Har du gamle papirleksikon liggende?

Oppdatering: Vi har fått alle utgavene vi trengte av Store norske leksikon og forløperne. Takk til alle som hjalp til. Dersom du har utgaver av andre norske leksikon som du vil bli kvitt kan du skrive en kommentar, så kan vi se om vi trenger det (vi kjøper ikke).

De færreste har bruk for papirleksikon i dag, med unntak for redaksjonen i Store norske leksikon: Selv om SNL nå er heldigitale og bare på nett, er det viktig å kunne se tilbake! Det er nyttig for oss å kunne se opphavet til de digitale tekstene, både for å se på endringer og for å finne utgangspunktet for de artiklene vi har i dag.

Redaksjonen har flere sett av både Store norske leksikon og konversasjonsleksikaene til Gyldendal og Aschehoug (i tillegg til ymse andre oppslagsverk fra inn- og utland). Men vi mangler fremdeles noen, og som dere kan se, er det plass i hyllene – og flere ledige stuevegger, hvis vi får behov for det!

Er det noen av våre venner der ute som kan hjelpe oss med å supplere samlingen vår? De verkene vi først og fremst mangler, er

  • Store norske leksikon, 1. utgave fra 1978 (vi har 4. og 5. opplag av denne, fra 1983 og 1984)
  • Aschehougs Illustreret norsk konversationsleksikon, 1. utgave (6 bind, 1907–1913)
  • Aschehougs konversasjonsleksikon, 3. utgave (15 bind, 1939–1951)
  • Aschehougs konversasjonsleksikon, 4. utgave (18 bind, 1954–1961)
  • Gyldendals store konversasjonsleksikon, 1. utgave (4 bind, 1960), gjerne med supplementbindet fra 1966
  • Gyldendals store konversasjonsleksikon 2. utgave (5 bind, 1967), gjerne med supplementbind fra 1972

Hvis dere bor i rimelig kjøreavstand fra Oslo, kommer vi gjerne innom for å hente bøkene. Hvis ikke, dekker vi selvfølgelig portoutgifter.

Dersom du har andre norske leksikon, for eksempel Norsk allkunnebok, Arbeidernes leksikon e.l., blir vi også glade om du tar kontakt!

Skriv gjerne til oss på Facebook.

Hvis du ikke har Facebook kan du skrive en kommentar nedenfor eller sende en e-post til redaksjonen@snl.no.

Oppdatering: Vi har fått alle utgavene vi trengte av Store norske leksikon og forløperne. Takk til alle som hjalp til. Dersom du har utgaver av andre norske leksikon som du vil bli kvitt kan du skrive en kommentar, så kan vi se om vi trenger det (vi kjøper ikke).

Skandale – norsk leksikon ikkje oppdatert?

Jan Omdahl er litt skuffa over Store norske leksikon, og skriv om det i Dagbladet. Det gir meg ein sjanse til å fortelje kvifor det er viktigare for Store norske å ha oppdaterte og gode artiklar om IS og jihadisme enn å skrive løpande oppdaterte artiklar om utviklinga i nyheitssaker.

Ein fredags kveld rammar terroren Paris, og alle følgjer med. I alle nyheitskanalar. På Twitter, der folk kan fortelje kva som skjer, varsle frå menneske til menneske. Journalist Jan Omdahl fulgte med via leksikon, og oppsummerer «Wikipedia, som meget raskt hadde en solid og løpende oppdatert artikkel.» Så sjekka han Store norske, og blei skuffa: «At vårt hjemlige Store Norske Leksikon flere dager senere fortsatt ikke har publisert noe om terrorangrepet, sier noe om forskjeller i ambisjonsnivå og rolledefinisjon.»

No hadde vi publisert «noe» om Paris – i artiklen om IS. Men vi hadde ikkje ein ny artikkel.

Ingen likar å skuffe folk, heller ikkje Store norske. Vi skal levere. Om Store norske ikkje har fått med seg at Omar Abdirashid Ali Sharmarke er president i Somalia eller påstår at Nora Brockstedt lever, er det flaut. Men samtidig ser vi at folk ventar seg noko meir av Store norske: Vi skal alltid vere korrekte.

Folk kan leve med at ei sak på Wikipedia kan ha feil. Heile prinsippet er at alle kan rette til innhaldet er greit – og det fungerer der interessa er stor. Men for Store norske er det verre å nypublisere tull enn å vere uoppdatert. Derfor må vi ha dei beste til å oppdatere. Dei som har så god oversikt over innhaldet at det dei skriv er til å stole på. Minutt-til-minutt-utviklinga i Paris blir dekt av nyheitsnettsidene og summert opp på Wikipedia, vår rolle er ei anna.

Jobben vår er å formidle kunnskap som trengst for å forstå

I 2012 lanserte vi eit Store norske leksikon 3.0 der vi skulle flytte akademikarane ut på internett. Omdahl meinte då at «det er en pen tanke. Men en forutsetning for suksess er altså at man lykkes med et massivt voksenopplæringsprogram.»

I 2015 er det massive vaksenopplæringsprogrammet godt i gang. Vi har ein redaksjon som klarer å lokke fagfolk – ja, til og med dei kunnskapsrike damene – ut på banen. Heile 500 fagfolk har tatt sitt fagansvar i Store norske. Alle norske universitet har tatt medeigar-ansvar. Så i går skreiv professor Ingunn Lunde ved UiB om Vladimir Sorokin. UiA-forskar Martin Skjekkeland frå UiA ordna kioskveltaren dialektar i Norge. Rune S Selbekk frå UiO formidla om meteoritter. Men … burde ein av dei 500 ha sett seg ned og skrivi saman ein ny artikkel om terror-åtaket i Paris i løpet av helga?

Er Store norske uambisiøst, ei bleik skugge av Wikipedia, om vi ikkje gjer det?

Spørsmålet er kva som er jobben. Korleis kan akkurat du gjere internett til ein betre plass å vere? Det er ved å twitre når du er der det skjer. Det er ved å oppsummere tweetane og pressemeldingane til siste nytt når du er på vakt i Dagbladet. Det er å syne til nyheitssakene når du vil oppdatere Wikipedia. Men for oss i Store norske er den viktigaste jobben å passe på at artiklane om IS og jihadisme gir folk bakgrunnskunnskap til å forstå terroren i Paris.

«Leksikon er leksikon»

Det er lett å tenkje at leksikon er leksikon. Tidlegare var leksikon både Google (Hvordan knytte slips?) og autoritativ lærebok. Men nå finst Google, og på Wikipedia finn vi eit uttrykk for summen av det folk veit. Men den autoritative innhaldet bør ikkje bli verande i papirbøker folk ikkje kan lenke til. Eller i forskingsrapportar folk ikkje forstår. Dei som har fagleg autoritet må skrive på nett. På eit språk folk forstår. Det oppdraget tar Store norske leksikon.

Summen av det vi til saman veit blir betre om dei som kan ting best også bidrar.

Våre fagansvarlege bidrar ved å definere og analysere, ved å ta på seg jobben med å komprimere det fagfolk veit. Dei balanserer innhaldet, så det står mest om det viktigaste. Dei passar på å formidle kunnskap som er viktig å ha med seg vidare. Til og med dersom TV2 aldri har emnet i nyheitene.

Ein sensasjon?

I 2009 skreiv Omdahl: «Det ville være sensasjonelt om et norsk leksikon skulle lykkes med det knapt noen andre har klart: Å slå Wikipedia og en verden av wikipedianere på hjemmebane.» Vi har aldri tenkt å slå Wikipedia. Vi elskar Wikipedia. Samtidig meiner vi Store norske også hører heime på banen. Vi har ein annan funksjon. Vi har andre skribentar.

Så i 2015 var ikkje nyheitsmediet Twitter samde i at internett hadde trengt ein ny Store norske-artikkel om åtaka i Paris i løpet av nokre timar:

Det kjem nye nettsider kvart einaste sekund. Det er ikkje mangel på informasjon som er den nye utfordringa, heller ikkje å samle denne informasjonen. Det er å sile informasjon og vurdere informasjon. Det er å skape innhald som er tenkt på, tygd på og gjennomarbeidd før det blir publisert. Det er dette du er best til jo betre du kan eit emne. Det er dette Store norske skal bidra med på internett.


Litt om det same i Marte Rystes innlegg fra 2012: Takk for kommentaren – vi oppdaterer artikkelen om et halvt år

Forskningsformidling uten nyhetsbriller

I løpet av det halve året som har gått siden jeg begynte som redaktør i Store norske leksikon har jeg fått samarbeide med dyktige forskere på mange felter. Geologer, demografer, havforskere, matematikere og mange flere. Det er disse fagfolkene som skriver leksikonet. Vi nærmer oss 500 fagansvarlige som holder artiklene oppdatert på hver sine felter. I tillegg får vi enkeltartikler fra spesialister der det trengs.

Artikkelen vår om isbreer er mye lest.

Våre fagansvarlige og artikkelforfattere driver forskningsformidling av beste merke. Men det er snakk om en litt annerledes form for formidling. Annerledes enn alle arenaene der man må vekke oppsikt med en nyhet eller en overraskende vri for å få oppmerksomhet. I våre artikler oppsummerer forskere og andre fagfolk hva de og kollegaene vet med rimelig sikkerhet. Vi legger vekt på å formidle den grunnleggende, veletablerte kunnskapen på hvert felt. Leserne kommer fordi de lurer på noe. De må ikke overtales til å lese.

Også hos oss må ekspertene anstrenge seg for å forklare så folk forstår. Vi arbeider hele tiden for å gjøre artiklene våre lettere å lese, selv om noen av dem fortsatt er for vanskelige. Som en av redaktørene i leksikonet er en viktig del av jobben min å gjøre fagstoffet mer tilgjengelig. Og oppdatert skal vi selvsagt være. Derfor kan du lese ferske leksikonartikler om aktuelle temaer som innholdsmarkedsføring, havforsuring eller e-sigarett.

Men vi ser ikke verden med nyhetsbriller.

Leksikonartikkelen er en mer sindig sjanger enn nyhetssaken, og har mye lengre holdbarhet. Samtidig er leksikonartikkelen som skapt for nett. Hver time, hvert minutt er det nemlig noen som søker etter faguttrykk på norsk. Hva er en kilowattime, og hva tror buddhister på? Hva slags sykdom er sklerodermi? Og hvem er Amalie Skram eller Donald F. Tusk? Rundt 200.000 ganger i døgnet finner noen fram til en av artiklene i Store norske leksikon – de aller fleste via generelt nettsøk. Det betyr at snl.no er et veldig stort nettsted etter norsk målestokk. Fagfolkene som skriver for leksikonet når ut til mange. Og fordi artiklene våre er signert av artikkelforfatteren og merket med hvem som er fagansvarlig, kan leserne være trygge på at det er kompetente folk som står bak. Et annet kvalitetsstempel som er viktig for oss, er at de åtte norske universitetene er medlemmer av utgiverorganisasjonen Foreningen Store norske leksikon. Universitetene har mye av æren for at det tradisjonsrike leksikonet lever og utvikler seg videre på nett. En stor andel av våre fagansvarlige og forfattere er også ansatt ved et universitet.

Det er inspirerende å se innsatsen til de fagansvarlige og artikkelforfatterne på den ene siden – og pågangen av lesere på den andre. Det som slår meg, er at fagfolkene som bidrar til leksikonet også formidler holdninger. De gir et håndfast eksempel på universitetenes og forskningsmiljøenes bidrag til resten av samfunnet. De hjelper til med å lære skoleelever og andre å se etter hvem som er avsender av informasjon på nett. Og ikke minst viser de fram at vitenskapelig kunnskap er mer solide saker enn stadig skiftende nyhetsoppslag om siste nytt fra forskningen kan gi inntrykk av.

Leksikonbransjen er blitt mindre mannsdominert de siste årene. Skål for det!

Flere kvinner skriver leksikon! 

Av bfick, hentet fra https://www.flickr.com/photos/ficken/ CC BY 2.0

Leksikonartikler har tradisjonelt vært skrevet av menn, og mannsdominansen har vært vanskelig å rokke. Men nå er forfatterstaben i endring i Store norske leksikon. Ved inngangen til 2015 har vi en kvinneandel på rundt 30 prosent blant de fagansvarlige.

Med universitets-Norge som rekrutteringsarena er sjansene store for at antallet vil øke i løpet av året. Akademia har mange gode forskere som kan sin formidling. Og mange av dem er kvinner.

På internettfødte Wikipedia er om lag 10 prosent av bidragsyterne kvinner. Men også der skjer det ting. Wikimedia Norge jobber med flere initiativ for å øke rekruttering av kvinner (mye takket være innsatsen til Jorid Martinsen og Astrid Carlsen). Om noen år ser vi forhåpentligvis fruktene av deres arbeid!

Men tanke på hvordan ting så ut for bare noen år siden, er det all grunn til å være lettere optimistiske nå.

Ingen «typiske» kvinner

Innholdet må også gjennomgås. Klikk fra historikken til artikkelen om Eeva Kilpi, der fagansvarlig Morten Haugen «avkjønnet» en kvinnelig forfatter.

I 2013 kjørte jeg og tidligere kollega Ida Jackson i gang en debatt om kvinnemangelen i leksikonbransjen. Vår teori var at problemet ikke lå hos kvinner (som for eksempel var redde for å skrive fakta på internett), men kanskje heller hos leksikonene selv.

Resultatet fra arbeidet i Store norske tyder på at vi kan ha vært på riktig spor. Det er ikke så vanskelig å rekruttere kvinner – bare vi spør dem.

Menn og kvinner er heller ikke ulike leksikonarbeidere. Vi har riktig nok en nesten total manndominans blant de ti mest-skrivende bidragsyterne. Men tar vi bort dem, bidrar menn og kvinner om lag like mye. Og kvinneandelen blant de som bidrar mye har økt.

Vi har ikke funnet noen kjønnsmønstre i hvordan de fagansvarlige arbeider eller i oppfølgingen de trenger fra redaksjonen. Vi ser behovet for å arrangere skrivekurs for våre forfattere, men ikke egne kurs for kvinner.

Den avgjørende faktoren for hvem som skriver i leksikonet ser dermed ut til å være hvem vi rekrutterer og hvem vi følger opp.

Auroritet = mann

Siden vi ikke tror mannsdominansen i leksikonbransjen skyldes kvinners uvilje til å skrive, må vi å gå i oss selv for å forstå årsakene. Det kan se ut som trekk ved sjangeren har bidratt til den levedyktige mannsdominansen. Redigerte leksikon har bygd troverdighet på at artiklene er skrevet av faglige nestorer. Siden akademia har vært dominert av menn har leksikonet blitt det samme. Gjenbruk av forfattere, miljøer og nettverk har ført til lite fornyelse i forfatterstaben.

Også leksikonets relevanskriterier har virket til å fremme mannsdominansen. Et leksikon skal gi et sammendrag av det viktigste, alt kan ikke få plass og alle kan ikke få plass. Fagkritikk og supplerende historieskriving kan få plass i akademia og faglitteratur, men oppslagsverk prioriteres konsensus. Da er det lett at det som er «mainstream» og det som har fått status som det aller viktigste blir prioritert. Det har gitt dårlige kår for «glemte kvinner».

Reklame for Gyldendals Store Konversasjonsleksikon, der alvorlige herremenn røyker og garanterer kvalitet.

Litt lesestoff

Demonstrasjon for kvinnestemmerett i USA, februar 1913. Ukjent fotograf, Bain News Service/Library of Congress. no known restrictions

Vi har en lang vei å gå før kvinner er skrevet inn i leksikonet. Men viktige ting er også kommet på plass.

Prokrastiner litt – og les Elisabeth Lønnås nypubliserte artikkel om kvinnebevegelsens historie, om kvinners kamp for stemmerett internasjonalt og oppdatert artikkel om abortkampen. Så er du oppdatert til 8. mars.

Politisk dagbok: Ja, vi vil vere venar!

wikipediatorget blir det diskutert om dei vil samarbeide med / møte / liker Store norske leksikon. Vi i SNL vil gjerne både dele, diskutere og snakke med dei aktive på Wikipedia. Så eg prøvde blande meg inn, men stranda i eit skikkeleg magaplask fordi eg ikkje klarte å leggje svara inn på riktig måte inni tråden. Derfor gjer eg det her i staden. Kanskje er det ok for andre å kunne lese også.

Kort oppsummert trur eg færre der inne er glade i SNL enn vi i SNL-redaksjonen er glade i Wiki. Den manglande kjærleiken er bygd på fire litt ulike ting:

1. Trekantdrama: At andre som liker SNL seier noko negativt om Wiki
Journalistar liker å setje ting opp mot kvarandre. SNL er glade for at Dagblad-journalistar liker oss godt, men vi sitt ikkje og dikterer kva dei skriv. Tvertimot avviser vi journalistar som vil ha oss til å gå ut mot Wiki. I SNL har vi berre meint å seie noko negativt om Wikipedia éin gong. Fordi dei fortente det. Er det fleire saker der VI har talt  negativt om W? Gi oss ei lenke under!

2. Vere / er / var / forblir dårleg?
Ein del meiner berre at SNL er «dårleg». Det var sant at SNL var eit dårleg nettprodukt. Vi har sagt det ofte sjølv. Men vi tar nettet på alvor og har revolusjonert arbeidsmåten. Det gjer sakene verkeleg veldig mykje betre. Sjekk statistikk på kor langt vi er komne no. Oppdater kritikken! Det hadde vori så utruleg deilig å bli kritisert for noko nytt vi kan gjere betre.

3.  Ein ekstra dose makt?
SNL er ein publiseringsinnovasjon i norsk forlagshistorie. Vi har beholdt ein redaksjonell modell med både forfattarar, redaktørar og utgivarar, men all produksjon og distribusjon skjer åpent på nett. Vi tar med oss nokre av fordelane frå papirsamfunnet, produserer & publiserer langt mer effektivt, gjennomsiktig og demokratisk. Vi gjer det sånn fordi vi meiner den komboen gir godt innhald! Akkurat som avisene beholder journalist, redaktør, utgivar – beholder SNL forfattar, fagredaktør – og utgivar. Eg har ingen vanskar med å seie at wikimåten er fin. Omvend ser fleire inni den tråden ut til å vere overtydde om at deira måte er den einaste aksepterte måten å lage godt innhald på.

Er det «elitistisk» at dei som kan mest bestemmer litt meir enn andre? I SNL synst vi ikkje anarkiet er så mykje meir demokratisk enn eit ope møte med ordstyrar og innleiar. Demokrati betyr ikkje at alle må ha like roller. Det betyr at alle kan delta. At alle har forslagsrett. At alle kan diskutere. Og at alle kan stemme (og at det er lett, så stemmeseddelen din td ikkje blir forkasta fordi du gjer tekniske feil … ). Vi meiner dette er det aller viktigaste nettet har å by på. Sjølv om ekspertar framleis finst.  BTW: Også på Wiki finst moderatorar med meir makt enn andre. Dei er wikiekspertar. Vi har fagekspertar.

4. Kva er gode kjelder?
Det viktigaste tråden avslører er at Wiki og vi har ganske ulik forståing av kva kjelder betyr. Dette må vi snakke meir om, for det er ein ekstremt viktig debatt i internetts tid. Somme på torget meiner at «eit leksikon ikkje kan vere kjelde til eit leksikon». Det er eit skikkeleg snurrig argument. Det blir slik fordi dei har lært seg at «Wiki ikkje kan vere kjelde til Wiki». Og det er sant. For Wikiskrivemåten kan berre bli «mest mogleg objektiv» av at dei som skriv kan syne til nokon andre som skriv det same på plassar som er – nettopp: signerte og publiserte under ansvar.

Men SNL skriv ikkje på Wiki-måten. Vi har skrivi litt om dette i Dagbladet før. La meg starte forfrå: Kva er ei god kjelde?

Dette er SNL-måten: Lauritz Sømme, Noregs superekspert med frysaren sin full av bjørnedyr som han har samla sjølv: Han har produsert uhorvelege mengdar vitskapsartiklar og bøker, men nesten ingenting på norsk. No bruker han tida si på å skrive basisen i alt han kan inn i SNL. Som utgivar har vi vald han ut og påstår at han publiserer vitskap. (Du kan ta oss for det om vi tar feil.) Og: Vitskap er IKKJE synsing. Det er metode. Sømme er forplikta til å byggje på alle relevante kjelder i faget han kan. Han representerer ikkje seg sjølv. Han representerer kor faget hans står – td i kunnskapen om bjørnedyr. Kvifor skulle ikkje SNL-artiklen av Sømme vere ei super kjelde for Wiki?

Slik ser vi oppdraget vårt: SNL skal sørge for at fagfolk destillerer kunnskapen dei sit inne med og bygger opp ein grunnmur av kunnskap der folk finn han. Grunnmuren trengst for å støtte opp under alt det andre nettinnhaldet: avisartiklane, blogginnlegga, twitterdebattane – og skoleoppgåvene. Det skal finnast fagkunnskap å lese og lenke til – om alt frå sjeldne diagnosar til verdshistorie.

Vi gir norskspråkleg internett 200 000 tekster like truverdige som om det var skrivne av ekspertar i papirbok. Berre mykje raskare. Nye opplag med rettingar når som helst. Med sjansen til å klage og spørje forfattaren. Eller skrive ilag. Så la meg spørje igjen? Kva er ei god kjelde, om ikkje dette er?

Sånn. Det var svar eg ville ha skrivi på wikitorget om eg hadde klart det. Lurer på om nokon vil snakke med oss her?

Politisk dagbok: Ja til digitalisering av litteraturpolitikken

Det er litt kjedeleg å lese framlegget til ny boklov. Det blir som no, berre i form av lov framfor førtiårig «unnatak». Meir spennande er pressemeldinga. Ho handlar nemleg om «digitalisering» og «innovasjon». Når ein vanlegvis snakkar om «digitalisering» av bøker er det e-boka ein siktar til. Ein klagar over Bokskya – eller ser at straumetenester vil kome som i musikkbransjen. Så også med Hadia Tajik:

«Vi vil legge til rette for innovasjon og nye teknologiske løsninger for e-bøker. Loven sikrer derfor mulighet for å utvikle nye prismodeller som kan tilpasses framtidige distribusjonsformer for e-bøker.»

TVANGSDIGITALISERING
Leksikon er den første boksjangeren som blei tvangsdigitalisert. I Store norske erfarer vi kva det faktisk kan bety at papir blir erstatta av #noe_digitalt: Som når ein forfattar skriv papirbok – det tar sin tid. Så bestemmer han seg for å skrive i SNL; dele det han har på hjartet opp i mindre bitar. Til ingens overrasking: Etter eit døgn kjem første lenka på twitter. Forfattaren har nådd fram til lesaran.
Innovasjon
Så er det dei litt flauare møta, når vi sitt ved rundebordet der bokbransje drøftar Boklova. Medan andre forleggjarar melder om lite tilgang på manus eller om eit par hundre versus eit par tusen selde eksemplar. Så blir det blir vår tur til å melde om:

  • Vi publiserer tilsvarande ca 60 bøker i året. 300 aktive forfattarar er i stallen. Dei skriv, blir redigert av flink redaktør, vi publiserer. Akkurat som i eit forlag. Berre med mindre bitar publisert tekst av gangen.
  • Vi har 7000 lesarar i timen. 105 000 per dag. 2 millionar i månaden.

Ja, så klart det er litt urettferdig å samanlikne … SNL er gratis og er den store boka om «alt». Likevel… likevel er det eit anna element, ein kime til innovasjon, og i første omgang er det teknisk: e-pub/app versus html. Kunne det vere at også andre sjangre ville utvikle seg og få fleire lesarar med den reelle sjansen til innovasjon som internett byr på?

Eg trur det digitale endringspotensialet for publisering av tekst (altså det bokbransjen er til for) er større enn for musikk. I motsetning til ei låt er ikkje ein tekst eit like finitt kapittel, ikke eit like avslutta stykke av nokre minutts oppleving. Tekst kan endre seg langt meir som følgje av at formatet kan bli eit anna.

Internett har allereie skapt nye sjangrar. For kva slags boksjanger er ein blogg? Og det skjer litterært artige ting – som når twitter møter haikupoesi. I denne tekstinnovasjonen på nett tar forlaga inga hovudrolle. Dei gjer tafatte forsøk på å endre distribusjonsmetodane for dei eigentleg same produkta. Men ingen forsøk på å endre produksjonsform – og såleis også produkt. I staden arbeider dei for å sikre dei produksjonsformene dei meistrar frå før.

EIN TEKNOLOGINØYTRAL LITTERATURPOLITIKK?
Den nye Boklova er først og fremst fin fordi kulturministeren ser ut til å:

1. Vere opptatt av å binde tiltak fast i måla for kulturpolitikken: Eit mål er «å legge til rette for et mangfold av aktører. Loven skal bidra til å fremme kultur- og kunnskapsformidling, og styrke skriftkultur og norsk språk i begge målformer.»

2. Ville lage litteraturpolitikk uavhengig av format: «Det er departementets vurdering at de litteraturpolitiske målsettingene gjelder litteratur uavhengig av format».

2. Ville oppmuntre til innovasjon i publiseringa av litteratur i det norske digitale samfunnet.

Så langt er departementet mest opptatt av innovativ distribusjon. Men dei glimtar til med denne:
«En teknologinøytral lov reiser en avgrensningsproblematikk for e-bøker. Spørsmålet er om berikede bøker skal omfattes eller eventuelt hvor grensen skal gå. Det er sannsynlig at det også vil skje en utvikling av boken. Å avgrense lovens virkeområde mot berikede bøker kan synes lite fremtidsrettet. Det er imidlertid mulig å legge til grunn en fleksibel bruksdefinisjon. En digital bok vil med en slik avgrensning være en publikasjon som er formatert slik at den kan gjøres tilgjengelig i elektronisk format, der den dominerende delen består av tekst, illustrasjoner og annet grafisk materiale. En digital bok kan inneholde tekst med audiovisuelle elementer, være interaktiv eller på annen måte inneholde elementer som beriker teksten, forutsatt at slike elementer ikke blir det dominerende innholdet.»

«Det egenartede ved litteraturen som produkt gjelder uavhengig av format», står det å lese. Så vi spør: Kva er skilnaden på nettside og bok – gitt at alt dette er likt: Forfattarar skriv. Redaktørar redigerer. Utgivarar publiserer. Lesarar les?

SNL er boka som er blitt ei nettside. Heldigvis hadde Wikipedia gjort det heilt klart at «digitalisering» av leksikon var lik html-format, altså: fulltekst søkbar på internett. Ingen fann på å gjere Store norske til ein serie e-bøker i sal. Eller til ein giga-app (leksikonet ville overtatt mobilen din, det er alt for tungt!). Formatvalet vårt er ein supersuksess etter alle kulturpolitiske målestokkar. No gler vi oss berre til ein teknologinøytral språk- og litteraturpolikk.

Hva er en god fagansvarlig?

Ikke all kunnskap er leksikonrelevant. Selv om du er så dyktig til å hekle at du kan lage en teddybjørn, er det ikke gitt at du blir en god fagansvarlig. Bilde av chiescrochet, CC BY-NC 2.0, hentet fra Flickr.

Det aller meste av det nyskrevne innholdet på snl.no er produsert av leksikonets fagansvarlige, og ordningen med inndelinger i fagområder er hjørnesteinen i Store norske leksikons publiseringsmodell. Som fagansvarlig forplikter man seg til å utvikle et fagområde, som typisk skal være på mellom 5 og 500 artikler, samt at man står med redaksjonelt ansvar for artiklene det omfatter. Men hvem kan bli fagansvarlig i leksikonet og hva kreves for at man skal være en god fagansvarlig?

Relevant kunnskap

Et minstekrav for å bli fagansvarlig er at man har relevant fagkunnskap for emnet man blir tildelt. Høyere utdanning innenfor det aktuelle faget er gjerne det som skal til, men ofte trengs også erfaring fra forskning eller arbeidsliv. Det varierer fra emne til emne hvor høyt kravet til utdanning og erfaring ligger. For å kunne være fagansvarlig for hjerte- og karsykdommer må man ha mer enn bare en grunnutdannelse i medisin, mens for fagområdene elektronisk musikk eller baseball er ikke bøttevis med studiepoeng noen nødvendig forutsetning.

For enkelte av de større, mer «akademiske» fagene, som fysikk, biologi eller teoretisk filosofi er doktorgrad/forskererfaring gjerne en forutsetning, mens hovedfag/master med et spesialisert fagfelt kan kvalifisere til fagansvar på for eksempel et lands litteratur eller historie. På andre fagfelt igjen, for eksempel innenfor transport, eller på industrifag, kan sterk personlig interesse og/eller lang yrkeserfaring være det som kvalifiserer.

Fagkunnskapen man har må også være av en type som er klart definert, avgrenset og leksikonrelevant. Er du rasende dyktig til å hekle eller bake boller, er dette noe som har størst verdi som praktisk kunnskap, heller enn noe som er nyttig som leksikonstoff. Er interessefeltet ditt for smalt (nederlandske landskapsmalere fra 1750-1790) eller for vagt (geografi generelt, eller: forholdet mellom mennesker og dyr i vestlig siviliasjon) vil det nok heller ikke stemme overens med et av leksikonets fagområder.

Formidlingsglad og selvstendig

En god fagansvarlig må være flink til å skrive og opptatt av å produsere tilgjengelig og engasjerende tekst for ulike typer lesere. Som fagansvarlig publiserer du rett på nett, og selv om det blir lest korrektur på stoff ettersom det går ut, er det ingen lang og møysommelig redaksjonell prosess før du når ditt publikum. Du må derfor være nøye på detaljer i form og faktainnhold, og sørge for at du kan følge leksikonets stilguide.

En god skribent kjennetegnes også på at hun kjenner sitt publikum. For leksikonet utgjøres dette av mange ulike samfunnsgrupper, og en stor andel av lesermassen består av skoleelever.  En fagansvarlig kan dermed ikke være så inneforstått faglig at innholdet aldri når fram.

Av denne grunn må en fagansvarlig også være formidlingsglad og se verdien og nytten av samtalen med brukere og andre fagansvarlige. Alle artiklene en fagansvarlig har ansvar for inneholder et åpent kommentarfelt, og alle leksikonets lesere kan foreslå endringer og nye artikler. Ofte er brukeres kommentarer den korteste veien og beste veien til en bedre artikkel (se for eksempel kommentarene under artikkelen speedskiing), og fagansvar på snl.no fordrer å se brukermedvirkning som en ressurs.

yrkesveiledning
Å være fagansvarlig innebærer at man aktivt må forholde seg til leksikonets eksisterende oppføringer, og dermed en historie som strekker seg mange tiår tilbake i tid. Her et utdrag fra Aschehoughs konversationsleksikon, andre utgave, supplementsbind fra 1932. Faksimile fra Project Runeberg, fri lisens.

Fordi en fagansvarlig selv har makt og mulighet til å publisere rett på snl.no fordrer rollen også selvstendighet. Leksikonets lille redaksjon kan ikke alt som er å vite om alle de 3000+ fagområdene, og det er den fagansvarlige som selv må finne ut av hva slags stoff som er viktig og riktig og få på plass, og hva som er beste formen på dette innholdet. Vi hjelper selvsagt til, gir råd og bidrar med analyser, lesertall og så videre, men det er opp til den fagansvarlige og få stoffet ut på nett. SNLs redaktører har heller ikke kapasitet til å mase og sette og følge opp deadlines til alle de hundrevis av fagansvarlige, så fagansvaret fordrer en velutviklet evne til å motivere og strukturere seg selv.

Respekt for historien

En god fagansvarlig er en person med en viss sjangerforståelse. Å skrive for leksikon setter noen grunnleggende krav til skrivestil, og folk som søker seg til snl.no gjør det fordi de forventer en spesifikk type innhold og form. Dette må de fagansvarlige kunne levere. Å ha en god sjangerforståelse innebærer også at man som fagansvarlig kan forholde seg til leksikonets eksisterende innhold og rike historie.

Som journalist i en avis- eller tidsskriftsredaksjon kan man kanskje skrive kommentarartikler om noe man er opptatt av uten å tenke for mye på hva som har blitt skrevet om temaet før. Aviser blir typisk gjerne lest ett eksemplar av gangen, og få husker hva som ble sagt i samme medium ett, to eller 10 år tidligere. Men leksikonet har en lang hukommelse, og lar oss spore utvikling i tanker og kunnskapsnivå tiår tilbake. En fagansvarlig som ønsker å formilde sin kunnskap må derfor sette seg inn i hva som finnes av relevant stoff på snl.no fra før.

Heller enn å starte med blanke ark må hun forsøke å bygge på og jobbe med det som finnes fra før. Er et gitt oppslag så utdatert at det må skrives på nytt ønsker vi likevel at denne redigeringen skjer i samme artikkel, slik at den gamle teksten kan bevares som en del av artikkelens historikk. Dette gir spennende og viktig informasjon om kunnskapens utvikling, og fungerer som en loggbok over hvordan fagansvarlige og forfattere stadig gjør leksikonet bedre.

Frå minus til Kristus eller før vår tid?

SNL skal bidra til eit kunnskapsbasert ordskifte og syne korleis valid kunnskap ikkje er det same som nøytralitet. (Finansmarknadsmeldinga 2012)

Slik pleier Store norske leksikon å snakke om kva rolle vi skal fylle i samfunnet. Det lyder ufarleg som ei festtale, men dei siste dagane har vi fått prøve oss i praksis.

Datoformat blir storpolitikk

Tysdag førre veke var eg i Stortinget for å be om pengar til leksikon. Samstundes, på kontoret: På lista over tekniske forbetringar er vi komne til det autogenererte datoformatet. I faktaboksar om folk fødd før Jesus står det eit minusteikn. No kan vi erstatte minuset med tekst.

På papir har det lenge stått «før vår tid». (Tidslinje frå frå RLE-boka Horisonter 8, utgitt av Gyldendal i 2006).

Det siste året har leksikonet publisert heile 10 000 nye læreboksider. Fag er oppdatert i massivt omfang, deriblant jødedomen og det gamle Egypt. Religionshistorikarar har meld at dei vil bruke vanleg terminologi i faget, som er “før vår tidsrekning”, ikkje «før Kristus». Redaktørane meiner same omgrep bør stå i faktaboksen. Når ein skriv at ifølgje jødedomen er Jesus ikkje Kristus (messias), er det motsetningsfylt om faktaboksen fortel at nokon er fødd 50 år før Kristus. Vi blir samde om å bruke fvt. og evt. i autoteksten, men ikkje innføre felles politikk for artiklane. Ulike fagfolk får bruke eigen terminologi, slik at “før og etter Kristus” blir ståande i dei 4000 artiklane om kristendom.

Redaktørane lurer på om forkortinga fvt. er forståeleg. Nettansvarleg luftar saka på Facebook-sida vår. Det blir heidundrandes debatt. Så ringer Aftenposten. Dei vil lage sak. Som hovudredaktør / ansvarleg for å skaffe pengar til leksikondrift, kjem eg kjapt i interessekonflikt med meg sjølv. Vi har tre moglege språkalternativ med kvar sine følgjer:

  1. Det fagleg beste er å bruke ein autotekst som ikkje kjem i konflikt med fag som skriv om denne tidsperioden.
  2. Det politisk korrekte i dagens norske debattklima er nok å innføre “f.Kr” dersom vi skal ha tekst.
  3. Det redaksjonelt feige og politisk strategiske er å takke nei til intervju og setje minuset tilbake i faktaboksen.

Eg vel det første. Saka kjem på nett. Det blir ståhei for alvor. I løpet av tre døgn kjem 500 kommentarar. Natt til laurdag blir eg skulda for å vere politisk korrekt, feig, anti-krist, muslimelskar, redd for muslimar, kulturmarxist  og ein del av Aps løynde plan for å innta alle maktposisjonar i samfunnet og bruke det til å stryke Jesus Kristus ut av soga.

Twitter kvitrar ivrig. Høgre og KrF-politikarar liker ikkje den nye autoteksten vår. Vil vi stryke Kristus frå heile leksikonet? I løpet av helga har saka blitt omtalt i dansk og svensk presse. Og KrF har skrivi pressemelding om at Store norske er “på villspor når de vil omskrive tidsregningen vår” og at vi må vedkjenne oss vår egen kulturhistorie og bør holde oss “for god for den type historieomskriving.”

Min indre lobbyist tenkjer: Huff, då. Men korrigerer raskt seg sjølv med den indre hovudredaktøren: Kva truverd har eit leksikon som skjeler til politisk støtte og motvilje i redaksjonelle val? Det er jo ikkje vi, men religionshistorikarar som har omskrivi tidrekninga. Jobben vår er å formidle valid fagkunnskap skriven av dei som har han. Skal vi omformulere forskinga for å gjere henne meir spiseleg i resten av samfunnet? I kva tilfelle skulle vi latt politikk gå framfor vitskap? Når folkemeininga er eintydig? Når emnet er politisk betent?

Kristus på kollisjonskurs

Det er ei stund sia religionshistorikarar begynte å bruke fvt. framfor f.Kr. Kva skjedde då? Ingenting! I fagmiljøet er det ikkje brennbart. Når redaksjonen ringer for å høyre om akademikarar innan andre historiske fag har hatt liknande diskusjonar, er svaret: – Eg kan ta det opp i lønsjen om nokon på instituttet har sterke meiningar her. Men kunne du gitt meg eit stikkord om kva som eigentleg er kontroversen?

Det siste året har SNL klart å flytte ein del religionshistorikarar på nett for så skrive, så dei kan bli lest, diskutert og lenka til av alle. Dermed dukkar ordet opp i eit leksikon som no har 80 000 daglege lesarar på nett. Så kommuniserer vi omgrepet i sosiale media. DÅ kjem debatten. Såklart. Eg pleier å seie til politikarane at det er farleg om vi ikkje byggjer bru mellom nettdebatt og drøftingar i lukka akademiske sirklar. No har vi oppdaga ein avstand. Då har SNL gjort det SNL skal gjere.

SNL trur ikkje det er mogleg å formidle ei objektiv sanning. Men vi skal formidle korleis vitskapen ser verda. Vitskap skil seg frå all anna drøfting ved hjelp den vitskaplege metoden. Den betyr nettopp at du ikkje har lov til å la haldningar påverke utval og tolking av kjelder. Vitskapens metode har inkje mål om at konklusjonen skal vere nøytral. Metoden er sjølve bolverket mot synsing. Det er den som gjer at vitskapen ikkje skal vere nøytral. Han skal vere fagleg valid (gyldig).

Når vitskap står mot tradisjon i land langt borte, er vi snare til å sjå kor farleg det er om vitskapen ikkje får definisjonsmakt. I vår eiga sogeskriving står motsetninga fram som søk, som konstruert, som flisespikkeri. Kvifor skal religionshistorikarar definere soga om Jesus / Kristus? Kvifor bør ikkje politikarar definere soga om politikk? Gilde definere soga om næringsmiddelindustri? Eller ihuga muslimar definere soga om Islam?

Dei siste dagars hendingar har gjort meg klar over éin ting: Om SNL skal endre ordbruk i leksikonet, kan det ikkje vere på grunnlag av temperaturen i den offentlege debatten. Det må vere fordi ordbruken endrar seg i eit fagfelt. Og: Neste gong det blir debatt, skal fleire av fagfolka det gjeld vere til stades i tråden på Facebook, i VG, på Twitter. Vi må lære dei å svare sjølv. Først med tida vil vi sjå kva som endrar seg: Den akademiske ordbruken – eller debatten.

«Takk for kommentaren. Vi oppdaterer artikkelen om et halvt år.»

Da den nye redaksjonen begynte i fjor var en av de viktigste avgjørelsene som ble tatt at leksikonet skulle være et levende sted. Folk skal kunne komme med spørsmål og kommentarer til artiklene. Og de skal få svar. Folk skal kunne komme med endringsforslag til artiklene. Og de skal bli vurdert. Vårt mål er å være til stede og følge opp raskt.

Det gjelder ikke minst når vi finner håpløst utdaterte artikler, eller oppdager at vi mangler viktige oppslagsord. Da vil vi også handle raskt. Vi finner kvalifiserte forskere eller eksperter som kan skrive for oss.

Foto: Sarcasmo, Tilgengelig via Flickr, CC BY-NC-SA 2.0.

– Har dere satt en frist for når teksten skal leveres, spør forskeren.
<Her vil vi helst svare at vi trenger den i morgen, men vi svarer:>
– Helst i løpet av denne uka, men det går greit ut i neste uke også.
– Ja, det går ikke så greit, svarer noen forskere da, men om 3-4 måneder kan jeg nok klare å levere en tekst.

I internettets tidsregning vil det si at de kan levere teksten ved neste istid. Å svare en sint leser at teksten hun synes er kritisk dårlig vil oppdateres om et halvt år, er langt utenfor det mange vil godta på nett.

Hadde vi derimot vært redaksjonen for et tidsskrift eller jobbet med en antologi i et forlag, ville svaret sannsynligvis vært som forventet.

Det er ingen nyhet at tida går fortere på nett enn i trykte medier. Men fagfolkene vi ønsker at skal skrive tekstene i leksikonet vil ofte være de samme som skriver bøker og tidsskriftsartikler. En av våre oppgaver er å få disse til å delta på nett og lære seg nettkulturen. Folk venter ikke på neste bok, de forventer at fagfolkene skal kunne delta i kontinuerlig debatt og kunnskapsproduksjon.

Men når en flink forsker svarer på min masing med at «jeg hører til dem som mener at når man først skal skrive en innførsel til et oppslagsverk som skal brukes av skoleelever, studenter og andre i en tid fremover, så bør det gjøres grundig», blir jeg svar skyldig. For hun har rett. Det er ikke bare fagfolk som skal lære internett, internett kan også lære litt av fagfolk. Internett har gjort det lett å skrive fort. Med «klipp-og-lim» og Google er det ingen sak å produsere tegn. Men så er det etterrettelighet, fakta og analyse. Det kan ikke teknikken gjøre for deg.

Det finnes de som er blitt talspersoner for «The Slow Web», for internettjenester som ikke stresser oss og gir oss følelsen av at vi alltid henger etter. Kanskje kan det også gi mening når vi diskuterer kunnskapsproduksjon på nett? Vi ønsker oss ikke et treigt leksikon. Men et leksikon kan ikke følge publiseringskulturer utarbeidet i nettaviser. Vi må flytte papirleksikonet vårt inn på internett og bli en del av kulturen her. Men vi kommer også med noen særtrekk, og må finne vår plass. Kanskje kan vi være med å bygge en litt roligere kultur, som passer for produksjon av mer dyptgående og varig innhold på nett?

De som har fulgt leksikonet etter at vi begynte arbeidet for drøyt et år siden vet at det er mye som må gjøres med innholdet. Mange har etterlyst endringer og oppdateringer. Noen venter fremdeles på svar og oppfølging. Vi svarer på hundrevis av eposter i uka og når ikke over halvparten av det vi vil gjøre hver dag. For redaksjonen er mottoet «bånn gass». Vi vil få til veldig mye, veldig fort. Men hvis det går utover kvaliteten er det ingen vits. Vi kan ikke vurdere artikkelforslag hvis vi ikke har noen med kompetanse til å gjøre det. Og vi kan ikke oppdatere et fagområde med nye artikler hvis vi ikke er sikre på at de som vil skrive kan feltet godt nok.

«Å gjøre innholdet vårt fremtidsvennlig, er å sette innholdet først», skriver kollega Ida Jackson. Det betyr at våre tekster ikke bare skal genere trafikk til leksikonet i dag eller følge nyhetsbildet. Artiklene skal gi solid informasjon i et langt tidsperspektiv. Vi skal få forskere og eksperter til å delta mer på nett. Men vi skal også produsere solid kunnskap på nett. Da tror jeg at en leksikonredaksjon noen ganger må vende det døve øret til hastighetskravene på nett. Og gi folk tid til å tenke.

Hva vil det si å skrive “leksikalsk”?

Tiden med tekniske problemer etter omlegging til nye nettsider har vært frustrerende for redaksjonen. Men det er også positive sider ved at vi enkelte dager har måtte la leksikonet være i fred mens utviklerne jobber. Vi har, siden lanseringen i mars, fått reflektert mye rundt leksikonet og hva det krever av oss, våre fagansvarlige og forfattere.

Redaksjonen har ikke bare tilbrakt den siste tiden med å spille krokett. Foto av Joe Shlabotnik, tilgjengelig via Flickr, CC BY-NC-SA 2.0.

Vi har jobbet oss gjennom en ny forfatterveiledning, hvor vi tar opp spørsmål vi har fått fra fagansvarlige og brukere om hvordan man skriver for leksikonet. Selv har jeg tenkt på hva sjangeren krever av skribenters skrivestil og perspektiv, og prøvd å definere noen punkter som oppsummerer hva det vil si å skrive «leksikalsk».

Innholdet i listen er inspirert av den forrige SNL-redaksjonens håndbok, av tips fra og diskusjoner med flere flinke folk, av Wikipedias meta-artikler, samt lesningen og redigeringen av en hel haug gode, samt en del mindre gode, leksikontekster. Jeg tar gjerne en diskusjon om hvorvidt jeg har fanget de riktige trekkene ved leksikonartikler eller ikke. Idas omarbeidede versjon av min punktliste kan forøvrig leses i forfatterveiledningen om sjanger på snl.no.

En leksikontekst er:

  1. Beskrivende, ikke fortellende
  2. Eksplisitt, ikke subtil
  3. Distansert, ikke personlig
  4. Balansert, ikke påståelig
  5. Analytisk, ikke refererende

1) En leksikontekst skal være beskrivende. Det betyr at den legger fram fakta om et fenomen, en person eller forklarer et begrep på en saklig måte, uten overdreven bruk av litterære grep. I en biografiartikkel skal en persons fødselsdato, hennes virke, posisjon i samtiden og ettertid slås fast tidlig i artikkelen og uten fanfare. Beskriver du et naturfenomen skal du slå fast hva fenomenet er, hvor det oppstår og eventuelt hva det skyldes, uten å trekke inn sekundære fakta og egne observasjoner.

2) En leksikontekst skal være eksplisitt. Dette innebærer at du som skribent bruker tydelige og informative formuleringer. En leksikontekst skal ikke gjemme informasjon mellom linjene eller tvinge leseren til å gjette hva som er ment med bruken av et ord eller uttrykk. Dette innebærer også at alle faglige uttrykk skal forklares, enten i selve teksten eller som egne oppslagsord.

En leksikonartikkel skal være analytisk, og ikke oppsummere alt som er skrevet om et gitt emne. Foto av Callum Scott, tilgjengelig via Flickr, CC BY-NC 2.0.

Kravet om å være eksplisitt og tydelig er i min erfaring noe av det vanskeligste med å skrive for leksikonet. Mange av vendingene en skribent er vant til å bruke, gjerne fordi de er etablerte faguttrykk, får sin spesifikk mening i en konkret faglig sammenheng. Når sammenhengen er borte, og man skriver for et generelt oppslagsverk, fordrer det at man kan bruke én eller to setninger på spesifisere det du som fagperson tar for gitt ellers.

3) En artikkelforfatter på snl.no skal være distansert fra det hun skriver om, og i kun liten grad være synlig tilstede i teksten. Dette betyr blant annet at 1. persons personlig pronomen gjerne unngås. En artikkelforfatter må også holde avstand til fenomenet som omtales, og ikke bruke språklige former som framstår som for fortrolige. Man skal ikke omtale personer ved fornavn, eller gå “inn i hodene” til folk og vurdere deres intensjoner, motivasjoner, tanker og følelser, uten at du kan vise til kilder som dagbøker, intervjuer og liknende.

Når man skriver for leksikon er det også viktig å være forsiktig med adjektiv som signaliserer personlig involvering, som ‘fantastisk’, ‘nydelig’, ‘grufull’, og unngå superlativer som ‘Norges vakreste’ hvis en slik vurdering ikke er en anerkjent, allmenn eller fagspesifikk oppfatning.

4) Dette har sammenheng med kravet om at leksikontekster skal være balanserte. Balanse vil si at artikkelen skal presentere relevante fakta om artikkelens tema og faglig påstander som er forankret i gyldige argumenter og godt kildebelagt. Wikipedia har et uttalt ønske om at artikler skal skrives utifra et nøytralt perspektiv, men vi mener at dette er for sterkt, fordi utvalg av informasjon i en artikkel nødvendigvis vil reflektere en skribents verdier og en faglig kontekst. Likevel er det viktig at enhver leksikontekst forsøker å gi et mest mulig representativt og lite ladet bilde av det som omtales.

Du skal skrive at noe er tilfellet bare om det er dokumentert eller dokumenterbart. Dersom det ikke finnes god dokumentasjon eller fenomenet du omtaler kun får sin mening innenfor en bestemt kontekst (for eksempel i en religion) må dette markeres tydelig. Dette gjør du ved såkalt attribusjon – det vil si å tydelig tillegge påstander til en enkeltperson, gruppe eller et miljø.

5) Men artikler skal ikke bare være oppsummerende og fungere som avtrykk av virkeligheten. Virkeligheten er altfor stor til å få plass i et leksikon, og derfor er det aller viktigste sjangerkravet til en leksikontekst at den er analytisk.

Folk kommer ikke til et leksikon for å få vite alt om en person eller fenomen. Lesere vil vite hvorfor noe eller noen er viktig eller kjent, og det er leksikonforfatterens jobb å sørge for at dette kommer tydelig fram av teksten. Det å skrive en god, leksikalsk tekst krever dermed en evne til analyse, og forfatteren må hele tiden vurdere hva slags informasjon som er mest relevant. Hun må klare å formidle komplekse problemstillinger, beskrive lange liv og betydningsfulle hendelser på en konsis og klar måte.

Hvis noen spør deg om hva innholdet i John Lockes filosofi var, vil det mest presise svaret på spørsmålet du kan gi være å lese opp alle Lockes etterlatte tekster ordrett og uoversatt. Men i leksika, som i verden forøvrig, må hensynet til presisjon avveies opp mot tid og intellektuell kapasitet. En analytisk forfatter klarer å få med den viktigste informasjonen og strukturere den på en god og konsis måte, uten at det går utover hensynet til lesbarhet og forståelse.