«Eg las på internett at …»

Utsegna «eg las på internett at …» har vore vanleg i mange år, kanskje særleg blant dei over 40 år. Dei yngste blir så drilla i kjeldekritikk på skulen at dei sjeldan berre les eitt eller anna på internett utan å sjekke opphavet.

I 2024 kjem dette truleg til å endre seg: Vi kjem alle til å lese tekstar på nett med uklårt opphav. I 2023 vart språkmodellane tekne i bruk, og kunstig intelligens utfordrar no alle som arbeider med tekst og kunnskap. Faktagrunnlaget og kjeldene er tvilsame, og så å seie alle dei store språkmodellane er baserte på innhald som er stole frå oppslagsverk, bøker og nettkjelder.

Google har rulla ut ein ny versjon av søkjemotoren sin til 120 land. Her er søkje-resultata dytta langt ned, til fordel for ein maskingenerert «leksikonartikkel» på toppen. Dette er ei vidare-utvikling av det vi har sett dei siste åra, der Google forsøkjer å gje brukarane sine svaret på det dei ser etter med éin gong, utan at dei må gå til dei faktiske kjeldene. Den såkalla knowledge panel («faktaboksen» til høgre i søkjeresultata) inneheld data som er teke frå ei rekkje kjelder. Ved å gje brukarane desse opplysningane, slepp Google å sende brukarane vidare til andre kjelder, og kan halde trafikken og annonsekronene for seg sjølv. Konsekvensen for oppslagsverk som SNL er at vi går glipp av lesarar. I 2023 mista vi truleg 30 millionar sidevisningar på grunn av dette.

Endringane til Google vil ha langt meir dramatiske konsekvensar, ikkje berre for SNL, men for alle som publiserer eller les sakprosa. Fleire milliardar brukarar over heile verda vil få opp maskingenererte «leksikonartiklar» i staden for dei vanlege søkje-resultata. «Leksikonartiklane» er ikkje forfatta av menneske, men av språk-modellen Bard. Kjeldegrunnlaget er innhald som Google har stole frå fleire millionar ulike nettkjelder. Sjølv om kjeldetilfanget er stort, har språkmodellen store -utfordringar: Tekstane som blir presenterte, er ei blanding av gode faktaopplysningar, «hallusinasjonar», falske fakta og konspirasjonsteoriar. Desse maskingenererte tekstane er dårleg merkte; det er knapt mogleg for ein vanleg person å forstå at tekstane er forfatta av ei maskin og ikkje eit menneske.

Diverre heng reguleringa av språkmodellane etter. I 2024 håpar vi at politikarar over heile verda tek grep og innfører redaktøransvar for maskin-genererte tekstar. Om ikkje, kjem vi til å møte eit heilt anna internett i framtida: eit internett der så å seie alt innhaldet er maskingenerert, med tvilsame fakta og kjelder. Konsekvensane vil vere skremmande.

Erik Bolstad og Knut Olav Åmås

Teksten er henta frå SNLs årsmelding for 2023.

Advarsel til dem som får e-poster fra Copytrack

Copytrack er et tysk selskap som hevder å representere opphavsrettshavere, særlig fotografer. De utgir seg for å kontakte selskaper som har brukt bilder uten avtale med opphavsrettshaver. Vi vil ikke nøle med å kalle Copytrack et utpressingsselskap, som utnytter folks manglende kjennskap til opphavsrett til å presse tusenvis av kroner ut av dem.

Copytrack har kontaktet SNL rundt 10 ganger de siste få årene, og kommer med alle slags trusler. De truer med bøter og rettssaker. Men de lover også at alt blir i orden hvis man bare betaler en ganske høy bot og kompensasjon. Vi har undersøkt hvert tilfelle de har rapportert, og alle har vist seg å være bare tull.

La oss ta deres siste krav som eksempel: De hevder at vi har «stjålet» et fotografi av Fidel Castro og Mexicos president Enrique Peña Nieto i 2014. Bildet blir brukt i artikkelen om Fidel Castro. Problemet er at Mexicos presidentkontor publiserte bildet i 2014, med en lisens som sa hvem som helst kan bruke bildet så lenge man oppgir opphavspersonen. Det har SNL gjort, og det er ingenting galt eller uvanlig å motta bilder på denne måten. Dersom Mexicos presidentkontor har sagt at hvem som helst kan bruke bildet er det virkelig ikke SNLs ansvar å betale en fotograf som hadde en dårlig avtale med Mexicos presidentkontor.

Vi er helt sikre på at Copytrack sender ut andre slike falske krav til andre norske selskaper. Vårt råd er: Ikke betal dem. Dersom Copytrack sender dere til inkasso, send et rolig brev til inkassoselskapet og forklar at Copytrack er et selskap som lever av å sende ut falske brudd på opphavsrett. Skriv gjerne en kommentar under denne bloggposten med eksempler på falske krav dere har mottatt.

Et tips: Det virker som om Copytrack går etter bilder som har vært publisert på Flickr eller Wikimedia Commons. Dersom et bilde har blitt publisert her med feil lisens, er ikke det ditt problem, det er personen som la ut bildet under gal lisens.

Redaktør på Interrail

Det begynte med et ønske å om å ta Europa tilbake etter pandemien. Om å se igjen Kongens nytorv, Unter den Linden og Rue de Mouffetard, om å bestille artisjokk i Trastevere. Men like mye som å se igjen parker, plasser og streder var jeg nysgjerrig på hvordan det sto til med våre europeiske leksikonvenner på kontinentet. Hvordan sto det til med Lex? Hadde de holdt tempoet i Brockhaus? Og hva med La Rousse og Treccani?

Så bød det seg en gyllen mulighet da min bedre halvdel fikk en måneds sabbatical, som det så fint heter, fra Norges nest største universitet, for å hente inspirasjon i Europa. Vi kunne reise. Så hvor skulle vi starte? Skulle vi besøke ett land hvert år ville det ta årevis å komme seg til Roma. Det var umulig å velge. Det måtte bli alle på en gang. Det måtte bli interrail.

Vi forlot Oslo så fort nyttårsrakettene var sendt opp. Vi rullet ut fra Bjørvika, krysset Broen og ankom Køben akkurat tidsnok til å overvære utkastingen av juletreet fra redaksjonslokalene til det danske leksikonet Lex.

Den dynamiske Lex-redaksjonen i arbeid. Fra venstre: Rebecca, Revka og sjefen Erik.

Hej!

Det er deilig å være norsk i Danmark. Det tette samarbeidet som har utviklet seg mellom Lex og SNL gjør at man ønskes velkommen med en umiddelbar tillit. SNLs reisende redaktør ble plassert midt i kontorlandskapet og ble invitert inn i det daglige arbeidet og frokostpraten.

Danskene driver etter samme modell som den norske. Her jobbes det på den samme publiseringsplattformen. Her publiserer fagansvarlige direkte. Det føles som hjemme, men med en liten twist. Her er alt hakket mer corporate og ordnet. På visse områder drar de nytte av SNLs erfaring. På andre områder peker de ut vei for sine norske samarbeidspartnere.

Ettersom det bare finnes ett leksikon i Norge, må man til utlandet for å finne folk som gjør akkurat det samme. Det var derfor en umiddelbar identifikasjon og glede å møte Rebecca og Kirsten som redigerer litteraturen hos Lex i København og som baler med de samme utfordringene. Prioriterer dere også skolepensum? Hvordan holde tempoet og kvaliteten oppe? Hvordan finne generalistene i en universitetsverden hvor spesialisering råder? Og så videre. Og så videre.

Danskene er i gang med et veldig interessant spesialisert arbeid med søkemotoroptimalisering både teknisk, redaksjonelt og politisk. David jobber med subtop, canonical tag, metadescription med mer, redaksjonen jobber med mellomtitler for å matche det folk søker etter. Den norske hospitanten tar med seg nye praksiser og et leksikon av nye ord hjem til redaksjonen i Norge. Over 90 prosent av trafikken til de to nordiske leksikon kommer via Googlesøk, så det er vel anvendt tid, med mindre chatbotene som nå gjør sitt inntog kaster helt om på våre søkevaner.

Danskene har nylig gjennomgått et hamskifte fra forlag til forening, og for en redaktør som var med på en lignende norsk omstilling for ett tiår siden, er det lett å kjenne seg igjen.  Men danskene har også fått sitt eget grep på tingene. De har introdusert en trinnvis onboardingprosess for fagansvarlige med søknad, vurdering, felles introduksjon og opplæring. De honorerer en fast sats for fagansvarlige (ikke tegnsats som SNL) og er opptatt av å hente inn de fremste ekspertene på hvert felt.

Hver uke har de fellesdesk, der hele redaksjonen redigerer en artikkel sammen, et nyttig tips til en norsk redaksjon hvor halve redaksjonen er ny.

I Norge har vi et uttrykk om at gjester er som fisk. De begynner å stinke på tredje dagen. Så på fjerde dagen er vi på overtid og haster til Hovedbanegården for å ta toget videre sørover.

Servus!

Du kan si mye om Tyskland. Men de kan jernbane. I 330 km/timen krysses Europa fra nord til sør. Man kommer seg raskt til München, hjemby til opplysningsprosjektene Osram og Brockhaus. Her er pandemien fremdeles ikke helt over, og maskeplikten overholdes (inntil 2. februar) strengt av togkonduktørene.

I Tyskland har pandemien endret arbeidslivet i enda større grad enn hjemme. «Kom på onsdag, det er da vi er flest», skriver sjefredaktøren. Det viser seg å være lurt. For mens man i Norge og Danmark har hjemmekontor et par ganger i uken så er det her mer vanlig å møte på kontoret to til tre ganger i måneden. Teleworking, som det heter ute i verden, skal vise seg å være en sentraleuropeisk trend.

Brockhaus’ velkomstkomite briljerer raskt med kunnskap om norsk geografi og skisport. «Du er fra Drammen? Det er jo der man arrangerer skiløp i gatene.» Hvem skulle trodd? Slik fortsetter det med detaljkunnskap om skiskyttere, slik at Tiril Eckhoff og Johannes Thingnes Bø blir de selvfølgelige eksemplene når vi skal vise fram SNLs artikler. Også her er det en umiddelbar identifikasjon og hjertelighet i møte med det unge redaktørkorpset.

For et norsk leksikon som har én versjon av artiklene, er det lett å bli imponert over tyskernes tre leksikon. Artiklene har lang versjon, kort versjon og juniorversjon, og SNLs utsendte medarbeider kan bringe kontakter og inspirasjon hjem til den norske redaksjonen som er i full gang med å stable Lille norske leksikon på beina.

Tyskerne har selvfølgelig stålkontroll på arbeidsflyten, høy produksjon og involverer de fagansvarlige i progresjonen i ulike prosjekter. Men man aner forsiktige smil og heving av øyenbryn når man forteller at alle norske og danske fagansvarlige publiserer direkte. Her er det redaktørene som publiserer.

Det er interessant å sammenligne leksikon. Produktene er på mange måter så like, men ulike valg av inntjeningsmodell og publiseringsmodell preger produksjonen. Der danskene og norskene blir finansiert av staten og universitetene, så har tyskerne blitt kjøpt opp av det svenske leksikonet. I Tyskland er leksikonet del av en pakke man selger til skolemarkedet med leksikon og oppgaver. Denne nærheten til skolene gjør at det tyske leksikonet har et sterkt fokus på klarspråk og tilgjengelighet. Tyskland har et stort marked, men det har også sine  utfordringer å legge til rette for et føderalt system med 16 ulike skolesystem.

En viktig skille her er videre at det norske og danske leksikonet ikke må jobbe like hardt for leserne og at de får en viktigere posisjon i den offentlige samtalen. Men det danske og det norske leksikonet genererer ikke overskudd, det gjør det svensk-tyske samarbeidet.

Møtet med det tyske redaktørkorpset er hjertelig og entusiastisk. Etter en hyperrask guidet rundtur for å se Glockenspiel am Rathaus og Hofbrauhaus am Platzl springer den norske turist til toget og tenker at hit, hit skal han tilbake, kanskje en oktober.

Når norske og tyske kollegaer møtes går praten om skiskyting. Fra venstre: Kjell-Olav, Stephan, Nicola og Toni.

Bonjour?

Togturen går videre til Paris, der det finnes hele to leksikon; det ene med en 40-årig historie, det andre kan føre historien sin tilbake til midten av 1800-tallet. Begge er i full vigør, det ene som selvstendig leksikon, det andre som del av et forlag igjen eid av et storkonsern. Forventningene til den norske delegasjonen var skyhøye. Men en slik internasjonal ekspedisjon må også ha noen nedturer. Den norske redaktørens forsøk på å komme i kontakt med franske kollegaer mislyktes.

Kanskje var det nordmannens sviktende franskkunnskaper. Kanskje var det den europeiske trenden med hjemmekontor – «most of our editors are teleworking» – som gjorde det vanskelig å møtes. Kanskje bare uflaks. Men der vi satt på en fransk hjørnekafe spekulerte vi litt rundt forskjellene i åpenhet og tilgjengelighet i den digitale kulturen mellom hjemme og her borte.

Frankrike var nemlig det første europeiske landet som implementerte «The right to disconnect» en rett for arbeidstakere til ikke å være tilgjengelig utenom arbeidstid. Foreløpig er ikke dette noen EU-lovgivning, men det har altså vært praktisert i Frankrike i seks år. Mens Norge har gått mot stadig større åpenhet og tilgjengelighet har Frankrike holdt litt igjen.

SNL og Lex gjør et nummer ut av at å legge til rette for brukermedvirkning og tilgjengelighet. Det skal være lett å bidra og det skal være lett å komme i kontakt med redaktørene som har mailadresser og telefonnummer liggende tilgjengelig på nettsiden. I det kontinentale Europa virker det som man vil være litt utilgjengelige. Vi laster ned Duolingo på mobilen og går i gang med franskleksjoner i håp om å sjarmere oss inn neste gang vi er i nabolaget.

Salve!

Noen leksikon er små, andre er store kulturinstitusjoner. Treccani holder til på adressen Piazza della Encyklopedia Italiana, og vi blir ønsket velkommen med en guidet tur mellom marmorsøyler, grotesker i taket og et bibliotek som ville glidd rett inn på Harry Potters Galtvort. Treccani er et forlag med 200 ansatte fordelt på alle landets fylker. Men også her jobber de fleste hjemmefra.

Treccani er et forlag og en kulturinstitusjon som italienske bibliotekarer omtaler med ærefrykt.

Her hemmer ikke hjemmekontor produktiviteten. De publiserer praktverk, akademiske verk, årbøker og leksikon. Den italienske redaktøren Vanessa viser fram storleksikon, ungdomsleksikon og juniorleksikon, på papir og nett. Noe er åpent, noe er bak betalingsmur. Alt er solid og oppdatert. Det er en fryd å se så gjennomarbeidet leksikalsk innhold for unge. Produktiviteten under pandemien er til å bli lamslått av. Også her blir kollegaene jeg møter overrasket over det norske systemet med direkte publisering. Og de virker inspirert at den norske redaksjonens arbeidet med å la skoleelever teste lesbarheten til leksikonartikler.

Treccani har både utgitt leksikon for ungdom og for barn. Begge er publisert på papir og som abonnementstjeneste på nett.

Når jeg etter noen timer med informasjonsmetting setter meg ned for å notere og oppsummere turen på nabokafeen Le Tartarughe (Skilpaddene), så sitter jeg først og fremst igjen med gleden over å møte kollegaer som har den samme entusiasmen for kunnskap. Det er også en slags lettelse og trygghet å vite at det over hele Europa sitter kunnskapsarbeidere som sørger for oppdatert kvalitetssikret kunnskapsformidling på de store språkene.

Men det utrystalliserer seg også noen forskjeller. De sentraleuropeiske leksikon har beholdt en tradisjonell publiserings- og inntjeningsmodell men omfavnet hjemmekontoret, mens det norsk-danske samarbeid har løsrevet seg fra forlagsmodellen men beholdt et mer tradisjonelt kontorfellesskap. Det tyske og italienske leksikonet har kommet mye lengre enn oss med tilrettelegging for unge. Det norske og danske leksikonet har på sin side en tettere og kanskje mer dynamisk kobling mellom redaksjonelt arbeid og teknologisk utvikling.

Den tyske forfatteren og norgesvennen Hans Magnus Enzenberger kom en gang til å karakterisere Norge som en blanding av et fremtidslaboratorium og folkemuseum. Etter å ha møtt flere leksikon får man en følelse av at dette også kunne brukes om Store norske leksikon hvor folk på kontor utvikler en innovativ publiseringsmodell for å publisere praktartikler om stavkirker og hodeplagg til bunad.

Så bærer det hjem. Denne gang med fly. Men leksikonturisme med interrail var en vinner. Lurer på hvordan det står til med våre leksikonvenner lenger øst?

«Vår felles hukommelse»

10. november feiret Store norske leksikon jubileum i universitetets aula i Oslo. Der holdt Ylva Østby, førsteamanuensis i kognitiv- og nevropsykologi ved UiO, og forfatter av Å dykke etter sjøhester: En bok om hukommelse, et miniforedrag med tittelen «Vår felles hukommelse». Foredraget var så fint at vi, med Ylvas tillatelse, ville dele det med dere alle sammen her. God fornøyelse!

Ylva Østby foredrar om «Vår felles hukommelse» i universitetets aula 10. november 2021. Foto: Jo Straube

«Vår felles hukommelse» – av Ylva Østby

«Arkivet var ikke lenger mulig å forsvare mot de utallige sikkerhetsbruddene som hadde herjet i det siste, da en pike (6 år, og på alle andre måter enn dette et helt normalt barn som bodde sammen med familien sin ute i forstedene), ble oppdaget, med det som måtte kunne beskrives som en praktisk talt ubegrenset hukommelse. Med 200 000 års oppsamlet historie på spill, virket det som man ikke hadde noen annen mulighet enn nok en gang, å basere seg på de menneskelige sjelsevner.» 1

Slik åpner novellen «Den som husker», av den canadiske forfatteren Johanna Skibsrud. Novellen tar, som dere forstår av dette lille utdraget, utgangspunkt i en absurd situasjon hvor teknologien svikter og et mirakelbarn med evne til å lagre alt hun kommer over av kunnskap, i sin ene hjerne blir satt på saken med å redde verdens samlede kunnskaper.

Skjønt, hvor absurd er egentlig dette? Når jeg er ute og snakker med folk om hukommelse, får jeg ofte spørsmål om hvordan vi kan forbedre vår egen hukommelse. Som om den evnen vi har til å huske i dagliglivet ikke er god nok. Og ja, jeg skjønner at det ikke er ubegrenset hukommelse dere ber om, alle dere der ute som føler dere litt truffet nå, men det får meg ofte til å tenke at det er et umettelig behov hos oss alle om å kunne huske enda litt bedre.

180 000 leksikonartikler i Store norske leksikon, for eksempel? Hvorfor kan ikke hver og en av oss memorere all denne informasjonen?

Menneskehjernen er utstyrt med ca 86 milliarder nevroner.2 86 milliarder! Og mengden synapser mellom dem, koblingene som kan holde på informasjonen, er nesten umulig å forestille seg. 180 000 leksikonartikler er vel ingenting til sammenligning?

Joda, vi må ta med i beregningen at mange av disse nevronene tross alt er opptatt med mange andre viktige ting, som å styre kroppen vår, ta inn sanseinntrykk, regulere følelser, og i det hele tatt. Men noen milliarder celler burde det være mulig å avse til Store norske leksikon, eller hva?

180 000 artikler. De varierer i lengde, men inneholder mellom 25 og flere tusen fakta. Hvis vi for enkelhets skyld gjetter at snittet ligger på 100 fakta per artikkel, er vi oppe i 18 millioner fakta. Det høres mye ut, jeg kan være enig i det, men fortsatt overkommelig, opp mot noen milliarder nevroner, som mellom seg kan ha enda flere milliarder synapser.

Men informasjonen har dessverre ikke direkte tilgang til alle disse milliarder nevronene. Den må overvinne en rekke barrierer på vei inn i hukommelsen vår. Den første barrieren er oppmerksomheten vår, som, hvis jeg klarer å gjøre jobben min nå, ikke er det største hinderet mot at dere kommer til å gå herfra i dag med kunnskap om menneskehjernens 86 milliarder nevroner. Dernest må kunnskapen holdes i arbeidsminnet, som er det dere nå bruker til å huske at jeg i forrige setning sa «86 milliarder nevroner». Og så, mens kunnskapen passerer nokså fort gjennom dette samlebåndet, jobber de nevronene som er satt til å sile ut og lagre informasjon, med å plukke ut de faktaene som skal få bli med videre til langtidshukommelsen.

Og allerede nå starter glemselen sitt nådeløse arbeid.

(Essayet fortsetter under bildet.)

Store norske fest 10. november 2021. Fra høyre: Nevropsykolog Ylva Østby, Oslos ordfører Marianne Borgen, Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås, statssekretær i Kulturdepartementet Odin Adelsten Aunan Bohmann, UiB-rektor Margareth Hagen, språkdirektør Åse Wetås, UiO-rektor Svein Stølen og NMBU-rektor Curt Rice.
Foto: Jo Straube.

Det vi nettopp har lært, må konsolideres, altså festes godt i hjernen, i disse nettverkene av nevroner med synapser mellom seg. Det som ikke konsolideres, blir glemt, og denne glemselen går fort!

En som fant ut av dette, ved å prøve det helt selv, var den tyske professoren Hermann Ebbinghaus på 1800-tallet.3 Han satt og pugget lister med meningsløse stavelser mens han tok tiden på seg selv. Senere målte han hvor lang tid han måtte bruke på å pugge listene på nytt, etter ulike tidsintervaller. En liste med 13 slike meningsløse stavelser tok om lag 13 minutter å lære seg feilfritt første gang. Etter én time tok det litt færre minutter å lære lista feilfritt igjen. Etter et døgn tok det lengre tid, og etter 30 dager tok det nesten like lang tid som den første gangen.

I 2015 gjennomførte den nederlandske masterstudenten Joeri Dros en lik studie som Ebbinghaus gjorde i 1885.4 Han telte antall ganger han måtte repetere hver liste før den satt feilfritt, og kom til at det i gjennomsnitt krevde 30 repetisjoner å lære hver av de 69 listene han hadde fått tildelt, og at lister som ble repetert på nytt etter en halvtime, bare krevde 16 repetisjoner, mens de som ble liggende urørt til 30 dager, krevde 28 repetisjoner. Altså nesten ingen lagring av informasjon i det hele tatt. Han beregnet at han brukte 70 timer av livet sitt som masterstudent på å forsøke å lære seg all denne ubrukelige informasjonen.

Ja, merk dere ordet «ubrukelige», for det er jo helt klart en forskjell mellom meningsløse stavelser som ikke kan assosieres med noe som helst, og artikkelen «første verdenskrig», som ligger på lesetoppen på SNL akkurat nå. Meningsfull informasjon har det fortrinnet at hjernen vår kan hekte den sammen med den informasjonen som altså allerede har mening for oss. Men hvor mange av de 180 000 artiklene i SNL gir umiddelbart mening og kobler seg på noe du allerede kan fra før?

Hva med artikkelen om den østerrikske forfatteren Erich Hackl, som akkurat nå ligger på lista over sørgelig lite leste artikler på SNL? Jeg kan røpe at det for meg nok ville tatt de 30 repetisjonene for å komme i havn med å huske den artikkelen.

Vi kan gjøre et tenkt regnestykke basert på Ebbinghaus» eksperiment-oppsett: Hvis en artikkel i SNL tar i gjennomsnitt tre minutter å lese, og deretter tre minutter å forsøksvis repetere, og en perfekt innlæring tar 30 repetisjoner, og vi legger inn to repetisjonrunder som bidrar litt mer til læring, tar det cirka 350 minutter å lære seg én artikkel. Så ganger vi det med 180 000 artikler, som gir cirka 63 millioner minutter, som blir litt over én million timer, som, hvis disse fordeles med åtte timer per dag, blir til 132 000 dager, eller 4400 måneder, som tilsvarer 367 år. Vi må gi litt rabatt for at en del informasjon er overlappende og former meningsfulle informasjonsstrukturer, og vi må også ta med i vurderingen at jeg har lagt inn et premiss om at faktaene skal memoreres feilfritt. Men jeg har til gjengjeld ikke lagt inn mer enn to gjenlæringsrunder.

Så det går jo litt sakte, da. Til tross for 86 milliarder nevroner.

(Essayet fortsetter under bildet.)

Koret «Vox Humana» opptrer under «Store norske fest» 10. november 2021. Foto: Jo Straube

Barn og unge vet dette altfor godt. De går jo på skoler og universiteter, og har som jobb å memorere mer eller mindre meningsfulle pakker med fakta, og kjenner glemselen gnage i vei på alt som skal huskes til prøver og eksamener.

Kanskje er de innom en ganske stor mengde, som de sultne hjernene deres suger til seg som svamper. Men så, når de blir så gamle som oss, kan vi jo alltids teste ut hvor mye av det som fortsatt sitter. Vi kunne prøvd i salen her og nå, for mange av dere har jo formodentlig gått på både skoler og universiteter og lært en hel masse. Men Ebbinghaus viste oss jo at hukommelsen vår lekker som en sil, og etter 30 år er det mye som er glemt.

Men til sammen husker vi utrolig mye. Hver og en av oss sitter på mye faktakunnskap som sidemannen mangler, og til sammen blir dette helt sikkert mange tusen fakta, kanskje et helt leksikon. Og da er det jo veldig fint at vi kan dele med hverandre. Vi har en kollektiv hukommelse. Og det er akkurat dette Store norske leksikon er: En kollektiv kunnskapsbank som bare er indirekte avhengig av nevroner. For kunnskapen kan lagres utenfor hjernene våre. Og dette er ikke en juksehukommelse. Teknologi er ikke noe som står i motsetning til våre menneskelige sjelsevner – det er en forlengelse av dem. Det er hjerner som har kommunisert om kunnskap i hundretusener av år, og dermed lagret kunnskap i hverandres hjerner. Det er hjerner som har styrt hendene som har notert kunnskap på hulevegger og steintavler og i pergamentruller og boksider. Det er hjerner som har tatt med seg litt og litt av teknologien og kulturen videre til neste generasjon, som til slutt har kommet opp med Store norske leksikon på internett. Og der er vi altså i dag, dere: Hjernene våre er ikke alene, de inngår i et gigantisk nettverk, som består av både andre hjerner – og av Store norske leksikon!

Så fortvil ikke, over at du ikke husker like mye som piken med den tilnærmet ubegrensede lagringskapasiteten. Hvis du leser hele novellen, vil du dessuten se at det ikke bare er enkelt å skulle ha eneansvaret for å forvalte 200 000 års akkumulert kunnskap.

Rundt 400 mennesker var samlet i universitetets aula 10. november og hørte Ylva Østby fortelle om vår felles hukommelse. Foto: Jo Straube

Referanser:

  1. Skibsrud, Johanna (2018). «The Rememberer» i Tiger, tiger. Hamish Hamilton.
  2. Equal numbers of neuronal and nonneuronal cells make the human brain an isometrically scaled-up primate brain – PubMed (nih.gov)
  3. Mørch, Willy Tore. «Hermann Ebbinghaus». Artikkel i Store norske leksikon.
  4. PLOS ONE: Replication and Analysis of Ebbinghaus’ Forgetting Curve.

Ekstrainnsatsen

Samfunnsforsker Cecilie Hellestveit har reist debatt om den økte andelen internasjonalt vitenskapelig ansatte ved norske universiteter og høgskoler. Hun er blant annet bekymret for at de internasjonale ikke deltar nok i den norske offentligheten. 

Som en betydelig aktør i universitetenes formidlingsøkologi, og som en viktig institusjon for norsk fagspråk, er vi i Store norske leksikon avhengig av et stort antall fagfolk som formidler på norsk. De vitenskapelig ansatte har åpenbart den faglige kompetansen, men vi trenger at universitetene har en høy bevissthet om at de ansatte lærer seg norsk og deltar i offentligheten. I Store norske leksikon har vi også gjort oss noen erfaringer om den rollen vi kan spille i integreringen av de vitenskapelige arbeidsinnvandrerne i en norsk offentlighet. 

Foto: Heidi Dokter/Store norske leksikon

Du kan ikke gå utenom

Gjennom Store norske leksikon formidler rundt 1000 fagpersoner sine fagområder på bokmål og nynorsk, og de når fram til 3,2 millioner unike brukere hver måned, som i 2021 samlet leser rundt 120 millioner leksikonartikler. Redaksjonen tråler landets universiteter, høgskoler og institutter på jakt etter eksperter, og man skal ikke gjøre mange slike søk før man merker seg det internasjonale innslaget i fagmiljøene. Du kan, om du vil, forsøke å omgå de internasjonale navnene, men du vil fort komme til kort. Det er hele fagmiljøer hvor alle med førstekompetanse har internasjonal bakgrunn, og til tross for at mange av dem sikkert trodde de raskt skulle videre til andre land, så ser vi at mange slår seg ned for godt. Om SNL skal ha oppdaterte artikler om alle fagområder er vi er helt avhengige av de internasjonale bidrar i formidlingsdugnaden.

Ekstrainnsatsen

Å spørre en internasjonal forsker om å skrive for oss kommer ofte (men langt fra alltid) med en ekstrakostnad. Ekstrakostnaden deles mellom redaktøren og den vitenskapelige, som begge må legge inn ekstrainnsats i det språklige arbeidet. For det kreves godt språk når man skal formidle presist og korrekt for allmennheten. Mye kan vi hjelpe til med i redaksjonen og på noen fagområder er det enklere enn andre. Innen matematiske og naturvitenskapelige fag kan redaktøren lettere gjenkjenne hva forskeren vil si. Innen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag ligger mye av forståelsen i nyanser i formuleringene. Hvis norskkunnskapene er svake, kan det bli en gjettelek for redaktøren. Samtidig må formidleren være koblet på det norske samfunnet for å forstå hvilke forkunnskaper og referanser leseren har og hva slags spørsmål de vil forvente å finne svar på i teksten. Vi kan gjøre mye for å løfte en tekst, men det er åpenbart at om de internasjonale skal formidle på norsk må universitetene bygge språkbevissthet.

Du må starte et sted

Å formidle på et nytt språk krever mye. Om man er en briljant fagformidler på engelsk føler man seg fort litt enkel når man skal si det samme på et nytt språk. Det tar tid å bli så god i norsk at man turnerer liveformater, så man trenger flere arenaer hvor man kan øve seg for å bli god. Vi opplever at Store norske leksikon kan være et fint og trygt sted å starte for en internasjonal forsker som ønsker å komme i gang med å formidle faget sitt til den norske offentligheten. Leksikonsjangeren er velkjent og stringent, tekstene relativt korte, du har ikke en stram deadline og redaktøren korrigerer feil pronomenbruk og så videre. Man får riktignok ikke tellekanter, men man når lesere. Og når man først har fått hjelp av en redaktør til å finne de riktige formuleringen på norsk i leksikonet kan det også være lettere å svare muntlig når NRK ringer og vil ha deg på radio.

En folkelig kunnskapskultur

I leksikonet må man møte leseren i øyehøyde. Man skal selvfølgelig introdusere leseren for fagbegrepene, det er jo det man har leksikon til, men man skal alltid se for seg at dette kan være leserens første møte med faget. Dette er forsåvidt noe vi lærer alle forskere, men vi opplever også at noen internasjonale forskere er uvant med denne litt folkelige, norske måten å være akademiker på i offentligheten. Vi har en kunnskapskultur man må sosialiseres inn i og leksikonet er ett av stedene slik sosialisering skjer. 

Insentivene virker

I det norske universitetssystemet er det innbakt en rekke forventninger og insentiver som bidrar til formidling. Det gjelder blant annet stillingsutlysninger, professoropprykk, tildeling av forskningsmidler og økt fokus på abeidslivsrelevans og kunnskap i bruk. Den økte oppmerksomheten rundt formidlingspriser gir også status. Vi tror at disse insentivene er ekstra viktige når man ønsker å motivere internasjonale forskere til å legge ned ekstra innsats.

Start med enkle fagtekster

Det er vanskelig å generalisere om internasjonale forskere og undervisere. Men de må alle på ett eller annet tidspunkt legge inn en ekstra innsats om de skal bli en del av norsk offentlighet. Vårt ønske er at lærestedene har klare forventninger om at de ansatte lærer seg norsk, at de bruker ressurser på det og at de har gode insentiver for formidling. Så er vår oppfordring til deg som er internasjonal forsker og underviser, at skal du bli en god formidler må du begynne et sted, med enkle fagtekster. Vi i Store norske leksikon står klare til å spille på lag med universitetene og høyskolene om å løfte de internasjonale inn i den norske offentligheten.

Naturfagtime

Bjertnes-elevene Sofia Broderstad, Johannes Ringlund Dolvik, Elise Røkke og Marlene Bratlien Andersen diskuterer SNL-artikkelen om proteinsyntese.

I dag var jeg på besøk i naturfagtimen til 1.-klassingene ved Bjertnes videregående skole i Nittedal utenfor Oslo. Lærer Heidi Halset Thingelstad og klassen hennes er så greie å hjelpe oss med å teste leksikonartikler i klasserommet.

Elevene jobbet med den nye artikkelen vår om proteinsyntese. Det er et vanskelig emne som verken Heidi eller jeg kan huske at vi lærte om på videregående! Men læreplanen for naturfag slår fast at 1.-klassingene på studieforberedende utdanningsprogram skal kunne «forklare genetisk kode og hovedtrekkene i proteinsyntesen».

Heldigvis opplyste mange av elevene at de hadde nytte av SNL-artikkelen. Men jeg fikk også noen gode forslag til hvordan den kan forbedres. Fra før har lærer Heidi hjulpet oss å sortere avsnittene, slik at det viktigste skolestoffet kommer tidlig i artikkelen og er lett å finne fram til.

I høst arbeider vi i Store norske leksikon spesielt med å gjøre naturfagstoffet vårt bedre egnet for skolebruk. Artikler som leses mye av skoleelever skal oppgraderes med bedre illustrasjoner og mer lettlest tekst. Samtidig sjekker vi at innholdet er relevant for skolens læreplaner.

Biologi-redaktør Kjell Olav, og jeg som er redaktør for kjemi og fysikk, samarbeider med fagfolkene som skriver leksikonet om dette. Nylig har vi revidere tre artikler som er særlig aktuelle for naturfagundervisningen i 1. klasse på videregående:

Bjertnes-elevene har gitt oss nyttig respons på alle de tre artiklene.

Utover høsten skal vi ta for oss flere av læreplanmålene i naturfag, og pusse opp relevante leksikonartikler. Skoleelever er en viktig lesergruppe for oss. Det leses rundt 250.000 SNL-artikler daglig, og vi vet at skoleelever står for en stor del av disse besøkene.

Takk til Bjertnes VGS for godt samarbeid og hyggelig besøk! Det er inspirerende å komme seg ut av redaksjonslokalet og treffe leserne ansikt til ansikt.

Forskningsformidling uten nyhetsbriller

I løpet av det halve året som har gått siden jeg begynte som redaktør i Store norske leksikon har jeg fått samarbeide med dyktige forskere på mange felter. Geologer, demografer, havforskere, matematikere og mange flere. Det er disse fagfolkene som skriver leksikonet. Vi nærmer oss 500 fagansvarlige som holder artiklene oppdatert på hver sine felter. I tillegg får vi enkeltartikler fra spesialister der det trengs.

Artikkelen vår om isbreer er mye lest.

Våre fagansvarlige og artikkelforfattere driver forskningsformidling av beste merke. Men det er snakk om en litt annerledes form for formidling. Annerledes enn alle arenaene der man må vekke oppsikt med en nyhet eller en overraskende vri for å få oppmerksomhet. I våre artikler oppsummerer forskere og andre fagfolk hva de og kollegaene vet med rimelig sikkerhet. Vi legger vekt på å formidle den grunnleggende, veletablerte kunnskapen på hvert felt. Leserne kommer fordi de lurer på noe. De må ikke overtales til å lese.

Også hos oss må ekspertene anstrenge seg for å forklare så folk forstår. Vi arbeider hele tiden for å gjøre artiklene våre lettere å lese, selv om noen av dem fortsatt er for vanskelige. Som en av redaktørene i leksikonet er en viktig del av jobben min å gjøre fagstoffet mer tilgjengelig. Og oppdatert skal vi selvsagt være. Derfor kan du lese ferske leksikonartikler om aktuelle temaer som innholdsmarkedsføring, havforsuring eller e-sigarett.

Men vi ser ikke verden med nyhetsbriller.

Leksikonartikkelen er en mer sindig sjanger enn nyhetssaken, og har mye lengre holdbarhet. Samtidig er leksikonartikkelen som skapt for nett. Hver time, hvert minutt er det nemlig noen som søker etter faguttrykk på norsk. Hva er en kilowattime, og hva tror buddhister på? Hva slags sykdom er sklerodermi? Og hvem er Amalie Skram eller Donald F. Tusk? Rundt 200.000 ganger i døgnet finner noen fram til en av artiklene i Store norske leksikon – de aller fleste via generelt nettsøk. Det betyr at snl.no er et veldig stort nettsted etter norsk målestokk. Fagfolkene som skriver for leksikonet når ut til mange. Og fordi artiklene våre er signert av artikkelforfatteren og merket med hvem som er fagansvarlig, kan leserne være trygge på at det er kompetente folk som står bak. Et annet kvalitetsstempel som er viktig for oss, er at de åtte norske universitetene er medlemmer av utgiverorganisasjonen Foreningen Store norske leksikon. Universitetene har mye av æren for at det tradisjonsrike leksikonet lever og utvikler seg videre på nett. En stor andel av våre fagansvarlige og forfattere er også ansatt ved et universitet.

Det er inspirerende å se innsatsen til de fagansvarlige og artikkelforfatterne på den ene siden – og pågangen av lesere på den andre. Det som slår meg, er at fagfolkene som bidrar til leksikonet også formidler holdninger. De gir et håndfast eksempel på universitetenes og forskningsmiljøenes bidrag til resten av samfunnet. De hjelper til med å lære skoleelever og andre å se etter hvem som er avsender av informasjon på nett. Og ikke minst viser de fram at vitenskapelig kunnskap er mer solide saker enn stadig skiftende nyhetsoppslag om siste nytt fra forskningen kan gi inntrykk av.

Gjesteinnlegg fra Reidar Astås – Leksika i mitt liv

Reidar Astås er Store norske leksikons utrettelige feiljeger. Hans navn gjenfinnes i endringsloggen til de forskjelligste artikler som Øst-Timor-historie, Benvenuto Cellini og Dag Solstad. Han har på oppfordring skrevet et gjesteinnlegg til bloggen og kommer høyst sannsynlig til å påpeke en skrivefeil i denne redaksjonelt forfattede ingressen.

Vel fem år gammal lærde eg meg å lesa, og frå då av var bøker ein viktig del av livet. Eg stridde som ein helt for å sleppa gå på skulen, men hausten 1938 var det ingen veg utanom. Bygdene Solesnes og Svåsand på sørsida av Hardangerfjorden hadde gått saman om å skipa grendeskule og byggja skulestove. Lærarbustad vart sett opp like ved. Det var to-delt skule der med frammøte annankvar dag.

Å høyra på leseopplæringa fylte meg med drepande keisemd. Til all lukke fanst det ei lita bokhylle i det avlæste materialrommet. Der kunne dei lesekyndige finna gode bøker på begge målformer. Men då eg studerte boklista, kom eg over eit verk som eigentleg skulle stått i hylla, men som aldri var på plass. Det bar same namn som fruktsaltet Nyco, som eg visste hjelpte mot halsbrand. Kvar var denne boka, som eg var så nyfiken etter å sjå? Eg gjekk på læraren og spurde. Til sist måtte han ut med at han hadde teke verket heim til lærarbustaden, for ingen hadde nokon gong spurt etter det. Det var ikkje til utlån, sa han. Men då han skjøna kor viktig det var for meg å finna ut kva ord og omgrep bar i seg, gav han meg lov til å låna det heim.

Ein dag gjekk eg frå skulen med skatten i ranselen. Å, for ei festtid det vart! Eg drog fram den tjukke mursteinen med mjuk, brun skinnrygg, bladde og las, las og bladde, seint og tidleg. Seinare fekk eg låna det fleire gonger, og eg kan klårt minnast dei lukkestundene det gav meg. Verket var i octavo og bar tittelen Nyco konversasjonsleksikon. Det var utgjeve i 1935 på Cappelens forlag i Oslo av Øivind Anker og Rolf Haffner og var på XI + 1539 sider. Her var illustrasjonar, fargeplansjar og kart, og heile 35000 oppslagsord å fråtsa i. Verket nærde sterkt kunnskapslengten hjå ein som ikke hadde råd å gå på skule, og som ikkje såg utsikter til anna enn å gå inn i arbeidslivet så tidleg råd var.

Men så vart det mogleg å koma seg på realskule, og då greidde eg til og med å verta eigar av Gyldendals nye konversasjonsleksikon som kom ut våren 1948. Hovudredaktør var professor Leiv Amundsen. Eigarlukka frå den tid sit sterkt i meg 62 år etter. Verket hadde 4608 spalter fulle av kunnskap, og det vog 4 kilo. Ein gong eg las i det på gymnashybelen min i fjerde etasje i Håkonsgaten 7 i Bergen, miste eg det i golvet med eit fælsleg brak ved midnattstid. Morgonen etter spurde vertinna, fru Krogh, om eg hadde høyrt eit torebrak kvelden føreåt. Eg kunne med godt samvit seia at det hadde eg ikkje. Dette tunge leksikonet var kjær eige for meg i mange år, men til sist overlet eg det til ein morbror som også var kunnskapshungrig, men som aldri hadde fått høve til å ta utdanning ut over folkeskulen. Då var eg i full gang med abonnement på Aschehougs konversasjonsleksikon. Seinare skaffa eg meg neste utgåve. Så vart Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon min faste rettleiar, og no står 4. utgåva av verket på heidersplass i stovebokhylla.

Då nettleksika etter kvart tok seg opp og vann form, vart desse ein langt lettare veg til kunnskap enn papirutgåvene nokon gong hadde vore. Mangfaldet vart større, og gjorde det mogleg å samanlikna ulike måtar å leggja til rette kunnskapsstoff på. Dette kravde auka kritisk sans både i møte med og ved bruk av tradisjonelt leksikalt stoff. Eg har med uro sett døme på at kvalitetskrava som hadde vorte norm for førande papirleksika, kan vera svekka. Det gleder meg at Store norske på nett legg lista som før.

Tilbake til hverdagen

Kjære lesere, kjære Internet.

Det er mye som har skjedd siden vi fikk inn de siste gjesteinnleggene og kommentarene på bloggen her. 22/7/ var storparten av redaksjonen på sommerferie, og vi har brukt en del tid på å vende tilbake til hverdagen igjen. Takk til alle fagansvarlige som la inn endringer på artikler som Utøya og regjeringskvartalet mens vi var borte. Håper det går bra med dere alle sammen. Bloggen er oppe og går igjen nå, og vi skal svare på kommentarer så fort vi kan.

Gjesteinnlegg fra Knut A. Rosvold

Knut A. Rosvold er fagansvarlig i Store norske leksikon for fagene El-fordelingsnett, Energi og ressurs generelt, Kanariøyene, Leksvik og Vannkraft. Han er en av erfaren bidragsyter til leksikonet og er en av dem som har produsert flest tegn i leksikonet etter at det gikk på nett.

Jeg tar opp hansken fra Ida skriver noen betraktninger om nettleksikonsaken..

Etter å ha erklært meg selv som overflødig i jobben etter at min arbeidsgiver ble oppkjøpt av et mye større aktør fra hovedstaden, hoppet jeg av og ble AFP-pensjonist og flyttet samtidig til Gran Canaria. I en alder av 62 må man jo likevel finne på noe å gjøre. Og det var her SNL kom meg i møte. Etter som jeg hadde vært litt aktiv i Wikipedia tidligere, søkte jeg om å bli fagansvarlig i SNL, med fagområdene energiressurser, energibruk, kraftproduksjon og nett. Dessuten fagansvar for kommunen hvor jer er født og oppvokst – Leksvik.

Etter som mine interesser dekker et meget bredt spekter har oppslag i leksika alltid vært nærliggende for meg. Som sjuåring(!) fikk jeg mitt første leksikon; Det var Cappelens Barneleksikon – Kunnskapsboka, utgitt i 1952. Etter hvert som jeg lærte å lese, leste jeg den flere ganger. Slet den bokstavelig talt helt ut. Jeg ble svært glad da jeg for noen år siden fant den i et antikvariat, og kjøpte den. Ellers har jeg vært den lykkelige eier av Gyldendals store konversasjonsleksikon, kjøpt i 1967 og Store Norske Leksikon fra 80-tallet. Det fagområdet som helt fra barneårene interesserte meg mest her i verden var svakstrøm og elektronikk. Da kan det kanskje virke litt merkelig at jeg endte opp med sterkstrøm – men slik er livet..

For å si det som det var; jeg fant meg ikke helt til rette med opplegget til Wikipedia. Du sitter og skriver som en ensom ulv. Plutselig er det foretatt endriinger som du, enten du er enig eller ikke, ikke kan få diskutert med noen fagkollega. Alle i Wikipedia er jo maskeløse og ikke tilgjengelige. De som lar høre fra seg for å rette på deg er nok veldig flinke på systemet – men hvilket fag representerer de. Kanskje er de filologer hele gjengen.

Så til dagens virkelighet i SNL. Det er fint at dere har fjernet kvalitetsstempelet, for det var tydeligvis noe som hisset opp kritikerne. Men man må ikke gå så langt i å minimalisere betydningen av fagansvaret at blir uinteressant å inneha en slik funksjon. Kritikerne har ofte påpekt at artiklene i SNL ikke er bedre enn i Wikipedia, selv om de har hatt kvalitetsstempel, og at sannhetsgehalten i Wikipedia-artiklene er sikrere på grunn av den omfattende kildelenkingen (og hakkesamfunnet) som finnes der. Jeg mener at SNL sin løsning med en fagansvarlig for hvert fagfelt er bedre, men det forutsetter at den fagansvarlige hele tiden følger opp – men det har langt fra vært tilfelle. Hvis en leser finner feil eller stusser på noe så bør vedkommende kontakte fagansvarlige, og denne må være lydhør og svare kjapt. Denne dialogen vil kunne være fruktbar og er ikke mulig å få til i Wikipedia-systemet.

Dessverre har jeg mange svært dårlige erfaringer med fagansvarliges tilstedeværelse. Kan jo nevne ett av mange eksempler: Jeg laget et forbedringsforslag til artikkelen om boxer (hund). Den opprinnelige artikkelen var tungt leselig og inneholdt en åpenbar skrivefeil. Jeg har selv vært lidenskapelig boxereier i 30 år, så jeg supplerte også med et bilde. Månedene gikk og ingenting skjedde. Til slutt nevnte jeg det til redaksjonen, som jeg tror tok en spansk en og godkjente forbedringen. På tilsvarende måte har jeg fått godkjent et tyvetall andre forbedringsforslag. Slik skal det jo ikke være. Jeg tror jobben med å finne entusiastiske fagansvarlige blir en av de vanskeligste oppgavene for den nye ledelsen.

I min tankeverden er det ingen motsetningsforhold mellom Wikipedia og SNL. Har selv lenket til Wikipedia flere steder. Man kan naturligvis bli litt misunnelig på den oppmerksomhet Wikipedia har ute blant folk sammenlignet med SNL. Jeg leser for en stor del nyheter og aktualitetsstoff på nettet og ser jo at journalister i 80-90 % av tilfellene velger å lenke til Wikipedia dersom de har behov for en faktaramme. Det er jo slik at det som er oppe i tiden ofte er populære og nymotens ting, og det er joikke der SNL har sin styrke. SNL har ikke akkurat vært først ute med det siste – for å si det slik. Vi burde kanskje ha noen personer som fulgte opp trender i tiden og dagsaktuelle hendelser, slik at disse tingene ble omtalt ”mens saken er varm”. Det ville kanskje fremmet bruken av SNL både i pressen og blant folk flest.

Med det opplegget som er skissert for nettleksikonets videre liv tror jeg det er godt håp om et liv også etter at to og et halvt år er gått. Det blir på mange måter noe helt nytt og i forhold til det SNL vi kjenner i dag. Min bekymring er vel at det kan komme til å bli litt for mye akademisk, og dermed tape interesse som oppslagsverk for den jevne kvinne og mann. På den annen side håper jeg at universitetene finner å kunne ta i bruk konseptet på en eller annen måte. Det kan vise seg å bli redningen på lengre sikt. At dagens eiere ønsker toppratede forfattere og fagansvarlige har jeg full forståelse for ut fra de planer som er lagt. Største utfordringen tror jeg blir å finne fagansvarlige med master- og doktorgrader som samtidig har glød, og som også har gode evner og tid til å kommunisere med folk flest.

Når det gjelder navnet så synes jeg godt at det kan hete Norsk nettleksikon – det enkle er som kjent det beste, og så virker det ikke så overambisiøst (jfr. kvalitetsstempelet).