En riktig så vakker liten gris: Historien om Store norske leksikons publiseringssystem

Hvor sprø må man være for å satse på et egenutviklet CMS?

Store norske leksikon er basert på et hjemmekodet publiseringssystem. Blant internettekspertene er det regnet som galskap, fordi det er dyrt, vanskelig å vedlikeholde og krever høy kompetanse i en organisasjon.

Å pynte på fasaden av et eksisterende system, heller enn pusse det opp på ordentlig, kalles gjerne å «sminke grisen». Foto: Avi, Flickr, CC-BY-SA-2.0

I 2010 var vi en ny redaksjon som overtok leksikonet. Oppgaven var å redde det. Den synlige jobben handlet om design og oppdatering av artikler. I kulissene var spørsmålet om koden skulle kastes, og leksikonet reddes ved at det ble flyttet over i et profesjonelt publiseringssystem.

Men tida var knapp, og leksikonet måtte få mange nye lesere fort. Planen ble å satse på nødløsninger og lapping på koden. I dag er vi stolte over å utvikle vårt eget spesialiserte publiseringssystem.

Alle trenger CMS

Alle som publiserer innhold på nett må forholde seg til et publiseringssystem, eller det som med bransjelingo blir kalt et CMS, content management system. Det finnes et utall store CMS-leverandører som dekker nær sagt alle typer behov der ute. For de fleste som skal lage en hjemmeside er utvalget overveldende, og tilbydere som WordPress, Squarespace, Joomla, Jimdo, Weebly, Concrete5, Drupal, Episerver og Mediawiki gir deg det du trenger for å få innholdet ditt på nett.

Alle er laget for å dekke litt ulike behov, og sjansen er god for at ihvertfall ett av dem gjør jobben du er ute etter, om du så skal blogge om sko, selge sokker, systematisere strategier i Warcraft eller lage en turistguide til Bømlo.

Ikke bygg ditt eget!

Men noen behov er mer spesifikke enn andre, og har du kommet på et genialt nettkonsept som verden fortsatt har til gode å se gjennomført, eller ønsker å publisere innhold på en måte som ingen andre har tenkt på, er du kanskje avhengig av funksjonaliteter og strukturer som ikke finnes som en ferdiglagd pakke fra før. Isåfall må du kanskje bygge ditt eget CMS.

Internett advarer deg imidlertid om at dette må du ikke finne på. Dette gjør de i store bokstaver og ved å bruke ord som ‘galskap’, ‘uaktuelt’, ‘ulønnsomt’, ‘skjødesløst’, ‘naivt’ og ‘uetisk’. Om det finnes mange CMS-er der ute fra før, finnes det enda flere måter å fortelle deg at verden ikke har behov for at du bygger et nytt et: Internett trenger ikke flere CMS-er, hva du nå enn har tenkt å publisere. Internett har ikke godt av det, og din mentale helse og din økonomi vil være de største taperne av alle, om du skulle bestemme deg for at du absolutt vil ha noe eget.

Å sminke grisen

Vi i Store norske leksikon bruker et egenutviklet CMS. Kunnskapsforlaget, eierne og utgiverne av Det Siste Papirleksikonet og Den Første Nettversjonen av Store norske leksikon, skrev all koden som lå bak nettsiden selv den gangen de i 2009 slapp den åpne digitale versjonen av leksikonet. Da nye eiere overtok i 2011 bygde vi videre på den eksisterende koden, og lanserte i 2012 en ny design og front på snl.no, mens en stor del av det opprinnelige maskineriet bak var bevart.

Dette ble kalt å sminke grisen. Kunnskapsforlaget hadde begrenset med tid og ressurser da de lanserte nettsiden i 2009, og enda mindre muligheter til å vedlikeholde den ordentlig etterpå. Koden vi overtok i 2011 bar preg av dette. Derav dette med gris. Vi skulle hovedsaklig rette på det leserne så og jobbe med front-end. Derav dette med sminke.

Plastikk og kakedeig

Rundt lansering av nye nettsider på snl.no føltes det som å fikse et falleferdig fly i fart. Faksimile fra filmen «Plastics Inventor», av Disney Studios (1944).

Da vi lanserte nye nettsider i 2012 var det uten fungerende kjernefunksjonaliteter for skriving og redigering, nettsiden var kronisk ustabil, vi hadde måttet skrote bildeopplasteren vår og vi led av stor teknisk gjeld. Vi hadde ikke hatt mulighet eller tid til å prioritere vedlikehold av det underliggende systemet etter at vi overtok, og vi ble nødt til å betale prisen. Hver eneste e-post vi sendte ut til leksikonets fagansvarlige inneholdt en overvekt av ‘unnskyld’ og ‘det blir bedre snart’.

Når Ida Jackson har snakket om relanseringen av SNL og CMS-et vårt i offentlige sammenhenger, har hun pleid å omtale det som et fly av plastikk og kakedeig, i en metafor lånt fra Donald Duck. For Ida, som hadde ansvar for utviklingen fram til lansering, og for alle oss som var om bord i flyet, opplevdes det som om glasuren og konditorlimet konstant ga etter mens flyet var i full fart, og kun kreative nødløsninger og brannslukking gjorde at vi ikke alle sammen krasjet og brant i tiden fram til og etter lansering.

Å lure politikere

Nå i 2015, fire år etter at vi overtok, steller vi fortsatt med den samme grisen. Vi har dermed gått på tvers av alle anbefalinger fra alle kunnskapsrike internettentreprenører og gjort noe sprøtt og uansvarlig og skjødesløst og fjollete.

Ingen av oss som var med på lanseringen av nye nettsider i 2012 hadde tenkt at vi skulle sitte i 2015 og være fornøyd og litt imponert over triksene klovdyret vårt nå kan. Grunnen til at vi bestemte oss for å putte kjole og mascara på grisen, og ikke bytte den ut med en hest, tiger eller antilope, var nemlig at også vi hadde ekstremt tidspress og begrensede ressurser.

Leksikonets nye eiere hadde bevilget prosjektmidler i tre år, og det var den tiden vi hadde på å bevise at snl.no hadde livets rett. Planen var derfor å beholde grisen og la den forføre politikere og pengefolk med sine dyre klær, for så å smugle den ut bakdøra og erstatte den med noe som hadde et penere indre, så snart leksikonets framtid var sikret.

En unik gris

Men greia er: vi har blitt riktig så glad i grisen vår, og vi har skjønt at den kan noe som resten av Internett fortsatt har til gode å få til like bra. Selv om ting så rotete ut da vi overtok nettsiden, hadde Kunnskapsforlaget, ved Petter Henriksen, hans redaksjon og hans utviklere, gjort noe svært riktig og smart da de gjorde grunnarbeidet og startet å bygge et CMS fra bunnen av.

Og etter at det hadde blitt litt verre, ble det faktisk bedre. Alt vi hadde av tidsplaner og estimater sprakk, men med systematisk og nitidig jobbing fikk vi litt etter litt de gamle funksjonalitetene tilbake i fin form, pluss noen nye. Etter et par år fikk vi til og med et flunkende nytt system for bildeopplastning og –visning. Selv om det var dyrt og vondt fikk vi etterhvert også oppgradert de underliggende komponentene, tettet sikkerhetshull og forbedret oppetid.

I mellomtiden hadde vi også rukket å vurdere hva som fantes av alternativer til grisen vår der ute. Og selv om utvalget var stort, og selgerne var flinke til å prate, viste det seg at Store norske leksikon på nett hadde behov som ikke så lett lot seg dekke av flunkende nye, skinnende, eksternt utviklede CMS-er.

Et system for samskriving

SNLs publiseringssystem lar oss organisere en stor mengde med tekster i et hierarkisk system. Skjermutsnitt fra administrasjonssystemet bak snl.no.

Det å drive et fagredigert leksikon er en veldig spesifikk, men samtidig enkel ting: Det er å få flinke folk til å skrive tilgjengelige tekster om ting de har greie på, rett på nett. Selv om grisen vi overtok trengte både sminke, nye klær og en grundig overhaling før dens indre skjønnhet kom for en dag, så viste den seg å være det mest egnede dyret for å gjøre jobben til sist, tross alt.

CMS-et vi overtok var ikke tilstrekkelig for å lage et fullgodt, fagredigert leksikon. Men det inneholdt det strengt nødvendige, og la klare føringer for i hvilken retning vi kunne utvikle det videre. Alle nyvinninger som har kommet i ettertid har dermed bygget på det konseptuelle fundamentet vi arvet. Dette har gitt oss muligheten til å utvikle det grunnleggende konseptet om et hierarkisk organisert samskrivingsprosjekt innenfor vide, men samtidig klart definerte rammer.

Det er fortsatt store brikker som må på plass før vi kan si at vi leverer et 100 % tilstrekkelig verktøy for leksikonskriving. Vi mangler blant annet et referansesystem, infrastrukturen for simultanskriving og versjonssammenlikning er langt fra perfekt, og gode metoder for å integrere rikt medieinnhold er under arbeid. Vi jobber dessuten med svært små budsjetter og begrensede interne ressurser, sammenliknet med alle andre store, norske nettprosjekter.

Men siden systemet vårt er utviklet etter gode, grunnleggende prinsipper og med ett hovedmål i tankene, er det smalt og smart, og uten masse unødvendige funksjonaliteter. Dermed er ikke vedlikeholdsbehovet så omfattende som i andre spesialbygde CMS-er, og ikke nødvendigvis dyrere enn de andre alternativene som finnes. Enkelhet betaler seg dessuten i mindre tid brukt på brukerstøtte, og det er færre ting som kan gå galt.

Ulike rettigheter

Noen CMS’er har bakt inn funksjoner for hundrevis av ulike behov i én pakke. Men et verktøy som er enkelt og spisset er lettere å vedlikeholde og fører til færre feil på brukersiden. Foto: Amazon.com, Wenger Giant Swiss Army Knife

Så, for de spesielt nysgjerrige: Hva er spesielt med vårt CMS?

  1. Vi har mange brukertyper – med ulike rettigheter for ulike deler av innholdet: Leksikonet vårt er «fagredigert». Dette innebærer at alle kan bidra med tekst og bilder, men ikke uten at det på et eller annet nivå godkjennes av noen med en priviligert rolle i systemet: en redaktør eller fagansvarlig. Under artikkelbasen ligger det en hierarkisk trestruktur, og hver enkelt artikkel kan få sin plass i denne strukturen. Når en artikkel har fått sin plass, kan hierarkiet brukes til å bestemme hvem som har ansvar for akkurat denne artikkelen.

På grunn av denne strukturen kan redaksjonen bestemme at en psykolog kan ha ansvaret for psykologi, en fykolog kan ha ansvaret for alger, og en mykolog ha ansvaret for sopp. Disse ekspertene kan skrive og oppdatere artiklene de selv har ansvaret for, men også evaluere og publisere tekster fra andre eksperter, få innspill fra brukere, korrekturlesere og redaktører.

  1. Åpenhet: Hver artikkel har kun én faganvarlig, så om man har ansvaret for en gitt oppføring er dette ansvaret eksklusivt. Men man betaler for eksklusiviteten med åpenhet, siden alle sider av publiseringsprosessen er gjennomsiktig og synlig. Slik kan alle leksikonets lesere kikke de fagansvarlige i kortene, og rope ut hvis de oppdager feil, slepphendtheter eller urent spill. Redaktørene kan overstyre en fagansvarlig hvis retningslinjer og tilbakemeldinger ikke blir fulgt opp.
Etter at vi hadde jobbet med verktøyet en stund, skjønte vi at CMS-et vårt kunne gjøre ting som ikke var alle griser forunt. Foto: Emiliano, Flickr. CC-BY-NC-SA-2.0

Konseptet bak publiseringssystemet er såre enkelt, men det er både gjennomtenkt og smart gjennomført. Selv om en rekke ulike brukere finnes i systemet (redaktører, fagansvarlige, fagmedarbeidere, feiljegere, lesere), består det av kun to tilgangstyper: redaktør og bruker. En fagansvarlig er redaktør for en eller flere noder i et hierarki, for alle andre noder er hun en bruker. Redaktører er redaktører for alt, brukere er brukere uansett hvor de er i leksikonet, mens alle alle andre er brukere med ulike merkelapper og signalementer som kommuniserer deres rolle og oppgaver i systemet.

Gjenbruk for andre

Selv om publiseringssystemet vårt er laget med et spesielt verk i tankene, skal det kunne gjenbrukes for andre. Behovet for å drive samskriving på samme sted men i kraft av ulike roller, slik som redaktør, som sjef for et fag/en del av nettsiden eller vanlig bruker, er ikke unikt for leksikonet. Vi vil derfor etterhvert tilby CMS-et vårt til andre som driver med innhold på nett. Vi bygger på det som en serie moduler, og vil, med tid og stunder, at systemet skal få et liv også utenfor leksikonet.

Godt innhold blir til på mange måter og det burde finnes verktøy som legger til rette for alle mulige ulike arbeidsformer. Om vi kan bidra til at nye, intuitive og gode publiseringssystemer blir tilgjengelige for flere, kan det bidra til å oppnå målet vi hadde da vi startet i leksikonet for fire år siden: å gjøre internett til et bedre sted å være, både for folk som har noe å formidle og for leserne deres.

Hva er en god fagansvarlig?

Ikke all kunnskap er leksikonrelevant. Selv om du er så dyktig til å hekle at du kan lage en teddybjørn, er det ikke gitt at du blir en god fagansvarlig. Bilde av chiescrochet, CC BY-NC 2.0, hentet fra Flickr.

Det aller meste av det nyskrevne innholdet på snl.no er produsert av leksikonets fagansvarlige, og ordningen med inndelinger i fagområder er hjørnesteinen i Store norske leksikons publiseringsmodell. Som fagansvarlig forplikter man seg til å utvikle et fagområde, som typisk skal være på mellom 5 og 500 artikler, samt at man står med redaksjonelt ansvar for artiklene det omfatter. Men hvem kan bli fagansvarlig i leksikonet og hva kreves for at man skal være en god fagansvarlig?

Relevant kunnskap

Et minstekrav for å bli fagansvarlig er at man har relevant fagkunnskap for emnet man blir tildelt. Høyere utdanning innenfor det aktuelle faget er gjerne det som skal til, men ofte trengs også erfaring fra forskning eller arbeidsliv. Det varierer fra emne til emne hvor høyt kravet til utdanning og erfaring ligger. For å kunne være fagansvarlig for hjerte- og karsykdommer må man ha mer enn bare en grunnutdannelse i medisin, mens for fagområdene elektronisk musikk eller baseball er ikke bøttevis med studiepoeng noen nødvendig forutsetning.

For enkelte av de større, mer «akademiske» fagene, som fysikk, biologi eller teoretisk filosofi er doktorgrad/forskererfaring gjerne en forutsetning, mens hovedfag/master med et spesialisert fagfelt kan kvalifisere til fagansvar på for eksempel et lands litteratur eller historie. På andre fagfelt igjen, for eksempel innenfor transport, eller på industrifag, kan sterk personlig interesse og/eller lang yrkeserfaring være det som kvalifiserer.

Fagkunnskapen man har må også være av en type som er klart definert, avgrenset og leksikonrelevant. Er du rasende dyktig til å hekle eller bake boller, er dette noe som har størst verdi som praktisk kunnskap, heller enn noe som er nyttig som leksikonstoff. Er interessefeltet ditt for smalt (nederlandske landskapsmalere fra 1750-1790) eller for vagt (geografi generelt, eller: forholdet mellom mennesker og dyr i vestlig siviliasjon) vil det nok heller ikke stemme overens med et av leksikonets fagområder.

Formidlingsglad og selvstendig

En god fagansvarlig må være flink til å skrive og opptatt av å produsere tilgjengelig og engasjerende tekst for ulike typer lesere. Som fagansvarlig publiserer du rett på nett, og selv om det blir lest korrektur på stoff ettersom det går ut, er det ingen lang og møysommelig redaksjonell prosess før du når ditt publikum. Du må derfor være nøye på detaljer i form og faktainnhold, og sørge for at du kan følge leksikonets stilguide.

En god skribent kjennetegnes også på at hun kjenner sitt publikum. For leksikonet utgjøres dette av mange ulike samfunnsgrupper, og en stor andel av lesermassen består av skoleelever.  En fagansvarlig kan dermed ikke være så inneforstått faglig at innholdet aldri når fram.

Av denne grunn må en fagansvarlig også være formidlingsglad og se verdien og nytten av samtalen med brukere og andre fagansvarlige. Alle artiklene en fagansvarlig har ansvar for inneholder et åpent kommentarfelt, og alle leksikonets lesere kan foreslå endringer og nye artikler. Ofte er brukeres kommentarer den korteste veien og beste veien til en bedre artikkel (se for eksempel kommentarene under artikkelen speedskiing), og fagansvar på snl.no fordrer å se brukermedvirkning som en ressurs.

yrkesveiledning
Å være fagansvarlig innebærer at man aktivt må forholde seg til leksikonets eksisterende oppføringer, og dermed en historie som strekker seg mange tiår tilbake i tid. Her et utdrag fra Aschehoughs konversationsleksikon, andre utgave, supplementsbind fra 1932. Faksimile fra Project Runeberg, fri lisens.

Fordi en fagansvarlig selv har makt og mulighet til å publisere rett på snl.no fordrer rollen også selvstendighet. Leksikonets lille redaksjon kan ikke alt som er å vite om alle de 3000+ fagområdene, og det er den fagansvarlige som selv må finne ut av hva slags stoff som er viktig og riktig og få på plass, og hva som er beste formen på dette innholdet. Vi hjelper selvsagt til, gir råd og bidrar med analyser, lesertall og så videre, men det er opp til den fagansvarlige og få stoffet ut på nett. SNLs redaktører har heller ikke kapasitet til å mase og sette og følge opp deadlines til alle de hundrevis av fagansvarlige, så fagansvaret fordrer en velutviklet evne til å motivere og strukturere seg selv.

Respekt for historien

En god fagansvarlig er en person med en viss sjangerforståelse. Å skrive for leksikon setter noen grunnleggende krav til skrivestil, og folk som søker seg til snl.no gjør det fordi de forventer en spesifikk type innhold og form. Dette må de fagansvarlige kunne levere. Å ha en god sjangerforståelse innebærer også at man som fagansvarlig kan forholde seg til leksikonets eksisterende innhold og rike historie.

Som journalist i en avis- eller tidsskriftsredaksjon kan man kanskje skrive kommentarartikler om noe man er opptatt av uten å tenke for mye på hva som har blitt skrevet om temaet før. Aviser blir typisk gjerne lest ett eksemplar av gangen, og få husker hva som ble sagt i samme medium ett, to eller 10 år tidligere. Men leksikonet har en lang hukommelse, og lar oss spore utvikling i tanker og kunnskapsnivå tiår tilbake. En fagansvarlig som ønsker å formilde sin kunnskap må derfor sette seg inn i hva som finnes av relevant stoff på snl.no fra før.

Heller enn å starte med blanke ark må hun forsøke å bygge på og jobbe med det som finnes fra før. Er et gitt oppslag så utdatert at det må skrives på nytt ønsker vi likevel at denne redigeringen skjer i samme artikkel, slik at den gamle teksten kan bevares som en del av artikkelens historikk. Dette gir spennende og viktig informasjon om kunnskapens utvikling, og fungerer som en loggbok over hvordan fagansvarlige og forfattere stadig gjør leksikonet bedre.

Hvordan sortere 220 000 artikler

Sorterer man ikke leksikon alfabetisk lengre? (hørt på Twitter)

Search, don’t sort! (Google Mails mantra)

En av de største forskjellene mellom et papirleksikon og et nettleksikon går på hvordan en leser finner fram i all kunnskapen. Mens man før gikk i bokhylla, dro ut et tungt bind, bladde seg fram og tilbake for å finne et oppslagsord utifra alfabetet, bruker nå de fleste søkefunksjoner for å finne det de vil lese om.

Hovedredaktør Godal vurderer kategorisering av samfunnsfagene. Foto: Georg Kjøll, CC-BY-SA

Men selv om det for den jevne søker dermed vil være likegyldig til hvori en database en leksikonartikkel ligger, er det ikke dermed sagt at alle oppslagsordene kan plasseres i en diger haug. På snl.no har vi i overkant av 200 000 artikler som alle skal oppdateres, administreres og sjekkes for feil med ujevne mellomrom. Hvordan vet man hvilke artikler som bør sjekkes når, og hvem skal gjøre all denne oppdateringen?

Store norske leksikon sitt store svar på dette spørsmålet er å fordele artiklene mellom fagansvarlige. Når en ny fagperson kommer på plass skal hun få overta en artikkelbase som hun har spesielle faglige forutsetninger for å forvalte, og den skal være av en slik størrelse at det er mulig å ha oversikt over hva som ligger der.

Alle våre artikler er dermed  kategorisert i fagområder, med ett fagområde per artikkel. Artikkelen om Accra ligger i «Ghanas geografi«. Artikkelen om kosher ligger i kategorien «jødedom«. Omtalen av Massive Attack ligger i «elektronisk musikk«.

Den underliggende strukturen av fagområder er en sentral forutsetning for at ideen om et redigert leksikon, forvaltet av redaktører og fagansvarlige kan fungere. Og siden vi allikevel har behov for kategorisystemet, har vi åpnet opp for muligheten til brukere å navigere i kategoriene, ved å gjøre kategoriene til en synlig del av artiklene og nettsidene.

Utklipp av strukturforslag til bildende kunst

Dermed har også fagstrukturen en pedagogisk funksjon, og lar folk lete seg fram i kunnskapen, ikke bare ved søk, men også ved å klikke seg fram i kategorier de synes ser interessante ut.

Men behovet for og verdien i god kategorisering gjør også leksikonjobbingen ganske kompleks. Når Kunnskapsforlaget overførte leksikonet fra papir til nett, var både tid og ressurser begrenset, og ikke alle emner ble delt inn på en god måte.

Noen inndelinger har vært greie for Kunnskapsforlaget å gjøre, og veldig mange artikler er dermed delt inn (relativt) logisk etter geografiske regioner, som Ecuadors geografi, Australias litteratur, Frankrikes historie. Andre fagområder lider derimot under at det ikke har blitt gjort noen forsøk på å fordele artikler utover å putte dem i veldig generelle kategorier: for eksempel spillefilm og fjernsyn, malerkunst, arkitektur, bedrifter.

Fagområdet arkitektur inneholder i dag over 1800 artikler, malerkunst har  nesten 2600. Over 1300 artikler om bedrifter av ulikt slag har hittil vært samlet i én haug.

Utsnitt av tankekart for kategorisering av typografi og grafisk design, av fagansvarlig Christian Leborg

Det er umulig for én fagansvarlig, som deltidsjobb, å holde styr på alt som foregår og har foregått i feltet «malerkunst», like lite som det er mulig å vite om alle forandringer i selskapers ledelse og struktur, når selskapene er så forskjellige som Pfizer, Norgesmøllene og Carlings.

Å rydde opp i dette sammen med de fagansvarlige, og lage logiske og pedagogiske inndelinger, har vist seg å være blant de mest utfordrende og tidkrevende sidene ved innholdsjobben i leksikonet. Det er ikke tungt bare fordi alle artiklene pr i dag må flyttes én etter én (puh!), men også fordi valg av kategorier, deres navn og hva som skal plasseres hvor, forutsetter at verdivalg tas, og kompromisser gjøres.

Hvor skal spørsmål om kjønn og seksualitet behandles? Kanskje i samfunnsfagene, men isåfall hvor? Handler kjønn mest om politikk, sosiale spørsmål, eller rettigheter? Hvor skal en religion som baha’i plasseres? Å la den ligge under «islam», slik den har gjort hittil, står i fare for å nedvurdere dens plass som selvstendig tro og verdensreligion.

Eller ta et mindre kontroversielt eksempel: Bjørn Floberg. Skal han plasseres i film eller teater? Burde man finne multikunstneren Kim Hiorthøy i elektronisk musikk, kunst eller litteratur?

Redaktør Ryste, Redaktør Hovde og Hovedredaktør Godal i dyp kontemplasjon om struktureringen av samfunnsfagene. Foto: Georg Kjøll, CC-BY-SA

Det hadde vært kjekt å kunne hoppe bukk over alle disse problemstillingene, og bare putte ting i den rekkefølgen det (tilnærmet) nøytrale systemet alfabetisering dikterer. Men samtidig har det å kunne dele slike problemstillinger, få innspill fra brukere, og åpne opp prosessen med kategorisering en stor merverdi.

Hvilke fagfelt et begrep tilhører, innenfor hvilket fagområde en artikkel er plassert, er en del av kunnskapens kontekst. Ved å gi innsyn i denne konteksten, og dermed hvilke valg som til enhver tid gjøres i både kategorisering og skriving, åpner vi opp for at disse valgene kan diskuteres, og nye perspektiver slippes til.

Vi har fått kategorisystem på forsiden!

Hvis alt går som det skal, lanserer vi fullversjon av nye nettsider 19. mars. Alt kommer ikke til å være helt på plass når det gjelder ny bildeopplastning og administrasjonsgrensesnitt, men vi kommer til å ha et nytt design, et nytt søk og et leksikon som er mye lettere å lese og oppdatere. I veien frem mot nye nettsider, endrer vi små ting på SNL hele tiden, etter å ha testet dem ut i beta-sidene våre.

Siden sist har kategorisystemet vårt havnet på forsiden. Her er et skjermskudd.

Du kan trykke på en hvilken som helst av kategoriene og navigere deg videre innover i fagene. Du kan f.eks trykke på «medisin» og finne veien til «kreft». Og så kan du finne veien tilbake til kategorisystemet via brødsmulene som har kommet øverst på artikkelsidene.

Som her:

 

Om du allerede har vært inne i betaen, kjenner du igjen kategoriene på forsiden og brødsmulestiene. Vi er et lite skritt nærmere implementeringen av det nye designet!