Frå minus til Kristus eller før vår tid?

SNL skal bidra til eit kunnskapsbasert ordskifte og syne korleis valid kunnskap ikkje er det same som nøytralitet. (Finansmarknadsmeldinga 2012)

Slik pleier Store norske leksikon å snakke om kva rolle vi skal fylle i samfunnet. Det lyder ufarleg som ei festtale, men dei siste dagane har vi fått prøve oss i praksis.

Datoformat blir storpolitikk

Tysdag førre veke var eg i Stortinget for å be om pengar til leksikon. Samstundes, på kontoret: På lista over tekniske forbetringar er vi komne til det autogenererte datoformatet. I faktaboksar om folk fødd før Jesus står det eit minusteikn. No kan vi erstatte minuset med tekst.

På papir har det lenge stått «før vår tid». (Tidslinje frå frå RLE-boka Horisonter 8, utgitt av Gyldendal i 2006).

Det siste året har leksikonet publisert heile 10 000 nye læreboksider. Fag er oppdatert i massivt omfang, deriblant jødedomen og det gamle Egypt. Religionshistorikarar har meld at dei vil bruke vanleg terminologi i faget, som er “før vår tidsrekning”, ikkje «før Kristus». Redaktørane meiner same omgrep bør stå i faktaboksen. Når ein skriv at ifølgje jødedomen er Jesus ikkje Kristus (messias), er det motsetningsfylt om faktaboksen fortel at nokon er fødd 50 år før Kristus. Vi blir samde om å bruke fvt. og evt. i autoteksten, men ikkje innføre felles politikk for artiklane. Ulike fagfolk får bruke eigen terminologi, slik at “før og etter Kristus” blir ståande i dei 4000 artiklane om kristendom.

Redaktørane lurer på om forkortinga fvt. er forståeleg. Nettansvarleg luftar saka på Facebook-sida vår. Det blir heidundrandes debatt. Så ringer Aftenposten. Dei vil lage sak. Som hovudredaktør / ansvarleg for å skaffe pengar til leksikondrift, kjem eg kjapt i interessekonflikt med meg sjølv. Vi har tre moglege språkalternativ med kvar sine følgjer:

  1. Det fagleg beste er å bruke ein autotekst som ikkje kjem i konflikt med fag som skriv om denne tidsperioden.
  2. Det politisk korrekte i dagens norske debattklima er nok å innføre “f.Kr” dersom vi skal ha tekst.
  3. Det redaksjonelt feige og politisk strategiske er å takke nei til intervju og setje minuset tilbake i faktaboksen.

Eg vel det første. Saka kjem på nett. Det blir ståhei for alvor. I løpet av tre døgn kjem 500 kommentarar. Natt til laurdag blir eg skulda for å vere politisk korrekt, feig, anti-krist, muslimelskar, redd for muslimar, kulturmarxist  og ein del av Aps løynde plan for å innta alle maktposisjonar i samfunnet og bruke det til å stryke Jesus Kristus ut av soga.

Twitter kvitrar ivrig. Høgre og KrF-politikarar liker ikkje den nye autoteksten vår. Vil vi stryke Kristus frå heile leksikonet? I løpet av helga har saka blitt omtalt i dansk og svensk presse. Og KrF har skrivi pressemelding om at Store norske er “på villspor når de vil omskrive tidsregningen vår” og at vi må vedkjenne oss vår egen kulturhistorie og bør holde oss “for god for den type historieomskriving.”

Min indre lobbyist tenkjer: Huff, då. Men korrigerer raskt seg sjølv med den indre hovudredaktøren: Kva truverd har eit leksikon som skjeler til politisk støtte og motvilje i redaksjonelle val? Det er jo ikkje vi, men religionshistorikarar som har omskrivi tidrekninga. Jobben vår er å formidle valid fagkunnskap skriven av dei som har han. Skal vi omformulere forskinga for å gjere henne meir spiseleg i resten av samfunnet? I kva tilfelle skulle vi latt politikk gå framfor vitskap? Når folkemeininga er eintydig? Når emnet er politisk betent?

Kristus på kollisjonskurs

Det er ei stund sia religionshistorikarar begynte å bruke fvt. framfor f.Kr. Kva skjedde då? Ingenting! I fagmiljøet er det ikkje brennbart. Når redaksjonen ringer for å høyre om akademikarar innan andre historiske fag har hatt liknande diskusjonar, er svaret: – Eg kan ta det opp i lønsjen om nokon på instituttet har sterke meiningar her. Men kunne du gitt meg eit stikkord om kva som eigentleg er kontroversen?

Det siste året har SNL klart å flytte ein del religionshistorikarar på nett for så skrive, så dei kan bli lest, diskutert og lenka til av alle. Dermed dukkar ordet opp i eit leksikon som no har 80 000 daglege lesarar på nett. Så kommuniserer vi omgrepet i sosiale media. DÅ kjem debatten. Såklart. Eg pleier å seie til politikarane at det er farleg om vi ikkje byggjer bru mellom nettdebatt og drøftingar i lukka akademiske sirklar. No har vi oppdaga ein avstand. Då har SNL gjort det SNL skal gjere.

SNL trur ikkje det er mogleg å formidle ei objektiv sanning. Men vi skal formidle korleis vitskapen ser verda. Vitskap skil seg frå all anna drøfting ved hjelp den vitskaplege metoden. Den betyr nettopp at du ikkje har lov til å la haldningar påverke utval og tolking av kjelder. Vitskapens metode har inkje mål om at konklusjonen skal vere nøytral. Metoden er sjølve bolverket mot synsing. Det er den som gjer at vitskapen ikkje skal vere nøytral. Han skal vere fagleg valid (gyldig).

Når vitskap står mot tradisjon i land langt borte, er vi snare til å sjå kor farleg det er om vitskapen ikkje får definisjonsmakt. I vår eiga sogeskriving står motsetninga fram som søk, som konstruert, som flisespikkeri. Kvifor skal religionshistorikarar definere soga om Jesus / Kristus? Kvifor bør ikkje politikarar definere soga om politikk? Gilde definere soga om næringsmiddelindustri? Eller ihuga muslimar definere soga om Islam?

Dei siste dagars hendingar har gjort meg klar over éin ting: Om SNL skal endre ordbruk i leksikonet, kan det ikkje vere på grunnlag av temperaturen i den offentlege debatten. Det må vere fordi ordbruken endrar seg i eit fagfelt. Og: Neste gong det blir debatt, skal fleire av fagfolka det gjeld vere til stades i tråden på Facebook, i VG, på Twitter. Vi må lære dei å svare sjølv. Først med tida vil vi sjå kva som endrar seg: Den akademiske ordbruken – eller debatten.

«Takk for kommentaren. Vi oppdaterer artikkelen om et halvt år.»

Da den nye redaksjonen begynte i fjor var en av de viktigste avgjørelsene som ble tatt at leksikonet skulle være et levende sted. Folk skal kunne komme med spørsmål og kommentarer til artiklene. Og de skal få svar. Folk skal kunne komme med endringsforslag til artiklene. Og de skal bli vurdert. Vårt mål er å være til stede og følge opp raskt.

Det gjelder ikke minst når vi finner håpløst utdaterte artikler, eller oppdager at vi mangler viktige oppslagsord. Da vil vi også handle raskt. Vi finner kvalifiserte forskere eller eksperter som kan skrive for oss.

Foto: Sarcasmo, Tilgengelig via Flickr, CC BY-NC-SA 2.0.

– Har dere satt en frist for når teksten skal leveres, spør forskeren.
<Her vil vi helst svare at vi trenger den i morgen, men vi svarer:>
– Helst i løpet av denne uka, men det går greit ut i neste uke også.
– Ja, det går ikke så greit, svarer noen forskere da, men om 3-4 måneder kan jeg nok klare å levere en tekst.

I internettets tidsregning vil det si at de kan levere teksten ved neste istid. Å svare en sint leser at teksten hun synes er kritisk dårlig vil oppdateres om et halvt år, er langt utenfor det mange vil godta på nett.

Hadde vi derimot vært redaksjonen for et tidsskrift eller jobbet med en antologi i et forlag, ville svaret sannsynligvis vært som forventet.

Det er ingen nyhet at tida går fortere på nett enn i trykte medier. Men fagfolkene vi ønsker at skal skrive tekstene i leksikonet vil ofte være de samme som skriver bøker og tidsskriftsartikler. En av våre oppgaver er å få disse til å delta på nett og lære seg nettkulturen. Folk venter ikke på neste bok, de forventer at fagfolkene skal kunne delta i kontinuerlig debatt og kunnskapsproduksjon.

Men når en flink forsker svarer på min masing med at «jeg hører til dem som mener at når man først skal skrive en innførsel til et oppslagsverk som skal brukes av skoleelever, studenter og andre i en tid fremover, så bør det gjøres grundig», blir jeg svar skyldig. For hun har rett. Det er ikke bare fagfolk som skal lære internett, internett kan også lære litt av fagfolk. Internett har gjort det lett å skrive fort. Med «klipp-og-lim» og Google er det ingen sak å produsere tegn. Men så er det etterrettelighet, fakta og analyse. Det kan ikke teknikken gjøre for deg.

Det finnes de som er blitt talspersoner for «The Slow Web», for internettjenester som ikke stresser oss og gir oss følelsen av at vi alltid henger etter. Kanskje kan det også gi mening når vi diskuterer kunnskapsproduksjon på nett? Vi ønsker oss ikke et treigt leksikon. Men et leksikon kan ikke følge publiseringskulturer utarbeidet i nettaviser. Vi må flytte papirleksikonet vårt inn på internett og bli en del av kulturen her. Men vi kommer også med noen særtrekk, og må finne vår plass. Kanskje kan vi være med å bygge en litt roligere kultur, som passer for produksjon av mer dyptgående og varig innhold på nett?

De som har fulgt leksikonet etter at vi begynte arbeidet for drøyt et år siden vet at det er mye som må gjøres med innholdet. Mange har etterlyst endringer og oppdateringer. Noen venter fremdeles på svar og oppfølging. Vi svarer på hundrevis av eposter i uka og når ikke over halvparten av det vi vil gjøre hver dag. For redaksjonen er mottoet «bånn gass». Vi vil få til veldig mye, veldig fort. Men hvis det går utover kvaliteten er det ingen vits. Vi kan ikke vurdere artikkelforslag hvis vi ikke har noen med kompetanse til å gjøre det. Og vi kan ikke oppdatere et fagområde med nye artikler hvis vi ikke er sikre på at de som vil skrive kan feltet godt nok.

«Å gjøre innholdet vårt fremtidsvennlig, er å sette innholdet først», skriver kollega Ida Jackson. Det betyr at våre tekster ikke bare skal genere trafikk til leksikonet i dag eller følge nyhetsbildet. Artiklene skal gi solid informasjon i et langt tidsperspektiv. Vi skal få forskere og eksperter til å delta mer på nett. Men vi skal også produsere solid kunnskap på nett. Da tror jeg at en leksikonredaksjon noen ganger må vende det døve øret til hastighetskravene på nett. Og gi folk tid til å tenke.

Hva vil det si å skrive “leksikalsk”?

Tiden med tekniske problemer etter omlegging til nye nettsider har vært frustrerende for redaksjonen. Men det er også positive sider ved at vi enkelte dager har måtte la leksikonet være i fred mens utviklerne jobber. Vi har, siden lanseringen i mars, fått reflektert mye rundt leksikonet og hva det krever av oss, våre fagansvarlige og forfattere.

Redaksjonen har ikke bare tilbrakt den siste tiden med å spille krokett. Foto av Joe Shlabotnik, tilgjengelig via Flickr, CC BY-NC-SA 2.0.

Vi har jobbet oss gjennom en ny forfatterveiledning, hvor vi tar opp spørsmål vi har fått fra fagansvarlige og brukere om hvordan man skriver for leksikonet. Selv har jeg tenkt på hva sjangeren krever av skribenters skrivestil og perspektiv, og prøvd å definere noen punkter som oppsummerer hva det vil si å skrive «leksikalsk».

Innholdet i listen er inspirert av den forrige SNL-redaksjonens håndbok, av tips fra og diskusjoner med flere flinke folk, av Wikipedias meta-artikler, samt lesningen og redigeringen av en hel haug gode, samt en del mindre gode, leksikontekster. Jeg tar gjerne en diskusjon om hvorvidt jeg har fanget de riktige trekkene ved leksikonartikler eller ikke. Idas omarbeidede versjon av min punktliste kan forøvrig leses i forfatterveiledningen om sjanger på snl.no.

En leksikontekst er:

  1. Beskrivende, ikke fortellende
  2. Eksplisitt, ikke subtil
  3. Distansert, ikke personlig
  4. Balansert, ikke påståelig
  5. Analytisk, ikke refererende

1) En leksikontekst skal være beskrivende. Det betyr at den legger fram fakta om et fenomen, en person eller forklarer et begrep på en saklig måte, uten overdreven bruk av litterære grep. I en biografiartikkel skal en persons fødselsdato, hennes virke, posisjon i samtiden og ettertid slås fast tidlig i artikkelen og uten fanfare. Beskriver du et naturfenomen skal du slå fast hva fenomenet er, hvor det oppstår og eventuelt hva det skyldes, uten å trekke inn sekundære fakta og egne observasjoner.

2) En leksikontekst skal være eksplisitt. Dette innebærer at du som skribent bruker tydelige og informative formuleringer. En leksikontekst skal ikke gjemme informasjon mellom linjene eller tvinge leseren til å gjette hva som er ment med bruken av et ord eller uttrykk. Dette innebærer også at alle faglige uttrykk skal forklares, enten i selve teksten eller som egne oppslagsord.

En leksikonartikkel skal være analytisk, og ikke oppsummere alt som er skrevet om et gitt emne. Foto av Callum Scott, tilgjengelig via Flickr, CC BY-NC 2.0.

Kravet om å være eksplisitt og tydelig er i min erfaring noe av det vanskeligste med å skrive for leksikonet. Mange av vendingene en skribent er vant til å bruke, gjerne fordi de er etablerte faguttrykk, får sin spesifikk mening i en konkret faglig sammenheng. Når sammenhengen er borte, og man skriver for et generelt oppslagsverk, fordrer det at man kan bruke én eller to setninger på spesifisere det du som fagperson tar for gitt ellers.

3) En artikkelforfatter på snl.no skal være distansert fra det hun skriver om, og i kun liten grad være synlig tilstede i teksten. Dette betyr blant annet at 1. persons personlig pronomen gjerne unngås. En artikkelforfatter må også holde avstand til fenomenet som omtales, og ikke bruke språklige former som framstår som for fortrolige. Man skal ikke omtale personer ved fornavn, eller gå “inn i hodene” til folk og vurdere deres intensjoner, motivasjoner, tanker og følelser, uten at du kan vise til kilder som dagbøker, intervjuer og liknende.

Når man skriver for leksikon er det også viktig å være forsiktig med adjektiv som signaliserer personlig involvering, som ‘fantastisk’, ‘nydelig’, ‘grufull’, og unngå superlativer som ‘Norges vakreste’ hvis en slik vurdering ikke er en anerkjent, allmenn eller fagspesifikk oppfatning.

4) Dette har sammenheng med kravet om at leksikontekster skal være balanserte. Balanse vil si at artikkelen skal presentere relevante fakta om artikkelens tema og faglig påstander som er forankret i gyldige argumenter og godt kildebelagt. Wikipedia har et uttalt ønske om at artikler skal skrives utifra et nøytralt perspektiv, men vi mener at dette er for sterkt, fordi utvalg av informasjon i en artikkel nødvendigvis vil reflektere en skribents verdier og en faglig kontekst. Likevel er det viktig at enhver leksikontekst forsøker å gi et mest mulig representativt og lite ladet bilde av det som omtales.

Du skal skrive at noe er tilfellet bare om det er dokumentert eller dokumenterbart. Dersom det ikke finnes god dokumentasjon eller fenomenet du omtaler kun får sin mening innenfor en bestemt kontekst (for eksempel i en religion) må dette markeres tydelig. Dette gjør du ved såkalt attribusjon – det vil si å tydelig tillegge påstander til en enkeltperson, gruppe eller et miljø.

5) Men artikler skal ikke bare være oppsummerende og fungere som avtrykk av virkeligheten. Virkeligheten er altfor stor til å få plass i et leksikon, og derfor er det aller viktigste sjangerkravet til en leksikontekst at den er analytisk.

Folk kommer ikke til et leksikon for å få vite alt om en person eller fenomen. Lesere vil vite hvorfor noe eller noen er viktig eller kjent, og det er leksikonforfatterens jobb å sørge for at dette kommer tydelig fram av teksten. Det å skrive en god, leksikalsk tekst krever dermed en evne til analyse, og forfatteren må hele tiden vurdere hva slags informasjon som er mest relevant. Hun må klare å formidle komplekse problemstillinger, beskrive lange liv og betydningsfulle hendelser på en konsis og klar måte.

Hvis noen spør deg om hva innholdet i John Lockes filosofi var, vil det mest presise svaret på spørsmålet du kan gi være å lese opp alle Lockes etterlatte tekster ordrett og uoversatt. Men i leksika, som i verden forøvrig, må hensynet til presisjon avveies opp mot tid og intellektuell kapasitet. En analytisk forfatter klarer å få med den viktigste informasjonen og strukturere den på en god og konsis måte, uten at det går utover hensynet til lesbarhet og forståelse.

La den rette komme inn

Hvor mye menneskeblod skal en mygg suge før den får plass i Store norske leksikon?

Innen dyreriket er det beskrevet ca. 1,35 millioner arter. 96 prosent av dem er virvelløse dyr. Hvordan velger leksikonet i mylderet?

Noen ganger er valget enkelt. Da entomolog Preben Ottesen begynte å skrive artikler om insekter i Store norske i 1986 var oppdraget å beskrive alle arter med norske navn, det vil si alle som sto oppført i et spesialnummer av tidsskriftet Fauna. Hadde arten et norsk navn var det sikkert viktig, og det var sikkert riktig. I senere år har den flittige Artsdatabanken gitt navn til så mange virvelløse dyr, at det ikke lenger duger som kriterium. 

Leksikonets redaksjon for virvelløse dyr har derfor satt seg fore å definere noen kriterier for hva som skal til for at et virvelløst dyr får sin egen leksikonartikkel:  

Nærhetskriteriet
Da professor Lauritz S. Sømme ble med på leksikonlaget og startet på sitt oppdateringsmaraton i 2011, begynte han med de krypene vi bryr oss mest om:  dyr som irriterer oss, som brennmaneter, de vi spiser, som kongekrabber  og de som spiser på oss, som bendelormer. Dette utgjør vårt første kriterium: Store norske leksikon skal ha artikler om virvelløse dyr som er godt kjent i den norske befolkningen og arter som er mye utbredt i Norge.

Guinneskriteriet
Citius, altius, fortius. Som i Guinnes rekordbok må spektakulære arter få sin plass i leksikonet.  Giganten Goliatbillen (10 cm), Morphosommerfugler med sitt vingespenn (20 cm) og de mikroskopiske bjørnedyrene  som har en imponerende varme og kuldetoleranse (tåler tørke og nedfrysning i flytende luft).  For ikke å glemme andenebb, muligens den eldste dyreslekt som enda lever.

Helsekriteriet
Virvelløse dyr kan ha store helsemessige konsekvenser for andre arter, som flåtten som kan overføre farlige sykdommer, som borreliose, til mennesker. Hundens treleddede bendelorm,  den fryktede lakseparasitten Gyrodactylus salaris og reinsdyrets nesebremser er andre eksempler.

Økonomikriteriet
De virvelløse kan ha stor økonomisk betydning som nytte eller skadedyr. Biene, sneglene, nematodene, kakkerlakkene og iktene. Hvor mye kvalm skal så en snegle lage før den er verdig en artikkel som følge av dette kriteriet? Det får bli en vurderingssak, men brunskogsneglen ble i hvert fall beskrevet da den gjorde livet sleipt for de med grønne fingre.

Nøkkelarter
Nøkkelarter er arter som står sentralt i økosystemene og er viktige for mange andre arter. Rauåte er et krepsdyr som forekommer i enorme mengder i havet og gir næringsgrunnlag for mange av våre viktigste fisk og for bardehvaler. Krill, også det et krepsdyr, er en nøkkelart i Sørishavet og gir grunnlag for hval, fisk og pingviner.

Sårbarhetskriteriet
Utrydningstruede og sårbare arter som står på Artsdatabankens rødlister og svartlister er det viktig å omtale. Elvemuslingen som danner perler. Mnemosynesommerfuglen som kan påtreffes i Norddal, Sunndal og Stranda (Møre og Romsdal), og Luster (Sogn og Fjordane). Slåttehumla som nylig ble observert for første gang på flere år. Det er imidlertid mange rødlistede arter, blant annet 444 biller og 340 sommerfugler, så SNL kan ikke skrive om alle. Her er det neste kriteriet til god hjelp.

Systematikk
Biologene setter arter i bås. De virvelløse dyrene kategoriseres i 35 rekker, som igjen deles i ordener, klasser og familier. De systematiske betegnelsene er gode utgangspunkt for artikler fordi de gir oversikt over feltet og gir mulighet til å samle mange arter i en artikkel. Av 4000 arter mosdyr er 340 observert i Norge. Men det holder lenge med én artikkel.

Artikler om familier er også de mest leste artiklene i kategorien virvelløse dyr, som marihøner, sommerfugler, edderkopper og bendelormer.

Aktualitetskriteriet
Til slutt; leksikonets aktualitetskriterium. Når det gjelder utvelgelse av arter er det ikke styrt av medienes interesse, men av forskernes interesse.

Med dette avrundes blogginnlegget med en oppfordring til alle som forsker på virvelløse dyr. Hva står på forskningsagendaen om dagen?

Innlegget er også publisert på Forskning.no

Er du lærer? Kjenner du noen lærere?

Storparten av dem som bruker Store norske leksikon er skoleelever. Derfor vil vi gjerne bli et best mulig leksikon for lærere og elever. Men vi vet svært lite om hvordan lærere og elever bruker nettet utenom det vi kan se i Google Analytics. Derfor har vi laget en spørreundersøkelse vi håper å få spredt til flest mulig lærere.

Litt informasjon

  • Du som svarer er helt anonym
  • Resultatene vil bli fritt tilgjengelig for alle, slik at ikke bare vi i SNL nyter godt av dem
  • Du kan svare så mange ganger du vil fra samme pc, som betyr at alle på jobben kan ta det etter tur
  • Undersøkelsen tar ca 5 minutter
  • Vi vil også gjerne at du svarer, selv om du aldri bruker nettet

Du finner undersøkelsen her!

Del den med alle lærere du kjenner!

Etterlysning: Finn kvinnene som mangler

Årets 8. mars munner ut i en improvisert leksikonaksjon i Store norske leksikon. Vår antakelse er at leksikonet mangler artikler om viktige kvinnelige forskere, idrettsutøvere, forfattere, politikere. Men vi vet ikke hvem de er. Bli med og søk etter kvinner – og send oss en melding når leksikonet ikke leverer (eller når artiklene er pinlig korte). Målet er å fylle viktige hull i Norgeshistorien før stemmerettsjubileet neste år.

Under 2. verdenskrig seilte flere hundre kvinner på norske skip i utenriksfart. Mest berømt som krigshelt ble salongpike Margit Johnsen. Bildet viser høytidelig dekorering av en del av mannskapet fra M/S Talabot. Johnsen fra Ålesund står i sentrum med serveringsforkle og tar imot British Empire Medal. Johnsen har fått sin artikkelen i wikipedia, men mangler fremdeles i Store norske. Nå skal hun skrives inn. Fra Riksarkivet, fotograf ukjent. Tilgjengelig under Navngivelse 2.0 Generisk (CC BY 2.0).

En av tingene vi har lært etter at vi flyttet inn i leksikonet i fjor er at leksikon er fulle av biografier. Og aller mest er leksikonet vårt fullt av biografier om menn. Enten det er veterinærmedisin eller museumsutvikling er tilbakemeldingen fra våre fagansvarlige ofte den samme – sentrale kvinner og kvinnelige pioneér mangler.

At leksikontradisjonen har vært mannsdominert kommer neppe som en overraskelse på noen. Og heller ikke at det var flest menn som havnet på lista over nasjonens viktige mennesker som kunne tildeles dyrebar plass på papir. Men sånn kan vi ikke ha det. Leksikonet er en del av vår nasjonale hukommelse, og er med på å forme vårt bilde av både fortid og samtid. Da må vi sørge for at historien vi forteller ikke er full av hull.

Som regel er det allerede for sent når man påpeker at kvinner er glemt i oppslags- og historieverk. Når bøkene er trykt er det bare i sure anmeldelser at kjønnsperspektivet kan få sin plass. Det supre med et leksikon på nett er at vi både kan kritisere og fikse. Her er det plass til mange flere artikler, og alle nye artikler blir vist på lik linje med de som stod der fra før.

I 2013 er det hundreårsjubileum for kvinnestemmeretten – fram til da er oppgaven å fylle leksikonet med kvinner som mangler. Hva kan du gjøre? Søk i leksikonet etter damer, og send oss en melding når du ikke får treff. (Og meld for all del fra om du kan bidra med artikler.) Her skal det skrives historie!

Derfor fjerner vi delartikler og sekundærkategorier

Vi har bestemt oss for å fjerne to redaksjonelle verktøy i leksikonet, delartikler og sekundærkategorier. Her er grunnen:

Delartikler

Hvis du går på en hvilken som helst artikkel innen geografi eller historie, vil du se at det ligger lange tråder med delartikler. De er en slags lenke-hybrid, der de viser et utdrag av teksten som lenkes til. Du finner dem også andre steder i leksikonet, som for å samle alle artikler som har samme hovedtittel, eller for å lenke artiklene fra Store medisinske leksikon inn i artikler om medisin i Store norske.

Hovedgrunnen til at vi slutter med delartikler, er at folk ikke finner frem i dem. De gjør spesielt land og historieartiklene svært vanskelige å navigere i.

Den andre grunnen til at vi slutter med delartikler, er at vi er i en langsom prosess med å bytte redigeringssystem. Problemet med delartiklene er at de ikke er en del av den vanlige hyperteksten, og dermed vanskelig å overføre til det nye systemet.

Hva betyr det i praksis?

  • Alle delartikler vil bli til vanlige lenker
  • Kategorien «Anbefalt litteratur» forsvinner, og blir lagt inn i selve artikkelen
  • Det kommer ikke til å bli mulig å legge inn flere delartikler
  • Hvis du er fagansvarlig for land eller historie, kommer du til å bli kontaktet om redaktøren din om konkret restrukturering. Vi må gjøre store redaksjonelle endringer for at artiklene skal bli lettere å lese.

Sekundærkategorier

Når du oppretter en artikkel i Store norske idag, er det mulig å legge til ubegrenset antall kategorier. Problemet er at det utelukkende er den første kategorien som betyr noe som helst. Den avgjør hvem som er fagansvarlig for artikkelen og hvor artikkelen synes i treet. Sekundærkategoriene har ingen funksjon i grensesnittet, og roter til systemene våre for å få riktig artikkel i riktig kategori.

Idéen bak sekundærartiklene er gode. En artikkel har alltid mer enn én logisk kategori. Derfor tenker vi å utvikle et emne-system basert på informasjonen fra sekundærkategoriseringen. Det kommer imidlertid ikke på plass før senere i år.

Hva betyr dette i praksis?

  • Det kommer ikke til å bli mulig å legge en artikkel i mer enn en kategori
  • Det kommer et emnesystem i tillegg til kategorisystemet, som bare handler om visning, ikke om hvem som har fagansvar for artikkelen.

Har du spørsmål om hva fjerningen av delartikler og sekundærkategorier vil bety for akkurat ditt fagområde? Ta kontakt med redaktøren din eller nettansvarlig Ida Jackson på jackson@nettleksikon.no

Hvordan sortere 220 000 artikler

Sorterer man ikke leksikon alfabetisk lengre? (hørt på Twitter)

Search, don’t sort! (Google Mails mantra)

En av de største forskjellene mellom et papirleksikon og et nettleksikon går på hvordan en leser finner fram i all kunnskapen. Mens man før gikk i bokhylla, dro ut et tungt bind, bladde seg fram og tilbake for å finne et oppslagsord utifra alfabetet, bruker nå de fleste søkefunksjoner for å finne det de vil lese om.

Hovedredaktør Godal vurderer kategorisering av samfunnsfagene. Foto: Georg Kjøll, CC-BY-SA

Men selv om det for den jevne søker dermed vil være likegyldig til hvori en database en leksikonartikkel ligger, er det ikke dermed sagt at alle oppslagsordene kan plasseres i en diger haug. På snl.no har vi i overkant av 200 000 artikler som alle skal oppdateres, administreres og sjekkes for feil med ujevne mellomrom. Hvordan vet man hvilke artikler som bør sjekkes når, og hvem skal gjøre all denne oppdateringen?

Store norske leksikon sitt store svar på dette spørsmålet er å fordele artiklene mellom fagansvarlige. Når en ny fagperson kommer på plass skal hun få overta en artikkelbase som hun har spesielle faglige forutsetninger for å forvalte, og den skal være av en slik størrelse at det er mulig å ha oversikt over hva som ligger der.

Alle våre artikler er dermed  kategorisert i fagområder, med ett fagområde per artikkel. Artikkelen om Accra ligger i «Ghanas geografi«. Artikkelen om kosher ligger i kategorien «jødedom«. Omtalen av Massive Attack ligger i «elektronisk musikk«.

Den underliggende strukturen av fagområder er en sentral forutsetning for at ideen om et redigert leksikon, forvaltet av redaktører og fagansvarlige kan fungere. Og siden vi allikevel har behov for kategorisystemet, har vi åpnet opp for muligheten til brukere å navigere i kategoriene, ved å gjøre kategoriene til en synlig del av artiklene og nettsidene.

Utklipp av strukturforslag til bildende kunst

Dermed har også fagstrukturen en pedagogisk funksjon, og lar folk lete seg fram i kunnskapen, ikke bare ved søk, men også ved å klikke seg fram i kategorier de synes ser interessante ut.

Men behovet for og verdien i god kategorisering gjør også leksikonjobbingen ganske kompleks. Når Kunnskapsforlaget overførte leksikonet fra papir til nett, var både tid og ressurser begrenset, og ikke alle emner ble delt inn på en god måte.

Noen inndelinger har vært greie for Kunnskapsforlaget å gjøre, og veldig mange artikler er dermed delt inn (relativt) logisk etter geografiske regioner, som Ecuadors geografi, Australias litteratur, Frankrikes historie. Andre fagområder lider derimot under at det ikke har blitt gjort noen forsøk på å fordele artikler utover å putte dem i veldig generelle kategorier: for eksempel spillefilm og fjernsyn, malerkunst, arkitektur, bedrifter.

Fagområdet arkitektur inneholder i dag over 1800 artikler, malerkunst har  nesten 2600. Over 1300 artikler om bedrifter av ulikt slag har hittil vært samlet i én haug.

Utsnitt av tankekart for kategorisering av typografi og grafisk design, av fagansvarlig Christian Leborg

Det er umulig for én fagansvarlig, som deltidsjobb, å holde styr på alt som foregår og har foregått i feltet «malerkunst», like lite som det er mulig å vite om alle forandringer i selskapers ledelse og struktur, når selskapene er så forskjellige som Pfizer, Norgesmøllene og Carlings.

Å rydde opp i dette sammen med de fagansvarlige, og lage logiske og pedagogiske inndelinger, har vist seg å være blant de mest utfordrende og tidkrevende sidene ved innholdsjobben i leksikonet. Det er ikke tungt bare fordi alle artiklene pr i dag må flyttes én etter én (puh!), men også fordi valg av kategorier, deres navn og hva som skal plasseres hvor, forutsetter at verdivalg tas, og kompromisser gjøres.

Hvor skal spørsmål om kjønn og seksualitet behandles? Kanskje i samfunnsfagene, men isåfall hvor? Handler kjønn mest om politikk, sosiale spørsmål, eller rettigheter? Hvor skal en religion som baha’i plasseres? Å la den ligge under «islam», slik den har gjort hittil, står i fare for å nedvurdere dens plass som selvstendig tro og verdensreligion.

Eller ta et mindre kontroversielt eksempel: Bjørn Floberg. Skal han plasseres i film eller teater? Burde man finne multikunstneren Kim Hiorthøy i elektronisk musikk, kunst eller litteratur?

Redaktør Ryste, Redaktør Hovde og Hovedredaktør Godal i dyp kontemplasjon om struktureringen av samfunnsfagene. Foto: Georg Kjøll, CC-BY-SA

Det hadde vært kjekt å kunne hoppe bukk over alle disse problemstillingene, og bare putte ting i den rekkefølgen det (tilnærmet) nøytrale systemet alfabetisering dikterer. Men samtidig har det å kunne dele slike problemstillinger, få innspill fra brukere, og åpne opp prosessen med kategorisering en stor merverdi.

Hvilke fagfelt et begrep tilhører, innenfor hvilket fagområde en artikkel er plassert, er en del av kunnskapens kontekst. Ved å gi innsyn i denne konteksten, og dermed hvilke valg som til enhver tid gjøres i både kategorisering og skriving, åpner vi opp for at disse valgene kan diskuteres, og nye perspektiver slippes til.

Om SNLs innhold og struktur (del I)

De mest synlige forandringene på snl.no siden den nye redaksjonen overtok, har så langt gått på tekniske og formelle ting. Vi skårer høyere på Google, vi har fjernet «kvalitetssikret»-merket, vi flytter metainformasjon rundt på sidene. Og snart kommer den mest iøyenfallende forandringen av alle – i form av splitter ny nettsidedesign. Men parallelt, og mindre synlig, foregår en like viktig jobb: vi jobber med leksikonets innhold og struktur.

Leksikonets 220 000 artikler utgjør samlet sett snl.no sitt innhold. Det er en enorm base med tekst (og en del bilder, litt lyd, pluss én video), med mengder av fantastisk informasjon og flotte fakta. Basen er akkumulert over flere år og er et resultat av at noen av Norges flinkeste fagfolk har delt av sin kunnskap om et helt spekter av emner, fra Adelsvesen til Åsnes i Hedmark.

Men ingen kunnskap er statisk og det finnes store variasjoner i kvaliteten på innholdet, hos oss som i alle andre databaser. Leksikonet er dermed avhengig av dyktige folk som kan rette opp i feil, skrive nye artikler og følge opp brukeres spørsmål og kommentarer. Dette er den desidert mest tid- og ressurskrevende delen av leksikonjobben. Å produsere og revidere innhold i en så stor artikkelbase er også en mer langsom prosess enn for eksempel teknisk utvikling, og forbedringer kommer ikke så brått eller merkes så klart som når noe skjer på designsiden. Det er også derfor det ikke har vært stort å lese om denne siden av jobben på bloggen så langt. Resultatene og erfaringene kommer rett slett ikke til oss like fort her som på andre områder!

Fordi vi er en liten redaksjon er vi ikke i nærheten av å ha tid eller bred nok faglig kompetanse til å gjøre skrivejobben selv, og sjefen har, som en konsekvens, gitt oss skriveforbud. Store Norske Leksikon lener seg derfor på en modell hvor fagansvarlige med ulike former for ekspertkompetanse  har redaksjonelt ansvar for en avgrenset artikkelbase. De fagansvarlige må ha en oversikt over hva som skjer på ett eller flere spesifikke kunnskapsfelt, og sørge for at dette er dekket på en god måte. Mangler informasjon er det de fagansvarlige som må sørge for at den kommer på plass, og de må til enhver tid ha så god oversikt over et felt at de kan rette opp informasjon når den som ligger i basen er utdatert.

Innholdsproduksjon i det offentlige rom, foto av benchilada, Creative Commons-lisensiert, via Flickr, CC BY-NC-SA 2.0

Størstedelen av jobben til oss i redaksjonen går dermed ut på å finne flinke folk som kan ta på seg denne oppgaven for hvert enkelt fagområde, og vi må motivere og støtte dem i jobben å forvalte dette ansvaret på en så god måte som mulig. Det vi har oppdaget så langt er at de ulike sidene av denne jobben tar mange former, og innebærer mange ulike oppgaver, avhengig av våre fagansvarliges bakgrunn og utgangspunkt.

Noen fagansvarlige, gjerne de som har vært i systemet og kjenner det fra før, er selvdrevne og skriver gode nettleksikonartikler uten at de behøver å tenke mye over det. For andre er leksikonsjangeren ny, og de trenger dermed tilbakemelding på hva slags informasjon som skal med i en tekst, hva som er riktig tone, og så videre. For noen garvede leksikonskribenter er det kanskje tilbakemelding rundt hva som er en god nettleksikonartikkel som behøves først, da det er mye som skiller artikler på internett og de som de har vært vant til å skrive på papir. Hva skal lenkes til hvor, hvilke andre ressurser kan man henvise til, og hvor lang kan en tekst være?

De fleste av spørsmålene vi får fra fagansvarlige har vi ikke ferdig utformede svar på, og mye av veien blir dermed til mens vi trasker av gårde. Når vi skal avgjøre fra hvor og hvordan man henter data for innbyggertall og landareal (og hvorvidt dette skal inkludere vannmasse eller ikke) må vi diskutere dette over tid med de fagansvarlige, hente inn kunnskap og få råd fra andre som jobber med tilsvarende problemstillinger. Hvilke transkripsjonsnormer vi følger fra kinesisk og arabisk, hva som skal være kriteriet for at vi skal prioritere omtale av en komponist, eller hvor tett vi skal være på aktuelle hendelser, er spørsmål vi må avgjøre dels når de dukker opp, og dels uavhengig og prinsipielt.

Så: fra hvilket hull i jorda dukker disse flotte fagansvarlige opp? Det er nesten like mange måter fagansvarlige kommer til SNL på som det er fagansvarlige. Noen var i systemet fra før, og jobbet iherdig med innhold og utvikling selv i tiden da leksikonets skjebne var høyst uavklart. Disse har fortsatt å jobbe like flittig i ettertid, og har vært en enormt viktig ressurs for oss på dager hvor veien fram mot visjonen om et åpent, gjennomsiktig, oppdatert, redigert leksikon har føltes lang.

Andre har ligget i skjul i systemet, og våknet til live når de har skjønt at det finnes en aktiv redaksjon og andre engasjerte mennesker i og rundt leksikonet. Dette kan enten være fagansvarlige som i sin tid har sagt ja til å være med, og siden ikke blitt fulgt opp, eller det kan være folk som skrev to brukerartikler i 2009, for ikke å høre noe igjen før to år etterpå. Noen har også dukket opp som vanlige brukere i nyere tid, og når det har vist seg at deres kompetanse er etterspurt har de gått inn i oppgaven som fagansvarlig med liv og lyst. Enkelte fagansvarlige har meldt seg til tjeneste etter å ha lest om oss i media, eller skjønt at vi trenger hjelp med et gitt område.

Redaksjonen har også rekruttert via nettverk, eller vi har gjort målrettede søk fordi vi vet at en person eller institusjon er den beste i Norge til å formidle kunnskap på et gitt område.

Alle sider ved innholdsjobbingen på leksikonet har sine egne utfordringer, og vi lærer noe nytt om hvordan dette kan gjøres bedre hver eneste dag. En stor hindring for å gjøre dette arbeidet godt har så langt vært at en del av fagene ikke har vært strukturert i oversiktlige og håndterlige kategorier. Vi har dermed brukt mye tid på å få på plass et bedre kategorisystemet en del steder i leksikonet. Men utfordringene og gledene ved dette arbeidet er verdt sin egen bloggpost, så kategorisering kommer dere til å høre mer om senere.