Ekstrainnsatsen

Samfunnsforsker Cecilie Hellestveit har reist debatt om den økte andelen internasjonalt vitenskapelig ansatte ved norske universiteter og høgskoler. Hun er blant annet bekymret for at de internasjonale ikke deltar nok i den norske offentligheten. 

Som en betydelig aktør i universitetenes formidlingsøkologi, og som en viktig institusjon for norsk fagspråk, er vi i Store norske leksikon avhengig av et stort antall fagfolk som formidler på norsk. De vitenskapelig ansatte har åpenbart den faglige kompetansen, men vi trenger at universitetene har en høy bevissthet om at de ansatte lærer seg norsk og deltar i offentligheten. I Store norske leksikon har vi også gjort oss noen erfaringer om den rollen vi kan spille i integreringen av de vitenskapelige arbeidsinnvandrerne i en norsk offentlighet. 

Foto: Heidi Dokter/Store norske leksikon

Du kan ikke gå utenom

Gjennom Store norske leksikon formidler rundt 1000 fagpersoner sine fagområder på bokmål og nynorsk, og de når fram til 3,2 millioner unike brukere hver måned, som i 2021 samlet leser rundt 120 millioner leksikonartikler. Redaksjonen tråler landets universiteter, høgskoler og institutter på jakt etter eksperter, og man skal ikke gjøre mange slike søk før man merker seg det internasjonale innslaget i fagmiljøene. Du kan, om du vil, forsøke å omgå de internasjonale navnene, men du vil fort komme til kort. Det er hele fagmiljøer hvor alle med førstekompetanse har internasjonal bakgrunn, og til tross for at mange av dem sikkert trodde de raskt skulle videre til andre land, så ser vi at mange slår seg ned for godt. Om SNL skal ha oppdaterte artikler om alle fagområder er vi er helt avhengige av de internasjonale bidrar i formidlingsdugnaden.

Ekstrainnsatsen

Å spørre en internasjonal forsker om å skrive for oss kommer ofte (men langt fra alltid) med en ekstrakostnad. Ekstrakostnaden deles mellom redaktøren og den vitenskapelige, som begge må legge inn ekstrainnsats i det språklige arbeidet. For det kreves godt språk når man skal formidle presist og korrekt for allmennheten. Mye kan vi hjelpe til med i redaksjonen og på noen fagområder er det enklere enn andre. Innen matematiske og naturvitenskapelige fag kan redaktøren lettere gjenkjenne hva forskeren vil si. Innen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag ligger mye av forståelsen i nyanser i formuleringene. Hvis norskkunnskapene er svake, kan det bli en gjettelek for redaktøren. Samtidig må formidleren være koblet på det norske samfunnet for å forstå hvilke forkunnskaper og referanser leseren har og hva slags spørsmål de vil forvente å finne svar på i teksten. Vi kan gjøre mye for å løfte en tekst, men det er åpenbart at om de internasjonale skal formidle på norsk må universitetene bygge språkbevissthet.

Du må starte et sted

Å formidle på et nytt språk krever mye. Om man er en briljant fagformidler på engelsk føler man seg fort litt enkel når man skal si det samme på et nytt språk. Det tar tid å bli så god i norsk at man turnerer liveformater, så man trenger flere arenaer hvor man kan øve seg for å bli god. Vi opplever at Store norske leksikon kan være et fint og trygt sted å starte for en internasjonal forsker som ønsker å komme i gang med å formidle faget sitt til den norske offentligheten. Leksikonsjangeren er velkjent og stringent, tekstene relativt korte, du har ikke en stram deadline og redaktøren korrigerer feil pronomenbruk og så videre. Man får riktignok ikke tellekanter, men man når lesere. Og når man først har fått hjelp av en redaktør til å finne de riktige formuleringen på norsk i leksikonet kan det også være lettere å svare muntlig når NRK ringer og vil ha deg på radio.

En folkelig kunnskapskultur

I leksikonet må man møte leseren i øyehøyde. Man skal selvfølgelig introdusere leseren for fagbegrepene, det er jo det man har leksikon til, men man skal alltid se for seg at dette kan være leserens første møte med faget. Dette er forsåvidt noe vi lærer alle forskere, men vi opplever også at noen internasjonale forskere er uvant med denne litt folkelige, norske måten å være akademiker på i offentligheten. Vi har en kunnskapskultur man må sosialiseres inn i og leksikonet er ett av stedene slik sosialisering skjer. 

Insentivene virker

I det norske universitetssystemet er det innbakt en rekke forventninger og insentiver som bidrar til formidling. Det gjelder blant annet stillingsutlysninger, professoropprykk, tildeling av forskningsmidler og økt fokus på abeidslivsrelevans og kunnskap i bruk. Den økte oppmerksomheten rundt formidlingspriser gir også status. Vi tror at disse insentivene er ekstra viktige når man ønsker å motivere internasjonale forskere til å legge ned ekstra innsats.

Start med enkle fagtekster

Det er vanskelig å generalisere om internasjonale forskere og undervisere. Men de må alle på ett eller annet tidspunkt legge inn en ekstra innsats om de skal bli en del av norsk offentlighet. Vårt ønske er at lærestedene har klare forventninger om at de ansatte lærer seg norsk, at de bruker ressurser på det og at de har gode insentiver for formidling. Så er vår oppfordring til deg som er internasjonal forsker og underviser, at skal du bli en god formidler må du begynne et sted, med enkle fagtekster. Vi i Store norske leksikon står klare til å spille på lag med universitetene og høyskolene om å løfte de internasjonale inn i den norske offentligheten.

Null poeng for formidling til mange på norsk

Svein Sjøberg er professor emeritus ved Universitetet i Oslo og fagansvarleg for utdanningsevaluering i Store norske leksikon. Kronikken hass i Aftenposten om teljekantar og forsing er verd å lese.

Svein Sjøberg, professor emeritus ved Universitetet i Oslo og fagansvarleg i Store norske leksikon har skrive ein viktig kronikk i Aftenposten.

– [Frank Aarebrot] var antagelig den mest synlige, produktive og betydningsfulle forskeren dette tiåret. Men slikt teller ikke når man skal måle «kvalitet», skriv Sjøberg mellom anna.

Systemet for registrering og kvantifisering av forskingsresultat blir populært kalla teljekantar. Universiteta og forskingsinstitusjonane får økonomisk utteljing for publisering i vitskaplege tidsskrift.

Vi i Store norske leksikon møter utfordringa med teljekantane nesten kvar dag. Dei flinke formidlarane i leksikonet når svært mange lesarar når dei publiserer kunnskap i leksikonet, men får ikkje økonomisk utteljing for det. «Det kjenst feil at universitetet mitt får økonomisk utteljing når eg publiserer artiklar på engelsk som ingen les, men det eg publiserer på norsk i Store norske leksikon og som blir lese av mange blir verken registrert eller belønna», sa ein av dei fagansvarlege i leksikonet til meg i førre veke.

Sjøberg bruker Aarebrot som eksempel, og skriv

– Et eget «tellekantsystem» er etablert for å måle de ansattes faglige virksomhet. Der kjempes det om «publiseringspoeng», og forskerne blir målt og honorert på dette grunnlaget. Poengene teller for den enkelte forsker, det påvirker muligheten for ansettelser, opprykk og lønn. Fakulteter og universiteter konkurrerer om å klatre på offentlige rangeringer over publiseringspoeng pr. forsker.

og han held fram med å forklare konsekvensane av systemet:

– Frank Aarebrot var antagelig den mest synlige, produktive og betydningsfulle forskeren i norsk offentlighet dette tiåret. Men slikt teller altså ikke når man skal måle «kvalitet», forklarer Sjøberg.

Det er på tide å justere systemet for publiseringspoeng. Formidling til ålmenta på norsk, gjennom leksikon, aviser, lange TV-program og dokumentarar bør gje utteljing for institutsjonane. Slik kan vi sikre at norsk fagspråk er levande og blir utvikla. Og slik kan vi sikre at det norske folket får ta del i kunnskapen som blir skapt på universiteta og i dei andre forskingsinstitusjonane.

Les Sjøbergs kronikk i Aftenposten

5 millioner til Store norske leksikon

Nå er det grunn til å feire! Store norske leksikon er tildelt 5 millioner kroner fra Kulturdepartementet. Det er snakk om full pott, bokstavelig talt. Nå håper vi at universitetene kommer på banen slik at vi sikrer at hele befolkningen har tilgang til kunnskapen.

Det er fire år siden Anniken Huitfeldt avslo å gi støtte til leksikonet. Siden den gang har redaksjonen og hundrevis av støttespillere jobbet for å gjøre leksikonet til en viktig kunnskapskilde på nett. Det er en stor seier og en viktig anerkjennelse av alle de menneskene som gjør Store norske leksikon til den betydelige kunnskapskilden på nett som den er blitt.

Sjefredaktør Anne Marit Godal og styreleder Trond Andreassen takker alle som bidrar til å gjøre Store norske leksikon til en betydelig kunnskapskilde på nett. Foto: Erik Dyrhaug, tilgjengelig som CC BY-SA 3.0 NO.

Så mange må takkes

Det er flere som fortjener en takk for denne oppnåelsen. Først og fremst alle de 420 fagansvarlige, skribenter og 130 000 daglige lesere og brukere som gjør leksikonet til en suksess. Dernest til alle de som har jobbet fram leksikonet til å bli et nettprodukt vi kan være stolte av og som er prisvinnende. Netlife Research og og Wilhelm Joys Andersen og hans kollegaer i WJA har vært spesielt viktige her.

At leksikonet fikk leve videre da Kunnskapsforlaget måtte gi opp i 2010 var takket være et samarbeid mellom Fritt Ord, Sparebankstiftelsen, Det Norske Videnskaps-Akademi og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. De nye eierne åpnet for innovasjon og viste tillit til en et nytt miljø av utviklere og redaktører.

I dag kan alle med internettoppkobling få gratis tilgang til kunnskapsbanken. På to år er lesertallene mer enn dobla, og de øker kontinuerlig. Til sammenligning solgte den siste papirutgaven av Store norske leksikon 7500 eksemplarer. Nå har leksikonet like mange lesere per time.

At Erna Solberg-regjeringen har valgt å støtte opp om dette er en stor seier for oss, men også for Norge som kunnskapsnasjon. Vi takker kulturminister Thorhild Widvey for det.

Men også andre må takkes. At Store norske leksikon fremdeles finnes er ikke minst et resultat av at så mange bryr seg om det. Aktivister fra bokbransjen, akademia og internett har stått på for å redde leksikonet. Dette er støttespillerne som har vært avgjørende for å holde leksikonet på den politiske agendaen, og drive fram en diskusjon om forskningsformidling og kunnskapskilder på internett.

Halvveis i mål

Med tildelingen fra Kulturdepartementet er vi kommet et langt stykke nærmere målet om en varig løsning for Store norske leksikon. Men arbeidet er ikke ferdig.

Nå trenger vi at utdanningsinstitusjonene kommer på banen for å sikre den andre grunnpilaren i formidlingsprosjektet. Tidsperspektivet vårt er kort, så her må vi handle raskt.

Politisk dagbok: Rødgrønn nedtur

Ok. I dag er det personlig.

Så fint har vi faktisk gjort leksikonet, gitt.

Jeg var mot å gi Store norske leksikon statstøtte forrige gang Kulturministeren sa nei. Leksikonet var for dårlig, nettsidene var for dårlig og leksikonet var lite brukt.

Nå er alt annerledes. Leksikonet er babyen min. Jeg har vært med i den nye havariredaksjonen siden 2011. Vi overtok en schtøgg nettside der det var skitvanskelig å skrive artikler, og hvor et liten håndfull entusiaster stod for all tekstproduksjonen. Vi fikk ingen oppskrift. Vi fikk tre års finansiering og jæskli liten tid. Jeg har ikke vært politisk rådgiver. Jobben min var å gjøre det «umulige»: Å gjøre leksikonet bra nok til at det kunne fortjene offentlig finansiering.

Jeg var skeptisk til at det gikk an. Men det viste seg at leksikonet var bedre enn jeg trodde. Når vi skrapte vekk den fæle koden, slettet de ekstremt utdaterte artiklene om homoseksualitet og begynte å jobbe grunding med å rekruttere nye skribenter skjedde det noe: Den 100 år gamle kulturarven steg frem, og jeg begynte å skjønne hvorfor de gamle mennene var så opptatt av å bevare det likevel. Du skjønner: Når kloke hoder har jobbet med å destillere det viktigste innen alle fagområder siden 1906, så har de lagt en grunnmur for kunnskapen i hundre år til. Mo Yan vinner nobelprisen i litteratur. Vi har en artikkel fra før av – fordi det faktisk har vært folk innom som VET NOE om kinesisk litteratur før pressen setter søkelyset der. Vi har artikler om alle de viktige plantene i norsk flora – selv om ingen bryr seg om dem. Den gamle papirboka trengte å skrives om til å passe nettformatet, men den hadde et sterkt skjelett: Et skjellett hele norskspråklig internett har nytt godt av de siste tre årene.

I begynnelsen måtte jeg alltid forsvare meg mot påstander om at Store norske leksikon var et arrogant og elitistisk prosjekt, siden ikke alle bare kan skrive i vei hos oss. Men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en absurd påstand. Ingen reagerer på at det er Karsten Alnæs og ikke en tilfeldig fyr på gata som har skrevet det siste historieverket om grunnlovsjubileet. Ingen reagerer på at det er Toril Moi og ikke en tilfeldig berte på bussen som uttaler seg om Ibsens kvinner. Hvorfor har det blitt sånn at det er sjokkerende at akkurat leksikonartikler er skrevet av folk som KAN noe?

Hver dag er det noen tusen skoleelever innom og leser denne artikkelen om 1814 av Francis Sejerstedt. De leser Erik Bjerck Hagens artikkel om Knut Hamsun. Og du, du voksne-Internettbruker, du sitter med mobilen din og leser om artrose og matforgiftning i Store medisinske leksikon. Jeg sitter og ser at dere leser, litt over 100 000 folk hver dag. Nye folk hver dag. Og jeg vet det er viktig.

Nå har vi over 400 eksperter og forskere som skriver artikler hos oss. De sørger for at det finnes en faglig forklaring på hva «neologisme» er når hele Norge lurer på hva det betyr.

Leksikonet er ikke «ferdig». Leksikonet er ikke perfekt. Men leksikonet er fader i meg bra nok. Vi ser at vi blir brukt. Vi ser at vi er grunnlaget for faktabokser i avisene, i diskusjonene på Kvinneguiden. Vi ser at vi er en av engelskspråklige Wikipedias viktigste kilder når de skal skrive om Norge. Vi ser at kunnskapen fra leksikonet smitter over på hele resten av nettet. Og vi gjør det gratis, for pokker. Vi selger ikke dyrt papir med lærinnbinding. Vi gir det bort.

Alle andre nettsteder grubler på paywall. Vi har gått motsatt vei. Vi åpner opp så mye vi kan. Gratis artikler. Åpent API. Mest mulig fri lisens.

Og derfor har vi søkt om penger fra Kulturdepartementet. Igjen.

Det er ikke statens oppgave å eie et leksikon. Det er ikke statens oppgave å betale forfattere for teksten de har skrevet. Men staten jobber aktivt for å bygge et godt kulturliv på alle andre fronter, enten det er utgiverstøtte, pressestøtte eller støtte til digitale leksikon.

Det har vi ikke fått. 1 % av statsbudsjettet skal gå til kultur. Men vi er tydeligvis ikke kultur nok.

Så nå er leksikonfremtiden usikker. Hvis ikke de Blåblå skjønner at det de rødgrønne ikke har villet skjønne: Nemlig at et gratis leksikon der fagfolk formidler det de kan er en skikkelig god idé. Og vi har ikke bare tenkt på den gode idéen. Vi har gjennomført den. Vi trenger bare penger til videre drift.

Politisk dagbok: Ja til kulturell privatkapital!

No er Agnethe Haaland engsteleg på Dagsrevyen. Kultur-Noreg er raud-grønt og fryktar at kulturell privatkapital vil overta styringa. Eg får lyst til å vifte med ein blå kulturklut: Kva kan privatkapital gjere godt? Kva bør felleskapitalen gjere betre enn i dag?

Ofte peikar ein på Fritt Ord som «døme» på kulturell privatkapital. Problemet er: Dei er ikkje eit døme. Saman med Sparebankstiftinga DNB er dei dei einaste store private kulturpengesekkane. Har du ein stor ny tanke, er det berre dit du kan gå.

Eller kan du gå til staten? Vel… Staten har prosjektpengar. Små kulturprosjektpengar. Særleg i Kulturrådet. Men store pengar går berre til store aktørar som har faste postar på budsjettet. Derfor kan etablerte aktørar på statsbudsjettet tenkje store tankar, medan dei uetablerte og små må tenkje smått. Så her er min blå fakkel i raudgrønt kulturlandskap:

Få dei private pengane inn! La oss få store privatkulturelle pengesekkar å gå til for prosjekta våre, for dei gode ideane, for det som på blått heiter «høg risiko»!

Kanskje er det dét som trengst for å sjå tydeleg kva som er dei nye, gode ideane? Kanskje er dei private betre til nettopp dét – enn dei som sit med huet og baken inni det eksisterande, som utnemnde representantar for kultur som finst frå før? Som vi sa i Nettkulturløftet: Skal vi få innovasjon opp og stå, må det finnast pengar til hue utanfor dei gamle strukturane.

Men kva er det så staten MÅ gjere? Dei må ta fellesskapsjobben etterpå, etter «prosjektet»:  Jobben med å velje ut kva som har utvikla samfunssverdi nok til å drive vidare. Til å vere. Ikkje til å «kanskje bli». Tørt sagt: Ikkje til prosjekt, men til drift.

Som leksikonet: Eg meiner Anniken Huitfeldt gjorde rett i ikkje å gje offentleg driftsstøtte til at Store norske leksikon skulle halde fram på bokbransjemåten. Eg meiner Fritt Ord og Sparebankstiftelsen gjorde rett i å finne ut om leksikonet kunne ha samfunnsverdi på nett. Dei gjorde rett i å investere store pengar i prosjektet. Men så meiner eg også at prosjektet er ferdig no: snl.no har bevist sin digitale verdi: Over 100 000 daglege lesarar og 400 aktive forfattarar er langt meir enn sakprosa på papir kan drøyme om.  Då må det offentlege dra konklusjonen: Dette treng vi i samfunnet vårt. SNL kan få driftspengar frå felleskassa.

Og her ligg faktisk hovudproblemet – sjølve systemkritikken av kulturpolitikken i dag. Det er masse offentlige kulturpengar:

  1. Det er pengar til dei etablerte.
  2. Det er masse små prosjektpengar.

Men: Å få til noko stort som ein ny aktør – det er veldig, veldig vanskeleg. Det blir prosjekt på prosjekt. Ta fire nyvinningar i litteraturen som eksempel: Leser søker bok (hjartebarnet mitt), Foreningen !les, litteraturhusa og Store norske leksikon. Ingen av desse fire viktige tiltaka med stor samfunnsverdi lev trygt i god dialog med ein offentleg pengesekk som tilpassar seg kva dei skaper av verdi og kva dei får til.

Francis Sejersted (Fritt Ord/Store norske/høvding frå det sindige kultur-Høgre) seier det så fint: Dette er den norske modellen, at dei private tar initiativ og arbeider fram gode tiltak. Så tar det offentlege over når noko syner seg levedyktig.

Mitt framlegg til Erna og Olemic/kven_det_no_er_som_blir_kulturminister er slik:

  1. Sørg for at den kulturelle privatkapitalen blomstrar.
  2. Sørg for at den offentlege kulturkapitalen er stor, men langt meir open for å overta når noko nytt syner seg verdifullt for samfunnet.

Med dette programmet ønskjer eg kulturell privatkapital velkomen.

Nettkulturløftet

Hadia Tajik har invitert alle til å påvirke kulturløftet 3. Eg meiner premisset hennar er utruleg godt: Ho vil skape større deltaking, breiare ytringsmangfald og ho vil opne opp for dei digitale høva til utvikling. Derfor har vi laga vårt eige forslag til nettkulturløfte. Vi skal sende det til Hadia, og i dagane som kjem vil vi dele det med alle andre også. Det første innlegget er ei programerkæring: Litteratur er bra for folk. Internett er bra for litteraturen.Nettkulturløftet vårt handlar ikkje berre om leksikonet. Men leksikon er den første boksjangeren som er tvangsdigitalisert. Det gjekk bra! Leksikonet blir lest av mange fleire, skapt av mange fleire -på meir inkluderande vis enn før. Derfor har vi tenkt mykje på kor fint det ville blitt i det norske nettsamfunnet om større delar av litteraturbransjen flytta etter.

SNL er boka som er blitt ei nettside. Heldigvis hadde Wikipedia gjort det heilt klart at “digitalisering” av leksikon var lik html-format, altså: fulltekst søkbar på internett. Ingen fann på å gjere Store norske til ein serie e-bøker i sal. Eller til ein giga-app (leksikonet ville overtatt mobilen din, det er alt for tungt!).

Formatvalet til leksikonet er ein supersuksess etter alle kulturpolitiske målestokkar.

Andre forleggjarar legg ned fagbokavdelingar og melder om opplag på tusen eksemplar. Medan vi har 7000 lesarar i timen. 105 000 per dag. 2 millionar i månaden. For ikkje å snakke om 350 aktive forfattarar i stallen som publiserer tilsvarande ca 60 bøker i året. Dei skriv, blir redigert av flink redaktør, vi publiserer. Akkurat som i eit forlag. Berre med mindre bitar publisert tekst av gangen.

Ja, så klart det er urettferdig å samanlikne … Snl.no er gratis og er den store boka om “alt”. Likevel er det eit anna element, ein kime til spørsmål: Kunne det vere at også andre litterære sjangrar ville utvikle seg og få fleire lesarar med den reelle sjansen til innovasjon som internett byr på?

Vi aner ikkje. For bokbransjen har ikkje eigentleg flytta ut på nett. Dei driv med det bokbransjen driv med, og litteraturpengane følgjer etter. Alle synst “digitaliseringa” går treigt og trur det må vere sånn. At noko vil skje “av seg sjølv” etterkvart. Men det som skjedde med musikken og filmane kjem ikkje til å skje med boka: At ungdommane stjeler fil og deler til bransjen har tapt så mange pengar at dei forstår dei må endre måten å selje filene på. Nei: Tekst er noko anna.

Internett endrar “tekstproduktet” langt meir enn musikkproduktet. Det endrar “boka” meir enn det endrar “låta”.

Teksten endrar seg så mykje at det nesten ikkje er til å identifisere som “litteratur”. For i motsetning til “ei låt” er ikkje “ein tekst” eit like avslutta stykke av nokre minutts oppleving. Tekst kan endre seg langt meir som følgje av at formatet blir eit anna.

Internett har allereie skapt nye sjangrar: Bloggteksten kan likne dagbokformen frå romanar på 1800-talet, eller av og til eit essay (som ingen veit kva er lenger). Twitter skaper litterær form med reglar så finstemde som haiku.

Men slikt bryr litteratar flest seg ganske lite om. Dei skriv, produserer, les, studerer og sel litteraturen dei elskar. Medan dei som finst mest på internett blir dei nye «forfattarane», altså dei skrivande menneska som blir mest lest. Kjære litterat: Det er ikkje «skjermen» som stel ungane frå bokbransjen. Det er bloggarane. Du som minst tida då du gjekk deg bort i bøker medan du burde sove: Tekst er framleis ein tidstjuv. Han er berre ikkje pakka inn i perm.

Lesarane finst. Forfattarane finst. Det som manglar for å skape eit fantastisk norsk internett der dei møtast – er ny politikk.

Politisk dagbok: Ja, vi vil vere venar!

wikipediatorget blir det diskutert om dei vil samarbeide med / møte / liker Store norske leksikon. Vi i SNL vil gjerne både dele, diskutere og snakke med dei aktive på Wikipedia. Så eg prøvde blande meg inn, men stranda i eit skikkeleg magaplask fordi eg ikkje klarte å leggje svara inn på riktig måte inni tråden. Derfor gjer eg det her i staden. Kanskje er det ok for andre å kunne lese også.

Kort oppsummert trur eg færre der inne er glade i SNL enn vi i SNL-redaksjonen er glade i Wiki. Den manglande kjærleiken er bygd på fire litt ulike ting:

1. Trekantdrama: At andre som liker SNL seier noko negativt om Wiki
Journalistar liker å setje ting opp mot kvarandre. SNL er glade for at Dagblad-journalistar liker oss godt, men vi sitt ikkje og dikterer kva dei skriv. Tvertimot avviser vi journalistar som vil ha oss til å gå ut mot Wiki. I SNL har vi berre meint å seie noko negativt om Wikipedia éin gong. Fordi dei fortente det. Er det fleire saker der VI har talt  negativt om W? Gi oss ei lenke under!

2. Vere / er / var / forblir dårleg?
Ein del meiner berre at SNL er «dårleg». Det var sant at SNL var eit dårleg nettprodukt. Vi har sagt det ofte sjølv. Men vi tar nettet på alvor og har revolusjonert arbeidsmåten. Det gjer sakene verkeleg veldig mykje betre. Sjekk statistikk på kor langt vi er komne no. Oppdater kritikken! Det hadde vori så utruleg deilig å bli kritisert for noko nytt vi kan gjere betre.

3.  Ein ekstra dose makt?
SNL er ein publiseringsinnovasjon i norsk forlagshistorie. Vi har beholdt ein redaksjonell modell med både forfattarar, redaktørar og utgivarar, men all produksjon og distribusjon skjer åpent på nett. Vi tar med oss nokre av fordelane frå papirsamfunnet, produserer & publiserer langt mer effektivt, gjennomsiktig og demokratisk. Vi gjer det sånn fordi vi meiner den komboen gir godt innhald! Akkurat som avisene beholder journalist, redaktør, utgivar – beholder SNL forfattar, fagredaktør – og utgivar. Eg har ingen vanskar med å seie at wikimåten er fin. Omvend ser fleire inni den tråden ut til å vere overtydde om at deira måte er den einaste aksepterte måten å lage godt innhald på.

Er det «elitistisk» at dei som kan mest bestemmer litt meir enn andre? I SNL synst vi ikkje anarkiet er så mykje meir demokratisk enn eit ope møte med ordstyrar og innleiar. Demokrati betyr ikkje at alle må ha like roller. Det betyr at alle kan delta. At alle har forslagsrett. At alle kan diskutere. Og at alle kan stemme (og at det er lett, så stemmeseddelen din td ikkje blir forkasta fordi du gjer tekniske feil … ). Vi meiner dette er det aller viktigaste nettet har å by på. Sjølv om ekspertar framleis finst.  BTW: Også på Wiki finst moderatorar med meir makt enn andre. Dei er wikiekspertar. Vi har fagekspertar.

4. Kva er gode kjelder?
Det viktigaste tråden avslører er at Wiki og vi har ganske ulik forståing av kva kjelder betyr. Dette må vi snakke meir om, for det er ein ekstremt viktig debatt i internetts tid. Somme på torget meiner at «eit leksikon ikkje kan vere kjelde til eit leksikon». Det er eit skikkeleg snurrig argument. Det blir slik fordi dei har lært seg at «Wiki ikkje kan vere kjelde til Wiki». Og det er sant. For Wikiskrivemåten kan berre bli «mest mogleg objektiv» av at dei som skriv kan syne til nokon andre som skriv det same på plassar som er – nettopp: signerte og publiserte under ansvar.

Men SNL skriv ikkje på Wiki-måten. Vi har skrivi litt om dette i Dagbladet før. La meg starte forfrå: Kva er ei god kjelde?

Dette er SNL-måten: Lauritz Sømme, Noregs superekspert med frysaren sin full av bjørnedyr som han har samla sjølv: Han har produsert uhorvelege mengdar vitskapsartiklar og bøker, men nesten ingenting på norsk. No bruker han tida si på å skrive basisen i alt han kan inn i SNL. Som utgivar har vi vald han ut og påstår at han publiserer vitskap. (Du kan ta oss for det om vi tar feil.) Og: Vitskap er IKKJE synsing. Det er metode. Sømme er forplikta til å byggje på alle relevante kjelder i faget han kan. Han representerer ikkje seg sjølv. Han representerer kor faget hans står – td i kunnskapen om bjørnedyr. Kvifor skulle ikkje SNL-artiklen av Sømme vere ei super kjelde for Wiki?

Slik ser vi oppdraget vårt: SNL skal sørge for at fagfolk destillerer kunnskapen dei sit inne med og bygger opp ein grunnmur av kunnskap der folk finn han. Grunnmuren trengst for å støtte opp under alt det andre nettinnhaldet: avisartiklane, blogginnlegga, twitterdebattane – og skoleoppgåvene. Det skal finnast fagkunnskap å lese og lenke til – om alt frå sjeldne diagnosar til verdshistorie.

Vi gir norskspråkleg internett 200 000 tekster like truverdige som om det var skrivne av ekspertar i papirbok. Berre mykje raskare. Nye opplag med rettingar når som helst. Med sjansen til å klage og spørje forfattaren. Eller skrive ilag. Så la meg spørje igjen? Kva er ei god kjelde, om ikkje dette er?

Sånn. Det var svar eg ville ha skrivi på wikitorget om eg hadde klart det. Lurer på om nokon vil snakke med oss her?

Politisk dagbok: Ja til digitalisering av litteraturpolitikken

Det er litt kjedeleg å lese framlegget til ny boklov. Det blir som no, berre i form av lov framfor førtiårig «unnatak». Meir spennande er pressemeldinga. Ho handlar nemleg om «digitalisering» og «innovasjon». Når ein vanlegvis snakkar om «digitalisering» av bøker er det e-boka ein siktar til. Ein klagar over Bokskya – eller ser at straumetenester vil kome som i musikkbransjen. Så også med Hadia Tajik:

«Vi vil legge til rette for innovasjon og nye teknologiske løsninger for e-bøker. Loven sikrer derfor mulighet for å utvikle nye prismodeller som kan tilpasses framtidige distribusjonsformer for e-bøker.»

TVANGSDIGITALISERING
Leksikon er den første boksjangeren som blei tvangsdigitalisert. I Store norske erfarer vi kva det faktisk kan bety at papir blir erstatta av #noe_digitalt: Som når ein forfattar skriv papirbok – det tar sin tid. Så bestemmer han seg for å skrive i SNL; dele det han har på hjartet opp i mindre bitar. Til ingens overrasking: Etter eit døgn kjem første lenka på twitter. Forfattaren har nådd fram til lesaran.
Innovasjon
Så er det dei litt flauare møta, når vi sitt ved rundebordet der bokbransje drøftar Boklova. Medan andre forleggjarar melder om lite tilgang på manus eller om eit par hundre versus eit par tusen selde eksemplar. Så blir det blir vår tur til å melde om:

  • Vi publiserer tilsvarande ca 60 bøker i året. 300 aktive forfattarar er i stallen. Dei skriv, blir redigert av flink redaktør, vi publiserer. Akkurat som i eit forlag. Berre med mindre bitar publisert tekst av gangen.
  • Vi har 7000 lesarar i timen. 105 000 per dag. 2 millionar i månaden.

Ja, så klart det er litt urettferdig å samanlikne … SNL er gratis og er den store boka om «alt». Likevel… likevel er det eit anna element, ein kime til innovasjon, og i første omgang er det teknisk: e-pub/app versus html. Kunne det vere at også andre sjangre ville utvikle seg og få fleire lesarar med den reelle sjansen til innovasjon som internett byr på?

Eg trur det digitale endringspotensialet for publisering av tekst (altså det bokbransjen er til for) er større enn for musikk. I motsetning til ei låt er ikkje ein tekst eit like finitt kapittel, ikke eit like avslutta stykke av nokre minutts oppleving. Tekst kan endre seg langt meir som følgje av at formatet kan bli eit anna.

Internett har allereie skapt nye sjangrar. For kva slags boksjanger er ein blogg? Og det skjer litterært artige ting – som når twitter møter haikupoesi. I denne tekstinnovasjonen på nett tar forlaga inga hovudrolle. Dei gjer tafatte forsøk på å endre distribusjonsmetodane for dei eigentleg same produkta. Men ingen forsøk på å endre produksjonsform – og såleis også produkt. I staden arbeider dei for å sikre dei produksjonsformene dei meistrar frå før.

EIN TEKNOLOGINØYTRAL LITTERATURPOLITIKK?
Den nye Boklova er først og fremst fin fordi kulturministeren ser ut til å:

1. Vere opptatt av å binde tiltak fast i måla for kulturpolitikken: Eit mål er «å legge til rette for et mangfold av aktører. Loven skal bidra til å fremme kultur- og kunnskapsformidling, og styrke skriftkultur og norsk språk i begge målformer.»

2. Ville lage litteraturpolitikk uavhengig av format: «Det er departementets vurdering at de litteraturpolitiske målsettingene gjelder litteratur uavhengig av format».

2. Ville oppmuntre til innovasjon i publiseringa av litteratur i det norske digitale samfunnet.

Så langt er departementet mest opptatt av innovativ distribusjon. Men dei glimtar til med denne:
«En teknologinøytral lov reiser en avgrensningsproblematikk for e-bøker. Spørsmålet er om berikede bøker skal omfattes eller eventuelt hvor grensen skal gå. Det er sannsynlig at det også vil skje en utvikling av boken. Å avgrense lovens virkeområde mot berikede bøker kan synes lite fremtidsrettet. Det er imidlertid mulig å legge til grunn en fleksibel bruksdefinisjon. En digital bok vil med en slik avgrensning være en publikasjon som er formatert slik at den kan gjøres tilgjengelig i elektronisk format, der den dominerende delen består av tekst, illustrasjoner og annet grafisk materiale. En digital bok kan inneholde tekst med audiovisuelle elementer, være interaktiv eller på annen måte inneholde elementer som beriker teksten, forutsatt at slike elementer ikke blir det dominerende innholdet.»

«Det egenartede ved litteraturen som produkt gjelder uavhengig av format», står det å lese. Så vi spør: Kva er skilnaden på nettside og bok – gitt at alt dette er likt: Forfattarar skriv. Redaktørar redigerer. Utgivarar publiserer. Lesarar les?

SNL er boka som er blitt ei nettside. Heldigvis hadde Wikipedia gjort det heilt klart at «digitalisering» av leksikon var lik html-format, altså: fulltekst søkbar på internett. Ingen fann på å gjere Store norske til ein serie e-bøker i sal. Eller til ein giga-app (leksikonet ville overtatt mobilen din, det er alt for tungt!). Formatvalet vårt er ein supersuksess etter alle kulturpolitiske målestokkar. No gler vi oss berre til ein teknologinøytral språk- og litteraturpolikk.

Politisk dagbok, kapittel 3

For leksikonfolk er det historisk sus over kulturbudsjettet som blei handsama av Stortinget i går. Suset er ikkje enkelt å høyre, men om du spolar deg 11.44 sekund inn i filmen på denne sida, kan du sjå at Stortinget vedtar budsjettet. (At sak 3 denne dagen faktisk var kulturbudsjettet, kan du finne ut i dette referatet.)

Realitets-sjangeren egnar seg temmeleg dårleg til å formidle kor heidundrandes spennande politikk er. Men bak denne «ein-heilt-vanleg-dag-på-jobben»-filmen frå Stortinget, ligg andre sjangre som syner kva kulturpolitikk partia eigentleg har for 2013. Då må du grave deg gjennom nettsidejungelen, og fram til innstillinga med prioriteringar og merknadar frå komiteen. Og der, i «4.10 Kap. 326 Språk-, litteratur- og bibliotekformål» er det no avklart at Høgre, KrF og Fremskrittspartiet har formulert ein leksikonpolitikk! Les og bli glad:

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av at norsk språk har fagterminologi i alle språkdomener. Kunnskapsinnhenting fra leksikale verk er her svært viktige. Disse medlemmer viser til den positive utviklingen som har vært i forbindelse med Store norske leksikons overgang til nett, og det arbeidet som nå gjøres for å samle flere leksikale verk under samme løsning. Utviklingen av en kunnskapsbase som dette er svært viktig for norske brukere og norske fagmiljøer. Disse medlemmer mener det er naturlig at samarbeid og eierskap utvikles slik at norske universitet og høyskoler involveres sterkere.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti ber regjeringen bidra til å sikre videre drift av Norsk nettleksikon, som utgir redaksjonelle leksikon, blant andre Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon og Store medisinske leksikon.

Kva så med resten av opposisjonen? Venstre sit ikkje i Kulturkomiteen, så då er det berre Framstegspartiet att. Dei er kjend for å ville kutte i dei fleste kulturtiltak. Men jaggu smeller ikkje også FrP til med svært gode analysar av kvifor leksikonet er viktig:

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at det i kjølvannet av 22. juli har blitt klart hvor viktig det er å styrke den demokratiske infrastrukturen i Norge. Dette gjelder ikke minst på Internett, som er den nyeste og minst utviklete av alle kanaler for demokratisk deltakelse. Nettet er i dag den mest brukte kilden til kunnskap for folk flest, og disse medlemmer ser det som naturlig å benytte Store norske nettleksikon mht. å spre kunnskap på Internett.

No manglar berre regjeringspartia. Det er ikkje å vente at stortingsfleirtalet skriv merknad til si eiga regjering. Men Hadja Tajik og Kristin Halvorsen kan ikkje vente mykje lenger før dei også må ta stilling: Er det smart å leggje ned kjelda der kunnskaps-Noreg (med stadig fleire fagansvarlege) formidlar kunnskap til 90 000 daglege lesarar?

Eller skal dei bruke 2013 til å lage politikk for at kunnskap på norsk skal vere mogleg å finne på toppen av Google?

Politisk dagbok, kapittel 2

Dagen etter at 22. juli-kommisjonen la fram rapport hadde eg haustens første arbeidsdag med møte på Stortinget. Det var ikkje rart eg kjende det som eg kom med ei lita sak – oppi alle dei store spørsmåla som summa rundt i Stortingskantina.

Vel tilbake på kontoret er det på tide å sjekke korleis ferien har forløpt: Har leksikonet hatt det bra i sommar? Eg opnar Google analytics og pustar letta ut: Folk les meir leksikon enn dei gjorde i fjor. Tysdag 12. juni 2012: 68 000 lesarar (mot 40 000 tysdag 14. juni 2011). Så synk lesartala til det halve ettersom ferien legg seg over landet. Men i dag startar skulen og Store norske leksikon gjer seg klar til doble lesartal. Neste månad kjem éin million nordmenn til å lese Store norske leksikon. Nesten halvdelen av dei er elevar og studentar som slår opp på alt dei er i ferd med å lære. SNL er læreboka som definerer det meste, vi er boka dei kan spørje og diskutere med. Snart kjem kommentaren «Kan du fortelje litt meir om første verdskrig og korleis den påverka Noreg?»

Ein av dei siste dagane før ferien var Store norske til nytte i samfunnsdebatten: Etter vekesvis med strid om diagnosar i rettssalen, valde aktor å gå til SNL for å definere omgrepet neologisme på ein klar måte som også lekfolk kunne forstå. Artikkelen var skriven av Ulrik Malt, fagansvarleg for psykiatri i Store norske og fagkyndig vitne under rettssaka.

Så, første veke tilbake på jobb, skjer det same. No går debatten om kven som har ansvar for at ikkje ugjerningane blei forhindra. Men kva er ansvar? Kva tydar det når alle som ein seier dei «tar ansvar», ein fyr tar sin hatt og går medan andre blir sittande for å utøve ansvaret? Aftenposten valde laurdag å bruke ei heil side med utdrag frå artikkelen ansvar i Store norske leksikon. Artikkelen er skriven av Knut Erik Tranøy og er plassert i faget «etikk og moralfilosofi«, der filosof Heine Holmen er fagansvarleg og rede til å diskutere om nokon skulle vere usamd. (Apropos ansvar sluttar leksikonprofilen til Heine med at det er «hans mening at vår tenkning om mennesket og dets plass i verden vil endre seg radikalt ettersom det går opp for oss hva mennesket som en aktivt handlende aktør innebærer».)

Både den avsluttande talen til aktor og heilsida til Aftenposten syner kor sterkt behov vi har for å definere røynda. Som samfunnet treng vi fjell å stå på, å gå tilbake til – oppi all debatt, nye, vanskelege spørmål – eit fjell vi kan gå til, så vi kan tenkje tanken ut.

Leksikonet kan ikkje svare på om massemordaren laga neologismar. Vi kan ikkje svare på kvifor Øystein Mæland gjekk av. Men vi kan få dei klokaste hovuda landet har til å definere kva neologisme er. Og kva ansvar betyr. Det er ei viktig samfunnsrolle å ha. Så med ein million unike brukarar i månaden og i visse om at innhaldet vårt er nyttig, tar eg fatt på Stortingshøyringar og departementsbrev. Men eg trur eg vil starte med eit dikt:

Av og til
må noe vare lenge,
ellers mister vi vel vettet snart,
så fort allting snurrer rundt med oss.
Store trær er fint
og riktig gamle hus er fint,
men enda bedre –
fjell
Som ikke flytter seg en tomme
om hele verden enn forandres
(og det må den snart),
så står de der
og står og står
så du har noen å legge pannen inntil,
og kjøle deg
og holde i noe fast.

Jeg trivs med fjell.
De lager horisonter
med store hugg i,
som de var smidd av smeder.
Tenk på: – Den gamle nupen her har stått som nå
helt siden Haralds-tiden.

Den stod her da de spikret en arming fast til korset
Som nå. Som nå.
Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store
bratte pannen
uten tanker i. Den sto her
under Belsen og Hiroshima. Den står her nå
som landemerke for din død, din uro,
kanskje dine håp.
Så du kan gå derforbi og holde i noe hardt.
Noe gammelt noe. Som stjernene.
Og kjøle pannen din på den,
og tenke tanken ut.
Og tenke selv.

Rolf Jacobsen Mere fjell frå Tenk på noe annet, 1979

(PS til dei retoriske: Jada, SNL skal flytte seg både ein og fleire tommar ettersom verda rasar vidare. Men endrar «ansvar» seg kvar gong eit menneske tar det, tru?)