Nytt og bedre bildesystem

Vi har utviklet og lansert et nytt system for opplastning av bilder. Men bilder er vanskelige greier. Kunsten har vært å lage noe som gjør at flinke folk kan legge inn flotte foto så enkelt som mulig, uten at det blir så enkelt at opphavsretten brytes.

På en måte er det ekstremt enkelt å finne bilder på nettet. Gå til Google. Søk på «katt». Trykk på «images» og vips: Du får opp uendelig med kattebilder, og bare et høyreklikk unna å laste bildet ned. Men bare fordi det er lett å forsyne seg med bilder, betyr det ikke at det er fritt fram å bruke dem. Deling av bilder kan ofte være like ulovlig som det er enkelt og fotografen har like mye opphavsrett til sitt verk, uansett hvor lett det er å stjele bildene hennes. Du må ofte spørre om lov før du deler kattebildet, uansett om du fant det løsrevet i bildesøk, i Facebook-feeden din eller Pinterest.

Creative Commons er et lisensieringssystem som forsøker å balansere forholdet mellom jus og teknologi: CC-lisensene muliggjør det å dele bilder fritt, så lenge fotografkrediteringen og en del andre rettigheter som er gitt på forhånd ivaretas. Ulempen er at de færreste bruker Creative Commons-bildene riktig. Da Journalisten forsøkte seg på en sak om de mer nettvennlige lisensene, viser den første kommentaren fra Gisle Hannemyr at også CC-lisensene kan være vanskelig å spesifisere riktig, selv for en dyktig redaksjon. Det betyr at veien fra brudd på åndsverksloven til gode, creative commons-lisensierte leksikonbilder er kronglete.

De færreste publiseringssystemer har gode løsninger for bilder og lisens. WordPress, systemet som driver bloggen vår, lar deg laste opp hva som helst, og har ingen felter dedikert til opphavsrettsinformasjon. Så da vi skulle utvikle det nye bildesystemet til Store norske leksikon, måtte vi lage et opplegg selv. Siden SNL både har bilder med CC-lisens, bilder tatt av bidragsytere til leksikonet og bilder vi har betalt for rettighetene til, trenger vi et ekstra finmasket system. Samtidig håper vi at nettaviser og andre aktører kan lære noe av opplasteren vår: Vi er ikke de eneste som håndterer kompleks opphavsrettsinformasjon.

Slik fungerer det

Slik ser det ut når du velger bilde for å laste opp.
Når du har lastet opp bildet, får du en serie med valgmuligheter: Har du tatt bildet selv? Eller har bildet en fri lisens? Hvis du sier at du ikke vet hvilken lisens bildet har, får du ikke laste det opp.
Du kan velge mellom en serie ulike CC-lisenser. Du kan også huke av for at bildet har falt i det fri/er underlagt Public Domain.

Bilder der du ikke er opphavsperson

Når du har valgt lisensinformasjon på et bilde du ikke har tatt selv, må du fylle ut følgende informasjon om opphavspersonen.

Bilder du har tatt selv

Hvis du har tatt bildet selv, trenger du bare fylle ut følgende informasjon.
Når du har lastet opp eget bilde, kan du velge mellom tre lisenser.

Felles for alle bilder

Til slutt fyller du ut bildeteksten. Den er ikke det samme som lisensinformasjonen, som blir strukturert metadata i det nye systemet.
Slik kommer opphavsrettsinformasjonen til å se ut på et CC-bilde. Alle ikonene har alternativ tekst og lenker til de norske CC-dokumentene.

Det finnes masse flinke fotografer der ute som villig deler og tillater gjenbruk av sine bilder. Og det finnes flere og flere gode bildesamlinger og -tjenester som frigir og tilgjengeliggjør foto og illustrasjoner. Vårt mål har vært å gi disse bildene en egnet plattform og visning, sørge for at det teksttunge innholdet i SNL berikes visuelt, og legge til rette for for at det å legge til bilder blir en naturlig del av artikkelskrivingen.

Ideen har vært å finne den ideelle balansen mellom det å gjøre det enkelt å publisere foto hos oss, uten at det blir så lett at rettighetene til bildehavere brytes, eller informasjon om opphav og lisens ikke kommer fram på måten det burde.

Bildeopplastningssystemet vi nå har lansert er verken komplett eller perfekt. Vi har ennå ikke på plass et fullgodt krediteringsskjema for kunstverk i tre dimensjoner, der både fotograf og kunstner skal ha navnet sitt på bildet. Likevel tror vi at det nye systemet vil gjøre det både enklere å laste opp foto, og enklere å forstå hvilke bilder fra leksikonet man kan bruke videre. Vi har laget denne oversikten over steder man kan finne gode bilder med avklarte rettigheter – den håper vi at andre også kan ha nytte av utenfor Store norske leksikon.

Hva er en god fagansvarlig?

Ikke all kunnskap er leksikonrelevant. Selv om du er så dyktig til å hekle at du kan lage en teddybjørn, er det ikke gitt at du blir en god fagansvarlig. Bilde av chiescrochet, CC BY-NC 2.0, hentet fra Flickr.

Det aller meste av det nyskrevne innholdet på snl.no er produsert av leksikonets fagansvarlige, og ordningen med inndelinger i fagområder er hjørnesteinen i Store norske leksikons publiseringsmodell. Som fagansvarlig forplikter man seg til å utvikle et fagområde, som typisk skal være på mellom 5 og 500 artikler, samt at man står med redaksjonelt ansvar for artiklene det omfatter. Men hvem kan bli fagansvarlig i leksikonet og hva kreves for at man skal være en god fagansvarlig?

Relevant kunnskap

Et minstekrav for å bli fagansvarlig er at man har relevant fagkunnskap for emnet man blir tildelt. Høyere utdanning innenfor det aktuelle faget er gjerne det som skal til, men ofte trengs også erfaring fra forskning eller arbeidsliv. Det varierer fra emne til emne hvor høyt kravet til utdanning og erfaring ligger. For å kunne være fagansvarlig for hjerte- og karsykdommer må man ha mer enn bare en grunnutdannelse i medisin, mens for fagområdene elektronisk musikk eller baseball er ikke bøttevis med studiepoeng noen nødvendig forutsetning.

For enkelte av de større, mer «akademiske» fagene, som fysikk, biologi eller teoretisk filosofi er doktorgrad/forskererfaring gjerne en forutsetning, mens hovedfag/master med et spesialisert fagfelt kan kvalifisere til fagansvar på for eksempel et lands litteratur eller historie. På andre fagfelt igjen, for eksempel innenfor transport, eller på industrifag, kan sterk personlig interesse og/eller lang yrkeserfaring være det som kvalifiserer.

Fagkunnskapen man har må også være av en type som er klart definert, avgrenset og leksikonrelevant. Er du rasende dyktig til å hekle eller bake boller, er dette noe som har størst verdi som praktisk kunnskap, heller enn noe som er nyttig som leksikonstoff. Er interessefeltet ditt for smalt (nederlandske landskapsmalere fra 1750-1790) eller for vagt (geografi generelt, eller: forholdet mellom mennesker og dyr i vestlig siviliasjon) vil det nok heller ikke stemme overens med et av leksikonets fagområder.

Formidlingsglad og selvstendig

En god fagansvarlig må være flink til å skrive og opptatt av å produsere tilgjengelig og engasjerende tekst for ulike typer lesere. Som fagansvarlig publiserer du rett på nett, og selv om det blir lest korrektur på stoff ettersom det går ut, er det ingen lang og møysommelig redaksjonell prosess før du når ditt publikum. Du må derfor være nøye på detaljer i form og faktainnhold, og sørge for at du kan følge leksikonets stilguide.

En god skribent kjennetegnes også på at hun kjenner sitt publikum. For leksikonet utgjøres dette av mange ulike samfunnsgrupper, og en stor andel av lesermassen består av skoleelever.  En fagansvarlig kan dermed ikke være så inneforstått faglig at innholdet aldri når fram.

Av denne grunn må en fagansvarlig også være formidlingsglad og se verdien og nytten av samtalen med brukere og andre fagansvarlige. Alle artiklene en fagansvarlig har ansvar for inneholder et åpent kommentarfelt, og alle leksikonets lesere kan foreslå endringer og nye artikler. Ofte er brukeres kommentarer den korteste veien og beste veien til en bedre artikkel (se for eksempel kommentarene under artikkelen speedskiing), og fagansvar på snl.no fordrer å se brukermedvirkning som en ressurs.

yrkesveiledning
Å være fagansvarlig innebærer at man aktivt må forholde seg til leksikonets eksisterende oppføringer, og dermed en historie som strekker seg mange tiår tilbake i tid. Her et utdrag fra Aschehoughs konversationsleksikon, andre utgave, supplementsbind fra 1932. Faksimile fra Project Runeberg, fri lisens.

Fordi en fagansvarlig selv har makt og mulighet til å publisere rett på snl.no fordrer rollen også selvstendighet. Leksikonets lille redaksjon kan ikke alt som er å vite om alle de 3000+ fagområdene, og det er den fagansvarlige som selv må finne ut av hva slags stoff som er viktig og riktig og få på plass, og hva som er beste formen på dette innholdet. Vi hjelper selvsagt til, gir råd og bidrar med analyser, lesertall og så videre, men det er opp til den fagansvarlige og få stoffet ut på nett. SNLs redaktører har heller ikke kapasitet til å mase og sette og følge opp deadlines til alle de hundrevis av fagansvarlige, så fagansvaret fordrer en velutviklet evne til å motivere og strukturere seg selv.

Respekt for historien

En god fagansvarlig er en person med en viss sjangerforståelse. Å skrive for leksikon setter noen grunnleggende krav til skrivestil, og folk som søker seg til snl.no gjør det fordi de forventer en spesifikk type innhold og form. Dette må de fagansvarlige kunne levere. Å ha en god sjangerforståelse innebærer også at man som fagansvarlig kan forholde seg til leksikonets eksisterende innhold og rike historie.

Som journalist i en avis- eller tidsskriftsredaksjon kan man kanskje skrive kommentarartikler om noe man er opptatt av uten å tenke for mye på hva som har blitt skrevet om temaet før. Aviser blir typisk gjerne lest ett eksemplar av gangen, og få husker hva som ble sagt i samme medium ett, to eller 10 år tidligere. Men leksikonet har en lang hukommelse, og lar oss spore utvikling i tanker og kunnskapsnivå tiår tilbake. En fagansvarlig som ønsker å formilde sin kunnskap må derfor sette seg inn i hva som finnes av relevant stoff på snl.no fra før.

Heller enn å starte med blanke ark må hun forsøke å bygge på og jobbe med det som finnes fra før. Er et gitt oppslag så utdatert at det må skrives på nytt ønsker vi likevel at denne redigeringen skjer i samme artikkel, slik at den gamle teksten kan bevares som en del av artikkelens historikk. Dette gir spennende og viktig informasjon om kunnskapens utvikling, og fungerer som en loggbok over hvordan fagansvarlige og forfattere stadig gjør leksikonet bedre.

Gjesteinnlegg fra Reidar Astås – Leksika i mitt liv

Reidar Astås er Store norske leksikons utrettelige feiljeger. Hans navn gjenfinnes i endringsloggen til de forskjelligste artikler som Øst-Timor-historie, Benvenuto Cellini og Dag Solstad. Han har på oppfordring skrevet et gjesteinnlegg til bloggen og kommer høyst sannsynlig til å påpeke en skrivefeil i denne redaksjonelt forfattede ingressen.

Vel fem år gammal lærde eg meg å lesa, og frå då av var bøker ein viktig del av livet. Eg stridde som ein helt for å sleppa gå på skulen, men hausten 1938 var det ingen veg utanom. Bygdene Solesnes og Svåsand på sørsida av Hardangerfjorden hadde gått saman om å skipa grendeskule og byggja skulestove. Lærarbustad vart sett opp like ved. Det var to-delt skule der med frammøte annankvar dag.

Å høyra på leseopplæringa fylte meg med drepande keisemd. Til all lukke fanst det ei lita bokhylle i det avlæste materialrommet. Der kunne dei lesekyndige finna gode bøker på begge målformer. Men då eg studerte boklista, kom eg over eit verk som eigentleg skulle stått i hylla, men som aldri var på plass. Det bar same namn som fruktsaltet Nyco, som eg visste hjelpte mot halsbrand. Kvar var denne boka, som eg var så nyfiken etter å sjå? Eg gjekk på læraren og spurde. Til sist måtte han ut med at han hadde teke verket heim til lærarbustaden, for ingen hadde nokon gong spurt etter det. Det var ikkje til utlån, sa han. Men då han skjøna kor viktig det var for meg å finna ut kva ord og omgrep bar i seg, gav han meg lov til å låna det heim.

Ein dag gjekk eg frå skulen med skatten i ranselen. Å, for ei festtid det vart! Eg drog fram den tjukke mursteinen med mjuk, brun skinnrygg, bladde og las, las og bladde, seint og tidleg. Seinare fekk eg låna det fleire gonger, og eg kan klårt minnast dei lukkestundene det gav meg. Verket var i octavo og bar tittelen Nyco konversasjonsleksikon. Det var utgjeve i 1935 på Cappelens forlag i Oslo av Øivind Anker og Rolf Haffner og var på XI + 1539 sider. Her var illustrasjonar, fargeplansjar og kart, og heile 35000 oppslagsord å fråtsa i. Verket nærde sterkt kunnskapslengten hjå ein som ikke hadde råd å gå på skule, og som ikkje såg utsikter til anna enn å gå inn i arbeidslivet så tidleg råd var.

Men så vart det mogleg å koma seg på realskule, og då greidde eg til og med å verta eigar av Gyldendals nye konversasjonsleksikon som kom ut våren 1948. Hovudredaktør var professor Leiv Amundsen. Eigarlukka frå den tid sit sterkt i meg 62 år etter. Verket hadde 4608 spalter fulle av kunnskap, og det vog 4 kilo. Ein gong eg las i det på gymnashybelen min i fjerde etasje i Håkonsgaten 7 i Bergen, miste eg det i golvet med eit fælsleg brak ved midnattstid. Morgonen etter spurde vertinna, fru Krogh, om eg hadde høyrt eit torebrak kvelden føreåt. Eg kunne med godt samvit seia at det hadde eg ikkje. Dette tunge leksikonet var kjær eige for meg i mange år, men til sist overlet eg det til ein morbror som også var kunnskapshungrig, men som aldri hadde fått høve til å ta utdanning ut over folkeskulen. Då var eg i full gang med abonnement på Aschehougs konversasjonsleksikon. Seinare skaffa eg meg neste utgåve. Så vart Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon min faste rettleiar, og no står 4. utgåva av verket på heidersplass i stovebokhylla.

Då nettleksika etter kvart tok seg opp og vann form, vart desse ein langt lettare veg til kunnskap enn papirutgåvene nokon gong hadde vore. Mangfaldet vart større, og gjorde det mogleg å samanlikna ulike måtar å leggja til rette kunnskapsstoff på. Dette kravde auka kritisk sans både i møte med og ved bruk av tradisjonelt leksikalt stoff. Eg har med uro sett døme på at kvalitetskrava som hadde vorte norm for førande papirleksika, kan vera svekka. Det gleder meg at Store norske på nett legg lista som før.

Lesernes leksikon 1

Bloggen er ikke gammel, men vi har allerede fått noen fantastiske lesere!

Per Ariansen har delt noen veldig fine, gamle leksikonfaksimiler med oss i kommentarfeltet vi har fått lov til å publisere her på bloggen.

De er fra Jorden og dens Beboere, En geografisk familiebog af Friedrich von Hellwald (autorisert oversatt til norsk), Kristiania 1879.

Det første bildet viser det oversetteren har kalt «Ny York», et New York før det ble ferdig utbygget, et New York med lave hus.

Per har også lagt ved et bilde av en amerikansk jernbanekupé, komplett med piano forte.

Og sist, men ikke minst: Bilde av en «sprade i Ny York», fra tiden før «sprade» kunne brukes utenom i «spradebasse.»

Tusen takk, Per! Og fortsett å dele bra ting i kommentarfeltet, folkens! Det gjør bloggen mye bedre enn vi greier på egenhånd!