Naturfagtime

Bjertnes-elevene Sofia Broderstad, Johannes Ringlund Dolvik, Elise Røkke og Marlene Bratlien Andersen diskuterer SNL-artikkelen om proteinsyntese.

I dag var jeg på besøk i naturfagtimen til 1.-klassingene ved Bjertnes videregående skole i Nittedal utenfor Oslo. Lærer Heidi Halset Thingelstad og klassen hennes er så greie å hjelpe oss med å teste leksikonartikler i klasserommet.

Elevene jobbet med den nye artikkelen vår om proteinsyntese. Det er et vanskelig emne som verken Heidi eller jeg kan huske at vi lærte om på videregående! Men læreplanen for naturfag slår fast at 1.-klassingene på studieforberedende utdanningsprogram skal kunne «forklare genetisk kode og hovedtrekkene i proteinsyntesen».

Heldigvis opplyste mange av elevene at de hadde nytte av SNL-artikkelen. Men jeg fikk også noen gode forslag til hvordan den kan forbedres. Fra før har lærer Heidi hjulpet oss å sortere avsnittene, slik at det viktigste skolestoffet kommer tidlig i artikkelen og er lett å finne fram til.

I høst arbeider vi i Store norske leksikon spesielt med å gjøre naturfagstoffet vårt bedre egnet for skolebruk. Artikler som leses mye av skoleelever skal oppgraderes med bedre illustrasjoner og mer lettlest tekst. Samtidig sjekker vi at innholdet er relevant for skolens læreplaner.

Biologi-redaktør Kjell Olav, og jeg som er redaktør for kjemi og fysikk, samarbeider med fagfolkene som skriver leksikonet om dette. Nylig har vi revidere tre artikler som er særlig aktuelle for naturfagundervisningen i 1. klasse på videregående:

Bjertnes-elevene har gitt oss nyttig respons på alle de tre artiklene.

Utover høsten skal vi ta for oss flere av læreplanmålene i naturfag, og pusse opp relevante leksikonartikler. Skoleelever er en viktig lesergruppe for oss. Det leses rundt 250.000 SNL-artikler daglig, og vi vet at skoleelever står for en stor del av disse besøkene.

Takk til Bjertnes VGS for godt samarbeid og hyggelig besøk! Det er inspirerende å komme seg ut av redaksjonslokalet og treffe leserne ansikt til ansikt.

Forskningsformidling uten nyhetsbriller

I løpet av det halve året som har gått siden jeg begynte som redaktør i Store norske leksikon har jeg fått samarbeide med dyktige forskere på mange felter. Geologer, demografer, havforskere, matematikere og mange flere. Det er disse fagfolkene som skriver leksikonet. Vi nærmer oss 500 fagansvarlige som holder artiklene oppdatert på hver sine felter. I tillegg får vi enkeltartikler fra spesialister der det trengs.

Artikkelen vår om isbreer er mye lest.

Våre fagansvarlige og artikkelforfattere driver forskningsformidling av beste merke. Men det er snakk om en litt annerledes form for formidling. Annerledes enn alle arenaene der man må vekke oppsikt med en nyhet eller en overraskende vri for å få oppmerksomhet. I våre artikler oppsummerer forskere og andre fagfolk hva de og kollegaene vet med rimelig sikkerhet. Vi legger vekt på å formidle den grunnleggende, veletablerte kunnskapen på hvert felt. Leserne kommer fordi de lurer på noe. De må ikke overtales til å lese.

Også hos oss må ekspertene anstrenge seg for å forklare så folk forstår. Vi arbeider hele tiden for å gjøre artiklene våre lettere å lese, selv om noen av dem fortsatt er for vanskelige. Som en av redaktørene i leksikonet er en viktig del av jobben min å gjøre fagstoffet mer tilgjengelig. Og oppdatert skal vi selvsagt være. Derfor kan du lese ferske leksikonartikler om aktuelle temaer som innholdsmarkedsføring, havforsuring eller e-sigarett.

Men vi ser ikke verden med nyhetsbriller.

Leksikonartikkelen er en mer sindig sjanger enn nyhetssaken, og har mye lengre holdbarhet. Samtidig er leksikonartikkelen som skapt for nett. Hver time, hvert minutt er det nemlig noen som søker etter faguttrykk på norsk. Hva er en kilowattime, og hva tror buddhister på? Hva slags sykdom er sklerodermi? Og hvem er Amalie Skram eller Donald F. Tusk? Rundt 200.000 ganger i døgnet finner noen fram til en av artiklene i Store norske leksikon – de aller fleste via generelt nettsøk. Det betyr at snl.no er et veldig stort nettsted etter norsk målestokk. Fagfolkene som skriver for leksikonet når ut til mange. Og fordi artiklene våre er signert av artikkelforfatteren og merket med hvem som er fagansvarlig, kan leserne være trygge på at det er kompetente folk som står bak. Et annet kvalitetsstempel som er viktig for oss, er at de åtte norske universitetene er medlemmer av utgiverorganisasjonen Foreningen Store norske leksikon. Universitetene har mye av æren for at det tradisjonsrike leksikonet lever og utvikler seg videre på nett. En stor andel av våre fagansvarlige og forfattere er også ansatt ved et universitet.

Det er inspirerende å se innsatsen til de fagansvarlige og artikkelforfatterne på den ene siden – og pågangen av lesere på den andre. Det som slår meg, er at fagfolkene som bidrar til leksikonet også formidler holdninger. De gir et håndfast eksempel på universitetenes og forskningsmiljøenes bidrag til resten av samfunnet. De hjelper til med å lære skoleelever og andre å se etter hvem som er avsender av informasjon på nett. Og ikke minst viser de fram at vitenskapelig kunnskap er mer solide saker enn stadig skiftende nyhetsoppslag om siste nytt fra forskningen kan gi inntrykk av.

Gjesteinnlegg fra Reidar Astås – Leksika i mitt liv

Reidar Astås er Store norske leksikons utrettelige feiljeger. Hans navn gjenfinnes i endringsloggen til de forskjelligste artikler som Øst-Timor-historie, Benvenuto Cellini og Dag Solstad. Han har på oppfordring skrevet et gjesteinnlegg til bloggen og kommer høyst sannsynlig til å påpeke en skrivefeil i denne redaksjonelt forfattede ingressen.

Vel fem år gammal lærde eg meg å lesa, og frå då av var bøker ein viktig del av livet. Eg stridde som ein helt for å sleppa gå på skulen, men hausten 1938 var det ingen veg utanom. Bygdene Solesnes og Svåsand på sørsida av Hardangerfjorden hadde gått saman om å skipa grendeskule og byggja skulestove. Lærarbustad vart sett opp like ved. Det var to-delt skule der med frammøte annankvar dag.

Å høyra på leseopplæringa fylte meg med drepande keisemd. Til all lukke fanst det ei lita bokhylle i det avlæste materialrommet. Der kunne dei lesekyndige finna gode bøker på begge målformer. Men då eg studerte boklista, kom eg over eit verk som eigentleg skulle stått i hylla, men som aldri var på plass. Det bar same namn som fruktsaltet Nyco, som eg visste hjelpte mot halsbrand. Kvar var denne boka, som eg var så nyfiken etter å sjå? Eg gjekk på læraren og spurde. Til sist måtte han ut med at han hadde teke verket heim til lærarbustaden, for ingen hadde nokon gong spurt etter det. Det var ikkje til utlån, sa han. Men då han skjøna kor viktig det var for meg å finna ut kva ord og omgrep bar i seg, gav han meg lov til å låna det heim.

Ein dag gjekk eg frå skulen med skatten i ranselen. Å, for ei festtid det vart! Eg drog fram den tjukke mursteinen med mjuk, brun skinnrygg, bladde og las, las og bladde, seint og tidleg. Seinare fekk eg låna det fleire gonger, og eg kan klårt minnast dei lukkestundene det gav meg. Verket var i octavo og bar tittelen Nyco konversasjonsleksikon. Det var utgjeve i 1935 på Cappelens forlag i Oslo av Øivind Anker og Rolf Haffner og var på XI + 1539 sider. Her var illustrasjonar, fargeplansjar og kart, og heile 35000 oppslagsord å fråtsa i. Verket nærde sterkt kunnskapslengten hjå ein som ikke hadde råd å gå på skule, og som ikkje såg utsikter til anna enn å gå inn i arbeidslivet så tidleg råd var.

Men så vart det mogleg å koma seg på realskule, og då greidde eg til og med å verta eigar av Gyldendals nye konversasjonsleksikon som kom ut våren 1948. Hovudredaktør var professor Leiv Amundsen. Eigarlukka frå den tid sit sterkt i meg 62 år etter. Verket hadde 4608 spalter fulle av kunnskap, og det vog 4 kilo. Ein gong eg las i det på gymnashybelen min i fjerde etasje i Håkonsgaten 7 i Bergen, miste eg det i golvet med eit fælsleg brak ved midnattstid. Morgonen etter spurde vertinna, fru Krogh, om eg hadde høyrt eit torebrak kvelden føreåt. Eg kunne med godt samvit seia at det hadde eg ikkje. Dette tunge leksikonet var kjær eige for meg i mange år, men til sist overlet eg det til ein morbror som også var kunnskapshungrig, men som aldri hadde fått høve til å ta utdanning ut over folkeskulen. Då var eg i full gang med abonnement på Aschehougs konversasjonsleksikon. Seinare skaffa eg meg neste utgåve. Så vart Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon min faste rettleiar, og no står 4. utgåva av verket på heidersplass i stovebokhylla.

Då nettleksika etter kvart tok seg opp og vann form, vart desse ein langt lettare veg til kunnskap enn papirutgåvene nokon gong hadde vore. Mangfaldet vart større, og gjorde det mogleg å samanlikna ulike måtar å leggja til rette kunnskapsstoff på. Dette kravde auka kritisk sans både i møte med og ved bruk av tradisjonelt leksikalt stoff. Eg har med uro sett døme på at kvalitetskrava som hadde vorte norm for førande papirleksika, kan vera svekka. Det gleder meg at Store norske på nett legg lista som før.

Tilbake til hverdagen

Kjære lesere, kjære Internet.

Det er mye som har skjedd siden vi fikk inn de siste gjesteinnleggene og kommentarene på bloggen her. 22/7/ var storparten av redaksjonen på sommerferie, og vi har brukt en del tid på å vende tilbake til hverdagen igjen. Takk til alle fagansvarlige som la inn endringer på artikler som Utøya og regjeringskvartalet mens vi var borte. Håper det går bra med dere alle sammen. Bloggen er oppe og går igjen nå, og vi skal svare på kommentarer så fort vi kan.

Gjesteinnlegg fra Knut A. Rosvold

Knut A. Rosvold er fagansvarlig i Store norske leksikon for fagene El-fordelingsnett, Energi og ressurs generelt, Kanariøyene, Leksvik og Vannkraft. Han er en av erfaren bidragsyter til leksikonet og er en av dem som har produsert flest tegn i leksikonet etter at det gikk på nett.

Jeg tar opp hansken fra Ida skriver noen betraktninger om nettleksikonsaken..

Etter å ha erklært meg selv som overflødig i jobben etter at min arbeidsgiver ble oppkjøpt av et mye større aktør fra hovedstaden, hoppet jeg av og ble AFP-pensjonist og flyttet samtidig til Gran Canaria. I en alder av 62 må man jo likevel finne på noe å gjøre. Og det var her SNL kom meg i møte. Etter som jeg hadde vært litt aktiv i Wikipedia tidligere, søkte jeg om å bli fagansvarlig i SNL, med fagområdene energiressurser, energibruk, kraftproduksjon og nett. Dessuten fagansvar for kommunen hvor jer er født og oppvokst – Leksvik.

Etter som mine interesser dekker et meget bredt spekter har oppslag i leksika alltid vært nærliggende for meg. Som sjuåring(!) fikk jeg mitt første leksikon; Det var Cappelens Barneleksikon – Kunnskapsboka, utgitt i 1952. Etter hvert som jeg lærte å lese, leste jeg den flere ganger. Slet den bokstavelig talt helt ut. Jeg ble svært glad da jeg for noen år siden fant den i et antikvariat, og kjøpte den. Ellers har jeg vært den lykkelige eier av Gyldendals store konversasjonsleksikon, kjøpt i 1967 og Store Norske Leksikon fra 80-tallet. Det fagområdet som helt fra barneårene interesserte meg mest her i verden var svakstrøm og elektronikk. Da kan det kanskje virke litt merkelig at jeg endte opp med sterkstrøm – men slik er livet..

For å si det som det var; jeg fant meg ikke helt til rette med opplegget til Wikipedia. Du sitter og skriver som en ensom ulv. Plutselig er det foretatt endriinger som du, enten du er enig eller ikke, ikke kan få diskutert med noen fagkollega. Alle i Wikipedia er jo maskeløse og ikke tilgjengelige. De som lar høre fra seg for å rette på deg er nok veldig flinke på systemet – men hvilket fag representerer de. Kanskje er de filologer hele gjengen.

Så til dagens virkelighet i SNL. Det er fint at dere har fjernet kvalitetsstempelet, for det var tydeligvis noe som hisset opp kritikerne. Men man må ikke gå så langt i å minimalisere betydningen av fagansvaret at blir uinteressant å inneha en slik funksjon. Kritikerne har ofte påpekt at artiklene i SNL ikke er bedre enn i Wikipedia, selv om de har hatt kvalitetsstempel, og at sannhetsgehalten i Wikipedia-artiklene er sikrere på grunn av den omfattende kildelenkingen (og hakkesamfunnet) som finnes der. Jeg mener at SNL sin løsning med en fagansvarlig for hvert fagfelt er bedre, men det forutsetter at den fagansvarlige hele tiden følger opp – men det har langt fra vært tilfelle. Hvis en leser finner feil eller stusser på noe så bør vedkommende kontakte fagansvarlige, og denne må være lydhør og svare kjapt. Denne dialogen vil kunne være fruktbar og er ikke mulig å få til i Wikipedia-systemet.

Dessverre har jeg mange svært dårlige erfaringer med fagansvarliges tilstedeværelse. Kan jo nevne ett av mange eksempler: Jeg laget et forbedringsforslag til artikkelen om boxer (hund). Den opprinnelige artikkelen var tungt leselig og inneholdt en åpenbar skrivefeil. Jeg har selv vært lidenskapelig boxereier i 30 år, så jeg supplerte også med et bilde. Månedene gikk og ingenting skjedde. Til slutt nevnte jeg det til redaksjonen, som jeg tror tok en spansk en og godkjente forbedringen. På tilsvarende måte har jeg fått godkjent et tyvetall andre forbedringsforslag. Slik skal det jo ikke være. Jeg tror jobben med å finne entusiastiske fagansvarlige blir en av de vanskeligste oppgavene for den nye ledelsen.

I min tankeverden er det ingen motsetningsforhold mellom Wikipedia og SNL. Har selv lenket til Wikipedia flere steder. Man kan naturligvis bli litt misunnelig på den oppmerksomhet Wikipedia har ute blant folk sammenlignet med SNL. Jeg leser for en stor del nyheter og aktualitetsstoff på nettet og ser jo at journalister i 80-90 % av tilfellene velger å lenke til Wikipedia dersom de har behov for en faktaramme. Det er jo slik at det som er oppe i tiden ofte er populære og nymotens ting, og det er joikke der SNL har sin styrke. SNL har ikke akkurat vært først ute med det siste – for å si det slik. Vi burde kanskje ha noen personer som fulgte opp trender i tiden og dagsaktuelle hendelser, slik at disse tingene ble omtalt ”mens saken er varm”. Det ville kanskje fremmet bruken av SNL både i pressen og blant folk flest.

Med det opplegget som er skissert for nettleksikonets videre liv tror jeg det er godt håp om et liv også etter at to og et halvt år er gått. Det blir på mange måter noe helt nytt og i forhold til det SNL vi kjenner i dag. Min bekymring er vel at det kan komme til å bli litt for mye akademisk, og dermed tape interesse som oppslagsverk for den jevne kvinne og mann. På den annen side håper jeg at universitetene finner å kunne ta i bruk konseptet på en eller annen måte. Det kan vise seg å bli redningen på lengre sikt. At dagens eiere ønsker toppratede forfattere og fagansvarlige har jeg full forståelse for ut fra de planer som er lagt. Største utfordringen tror jeg blir å finne fagansvarlige med master- og doktorgrader som samtidig har glød, og som også har gode evner og tid til å kommunisere med folk flest.

Når det gjelder navnet så synes jeg godt at det kan hete Norsk nettleksikon – det enkle er som kjent det beste, og så virker det ikke så overambisiøst (jfr. kvalitetsstempelet).

Gjesteinnlegg fra Yngve Jarslett

Yngve Jarslett er fagansvarlig for områdene militære kampkjøretøyer, spesielle flytyper og spesielle krigsskip. Han er en erfaren bidragsyter til SNL og en av dem som har vært uunværelig i prosessen med å holde liv i leksikonet.

Kvalitetssikring, nettløsninger, brukervennlighet, uryddige hager, tradisjon, elitisme, fagansvarlige. Hvem er best av SNL og Wikipedia? Hva skal leksikonet hete? Bør det i det hele tatt eksistere? Spørsmål og karakteristikker som har preget debatten om SNL siden nettutgaven av leksikonet ble kjent, i den grad man kan bruke det uttrykket, for allmenheten.

Mitt møte med SNL

Før jeg går løs på disse har jeg lyst til å skrive litt om mitt møte med SNL. Jeg har tidligere bidratt med noen hundre artikler på norske Wikipedia, og jeg skal i allefall gi dem æren for at jeg ikke var helt grønn når jeg dukket opp på SNL, terskelen for å trykke på redigeringsknappen er betydelig lavere på Wikipedia enn på SNL og jeg fikk sjansen til å prøve meg frem og ikke minst fikk meg til å reflektere over hva en leksikonartikkel er. Men miljøet der ble for tøft for meg, jeg er blant disse underlige menneskene (skal man dømme etter meningen til de fleste som er aktive på forskjellige nettsteder) som mener at man skal oppføre seg på nettet som man ville oppført seg ansikt til ansikt med den man diskuterer med (på den annen side er det kanskje ikke meg som er underlig, kanskje de fleste mennesker i Norge holder seg unna diskusjoner på internett og føler mer eller mindre som meg?). Men skrivekløen var vekket, jeg vurderte faktisk å begynne å skrive igjen på Wikipedia under et nytt alias i håp om å gå under radaren, så gleden var stor da jeg i februar/mars 2009 oppdaget Store norske leksikon på nett.

Jeg begynte med å krasst kommentere alle feil jeg kunne finne, miljøskadd som jeg tydeligvis var. Jeg skylder Erik Tandberg, en mann som når det gjelder hovedfagområdet mitt jeg ikke når til knærne en gang, en stor unnskyldning for den lite høflige tonen i disse kommentarene. Etterhvert våget jeg meg på et par artikler og, som sagt er terskelen for å trykke på redigeringsknappen høyere og jeg var i et helt annet selskap nå, og underlig nok ble jeg invitert inn som fagansvarlig. Jeg var veldig bevisst hvor jeg nå var, og stilte betydelige høyere krav til meg selv når jeg skrev. Men, så skjedde det noe annet som var underlig. Jeg ble tatt i mot med med en vennlighet og en respekt jeg ikke har opplevd på internett før. Til og med spørsmålene mine ble tatt alvorlig og besvart, heller enn å bli tolket som fornærmelser med påfølgende beskjed om å holde kjeft som jeg tidligere var blitt vant med. Takk til Petter Henriksen, og en spesielt stor takk til Inger Lise Delphin som var min fagredaktør, mentor, og som med sin vennlighet og støtte motiverte meg til å bli bedre og fikk meg til å føle meg verdifull og inkludert.

Myter, kritikk og problemer

Kvalitetssikring er fjernet, jeg lurte på hvordan man skulle løse dette, det har tross alt dukket opp noen underlige brukerartikler. Jeg synes det er en god løsning, men synes og at artikkelforslagene bør merkes tydeligere.

Jeg forstår at det har blitt engasjert et firma som skal hjelpe SNL med en ny nettløsning og bedre brukervennlighet. Jeg skal ikke blande meg så mye inn i det, men jeg har reflektert over brukervennligheten med tanke på å skrive artikler, og lurer på hvorfor den skulle være så dårlig. Det tok meg en stund å finne ut av alle funksjonene på Wikipedia og, jeg er ikke så sikker på at SNL er vanskeligere. En annen sak er brukervennlighet i forhold til lesere og brukere av leksikonet som vil bidra. Jeg tror som tidligere skrevet terskelen for å trykke på redigeringsknappen er høyere for de fleste på SNL, men det er selvfølgelig et stort problem at en rekke fagansvarlige er inaktive eller av andre grunner ikke svarer, jeg har selv brukerforslag som har ligget inne ganske lenge uten å bli vurdert eller besvart, og jeg vil anta at mange rett og slett ikke gidder når man ikke en gang blir begunstiget med et svar. Ellers mangler det lenker i de fleste artiklene ennå og artiklene kunne kanskje hatt en diskusjonsside (kommentarfelt kan fort bli litt rotete).

Jeg synes man skal bevare kjernen i det tradisjonelle leksikonet og bygge videre på arven som Store norske leksikon besitter, man bør ha en redaksjon, og man bør stille krav til fagansvarliges kompetanse. Dette er ikke elitisme. Har jeg problemer med tennene går jeg til en utdannet tannlege, vil jeg ha korrekt og objektiv informasjon så vil jeg ha den fra noen som har blitt vurdert som kompetente nok til å ta ansvar for den. Utdannelse, enten den er formell eller ikke, betyr ikke at man ikke kan ta feil, men den innebærer ofte en mer ydmyk holdning til sin egen kunnskap og rettelser (noe jeg har sett gang på gang hos de aktive fagansvarlige på SNL) og derav at feilene er færre. Man må sikre seg at de som blir tatt inn som fagansvarlige forstår hva et leksikon er, hvordan man skal formidle essensen i det artikkelen handler om og at å skrive mye ikke er et mål i seg selv. Og ikke minst at de er mennesker som har høy kompetanse på sitt fagområde.

Det er mange bra artikler på SNL, uten å trekke frem noen spesielle imponerer det meg hvordan de fagansvarlige på enkelte kontroversielle temaer har greid å skrive objektive og deskriptive artikler, en imponerende balansekunst i noen tilfeller som ikke bare kommer av seg selv. SNL er ingen uryddig hage, det er litt ugress innimellom og noen planter trenger litt vann, men den er ikke uryddig.

Hva skal SNL bli?

Navnet først (har vi skiftet?), skal det hete Norsk nettleksikon? Hvorfor ikke bare la det hete Store norske leksikon? Har vi ikke nok problemer med å gjøre leksikonet mer kjent allerede?

Jeg tror vi skal være forsiktige med å «fornye» for mye, jeg synes vi skal respektere den tradisjonen SNL bygger på og bygge videre og utvide på denne. Flere artikler, lenking i alle artiklene, fjerne inaktive fagansvarlige og rekruttere nye, skape et mer interaktivt leksikon med diskusjonssider og muligheter for å stille spørsmål og ønske seg artikler, og hvis det fremdeles er mulig, interlenking med den svenske Nationalencyclopedien og Store danske. Og så må vi finne måter å vise flere folk at SNL finnes. Men, vi må passe på at vi ikke mister kjernen i SNL på veien, objektivitet, kompetanse, kvalitet og et tradisjonelt leksikon. Å skrive mye er ikke et mål i seg selv, et leksikon skal raskt gi leseren det essensielle om emnet vedkommende har søkt på og de viktigste fakta, ikke en avhandling.

Vår umulige hage

Vi har arvet en gammel villa med en overgrodd hage. En smijernsport og uflidde hekker omkranser eiendommen. Frukttrærnes skudd har blitt lange stranter som vikler seg i hverandre. Gresset gjemmer gjenglemte, rustne arbeidsredskaper. Så her skal vi bo..

Trappetrinnene som fører ned til bakhagen er skjøvet ut av posisjon og knapt synlige under gress og planter. Klematisen vokser inn over balkongen og noen gule buskvekster, med et imponerende latinsk navn, har lagt nye områder under seg.  Men bak det hele er en nøye planlagt orden med stier bedd, rekker og soner, og mangfoldet er mildt sagt overveldende. Doronicum og løytnantshjerte, pioner og rosebusker, en karpedam med flere virvelløse dyr enn fiskearter, for ikke å glemme en mer eller mindre organisert arme trost og stær.

Til alles overraskelse har noen lekekamerater fra nabolaget bygget hytte i trærne. De dukker opp hver dag med malerpensel, snekkerbelte og niste. Vi serverer kaffe og dekker til lunsj i vinterhagen.

Utenfra ser det ut som en stor villa, men forlater du vinterhagen og følger korridorene innover fra sør mot nord bør du pakke for langtur. Du kan gå i dagevis før du når den andre siden, og i rommene til høyre og venstre har folk slått seg ned. Han i tårnværelset er spesielt hyggelig. Under trappen bor et gruvekkende monster.

De første forbedringene blir fort synlige. Det grøvste tar du med ljå, så kjører du en runde med gressklipperen. En klam arbeidsdress fra det falleferdige skjulet duger som uniform. Noen bord i huset er råtne og må skiftes ut. Og overhalt med hvitmaling skinner det raskt. Taket tekkes på nytt. Inne renoverer fagfolk kjøkken og bad. Nye møbler skal passe inn blant gamle lysekroner og lenestoler. Klart vi skal ha trampoline.

Epletrærne må beskjæres, man skal kunne kaste hatten sin gjennom dem, men det må vi vente med til senvinteren før sevja stiger. Inntil videre får vi se hva de bærer – Rød Torstein, Åkerø, Cox Pomona? Plommetrærne kan vi ta allerede på senhøsten. Og i kjelleren står nedstøvede flasker eplemost og noe annet årgangsbrygg på tønne som det kanskje er tryggest å la stå til pynt, eller kanskje ikke.

Lesernes leksikon 1

Bloggen er ikke gammel, men vi har allerede fått noen fantastiske lesere!

Per Ariansen har delt noen veldig fine, gamle leksikonfaksimiler med oss i kommentarfeltet vi har fått lov til å publisere her på bloggen.

De er fra Jorden og dens Beboere, En geografisk familiebog af Friedrich von Hellwald (autorisert oversatt til norsk), Kristiania 1879.

Det første bildet viser det oversetteren har kalt «Ny York», et New York før det ble ferdig utbygget, et New York med lave hus.

Per har også lagt ved et bilde av en amerikansk jernbanekupé, komplett med piano forte.

Og sist, men ikke minst: Bilde av en «sprade i Ny York», fra tiden før «sprade» kunne brukes utenom i «spradebasse.»

Tusen takk, Per! Og fortsett å dele bra ting i kommentarfeltet, folkens! Det gjør bloggen mye bedre enn vi greier på egenhånd!

Leksikonet mitt og den kulturelle kapitalen

Nummer to ut blant leksikontekstene er Anne Marit Godal:

Vi hadde leksikon i stova. Eg kan ikkje hugse kor mange av venane mine på Romsås som hadde det, men hugsar at dei aller fleste ikkje hadde meir enn eit par hyllemetre med bøker. Trass i at den økonomiske politikken og utdanningspolitikken gjer det mogleg for alle å reise mellom klassene, syner det seg at den kulturelle kapitalen du har vaksi opp med i forbausande stor grad styrer kven du «blir». Derfor sluttar eg at det er ein relativt låg andel av klassekameratane som i dag har lesi Bourdieu. Når sant skal seiast har eg ikkje lesi stort , eg heller. Men eg har han i bokhylla mi. Og då eg oppdaga omgrepet  ”kulturell kapital” sette det ord på noko som skilde meg frå dei andre på tunet: Familien min var – den gongen – ikkje rikare enn dei andre, men: vi diskuterte, drøfta og åt bøker til kvelds. Arbeidaranes leksikon var i bruk. Det har påverka meg.

Så når Kjell-Olav Hovde (kollegen min) og Helge Jordheim (som leiar dette fine forskingsprosjektet om leksikon) synst det er litt artig med artiklen om «flagg» i Arbeidaranes leksikon, må eg tenkje meg om for å forstå kva som er rart. I leksikonet står det nemleg at flagg  er «et stykke tøy som heises opp i stang eller på annen måte bringes til å vaie i vinden».  – Ja? tenkjer eg. – Det er då heilt leksikalt og logisk? Flagg er av og til på stang, men mest står dei i verandakasser eller dei er i handa i toget. Dei skal bli løfta med tøyet oppover («aldri subbe flagget i bakken – fy!»). Det er raudt 1. mai og raudt, kvitt og blått 17. mai. Og den sterkaste flaggreferansen eg har, er frå ein av godnattsongane mine:

«Når jeg ser et rødt flag smælde
på en blank og vårfrisk dag,
kan jeg høre det sælsomt fortælle
om min verden, mit folk og min sag.
Og jeg rejser mig trodsigt i vrimlen,
mens det bogler af kraft i mit mod,
thi det flag, der er smældende på himlen,
er jo rødt som mit brusende blod»

Kan du ikkje den songen? Sjekk her: Partileiar Rasmussen syng – i Euro-nederlagets time.

(Avsporing: Merk dei 53 prosenta nei. Sjølv delte eg under denne folkerøystinga ut nei-flygeblad i blokkene i Århus. Ah, så fint med nei til Euro + Rødt flag smelde at eg får gåsehud. Der har du meg.)

Jepp – eg er hardt påverka av barndomens leksikon. Vel er mesteparten av samanhengen spuriøs. Valet av nett dette leksikonet er jo ein effekt av verdiane i slekta. Men, som ryggen på Arbeidernes leksikon levande illustrerer, har eg ein innebygd trong til å vere med på ein stille revolusjon, ei sosialistisk samfunnsendring der alle får lik tilgang til kulturell kapital. Slik ein har kjempa for eit politisk og økonomisk demokrati, vil eg jobbe for eit kulturelt demokrati.

Kanskje vil det fantastiske Internettet fikse dette av seg sjølv – no kan jo alle i teorien snart finne all kulturell kapital. Men eit privat studium av folka omkring meg, tyder på at så ikkje skjer. Dei kulturelle klasseskilja lev vidare – også i det du finn fram til på nett. (Hallo sosiologar: Finst det meir reliabel forsking på dette?) Eg vil i alle fall at Store norske leksikon skal vere med på å sortere kunnskap og påverke samfunnslivet på nettet slik at flest mogleg finn fram til den kunnskapen som gir makt.

Hva leksikon betyr for meg

Vi kommer til å publisere en del tekster om vårt personlige forhold til leksikon på bloggen fremover. Første ansatte ut er Ida Jackson.

Hjemme hos Hr. og Fru Leksikon

Fetterne og kusinene mine pleide å kalle foreldrene mine for Tante Eventyr og Onkel Leksikon, men strengt tatt er de Hr. og Fru. Leksikon. Det er noen eventyrbøker i barndomshjemmet mitt, men det er den enorme samlingen av leksikon som ser ut som om den holder taket opp.

Foreldrene mine har ikke skjønt dette med modernisering: De er dypt rystet over at alle biblioteksfilialene i Østfold har kastet leksikon over en lav sko de siste årene. De har gjort det til et personlig prosjekt å redde hver eneste gamle, skinninnbundede oppslagsverk fra de siste hundre årene. Da jeg vokste opp slo vi ikke opp i «leksikon»: Vi slo opp i leksikonene. Du vet ikke hva Bulgaria er før du har lest om det i fem leksikon og to oppslagsverk, to atlas og et historisk atlas. Denne tendensen til å ville slå opp i alt, gjør at foreldrene mine er blant de få som fremdeles bruker leksikonene sine: De slår opp på nett, og de slår opp på ark. Datamaskinen bidrar bare med litt flere leksikon til hjemmet. More is more.

Postmoderne

Jeg har ikke vokst opp med leksikon som en kilde til «fakta», jeg har vokst opp med leksikon som en serie med kikkehull til samme tema. Vi har oppslagsverk fra 50-tallet som viser likheten mellom «australneger» og «bavian» i kapittelet om menneskeraser. Vi har oppslagsverk fra 20-tallet der Adolf Hitler er «tysk politiker» og vi har oppslagsverk som forteller at Norges viktigste inntekstkilde er lofottorsken.

Sammenligning mellom mennesker og aper
Bilde av lågstående menneskeraser og aper.

Men om jeg ikke lærte å tenke at noe var «sant» fordi det stod i leksikon, lærte jeg å tenke på leksikon som en kilde til noe vidunderlig. Her kunne du lese om ting du ikke visste at eksisterte. Leksikon var synonymt med verdensutvidelse. Favoritten i bokhylla? Salomonsens Salmonsens konversasjonsleksikon, selvfølgelig.

Om du slo opp på «knappenål», fikk du ikke bare en definisjon på sy-redskapet: Du fikk knappenålens historie og en oppskrift på hvordan smi din egen knappenål om du skulle være så uheldig å befinne deg i knappenålsfrie omgivelser.

Arv og miljø

Jeg besøkte foreldrene mine i påsken for å tafse litt på noen av de gamle barndomsfavorittene. I tillegg til Familieboka, Aschehougs konversasjonsleksikon og Salomonsen Salmonsen, stod selvsagt førsteutgaven av Store norske leksikon der, også. Samt en mengde oppslagsverk som har gått i glemmeboka for lengst. Snart var spisebordet fullt av tunge bøker i stivt lær.

Det var en liten oppvekker. Jeg har ingen leksikon i hylla hjemme hos meg selv. Jeg har Internett, og det holder i massevis. Men det er ikke så rart at jeg har brukt så mye tid på Wikipedia som jeg har – eller har endt opp med å jobbe med gamle Store norske.

Jeg tror ikke at jeg er den eneste som hadde en leksikonoppvekst. Selv om de færreste av oss har de enorme papirmonumentene i hylla mer, pleide de å være viktig i enhver nerdeoppvekst. Hva er ditt favorittleksikon?

Hvis du blir inspirert til å skrive ditt eget blogginnlegg om leksikon, blir vi glade om du lenker oss så vi får vite om det og kan lenke til deg.