvikling av boken. Å avgrense lovens virkeområde mot berikede bøker kan synes lite fremtidsrettet. Det er imidlertid mulig å legge til grunn en fleksibel bruksdefinisjon. En digital bok vil med en slik avgrensning være en publikasjon som er formatert slik at den kan gjøres tilgjengelig i elektronisk format, der den dominerende delen består av tekst, illustrasjoner og annet grafisk materiale. En digital bok kan inneholde tekst med audiovisuelle elementer, være interaktiv eller på annen måte inneholde elementer som beriker teksten, forutsatt at slike elementer ikke blir det dominerende innholdet.»

«Det egenartede ved litteraturen som produkt gjelder uavhengig av format», står det å lese. Så vi spør: Kva er skilnaden på nettside og bok – gitt at alt dette er likt: Forfattarar skriv. Redaktørar redigerer. Utgivarar publiserer. Lesarar les?

SNL er boka som er blitt ei nettside. Heldigvis hadde Wikipedia gjort det heilt klart at «digitalisering» av leksikon var lik html-format, altså: fulltekst søkbar på internett. Ingen fann på å gjere Store norske til ein serie e-bøker i sal. Eller til ein giga-app (leksikonet ville overtatt mobilen din, det er alt for tungt!). Formatvalet vårt er ein supersuksess etter alle kulturpolitiske målestokkar. No gler vi oss berre til ein teknologinøytral språk- og litteraturpolikk.

Leserne strømmer til Store norske leksikon

Denne uka runda Store norske leksikon 100 000 besøk om dagen. Den siste papirutgaven solgte 7500 eksemplarer. Nå kan leksikonet ha like mange lesere i timen.

I måneden har Store norske leksikon 2,2 millioner besøk. Og det øker raskt. Vi har over dobbelt så mange besøk nå som da den nye redaksjonen overtok for to år siden. Vi har 1,2 millioner unike brukere i måneden. Det betyr at en av fire nordmenn leser leksikonet hver måned.

Store norske leksikon er den desidert mest leste kunnskapskilden utgitt i Norge. Lesertallene betyr at samfunnsverdien av leksikonet er blitt større enn den gang det gikk an å selge innbunden kunnskap: Folk strømmer til basiskunnskapen når den er gratis og enkel å finne.

Størst på kunnskap

Folk er på nettsider av ulike grunner. Mange bruker sider utgitt i USA (som Facebook og Wikipedia), men på norskpubliserte sider gjør folk dette:

  • Får med seg nyhetene
  • Starter opp nettleseren sin
  • Kjøper bil, båt og hus
  • Finner et telefonnummer
  • Sender meldekort til NAV

Når de har starta nettleseren og er ferdige med nyheter, har finni drømmebilen, sendt meldekort, men endt opp med å ringe NAV likevel – hva de gjør da? Da leser de Store norske leksikon.

Lekskikonet er mer lest enn alle andre kunnskapssider. Vi er mindre enn VG, men det er bare bra at alle følger med på nyhetene hver dag. At flere har behov for å logge seg inn på NAV enn på SNL, kan ikke vi gjøre noe med. På den andre sida gleder jeg meg til den dagen da vi får flere lesere enn Se og hør. Det er ikke langt unna.

Sidevisninger er et annet måltall for nettbruk, men det er værre å sammenligne med. Hvor mye folk blar varierer etter hvorfor de er på nettstedet: Folk blar en god del både i aviser og kjendisblekker, men de blar aller mest når de skal finne ting på Finn. Dessuten blar de masse i telefonkatalogen og leiter lenge etter en bra film. I leksikonet slår de derimot opp for å finne ut av akkurat det de lurte på, og så kikker de ikke noe særlig rundt etter andre gode definisjoner eller artige alternative ting å vite. I uka har vi 1,1 milioner sidevisninger.

Oppdateringer

Mange er, fornuftig nok, mer opptatt av hvor bra innholdet er enn hvor mye det er lest. Derfor vil vi dele noen fine oppdateringstall: Hver dag endres 40 000 tegn på snl.no. I 2012 ble 33 000 artikler endra.

Noen er også bittelitt opptatt av å sammenligne med Wikipedia. Nå har jeg gjort deler av øvelsen, men måla blir ganske ulike: Wikipedia på bokmål hadde ca 180 aktive forfattere i januar (med mer enn 25 endringer). 78 av dem var veldig aktive.

Til forskjell fra Wikipedia, har SNL utgiveransvar og er redigert av fagfolk. Alle kan bidra til å skrive, men fagansvarlige vurderer forslag og skal sørge for at artiklene er faglig oppdaterte. Dette hadde ikke vært noen særlig bra modell dersom fagolka ikke stilte opp. I dag har SNL 430 fagansvarlige. 180 av dem har publisert de siste to månedene. 120 av dem mer enn 1000 tegn.

Den fine tingen med redigeringsmodellen til SNL er: Når noe er oppdatert, så betyr det at en av de fremste ekspertene Norge har å oppdrive på emnet går god for det som er publisert. Da har du noen å skylde på dersom det du finner er ubalansert, skeivfortalt, underkommunisert, faglig uoppdatert eller bare feil. Og det vil være faglig pinlig for den du skylder på – om de ikke sporenstreks retter det opp.

Internett er den viktigste arenaen for offentlig debatt. De siste to åra har vi gjort snl.no til et sosialt nettsted med dialog mellom fagfolk og lesere. Vi ser det som vår jobb å bringe kunnskaps-Norge til norsk nettoffentlighet. Jeg pleier å si at Store norske skal være infrastrukturen for kunnskapsformidling i nettsamfunnet. Nå ser vi at trafikktalla er dobla. Og at mange veiarbeidere er igang.

Kilder

  1. Google analytics for SNL (dessverre ikke mulig å åpne, men bare spør oss om tall! Vi driver med å utvikle mer åpen statistikk)
  2. TNS-gallup
  3. http://stats.wikimedia.org/EN/SummaryNO.htm

 

Politisk dagbok, kapittel 3

For leksikonfolk er det historisk sus over kulturbudsjettet som blei handsama av Stortinget i går. Suset er ikkje enkelt å høyre, men om du spolar deg 11.44 sekund inn i filmen på denne sida, kan du sjå at Stortinget vedtar budsjettet. (At sak 3 denne dagen faktisk var kulturbudsjettet, kan du finne ut i dette referatet.)

Realitets-sjangeren egnar seg temmeleg dårleg til å formidle kor heidundrandes spennande politikk er. Men bak denne «ein-heilt-vanleg-dag-på-jobben»-filmen frå Stortinget, ligg andre sjangre som syner kva kulturpolitikk partia eigentleg har for 2013. Då må du grave deg gjennom nettsidejungelen, og fram til innstillinga med prioriteringar og merknadar frå komiteen. Og der, i «4.10 Kap. 326 Språk-, litteratur- og bibliotekformål» er det no avklart at Høgre, KrF og Fremskrittspartiet har formulert ein leksikonpolitikk! Les og bli glad:

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av at norsk språk har fagterminologi i alle språkdomener. Kunnskapsinnhenting fra leksikale verk er her svært viktige. Disse medlemmer viser til den positive utviklingen som har vært i forbindelse med Store norske leksikons overgang til nett, og det arbeidet som nå gjøres for å samle flere leksikale verk under samme løsning. Utviklingen av en kunnskapsbase som dette er svært viktig for norske brukere og norske fagmiljøer. Disse medlemmer mener det er naturlig at samarbeid og eierskap utvikles slik at norske universitet og høyskoler involveres sterkere.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti ber regjeringen bidra til å sikre videre drift av Norsk nettleksikon, som utgir redaksjonelle leksikon, blant andre Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon og Store medisinske leksikon.

Kva så med resten av opposisjonen? Venstre sit ikkje i Kulturkomiteen, så då er det berre Framstegspartiet att. Dei er kjend for å ville kutte i dei fleste kulturtiltak. Men jaggu smeller ikkje også FrP til med svært gode analysar av kvifor leksikonet er viktig:

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at det i kjølvannet av 22. juli har blitt klart hvor viktig det er å styrke den demokratiske infrastrukturen i Norge. Dette gjelder ikke minst på Internett, som er den nyeste og minst utviklete av alle kanaler for demokratisk deltakelse. Nettet er i dag den mest brukte kilden til kunnskap for folk flest, og disse medlemmer ser det som naturlig å benytte Store norske nettleksikon mht. å spre kunnskap på Internett.

No manglar berre regjeringspartia. Det er ikkje å vente at stortingsfleirtalet skriv merknad til si eiga regjering. Men Hadja Tajik og Kristin Halvorsen kan ikkje vente mykje lenger før dei også må ta stilling: Er det smart å leggje ned kjelda der kunnskaps-Noreg (med stadig fleire fagansvarlege) formidlar kunnskap til 90 000 daglege lesarar?

Eller skal dei bruke 2013 til å lage politikk for at kunnskap på norsk skal vere mogleg å finne på toppen av Google?

«Takk for kommentaren. Vi oppdaterer artikkelen om et halvt år.»

Da den nye redaksjonen begynte i fjor var en av de viktigste avgjørelsene som ble tatt at leksikonet skulle være et levende sted. Folk skal kunne komme med spørsmål og kommentarer til artiklene. Og de skal få svar. Folk skal kunne komme med endringsforslag til artiklene. Og de skal bli vurdert. Vårt mål er å være til stede og følge opp raskt.

Det gjelder ikke minst når vi finner håpløst utdaterte artikler, eller oppdager at vi mangler viktige oppslagsord. Da vil vi også handle raskt. Vi finner kvalifiserte forskere eller eksperter som kan skrive for oss.

Foto: Sarcasmo, Tilgengelig via Flickr, CC BY-NC-SA 2.0.

– Har dere satt en frist for når teksten skal leveres, spør forskeren.
<Her vil vi helst svare at vi trenger den i morgen, men vi svarer:>
– Helst i løpet av denne uka, men det går greit ut i neste uke også.
– Ja, det går ikke så greit, svarer noen forskere da, men om 3-4 måneder kan jeg nok klare å levere en tekst.

I internettets tidsregning vil det si at de kan levere teksten ved neste istid. Å svare en sint leser at teksten hun synes er kritisk dårlig vil oppdateres om et halvt år, er langt utenfor det mange vil godta på nett.

Hadde vi derimot vært redaksjonen for et tidsskrift eller jobbet med en antologi i et forlag, ville svaret sannsynligvis vært som forventet.

Det er ingen nyhet at tida går fortere på nett enn i trykte medier. Men fagfolkene vi ønsker at skal skrive tekstene i leksikonet vil ofte være de samme som skriver bøker og tidsskriftsartikler. En av våre oppgaver er å få disse til å delta på nett og lære seg nettkulturen. Folk venter ikke på neste bok, de forventer at fagfolkene skal kunne delta i kontinuerlig debatt og kunnskapsproduksjon.

Men når en flink forsker svarer på min masing med at «jeg hører til dem som mener at når man først skal skrive en innførsel til et oppslagsverk som skal brukes av skoleelever, studenter og andre i en tid fremover, så bør det gjøres grundig», blir jeg svar skyldig. For hun har rett. Det er ikke bare fagfolk som skal lære internett, internett kan også lære litt av fagfolk. Internett har gjort det lett å skrive fort. Med «klipp-og-lim» og Google er det ingen sak å produsere tegn. Men så er det etterrettelighet, fakta og analyse. Det kan ikke teknikken gjøre for deg.

Det finnes de som er blitt talspersoner for «The Slow Web», for internettjenester som ikke stresser oss og gir oss følelsen av at vi alltid henger etter. Kanskje kan det også gi mening når vi diskuterer kunnskapsproduksjon på nett? Vi ønsker oss ikke et treigt leksikon. Men et leksikon kan ikke følge publiseringskulturer utarbeidet i nettaviser. Vi må flytte papirleksikonet vårt inn på internett og bli en del av kulturen her. Men vi kommer også med noen særtrekk, og må finne vår plass. Kanskje kan vi være med å bygge en litt roligere kultur, som passer for produksjon av mer dyptgående og varig innhold på nett?

De som har fulgt leksikonet etter at vi begynte arbeidet for drøyt et år siden vet at det er mye som må gjøres med innholdet. Mange har etterlyst endringer og oppdateringer. Noen venter fremdeles på svar og oppfølging. Vi svarer på hundrevis av eposter i uka og når ikke over halvparten av det vi vil gjøre hver dag. For redaksjonen er mottoet «bånn gass». Vi vil få til veldig mye, veldig fort. Men hvis det går utover kvaliteten er det ingen vits. Vi kan ikke vurdere artikkelforslag hvis vi ikke har noen med kompetanse til å gjøre det. Og vi kan ikke oppdatere et fagområde med nye artikler hvis vi ikke er sikre på at de som vil skrive kan feltet godt nok.

«Å gjøre innholdet vårt fremtidsvennlig, er å sette innholdet først», skriver kollega Ida Jackson. Det betyr at våre tekster ikke bare skal genere trafikk til leksikonet i dag eller følge nyhetsbildet. Artiklene skal gi solid informasjon i et langt tidsperspektiv. Vi skal få forskere og eksperter til å delta mer på nett. Men vi skal også produsere solid kunnskap på nett. Da tror jeg at en leksikonredaksjon noen ganger må vende det døve øret til hastighetskravene på nett. Og gi folk tid til å tenke.

For et fritt Internett

Wikipedia på engelsk er stengt i morgen. Du kan se hvordan de stengte sidene vil se ut her. Det er første gang Wikipedia deltar i en politisk demonstrasjon. Over 1800 wikipedianere deltok i diskusjonen som førte frem til morgendagens aksjon. Det er ny debattrekord, og sier noe om hvor mange mennesker som er opptatt av saken Wikipedia stenger leksikonet for: Innføringen av SOPA og PIPA.

SOPA står for Stop Online Piracy Act og PIPA står for Preventing Real Online Threats to Economic Creativity and Theft of Intellectual Property Act of 2011. Bak disse lange titlene skjuler det seg lovgivning som slettes ikke bare «forhindrer piratkopiering» eller «forhindrer trusler mot økonomisk kreativitet». Selv om disse lovene er amerikanske, vil de påvirke hvordan hele Internett ser ut om de blir innført. Derfor er det ikke bare Wikipedia som stenger i protest i morgen. Over 40 IT-firmaer har gått ut mot SOPA og PIPA, deriblant Facebook, Twitter, Ebay, Etsy og Google. Blant dem stenger Reddit, Cheeseburger Network og en rekke andre nettsidene sine i protest i morgen.

Hvorfor protestere?

SOPA og PIPA er egentlig to lover som omhandler mye av det samme. Hovedpoengene er å gi musikk, film og forlagsbransjen mulighet til å kunne blokkere nettsider de mener sprer opphavsrettsstridig innhold, noe som i praksis vil bety å f.eks stenge Pirate Bay for alle amerikanske IP-adresser. Men det stopper ikke der: De vil også holde ansvarlig nettsider og nettsamfunn der noen lenker til nettsider som sprer opphavsrettsbeskyttet materiale. Det betyr at det er mulig å stenge Facebook med en begrunnelse om at de har latt deg publisere et bilde Scanpix eier. Det betyr også at Facebook kan stenges hvis de lar deg publisere en lenke til en artikkel som forklarer hvordan man piratkopierer musikk ulovlig. Kort sagt, gjennomgripende sensur.

Her er en film (på engelsk) som forklarer problemene på en god måte:

[vimeo http://www.vimeo.com/31100268 w=400&h=225]

PROTECT IP / SOPA Breaks The Internet fra Fight for the FutureVimeo.

Hvorfor skal vi i Norge bry oss?

Internett er ikke delt opp i nasjonalstater. Internett er internasjonalt, og vi trenger at informasjonsutvekslingen er internasjonal. Å innskrenke hva Wikipedia kan skrive for et amerikansk publikum, er å innskrenke hva alle kan lese og skrive på Internett. Vi trenger at lenker kan reise verden rundt. Vi trenger at folk kan samarbeide på tvers av nasjoner – bare se på den arabiske våren!

Og alle vi som driver nettsider og sprer informasjon på det åpne nettet, er nødt til å være solidariske. Vi i Store norske leksikon støtter Wikipedias demonstrasjon mot SOPA og PIPA fordi vi vet at det frie og åpne nettet gjør verden til et bedre og mer demokratisk sted. Problemer med piratkopiering løses med innovasjon fra bransjenes side (som med Spotify og Wimp) og med at vi alle lærer oss mer om opphavsrett og lisensiering.

Hver dag er det folk som laster opp bilder i Store norske leksikon som de har «funnet på Internett». Det er ikke fordi de er kriminelle. Det er fordi de ikke kan så mye om opphavsrett. Vi løser ikke det med å kaste dem ut. Vi løser det med å lære opp folk.

Spre ordet!

Videre lesning