Skandale – norsk leksikon ikkje oppdatert?

Jan Omdahl er litt skuffa over Store norske leksikon, og skriv om det i Dagbladet. Det gir meg ein sjanse til å fortelje kvifor det er viktigare for Store norske å ha oppdaterte og gode artiklar om IS og jihadisme enn å skrive løpande oppdaterte artiklar om utviklinga i nyheitssaker.

Ein fredags kveld rammar terroren Paris, og alle følgjer med. I alle nyheitskanalar. På Twitter, der folk kan fortelje kva som skjer, varsle frå menneske til menneske. Journalist Jan Omdahl fulgte med via leksikon, og oppsummerer «Wikipedia, som meget raskt hadde en solid og løpende oppdatert artikkel.» Så sjekka han Store norske, og blei skuffa: «At vårt hjemlige Store Norske Leksikon flere dager senere fortsatt ikke har publisert noe om terrorangrepet, sier noe om forskjeller i ambisjonsnivå og rolledefinisjon.»

No hadde vi publisert «noe» om Paris – i artiklen om IS. Men vi hadde ikkje ein ny artikkel.

Ingen likar å skuffe folk, heller ikkje Store norske. Vi skal levere. Om Store norske ikkje har fått med seg at Omar Abdirashid Ali Sharmarke er president i Somalia eller påstår at Nora Brockstedt lever, er det flaut. Men samtidig ser vi at folk ventar seg noko meir av Store norske: Vi skal alltid vere korrekte.

Folk kan leve med at ei sak på Wikipedia kan ha feil. Heile prinsippet er at alle kan rette til innhaldet er greit – og det fungerer der interessa er stor. Men for Store norske er det verre å nypublisere tull enn å vere uoppdatert. Derfor må vi ha dei beste til å oppdatere. Dei som har så god oversikt over innhaldet at det dei skriv er til å stole på. Minutt-til-minutt-utviklinga i Paris blir dekt av nyheitsnettsidene og summert opp på Wikipedia, vår rolle er ei anna.

Jobben vår er å formidle kunnskap som trengst for å forstå

I 2012 lanserte vi eit Store norske leksikon 3.0 der vi skulle flytte akademikarane ut på internett. Omdahl meinte då at «det er en pen tanke. Men en forutsetning for suksess er altså at man lykkes med et massivt voksenopplæringsprogram.»

I 2015 er det massive vaksenopplæringsprogrammet godt i gang. Vi har ein redaksjon som klarer å lokke fagfolk – ja, til og med dei kunnskapsrike damene – ut på banen. Heile 500 fagfolk har tatt sitt fagansvar i Store norske. Alle norske universitet har tatt medeigar-ansvar. Så i går skreiv professor Ingunn Lunde ved UiB om Vladimir Sorokin. UiA-forskar Martin Skjekkeland frå UiA ordna kioskveltaren dialektar i Norge. Rune S Selbekk frå UiO formidla om meteoritter. Men … burde ein av dei 500 ha sett seg ned og skrivi saman ein ny artikkel om terror-åtaket i Paris i løpet av helga?

Er Store norske uambisiøst, ei bleik skugge av Wikipedia, om vi ikkje gjer det?

Spørsmålet er kva som er jobben. Korleis kan akkurat du gjere internett til ein betre plass å vere? Det er ved å twitre når du er der det skjer. Det er ved å oppsummere tweetane og pressemeldingane til siste nytt når du er på vakt i Dagbladet. Det er å syne til nyheitssakene når du vil oppdatere Wikipedia. Men for oss i Store norske er den viktigaste jobben å passe på at artiklane om IS og jihadisme gir folk bakgrunnskunnskap til å forstå terroren i Paris.

«Leksikon er leksikon»

Det er lett å tenkje at leksikon er leksikon. Tidlegare var leksikon både Google (Hvordan knytte slips?) og autoritativ lærebok. Men nå finst Google, og på Wikipedia finn vi eit uttrykk for summen av det folk veit. Men den autoritative innhaldet bør ikkje bli verande i papirbøker folk ikkje kan lenke til. Eller i forskingsrapportar folk ikkje forstår. Dei som har fagleg autoritet må skrive på nett. På eit språk folk forstår. Det oppdraget tar Store norske leksikon.

Summen av det vi til saman veit blir betre om dei som kan ting best også bidrar.

Våre fagansvarlege bidrar ved å definere og analysere, ved å ta på seg jobben med å komprimere det fagfolk veit. Dei balanserer innhaldet, så det står mest om det viktigaste. Dei passar på å formidle kunnskap som er viktig å ha med seg vidare. Til og med dersom TV2 aldri har emnet i nyheitene.

Ein sensasjon?

I 2009 skreiv Omdahl: «Det ville være sensasjonelt om et norsk leksikon skulle lykkes med det knapt noen andre har klart: Å slå Wikipedia og en verden av wikipedianere på hjemmebane.» Vi har aldri tenkt å slå Wikipedia. Vi elskar Wikipedia. Samtidig meiner vi Store norske også hører heime på banen. Vi har ein annan funksjon. Vi har andre skribentar.

Så i 2015 var ikkje nyheitsmediet Twitter samde i at internett hadde trengt ein ny Store norske-artikkel om åtaka i Paris i løpet av nokre timar:

Det kjem nye nettsider kvart einaste sekund. Det er ikkje mangel på informasjon som er den nye utfordringa, heller ikkje å samle denne informasjonen. Det er å sile informasjon og vurdere informasjon. Det er å skape innhald som er tenkt på, tygd på og gjennomarbeidd før det blir publisert. Det er dette du er best til jo betre du kan eit emne. Det er dette Store norske skal bidra med på internett.


Litt om det same i Marte Rystes innlegg fra 2012: Takk for kommentaren – vi oppdaterer artikkelen om et halvt år

Politisk dagbok: Rødgrønn nedtur

Ok. I dag er det personlig.

Så fint har vi faktisk gjort leksikonet, gitt.

Jeg var mot å gi Store norske leksikon statstøtte forrige gang Kulturministeren sa nei. Leksikonet var for dårlig, nettsidene var for dårlig og leksikonet var lite brukt.

Nå er alt annerledes. Leksikonet er babyen min. Jeg har vært med i den nye havariredaksjonen siden 2011. Vi overtok en schtøgg nettside der det var skitvanskelig å skrive artikler, og hvor et liten håndfull entusiaster stod for all tekstproduksjonen. Vi fikk ingen oppskrift. Vi fikk tre års finansiering og jæskli liten tid. Jeg har ikke vært politisk rådgiver. Jobben min var å gjøre det «umulige»: Å gjøre leksikonet bra nok til at det kunne fortjene offentlig finansiering.

Jeg var skeptisk til at det gikk an. Men det viste seg at leksikonet var bedre enn jeg trodde. Når vi skrapte vekk den fæle koden, slettet de ekstremt utdaterte artiklene om homoseksualitet og begynte å jobbe grunding med å rekruttere nye skribenter skjedde det noe: Den 100 år gamle kulturarven steg frem, og jeg begynte å skjønne hvorfor de gamle mennene var så opptatt av å bevare det likevel. Du skjønner: Når kloke hoder har jobbet med å destillere det viktigste innen alle fagområder siden 1906, så har de lagt en grunnmur for kunnskapen i hundre år til. Mo Yan vinner nobelprisen i litteratur. Vi har en artikkel fra før av – fordi det faktisk har vært folk innom som VET NOE om kinesisk litteratur før pressen setter søkelyset der. Vi har artikler om alle de viktige plantene i norsk flora – selv om ingen bryr seg om dem. Den gamle papirboka trengte å skrives om til å passe nettformatet, men den hadde et sterkt skjelett: Et skjellett hele norskspråklig internett har nytt godt av de siste tre årene.

I begynnelsen måtte jeg alltid forsvare meg mot påstander om at Store norske leksikon var et arrogant og elitistisk prosjekt, siden ikke alle bare kan skrive i vei hos oss. Men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en absurd påstand. Ingen reagerer på at det er Karsten Alnæs og ikke en tilfeldig fyr på gata som har skrevet det siste historieverket om grunnlovsjubileet. Ingen reagerer på at det er Toril Moi og ikke en tilfeldig berte på bussen som uttaler seg om Ibsens kvinner. Hvorfor har det blitt sånn at det er sjokkerende at akkurat leksikonartikler er skrevet av folk som KAN noe?

Hver dag er det noen tusen skoleelever innom og leser denne artikkelen om 1814 av Francis Sejerstedt. De leser Erik Bjerck Hagens artikkel om Knut Hamsun. Og du, du voksne-Internettbruker, du sitter med mobilen din og leser om artrose og matforgiftning i Store medisinske leksikon. Jeg sitter og ser at dere leser, litt over 100 000 folk hver dag. Nye folk hver dag. Og jeg vet det er viktig.

Nå har vi over 400 eksperter og forskere som skriver artikler hos oss. De sørger for at det finnes en faglig forklaring på hva «neologisme» er når hele Norge lurer på hva det betyr.

Leksikonet er ikke «ferdig». Leksikonet er ikke perfekt. Men leksikonet er fader i meg bra nok. Vi ser at vi blir brukt. Vi ser at vi er grunnlaget for faktabokser i avisene, i diskusjonene på Kvinneguiden. Vi ser at vi er en av engelskspråklige Wikipedias viktigste kilder når de skal skrive om Norge. Vi ser at kunnskapen fra leksikonet smitter over på hele resten av nettet. Og vi gjør det gratis, for pokker. Vi selger ikke dyrt papir med lærinnbinding. Vi gir det bort.

Alle andre nettsteder grubler på paywall. Vi har gått motsatt vei. Vi åpner opp så mye vi kan. Gratis artikler. Åpent API. Mest mulig fri lisens.

Og derfor har vi søkt om penger fra Kulturdepartementet. Igjen.

Det er ikke statens oppgave å eie et leksikon. Det er ikke statens oppgave å betale forfattere for teksten de har skrevet. Men staten jobber aktivt for å bygge et godt kulturliv på alle andre fronter, enten det er utgiverstøtte, pressestøtte eller støtte til digitale leksikon.

Det har vi ikke fått. 1 % av statsbudsjettet skal gå til kultur. Men vi er tydeligvis ikke kultur nok.

Så nå er leksikonfremtiden usikker. Hvis ikke de Blåblå skjønner at det de rødgrønne ikke har villet skjønne: Nemlig at et gratis leksikon der fagfolk formidler det de kan er en skikkelig god idé. Og vi har ikke bare tenkt på den gode idéen. Vi har gjennomført den. Vi trenger bare penger til videre drift.

Politisk dagbok: Ja til kulturell privatkapital!

No er Agnethe Haaland engsteleg på Dagsrevyen. Kultur-Noreg er raud-grønt og fryktar at kulturell privatkapital vil overta styringa. Eg får lyst til å vifte med ein blå kulturklut: Kva kan privatkapital gjere godt? Kva bør felleskapitalen gjere betre enn i dag?

Ofte peikar ein på Fritt Ord som «døme» på kulturell privatkapital. Problemet er: Dei er ikkje eit døme. Saman med Sparebankstiftinga DNB er dei dei einaste store private kulturpengesekkane. Har du ein stor ny tanke, er det berre dit du kan gå.

Eller kan du gå til staten? Vel… Staten har prosjektpengar. Små kulturprosjektpengar. Særleg i Kulturrådet. Men store pengar går berre til store aktørar som har faste postar på budsjettet. Derfor kan etablerte aktørar på statsbudsjettet tenkje store tankar, medan dei uetablerte og små må tenkje smått. Så her er min blå fakkel i raudgrønt kulturlandskap:

Få dei private pengane inn! La oss få store privatkulturelle pengesekkar å gå til for prosjekta våre, for dei gode ideane, for det som på blått heiter «høg risiko»!

Kanskje er det dét som trengst for å sjå tydeleg kva som er dei nye, gode ideane? Kanskje er dei private betre til nettopp dét – enn dei som sit med huet og baken inni det eksisterande, som utnemnde representantar for kultur som finst frå før? Som vi sa i Nettkulturløftet: Skal vi få innovasjon opp og stå, må det finnast pengar til hue utanfor dei gamle strukturane.

Men kva er det så staten MÅ gjere? Dei må ta fellesskapsjobben etterpå, etter «prosjektet»:  Jobben med å velje ut kva som har utvikla samfunssverdi nok til å drive vidare. Til å vere. Ikkje til å «kanskje bli». Tørt sagt: Ikkje til prosjekt, men til drift.

Som leksikonet: Eg meiner Anniken Huitfeldt gjorde rett i ikkje å gje offentleg driftsstøtte til at Store norske leksikon skulle halde fram på bokbransjemåten. Eg meiner Fritt Ord og Sparebankstiftelsen gjorde rett i å finne ut om leksikonet kunne ha samfunnsverdi på nett. Dei gjorde rett i å investere store pengar i prosjektet. Men så meiner eg også at prosjektet er ferdig no: snl.no har bevist sin digitale verdi: Over 100 000 daglege lesarar og 400 aktive forfattarar er langt meir enn sakprosa på papir kan drøyme om.  Då må det offentlege dra konklusjonen: Dette treng vi i samfunnet vårt. SNL kan få driftspengar frå felleskassa.

Og her ligg faktisk hovudproblemet – sjølve systemkritikken av kulturpolitikken i dag. Det er masse offentlige kulturpengar:

  1. Det er pengar til dei etablerte.
  2. Det er masse små prosjektpengar.

Men: Å få til noko stort som ein ny aktør – det er veldig, veldig vanskeleg. Det blir prosjekt på prosjekt. Ta fire nyvinningar i litteraturen som eksempel: Leser søker bok (hjartebarnet mitt), Foreningen !les, litteraturhusa og Store norske leksikon. Ingen av desse fire viktige tiltaka med stor samfunnsverdi lev trygt i god dialog med ein offentleg pengesekk som tilpassar seg kva dei skaper av verdi og kva dei får til.

Francis Sejersted (Fritt Ord/Store norske/høvding frå det sindige kultur-Høgre) seier det så fint: Dette er den norske modellen, at dei private tar initiativ og arbeider fram gode tiltak. Så tar det offentlege over når noko syner seg levedyktig.

Mitt framlegg til Erna og Olemic/kven_det_no_er_som_blir_kulturminister er slik:

  1. Sørg for at den kulturelle privatkapitalen blomstrar.
  2. Sørg for at den offentlege kulturkapitalen er stor, men langt meir open for å overta når noko nytt syner seg verdifullt for samfunnet.

Med dette programmet ønskjer eg kulturell privatkapital velkomen.

Politisk dagbok: Ja, vi vil vere venar!

wikipediatorget blir det diskutert om dei vil samarbeide med / møte / liker Store norske leksikon. Vi i SNL vil gjerne både dele, diskutere og snakke med dei aktive på Wikipedia. Så eg prøvde blande meg inn, men stranda i eit skikkeleg magaplask fordi eg ikkje klarte å leggje svara inn på riktig måte inni tråden. Derfor gjer eg det her i staden. Kanskje er det ok for andre å kunne lese også.

Kort oppsummert trur eg færre der inne er glade i SNL enn vi i SNL-redaksjonen er glade i Wiki. Den manglande kjærleiken er bygd på fire litt ulike ting:

1. Trekantdrama: At andre som liker SNL seier noko negativt om Wiki
Journalistar liker å setje ting opp mot kvarandre. SNL er glade for at Dagblad-journalistar liker oss godt, men vi sitt ikkje og dikterer kva dei skriv. Tvertimot avviser vi journalistar som vil ha oss til å gå ut mot Wiki. I SNL har vi berre meint å seie noko negativt om Wikipedia éin gong. Fordi dei fortente det. Er det fleire saker der VI har talt  negativt om W? Gi oss ei lenke under!

2. Vere / er / var / forblir dårleg?
Ein del meiner berre at SNL er «dårleg». Det var sant at SNL var eit dårleg nettprodukt. Vi har sagt det ofte sjølv. Men vi tar nettet på alvor og har revolusjonert arbeidsmåten. Det gjer sakene verkeleg veldig mykje betre. Sjekk statistikk på kor langt vi er komne no. Oppdater kritikken! Det hadde vori så utruleg deilig å bli kritisert for noko nytt vi kan gjere betre.

3.  Ein ekstra dose makt?
SNL er ein publiseringsinnovasjon i norsk forlagshistorie. Vi har beholdt ein redaksjonell modell med både forfattarar, redaktørar og utgivarar, men all produksjon og distribusjon skjer åpent på nett. Vi tar med oss nokre av fordelane frå papirsamfunnet, produserer & publiserer langt mer effektivt, gjennomsiktig og demokratisk. Vi gjer det sånn fordi vi meiner den komboen gir godt innhald! Akkurat som avisene beholder journalist, redaktør, utgivar – beholder SNL forfattar, fagredaktør – og utgivar. Eg har ingen vanskar med å seie at wikimåten er fin. Omvend ser fleire inni den tråden ut til å vere overtydde om at deira måte er den einaste aksepterte måten å lage godt innhald på.

Er det «elitistisk» at dei som kan mest bestemmer litt meir enn andre? I SNL synst vi ikkje anarkiet er så mykje meir demokratisk enn eit ope møte med ordstyrar og innleiar. Demokrati betyr ikkje at alle må ha like roller. Det betyr at alle kan delta. At alle har forslagsrett. At alle kan diskutere. Og at alle kan stemme (og at det er lett, så stemmeseddelen din td ikkje blir forkasta fordi du gjer tekniske feil … ). Vi meiner dette er det aller viktigaste nettet har å by på. Sjølv om ekspertar framleis finst.  BTW: Også på Wiki finst moderatorar med meir makt enn andre. Dei er wikiekspertar. Vi har fagekspertar.

4. Kva er gode kjelder?
Det viktigaste tråden avslører er at Wiki og vi har ganske ulik forståing av kva kjelder betyr. Dette må vi snakke meir om, for det er ein ekstremt viktig debatt i internetts tid. Somme på torget meiner at «eit leksikon ikkje kan vere kjelde til eit leksikon». Det er eit skikkeleg snurrig argument. Det blir slik fordi dei har lært seg at «Wiki ikkje kan vere kjelde til Wiki». Og det er sant. For Wikiskrivemåten kan berre bli «mest mogleg objektiv» av at dei som skriv kan syne til nokon andre som skriv det same på plassar som er – nettopp: signerte og publiserte under ansvar.

Men SNL skriv ikkje på Wiki-måten. Vi har skrivi litt om dette i Dagbladet før. La meg starte forfrå: Kva er ei god kjelde?

Dette er SNL-måten: Lauritz Sømme, Noregs superekspert med frysaren sin full av bjørnedyr som han har samla sjølv: Han har produsert uhorvelege mengdar vitskapsartiklar og bøker, men nesten ingenting på norsk. No bruker han tida si på å skrive basisen i alt han kan inn i SNL. Som utgivar har vi vald han ut og påstår at han publiserer vitskap. (Du kan ta oss for det om vi tar feil.) Og: Vitskap er IKKJE synsing. Det er metode. Sømme er forplikta til å byggje på alle relevante kjelder i faget han kan. Han representerer ikkje seg sjølv. Han representerer kor faget hans står – td i kunnskapen om bjørnedyr. Kvifor skulle ikkje SNL-artiklen av Sømme vere ei super kjelde for Wiki?

Slik ser vi oppdraget vårt: SNL skal sørge for at fagfolk destillerer kunnskapen dei sit inne med og bygger opp ein grunnmur av kunnskap der folk finn han. Grunnmuren trengst for å støtte opp under alt det andre nettinnhaldet: avisartiklane, blogginnlegga, twitterdebattane – og skoleoppgåvene. Det skal finnast fagkunnskap å lese og lenke til – om alt frå sjeldne diagnosar til verdshistorie.

Vi gir norskspråkleg internett 200 000 tekster like truverdige som om det var skrivne av ekspertar i papirbok. Berre mykje raskare. Nye opplag med rettingar når som helst. Med sjansen til å klage og spørje forfattaren. Eller skrive ilag. Så la meg spørje igjen? Kva er ei god kjelde, om ikkje dette er?

Sånn. Det var svar eg ville ha skrivi på wikitorget om eg hadde klart det. Lurer på om nokon vil snakke med oss her?

Politisk dagbok: Ja til digitalisering av litteraturpolitikken

Det er litt kjedeleg å lese framlegget til ny boklov. Det blir som no, berre i form av lov framfor førtiårig «unnatak». Meir spennande er pressemeldinga. Ho handlar nemleg om «digitalisering» og «innovasjon». Når ein vanlegvis snakkar om «digitalisering» av bøker er det e-boka ein siktar til. Ein klagar over Bokskya – eller ser at straumetenester vil kome som i musikkbransjen. Så også med Hadia Tajik:

«Vi vil legge til rette for innovasjon og nye teknologiske løsninger for e-bøker. Loven sikrer derfor mulighet for å utvikle nye prismodeller som kan tilpasses framtidige distribusjonsformer for e-bøker.»

TVANGSDIGITALISERING
Leksikon er den første boksjangeren som blei tvangsdigitalisert. I Store norske erfarer vi kva det faktisk kan bety at papir blir erstatta av #noe_digitalt: Som når ein forfattar skriv papirbok – det tar sin tid. Så bestemmer han seg for å skrive i SNL; dele det han har på hjartet opp i mindre bitar. Til ingens overrasking: Etter eit døgn kjem første lenka på twitter. Forfattaren har nådd fram til lesaran.
Innovasjon
Så er det dei litt flauare møta, når vi sitt ved rundebordet der bokbransje drøftar Boklova. Medan andre forleggjarar melder om lite tilgang på manus eller om eit par hundre versus eit par tusen selde eksemplar. Så blir det blir vår tur til å melde om:

  • Vi publiserer tilsvarande ca 60 bøker i året. 300 aktive forfattarar er i stallen. Dei skriv, blir redigert av flink redaktør, vi publiserer. Akkurat som i eit forlag. Berre med mindre bitar publisert tekst av gangen.
  • Vi har 7000 lesarar i timen. 105 000 per dag. 2 millionar i månaden.

Ja, så klart det er litt urettferdig å samanlikne … SNL er gratis og er den store boka om «alt». Likevel… likevel er det eit anna element, ein kime til innovasjon, og i første omgang er det teknisk: e-pub/app versus html. Kunne det vere at også andre sjangre ville utvikle seg og få fleire lesarar med den reelle sjansen til innovasjon som internett byr på?

Eg trur det digitale endringspotensialet for publisering av tekst (altså det bokbransjen er til for) er større enn for musikk. I motsetning til ei låt er ikkje ein tekst eit like finitt kapittel, ikke eit like avslutta stykke av nokre minutts oppleving. Tekst kan endre seg langt meir som følgje av at formatet kan bli eit anna.

Internett har allereie skapt nye sjangrar. For kva slags boksjanger er ein blogg? Og det skjer litterært artige ting – som når twitter møter haikupoesi. I denne tekstinnovasjonen på nett tar forlaga inga hovudrolle. Dei gjer tafatte forsøk på å endre distribusjonsmetodane for dei eigentleg same produkta. Men ingen forsøk på å endre produksjonsform – og såleis også produkt. I staden arbeider dei for å sikre dei produksjonsformene dei meistrar frå før.

EIN TEKNOLOGINØYTRAL LITTERATURPOLITIKK?
Den nye Boklova er først og fremst fin fordi kulturministeren ser ut til å:

1. Vere opptatt av å binde tiltak fast i måla for kulturpolitikken: Eit mål er «å legge til rette for et mangfold av aktører. Loven skal bidra til å fremme kultur- og kunnskapsformidling, og styrke skriftkultur og norsk språk i begge målformer.»

2. Ville lage litteraturpolitikk uavhengig av format: «Det er departementets vurdering at de litteraturpolitiske målsettingene gjelder litteratur uavhengig av format».

2. Ville oppmuntre til innovasjon i publiseringa av litteratur i det norske digitale samfunnet.

Så langt er departementet mest opptatt av innovativ distribusjon. Men dei glimtar til med denne:
«En teknologinøytral lov reiser en avgrensningsproblematikk for e-bøker. Spørsmålet er om berikede bøker skal omfattes eller eventuelt hvor grensen skal gå. Det er sannsynlig at det også vil skje en utvikling av boken. Å avgrense lovens virkeområde mot berikede bøker kan synes lite fremtidsrettet. Det er imidlertid mulig å legge til grunn en fleksibel bruksdefinisjon. En digital bok vil med en slik avgrensning være en publikasjon som er formatert slik at den kan gjøres tilgjengelig i elektronisk format, der den dominerende delen består av tekst, illustrasjoner og annet grafisk materiale. En digital bok kan inneholde tekst med audiovisuelle elementer, være interaktiv eller på annen måte inneholde elementer som beriker teksten, forutsatt at slike elementer ikke blir det dominerende innholdet.»

«Det egenartede ved litteraturen som produkt gjelder uavhengig av format», står det å lese. Så vi spør: Kva er skilnaden på nettside og bok – gitt at alt dette er likt: Forfattarar skriv. Redaktørar redigerer. Utgivarar publiserer. Lesarar les?

SNL er boka som er blitt ei nettside. Heldigvis hadde Wikipedia gjort det heilt klart at «digitalisering» av leksikon var lik html-format, altså: fulltekst søkbar på internett. Ingen fann på å gjere Store norske til ein serie e-bøker i sal. Eller til ein giga-app (leksikonet ville overtatt mobilen din, det er alt for tungt!). Formatvalet vårt er ein supersuksess etter alle kulturpolitiske målestokkar. No gler vi oss berre til ein teknologinøytral språk- og litteraturpolikk.

Politisk dagbok, kapittel 3

For leksikonfolk er det historisk sus over kulturbudsjettet som blei handsama av Stortinget i går. Suset er ikkje enkelt å høyre, men om du spolar deg 11.44 sekund inn i filmen på denne sida, kan du sjå at Stortinget vedtar budsjettet. (At sak 3 denne dagen faktisk var kulturbudsjettet, kan du finne ut i dette referatet.)

Realitets-sjangeren egnar seg temmeleg dårleg til å formidle kor heidundrandes spennande politikk er. Men bak denne «ein-heilt-vanleg-dag-på-jobben»-filmen frå Stortinget, ligg andre sjangre som syner kva kulturpolitikk partia eigentleg har for 2013. Då må du grave deg gjennom nettsidejungelen, og fram til innstillinga med prioriteringar og merknadar frå komiteen. Og der, i «4.10 Kap. 326 Språk-, litteratur- og bibliotekformål» er det no avklart at Høgre, KrF og Fremskrittspartiet har formulert ein leksikonpolitikk! Les og bli glad:

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av at norsk språk har fagterminologi i alle språkdomener. Kunnskapsinnhenting fra leksikale verk er her svært viktige. Disse medlemmer viser til den positive utviklingen som har vært i forbindelse med Store norske leksikons overgang til nett, og det arbeidet som nå gjøres for å samle flere leksikale verk under samme løsning. Utviklingen av en kunnskapsbase som dette er svært viktig for norske brukere og norske fagmiljøer. Disse medlemmer mener det er naturlig at samarbeid og eierskap utvikles slik at norske universitet og høyskoler involveres sterkere.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti ber regjeringen bidra til å sikre videre drift av Norsk nettleksikon, som utgir redaksjonelle leksikon, blant andre Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon og Store medisinske leksikon.

Kva så med resten av opposisjonen? Venstre sit ikkje i Kulturkomiteen, så då er det berre Framstegspartiet att. Dei er kjend for å ville kutte i dei fleste kulturtiltak. Men jaggu smeller ikkje også FrP til med svært gode analysar av kvifor leksikonet er viktig:

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at det i kjølvannet av 22. juli har blitt klart hvor viktig det er å styrke den demokratiske infrastrukturen i Norge. Dette gjelder ikke minst på Internett, som er den nyeste og minst utviklete av alle kanaler for demokratisk deltakelse. Nettet er i dag den mest brukte kilden til kunnskap for folk flest, og disse medlemmer ser det som naturlig å benytte Store norske nettleksikon mht. å spre kunnskap på Internett.

No manglar berre regjeringspartia. Det er ikkje å vente at stortingsfleirtalet skriv merknad til si eiga regjering. Men Hadja Tajik og Kristin Halvorsen kan ikkje vente mykje lenger før dei også må ta stilling: Er det smart å leggje ned kjelda der kunnskaps-Noreg (med stadig fleire fagansvarlege) formidlar kunnskap til 90 000 daglege lesarar?

Eller skal dei bruke 2013 til å lage politikk for at kunnskap på norsk skal vere mogleg å finne på toppen av Google?

Frå minus til Kristus eller før vår tid?

SNL skal bidra til eit kunnskapsbasert ordskifte og syne korleis valid kunnskap ikkje er det same som nøytralitet. (Finansmarknadsmeldinga 2012)

Slik pleier Store norske leksikon å snakke om kva rolle vi skal fylle i samfunnet. Det lyder ufarleg som ei festtale, men dei siste dagane har vi fått prøve oss i praksis.

Datoformat blir storpolitikk

Tysdag førre veke var eg i Stortinget for å be om pengar til leksikon. Samstundes, på kontoret: På lista over tekniske forbetringar er vi komne til det autogenererte datoformatet. I faktaboksar om folk fødd før Jesus står det eit minusteikn. No kan vi erstatte minuset med tekst.

På papir har det lenge stått «før vår tid». (Tidslinje frå frå RLE-boka Horisonter 8, utgitt av Gyldendal i 2006).

Det siste året har leksikonet publisert heile 10 000 nye læreboksider. Fag er oppdatert i massivt omfang, deriblant jødedomen og det gamle Egypt. Religionshistorikarar har meld at dei vil bruke vanleg terminologi i faget, som er “før vår tidsrekning”, ikkje «før Kristus». Redaktørane meiner same omgrep bør stå i faktaboksen. Når ein skriv at ifølgje jødedomen er Jesus ikkje Kristus (messias), er det motsetningsfylt om faktaboksen fortel at nokon er fødd 50 år før Kristus. Vi blir samde om å bruke fvt. og evt. i autoteksten, men ikkje innføre felles politikk for artiklane. Ulike fagfolk får bruke eigen terminologi, slik at “før og etter Kristus” blir ståande i dei 4000 artiklane om kristendom.

Redaktørane lurer på om forkortinga fvt. er forståeleg. Nettansvarleg luftar saka på Facebook-sida vår. Det blir heidundrandes debatt. Så ringer Aftenposten. Dei vil lage sak. Som hovudredaktør / ansvarleg for å skaffe pengar til leksikondrift, kjem eg kjapt i interessekonflikt med meg sjølv. Vi har tre moglege språkalternativ med kvar sine følgjer:

  1. Det fagleg beste er å bruke ein autotekst som ikkje kjem i konflikt med fag som skriv om denne tidsperioden.
  2. Det politisk korrekte i dagens norske debattklima er nok å innføre “f.Kr” dersom vi skal ha tekst.
  3. Det redaksjonelt feige og politisk strategiske er å takke nei til intervju og setje minuset tilbake i faktaboksen.

Eg vel det første. Saka kjem på nett. Det blir ståhei for alvor. I løpet av tre døgn kjem 500 kommentarar. Natt til laurdag blir eg skulda for å vere politisk korrekt, feig, anti-krist, muslimelskar, redd for muslimar, kulturmarxist  og ein del av Aps løynde plan for å innta alle maktposisjonar i samfunnet og bruke det til å stryke Jesus Kristus ut av soga.

Twitter kvitrar ivrig. Høgre og KrF-politikarar liker ikkje den nye autoteksten vår. Vil vi stryke Kristus frå heile leksikonet? I løpet av helga har saka blitt omtalt i dansk og svensk presse. Og KrF har skrivi pressemelding om at Store norske er “på villspor når de vil omskrive tidsregningen vår” og at vi må vedkjenne oss vår egen kulturhistorie og bør holde oss “for god for den type historieomskriving.”

Min indre lobbyist tenkjer: Huff, då. Men korrigerer raskt seg sjølv med den indre hovudredaktøren: Kva truverd har eit leksikon som skjeler til politisk støtte og motvilje i redaksjonelle val? Det er jo ikkje vi, men religionshistorikarar som har omskrivi tidrekninga. Jobben vår er å formidle valid fagkunnskap skriven av dei som har han. Skal vi omformulere forskinga for å gjere henne meir spiseleg i resten av samfunnet? I kva tilfelle skulle vi latt politikk gå framfor vitskap? Når folkemeininga er eintydig? Når emnet er politisk betent?

Kristus på kollisjonskurs

Det er ei stund sia religionshistorikarar begynte å bruke fvt. framfor f.Kr. Kva skjedde då? Ingenting! I fagmiljøet er det ikkje brennbart. Når redaksjonen ringer for å høyre om akademikarar innan andre historiske fag har hatt liknande diskusjonar, er svaret: – Eg kan ta det opp i lønsjen om nokon på instituttet har sterke meiningar her. Men kunne du gitt meg eit stikkord om kva som eigentleg er kontroversen?

Det siste året har SNL klart å flytte ein del religionshistorikarar på nett for så skrive, så dei kan bli lest, diskutert og lenka til av alle. Dermed dukkar ordet opp i eit leksikon som no har 80 000 daglege lesarar på nett. Så kommuniserer vi omgrepet i sosiale media. DÅ kjem debatten. Såklart. Eg pleier å seie til politikarane at det er farleg om vi ikkje byggjer bru mellom nettdebatt og drøftingar i lukka akademiske sirklar. No har vi oppdaga ein avstand. Då har SNL gjort det SNL skal gjere.

SNL trur ikkje det er mogleg å formidle ei objektiv sanning. Men vi skal formidle korleis vitskapen ser verda. Vitskap skil seg frå all anna drøfting ved hjelp den vitskaplege metoden. Den betyr nettopp at du ikkje har lov til å la haldningar påverke utval og tolking av kjelder. Vitskapens metode har inkje mål om at konklusjonen skal vere nøytral. Metoden er sjølve bolverket mot synsing. Det er den som gjer at vitskapen ikkje skal vere nøytral. Han skal vere fagleg valid (gyldig).

Når vitskap står mot tradisjon i land langt borte, er vi snare til å sjå kor farleg det er om vitskapen ikkje får definisjonsmakt. I vår eiga sogeskriving står motsetninga fram som søk, som konstruert, som flisespikkeri. Kvifor skal religionshistorikarar definere soga om Jesus / Kristus? Kvifor bør ikkje politikarar definere soga om politikk? Gilde definere soga om næringsmiddelindustri? Eller ihuga muslimar definere soga om Islam?

Dei siste dagars hendingar har gjort meg klar over éin ting: Om SNL skal endre ordbruk i leksikonet, kan det ikkje vere på grunnlag av temperaturen i den offentlege debatten. Det må vere fordi ordbruken endrar seg i eit fagfelt. Og: Neste gong det blir debatt, skal fleire av fagfolka det gjeld vere til stades i tråden på Facebook, i VG, på Twitter. Vi må lære dei å svare sjølv. Først med tida vil vi sjå kva som endrar seg: Den akademiske ordbruken – eller debatten.

Politisk dagbok, kapittel 2

Dagen etter at 22. juli-kommisjonen la fram rapport hadde eg haustens første arbeidsdag med møte på Stortinget. Det var ikkje rart eg kjende det som eg kom med ei lita sak – oppi alle dei store spørsmåla som summa rundt i Stortingskantina.

Vel tilbake på kontoret er det på tide å sjekke korleis ferien har forløpt: Har leksikonet hatt det bra i sommar? Eg opnar Google analytics og pustar letta ut: Folk les meir leksikon enn dei gjorde i fjor. Tysdag 12. juni 2012: 68 000 lesarar (mot 40 000 tysdag 14. juni 2011). Så synk lesartala til det halve ettersom ferien legg seg over landet. Men i dag startar skulen og Store norske leksikon gjer seg klar til doble lesartal. Neste månad kjem éin million nordmenn til å lese Store norske leksikon. Nesten halvdelen av dei er elevar og studentar som slår opp på alt dei er i ferd med å lære. SNL er læreboka som definerer det meste, vi er boka dei kan spørje og diskutere med. Snart kjem kommentaren «Kan du fortelje litt meir om første verdskrig og korleis den påverka Noreg?»

Ein av dei siste dagane før ferien var Store norske til nytte i samfunnsdebatten: Etter vekesvis med strid om diagnosar i rettssalen, valde aktor å gå til SNL for å definere omgrepet neologisme på ein klar måte som også lekfolk kunne forstå. Artikkelen var skriven av Ulrik Malt, fagansvarleg for psykiatri i Store norske og fagkyndig vitne under rettssaka.

Så, første veke tilbake på jobb, skjer det same. No går debatten om kven som har ansvar for at ikkje ugjerningane blei forhindra. Men kva er ansvar? Kva tydar det når alle som ein seier dei «tar ansvar», ein fyr tar sin hatt og går medan andre blir sittande for å utøve ansvaret? Aftenposten valde laurdag å bruke ei heil side med utdrag frå artikkelen ansvar i Store norske leksikon. Artikkelen er skriven av Knut Erik Tranøy og er plassert i faget «etikk og moralfilosofi«, der filosof Heine Holmen er fagansvarleg og rede til å diskutere om nokon skulle vere usamd. (Apropos ansvar sluttar leksikonprofilen til Heine med at det er «hans mening at vår tenkning om mennesket og dets plass i verden vil endre seg radikalt ettersom det går opp for oss hva mennesket som en aktivt handlende aktør innebærer».)

Både den avsluttande talen til aktor og heilsida til Aftenposten syner kor sterkt behov vi har for å definere røynda. Som samfunnet treng vi fjell å stå på, å gå tilbake til – oppi all debatt, nye, vanskelege spørmål – eit fjell vi kan gå til, så vi kan tenkje tanken ut.

Leksikonet kan ikkje svare på om massemordaren laga neologismar. Vi kan ikkje svare på kvifor Øystein Mæland gjekk av. Men vi kan få dei klokaste hovuda landet har til å definere kva neologisme er. Og kva ansvar betyr. Det er ei viktig samfunnsrolle å ha. Så med ein million unike brukarar i månaden og i visse om at innhaldet vårt er nyttig, tar eg fatt på Stortingshøyringar og departementsbrev. Men eg trur eg vil starte med eit dikt:

Av og til
må noe vare lenge,
ellers mister vi vel vettet snart,
så fort allting snurrer rundt med oss.
Store trær er fint
og riktig gamle hus er fint,
men enda bedre –
fjell
Som ikke flytter seg en tomme
om hele verden enn forandres
(og det må den snart),
så står de der
og står og står
så du har noen å legge pannen inntil,
og kjøle deg
og holde i noe fast.

Jeg trivs med fjell.
De lager horisonter
med store hugg i,
som de var smidd av smeder.
Tenk på: – Den gamle nupen her har stått som nå
helt siden Haralds-tiden.

Den stod her da de spikret en arming fast til korset
Som nå. Som nå.
Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store
bratte pannen
uten tanker i. Den sto her
under Belsen og Hiroshima. Den står her nå
som landemerke for din død, din uro,
kanskje dine håp.
Så du kan gå derforbi og holde i noe hardt.
Noe gammelt noe. Som stjernene.
Og kjøle pannen din på den,
og tenke tanken ut.
Og tenke selv.

Rolf Jacobsen Mere fjell frå Tenk på noe annet, 1979

(PS til dei retoriske: Jada, SNL skal flytte seg både ein og fleire tommar ettersom verda rasar vidare. Men endrar «ansvar» seg kvar gong eit menneske tar det, tru?)