«Vår felles hukommelse»

10. november feiret Store norske leksikon jubileum i universitetets aula i Oslo. Der holdt Ylva Østby, førsteamanuensis i kognitiv- og nevropsykologi ved UiO, og forfatter av Å dykke etter sjøhester: En bok om hukommelse, et miniforedrag med tittelen «Vår felles hukommelse». Foredraget var så fint at vi, med Ylvas tillatelse, ville dele det med dere alle sammen her. God fornøyelse!

Ylva Østby foredrar om «Vår felles hukommelse» i universitetets aula 10. november 2021. Foto: Jo Straube

«Vår felles hukommelse» – av Ylva Østby

«Arkivet var ikke lenger mulig å forsvare mot de utallige sikkerhetsbruddene som hadde herjet i det siste, da en pike (6 år, og på alle andre måter enn dette et helt normalt barn som bodde sammen med familien sin ute i forstedene), ble oppdaget, med det som måtte kunne beskrives som en praktisk talt ubegrenset hukommelse. Med 200 000 års oppsamlet historie på spill, virket det som man ikke hadde noen annen mulighet enn nok en gang, å basere seg på de menneskelige sjelsevner.» 1

Slik åpner novellen «Den som husker», av den canadiske forfatteren Johanna Skibsrud. Novellen tar, som dere forstår av dette lille utdraget, utgangspunkt i en absurd situasjon hvor teknologien svikter og et mirakelbarn med evne til å lagre alt hun kommer over av kunnskap, i sin ene hjerne blir satt på saken med å redde verdens samlede kunnskaper.

Skjønt, hvor absurd er egentlig dette? Når jeg er ute og snakker med folk om hukommelse, får jeg ofte spørsmål om hvordan vi kan forbedre vår egen hukommelse. Som om den evnen vi har til å huske i dagliglivet ikke er god nok. Og ja, jeg skjønner at det ikke er ubegrenset hukommelse dere ber om, alle dere der ute som føler dere litt truffet nå, men det får meg ofte til å tenke at det er et umettelig behov hos oss alle om å kunne huske enda litt bedre.

180 000 leksikonartikler i Store norske leksikon, for eksempel? Hvorfor kan ikke hver og en av oss memorere all denne informasjonen?

Menneskehjernen er utstyrt med ca 86 milliarder nevroner.2 86 milliarder! Og mengden synapser mellom dem, koblingene som kan holde på informasjonen, er nesten umulig å forestille seg. 180 000 leksikonartikler er vel ingenting til sammenligning?

Joda, vi må ta med i beregningen at mange av disse nevronene tross alt er opptatt med mange andre viktige ting, som å styre kroppen vår, ta inn sanseinntrykk, regulere følelser, og i det hele tatt. Men noen milliarder celler burde det være mulig å avse til Store norske leksikon, eller hva?

180 000 artikler. De varierer i lengde, men inneholder mellom 25 og flere tusen fakta. Hvis vi for enkelhets skyld gjetter at snittet ligger på 100 fakta per artikkel, er vi oppe i 18 millioner fakta. Det høres mye ut, jeg kan være enig i det, men fortsatt overkommelig, opp mot noen milliarder nevroner, som mellom seg kan ha enda flere milliarder synapser.

Men informasjonen har dessverre ikke direkte tilgang til alle disse milliarder nevronene. Den må overvinne en rekke barrierer på vei inn i hukommelsen vår. Den første barrieren er oppmerksomheten vår, som, hvis jeg klarer å gjøre jobben min nå, ikke er det største hinderet mot at dere kommer til å gå herfra i dag med kunnskap om menneskehjernens 86 milliarder nevroner. Dernest må kunnskapen holdes i arbeidsminnet, som er det dere nå bruker til å huske at jeg i forrige setning sa «86 milliarder nevroner». Og så, mens kunnskapen passerer nokså fort gjennom dette samlebåndet, jobber de nevronene som er satt til å sile ut og lagre informasjon, med å plukke ut de faktaene som skal få bli med videre til langtidshukommelsen.

Og allerede nå starter glemselen sitt nådeløse arbeid.

(Essayet fortsetter under bildet.)

Store norske fest 10. november 2021. Fra høyre: Nevropsykolog Ylva Østby, Oslos ordfører Marianne Borgen, Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås, statssekretær i Kulturdepartementet Odin Adelsten Aunan Bohmann, UiB-rektor Margareth Hagen, språkdirektør Åse Wetås, UiO-rektor Svein Stølen og NMBU-rektor Curt Rice.
Foto: Jo Straube.

Det vi nettopp har lært, må konsolideres, altså festes godt i hjernen, i disse nettverkene av nevroner med synapser mellom seg. Det som ikke konsolideres, blir glemt, og denne glemselen går fort!

En som fant ut av dette, ved å prøve det helt selv, var den tyske professoren Hermann Ebbinghaus på 1800-tallet.3 Han satt og pugget lister med meningsløse stavelser mens han tok tiden på seg selv. Senere målte han hvor lang tid han måtte bruke på å pugge listene på nytt, etter ulike tidsintervaller. En liste med 13 slike meningsløse stavelser tok om lag 13 minutter å lære seg feilfritt første gang. Etter én time tok det litt færre minutter å lære lista feilfritt igjen. Etter et døgn tok det lengre tid, og etter 30 dager tok det nesten like lang tid som den første gangen.

I 2015 gjennomførte den nederlandske masterstudenten Joeri Dros en lik studie som Ebbinghaus gjorde i 1885.4 Han telte antall ganger han måtte repetere hver liste før den satt feilfritt, og kom til at det i gjennomsnitt krevde 30 repetisjoner å lære hver av de 69 listene han hadde fått tildelt, og at lister som ble repetert på nytt etter en halvtime, bare krevde 16 repetisjoner, mens de som ble liggende urørt til 30 dager, krevde 28 repetisjoner. Altså nesten ingen lagring av informasjon i det hele tatt. Han beregnet at han brukte 70 timer av livet sitt som masterstudent på å forsøke å lære seg all denne ubrukelige informasjonen.

Ja, merk dere ordet «ubrukelige», for det er jo helt klart en forskjell mellom meningsløse stavelser som ikke kan assosieres med noe som helst, og artikkelen «første verdenskrig», som ligger på lesetoppen på SNL akkurat nå. Meningsfull informasjon har det fortrinnet at hjernen vår kan hekte den sammen med den informasjonen som altså allerede har mening for oss. Men hvor mange av de 180 000 artiklene i SNL gir umiddelbart mening og kobler seg på noe du allerede kan fra før?

Hva med artikkelen om den østerrikske forfatteren Erich Hackl, som akkurat nå ligger på lista over sørgelig lite leste artikler på SNL? Jeg kan røpe at det for meg nok ville tatt de 30 repetisjonene for å komme i havn med å huske den artikkelen.

Vi kan gjøre et tenkt regnestykke basert på Ebbinghaus» eksperiment-oppsett: Hvis en artikkel i SNL tar i gjennomsnitt tre minutter å lese, og deretter tre minutter å forsøksvis repetere, og en perfekt innlæring tar 30 repetisjoner, og vi legger inn to repetisjonrunder som bidrar litt mer til læring, tar det cirka 350 minutter å lære seg én artikkel. Så ganger vi det med 180 000 artikler, som gir cirka 63 millioner minutter, som blir litt over én million timer, som, hvis disse fordeles med åtte timer per dag, blir til 132 000 dager, eller 4400 måneder, som tilsvarer 367 år. Vi må gi litt rabatt for at en del informasjon er overlappende og former meningsfulle informasjonsstrukturer, og vi må også ta med i vurderingen at jeg har lagt inn et premiss om at faktaene skal memoreres feilfritt. Men jeg har til gjengjeld ikke lagt inn mer enn to gjenlæringsrunder.

Så det går jo litt sakte, da. Til tross for 86 milliarder nevroner.

(Essayet fortsetter under bildet.)

Koret «Vox Humana» opptrer under «Store norske fest» 10. november 2021. Foto: Jo Straube

Barn og unge vet dette altfor godt. De går jo på skoler og universiteter, og har som jobb å memorere mer eller mindre meningsfulle pakker med fakta, og kjenner glemselen gnage i vei på alt som skal huskes til prøver og eksamener.

Kanskje er de innom en ganske stor mengde, som de sultne hjernene deres suger til seg som svamper. Men så, når de blir så gamle som oss, kan vi jo alltids teste ut hvor mye av det som fortsatt sitter. Vi kunne prøvd i salen her og nå, for mange av dere har jo formodentlig gått på både skoler og universiteter og lært en hel masse. Men Ebbinghaus viste oss jo at hukommelsen vår lekker som en sil, og etter 30 år er det mye som er glemt.

Men til sammen husker vi utrolig mye. Hver og en av oss sitter på mye faktakunnskap som sidemannen mangler, og til sammen blir dette helt sikkert mange tusen fakta, kanskje et helt leksikon. Og da er det jo veldig fint at vi kan dele med hverandre. Vi har en kollektiv hukommelse. Og det er akkurat dette Store norske leksikon er: En kollektiv kunnskapsbank som bare er indirekte avhengig av nevroner. For kunnskapen kan lagres utenfor hjernene våre. Og dette er ikke en juksehukommelse. Teknologi er ikke noe som står i motsetning til våre menneskelige sjelsevner – det er en forlengelse av dem. Det er hjerner som har kommunisert om kunnskap i hundretusener av år, og dermed lagret kunnskap i hverandres hjerner. Det er hjerner som har styrt hendene som har notert kunnskap på hulevegger og steintavler og i pergamentruller og boksider. Det er hjerner som har tatt med seg litt og litt av teknologien og kulturen videre til neste generasjon, som til slutt har kommet opp med Store norske leksikon på internett. Og der er vi altså i dag, dere: Hjernene våre er ikke alene, de inngår i et gigantisk nettverk, som består av både andre hjerner – og av Store norske leksikon!

Så fortvil ikke, over at du ikke husker like mye som piken med den tilnærmet ubegrensede lagringskapasiteten. Hvis du leser hele novellen, vil du dessuten se at det ikke bare er enkelt å skulle ha eneansvaret for å forvalte 200 000 års akkumulert kunnskap.

Rundt 400 mennesker var samlet i universitetets aula 10. november og hørte Ylva Østby fortelle om vår felles hukommelse. Foto: Jo Straube

Referanser:

  1. Skibsrud, Johanna (2018). «The Rememberer» i Tiger, tiger. Hamish Hamilton.
  2. Equal numbers of neuronal and nonneuronal cells make the human brain an isometrically scaled-up primate brain – PubMed (nih.gov)
  3. Mørch, Willy Tore. «Hermann Ebbinghaus». Artikkel i Store norske leksikon.
  4. PLOS ONE: Replication and Analysis of Ebbinghaus’ Forgetting Curve.

Ekstrainnsatsen

Samfunnsforsker Cecilie Hellestveit har reist debatt om den økte andelen internasjonalt vitenskapelig ansatte ved norske universiteter og høgskoler. Hun er blant annet bekymret for at de internasjonale ikke deltar nok i den norske offentligheten. 

Som en betydelig aktør i universitetenes formidlingsøkologi, og som en viktig institusjon for norsk fagspråk, er vi i Store norske leksikon avhengig av et stort antall fagfolk som formidler på norsk. De vitenskapelig ansatte har åpenbart den faglige kompetansen, men vi trenger at universitetene har en høy bevissthet om at de ansatte lærer seg norsk og deltar i offentligheten. I Store norske leksikon har vi også gjort oss noen erfaringer om den rollen vi kan spille i integreringen av de vitenskapelige arbeidsinnvandrerne i en norsk offentlighet. 

Foto: Heidi Dokter/Store norske leksikon

Du kan ikke gå utenom

Gjennom Store norske leksikon formidler rundt 1000 fagpersoner sine fagområder på bokmål og nynorsk, og de når fram til 3,2 millioner unike brukere hver måned, som i 2021 samlet leser rundt 120 millioner leksikonartikler. Redaksjonen tråler landets universiteter, høgskoler og institutter på jakt etter eksperter, og man skal ikke gjøre mange slike søk før man merker seg det internasjonale innslaget i fagmiljøene. Du kan, om du vil, forsøke å omgå de internasjonale navnene, men du vil fort komme til kort. Det er hele fagmiljøer hvor alle med førstekompetanse har internasjonal bakgrunn, og til tross for at mange av dem sikkert trodde de raskt skulle videre til andre land, så ser vi at mange slår seg ned for godt. Om SNL skal ha oppdaterte artikler om alle fagområder er vi er helt avhengige av de internasjonale bidrar i formidlingsdugnaden.

Ekstrainnsatsen

Å spørre en internasjonal forsker om å skrive for oss kommer ofte (men langt fra alltid) med en ekstrakostnad. Ekstrakostnaden deles mellom redaktøren og den vitenskapelige, som begge må legge inn ekstrainnsats i det språklige arbeidet. For det kreves godt språk når man skal formidle presist og korrekt for allmennheten. Mye kan vi hjelpe til med i redaksjonen og på noen fagområder er det enklere enn andre. Innen matematiske og naturvitenskapelige fag kan redaktøren lettere gjenkjenne hva forskeren vil si. Innen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag ligger mye av forståelsen i nyanser i formuleringene. Hvis norskkunnskapene er svake, kan det bli en gjettelek for redaktøren. Samtidig må formidleren være koblet på det norske samfunnet for å forstå hvilke forkunnskaper og referanser leseren har og hva slags spørsmål de vil forvente å finne svar på i teksten. Vi kan gjøre mye for å løfte en tekst, men det er åpenbart at om de internasjonale skal formidle på norsk må universitetene bygge språkbevissthet.

Du må starte et sted

Å formidle på et nytt språk krever mye. Om man er en briljant fagformidler på engelsk føler man seg fort litt enkel når man skal si det samme på et nytt språk. Det tar tid å bli så god i norsk at man turnerer liveformater, så man trenger flere arenaer hvor man kan øve seg for å bli god. Vi opplever at Store norske leksikon kan være et fint og trygt sted å starte for en internasjonal forsker som ønsker å komme i gang med å formidle faget sitt til den norske offentligheten. Leksikonsjangeren er velkjent og stringent, tekstene relativt korte, du har ikke en stram deadline og redaktøren korrigerer feil pronomenbruk og så videre. Man får riktignok ikke tellekanter, men man når lesere. Og når man først har fått hjelp av en redaktør til å finne de riktige formuleringen på norsk i leksikonet kan det også være lettere å svare muntlig når NRK ringer og vil ha deg på radio.

En folkelig kunnskapskultur

I leksikonet må man møte leseren i øyehøyde. Man skal selvfølgelig introdusere leseren for fagbegrepene, det er jo det man har leksikon til, men man skal alltid se for seg at dette kan være leserens første møte med faget. Dette er forsåvidt noe vi lærer alle forskere, men vi opplever også at noen internasjonale forskere er uvant med denne litt folkelige, norske måten å være akademiker på i offentligheten. Vi har en kunnskapskultur man må sosialiseres inn i og leksikonet er ett av stedene slik sosialisering skjer. 

Insentivene virker

I det norske universitetssystemet er det innbakt en rekke forventninger og insentiver som bidrar til formidling. Det gjelder blant annet stillingsutlysninger, professoropprykk, tildeling av forskningsmidler og økt fokus på abeidslivsrelevans og kunnskap i bruk. Den økte oppmerksomheten rundt formidlingspriser gir også status. Vi tror at disse insentivene er ekstra viktige når man ønsker å motivere internasjonale forskere til å legge ned ekstra innsats.

Start med enkle fagtekster

Det er vanskelig å generalisere om internasjonale forskere og undervisere. Men de må alle på ett eller annet tidspunkt legge inn en ekstra innsats om de skal bli en del av norsk offentlighet. Vårt ønske er at lærestedene har klare forventninger om at de ansatte lærer seg norsk, at de bruker ressurser på det og at de har gode insentiver for formidling. Så er vår oppfordring til deg som er internasjonal forsker og underviser, at skal du bli en god formidler må du begynne et sted, med enkle fagtekster. Vi i Store norske leksikon står klare til å spille på lag med universitetene og høyskolene om å løfte de internasjonale inn i den norske offentligheten.

Naturfagtime

Bjertnes-elevene Sofia Broderstad, Johannes Ringlund Dolvik, Elise Røkke og Marlene Bratlien Andersen diskuterer SNL-artikkelen om proteinsyntese.

I dag var jeg på besøk i naturfagtimen til 1.-klassingene ved Bjertnes videregående skole i Nittedal utenfor Oslo. Lærer Heidi Halset Thingelstad og klassen hennes er så greie å hjelpe oss med å teste leksikonartikler i klasserommet.

Elevene jobbet med den nye artikkelen vår om proteinsyntese. Det er et vanskelig emne som verken Heidi eller jeg kan huske at vi lærte om på videregående! Men læreplanen for naturfag slår fast at 1.-klassingene på studieforberedende utdanningsprogram skal kunne «forklare genetisk kode og hovedtrekkene i proteinsyntesen».

Heldigvis opplyste mange av elevene at de hadde nytte av SNL-artikkelen. Men jeg fikk også noen gode forslag til hvordan den kan forbedres. Fra før har lærer Heidi hjulpet oss å sortere avsnittene, slik at det viktigste skolestoffet kommer tidlig i artikkelen og er lett å finne fram til.

I høst arbeider vi i Store norske leksikon spesielt med å gjøre naturfagstoffet vårt bedre egnet for skolebruk. Artikler som leses mye av skoleelever skal oppgraderes med bedre illustrasjoner og mer lettlest tekst. Samtidig sjekker vi at innholdet er relevant for skolens læreplaner.

Biologi-redaktør Kjell Olav, og jeg som er redaktør for kjemi og fysikk, samarbeider med fagfolkene som skriver leksikonet om dette. Nylig har vi revidere tre artikler som er særlig aktuelle for naturfagundervisningen i 1. klasse på videregående:

Bjertnes-elevene har gitt oss nyttig respons på alle de tre artiklene.

Utover høsten skal vi ta for oss flere av læreplanmålene i naturfag, og pusse opp relevante leksikonartikler. Skoleelever er en viktig lesergruppe for oss. Det leses rundt 250.000 SNL-artikler daglig, og vi vet at skoleelever står for en stor del av disse besøkene.

Takk til Bjertnes VGS for godt samarbeid og hyggelig besøk! Det er inspirerende å komme seg ut av redaksjonslokalet og treffe leserne ansikt til ansikt.

Forskningsformidling uten nyhetsbriller

I løpet av det halve året som har gått siden jeg begynte som redaktør i Store norske leksikon har jeg fått samarbeide med dyktige forskere på mange felter. Geologer, demografer, havforskere, matematikere og mange flere. Det er disse fagfolkene som skriver leksikonet. Vi nærmer oss 500 fagansvarlige som holder artiklene oppdatert på hver sine felter. I tillegg får vi enkeltartikler fra spesialister der det trengs.

Artikkelen vår om isbreer er mye lest.

Våre fagansvarlige og artikkelforfattere driver forskningsformidling av beste merke. Men det er snakk om en litt annerledes form for formidling. Annerledes enn alle arenaene der man må vekke oppsikt med en nyhet eller en overraskende vri for å få oppmerksomhet. I våre artikler oppsummerer forskere og andre fagfolk hva de og kollegaene vet med rimelig sikkerhet. Vi legger vekt på å formidle den grunnleggende, veletablerte kunnskapen på hvert felt. Leserne kommer fordi de lurer på noe. De må ikke overtales til å lese.

Også hos oss må ekspertene anstrenge seg for å forklare så folk forstår. Vi arbeider hele tiden for å gjøre artiklene våre lettere å lese, selv om noen av dem fortsatt er for vanskelige. Som en av redaktørene i leksikonet er en viktig del av jobben min å gjøre fagstoffet mer tilgjengelig. Og oppdatert skal vi selvsagt være. Derfor kan du lese ferske leksikonartikler om aktuelle temaer som innholdsmarkedsføring, havforsuring eller e-sigarett.

Men vi ser ikke verden med nyhetsbriller.

Leksikonartikkelen er en mer sindig sjanger enn nyhetssaken, og har mye lengre holdbarhet. Samtidig er leksikonartikkelen som skapt for nett. Hver time, hvert minutt er det nemlig noen som søker etter faguttrykk på norsk. Hva er en kilowattime, og hva tror buddhister på? Hva slags sykdom er sklerodermi? Og hvem er Amalie Skram eller Donald F. Tusk? Rundt 200.000 ganger i døgnet finner noen fram til en av artiklene i Store norske leksikon – de aller fleste via generelt nettsøk. Det betyr at snl.no er et veldig stort nettsted etter norsk målestokk. Fagfolkene som skriver for leksikonet når ut til mange. Og fordi artiklene våre er signert av artikkelforfatteren og merket med hvem som er fagansvarlig, kan leserne være trygge på at det er kompetente folk som står bak. Et annet kvalitetsstempel som er viktig for oss, er at de åtte norske universitetene er medlemmer av utgiverorganisasjonen Foreningen Store norske leksikon. Universitetene har mye av æren for at det tradisjonsrike leksikonet lever og utvikler seg videre på nett. En stor andel av våre fagansvarlige og forfattere er også ansatt ved et universitet.

Det er inspirerende å se innsatsen til de fagansvarlige og artikkelforfatterne på den ene siden – og pågangen av lesere på den andre. Det som slår meg, er at fagfolkene som bidrar til leksikonet også formidler holdninger. De gir et håndfast eksempel på universitetenes og forskningsmiljøenes bidrag til resten av samfunnet. De hjelper til med å lære skoleelever og andre å se etter hvem som er avsender av informasjon på nett. Og ikke minst viser de fram at vitenskapelig kunnskap er mer solide saker enn stadig skiftende nyhetsoppslag om siste nytt fra forskningen kan gi inntrykk av.

Gjesteinnlegg fra Reidar Astås – Leksika i mitt liv

Reidar Astås er Store norske leksikons utrettelige feiljeger. Hans navn gjenfinnes i endringsloggen til de forskjelligste artikler som Øst-Timor-historie, Benvenuto Cellini og Dag Solstad. Han har på oppfordring skrevet et gjesteinnlegg til bloggen og kommer høyst sannsynlig til å påpeke en skrivefeil i denne redaksjonelt forfattede ingressen.

Vel fem år gammal lærde eg meg å lesa, og frå då av var bøker ein viktig del av livet. Eg stridde som ein helt for å sleppa gå på skulen, men hausten 1938 var det ingen veg utanom. Bygdene Solesnes og Svåsand på sørsida av Hardangerfjorden hadde gått saman om å skipa grendeskule og byggja skulestove. Lærarbustad vart sett opp like ved. Det var to-delt skule der med frammøte annankvar dag.

Å høyra på leseopplæringa fylte meg med drepande keisemd. Til all lukke fanst det ei lita bokhylle i det avlæste materialrommet. Der kunne dei lesekyndige finna gode bøker på begge målformer. Men då eg studerte boklista, kom eg over eit verk som eigentleg skulle stått i hylla, men som aldri var på plass. Det bar same namn som fruktsaltet Nyco, som eg visste hjelpte mot halsbrand. Kvar var denne boka, som eg var så nyfiken etter å sjå? Eg gjekk på læraren og spurde. Til sist måtte han ut med at han hadde teke verket heim til lærarbustaden, for ingen hadde nokon gong spurt etter det. Det var ikkje til utlån, sa han. Men då han skjøna kor viktig det var for meg å finna ut kva ord og omgrep bar i seg, gav han meg lov til å låna det heim.

Ein dag gjekk eg frå skulen med skatten i ranselen. Å, for ei festtid det vart! Eg drog fram den tjukke mursteinen med mjuk, brun skinnrygg, bladde og las, las og bladde, seint og tidleg. Seinare fekk eg låna det fleire gonger, og eg kan klårt minnast dei lukkestundene det gav meg. Verket var i octavo og bar tittelen Nyco konversasjonsleksikon. Det var utgjeve i 1935 på Cappelens forlag i Oslo av Øivind Anker og Rolf Haffner og var på XI + 1539 sider. Her var illustrasjonar, fargeplansjar og kart, og heile 35000 oppslagsord å fråtsa i. Verket nærde sterkt kunnskapslengten hjå ein som ikke hadde råd å gå på skule, og som ikkje såg utsikter til anna enn å gå inn i arbeidslivet så tidleg råd var.

Men så vart det mogleg å koma seg på realskule, og då greidde eg til og med å verta eigar av Gyldendals nye konversasjonsleksikon som kom ut våren 1948. Hovudredaktør var professor Leiv Amundsen. Eigarlukka frå den tid sit sterkt i meg 62 år etter. Verket hadde 4608 spalter fulle av kunnskap, og det vog 4 kilo. Ein gong eg las i det på gymnashybelen min i fjerde etasje i Håkonsgaten 7 i Bergen, miste eg det i golvet med eit fælsleg brak ved midnattstid. Morgonen etter spurde vertinna, fru Krogh, om eg hadde høyrt eit torebrak kvelden føreåt. Eg kunne med godt samvit seia at det hadde eg ikkje. Dette tunge leksikonet var kjær eige for meg i mange år, men til sist overlet eg det til ein morbror som også var kunnskapshungrig, men som aldri hadde fått høve til å ta utdanning ut over folkeskulen. Då var eg i full gang med abonnement på Aschehougs konversasjonsleksikon. Seinare skaffa eg meg neste utgåve. Så vart Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon min faste rettleiar, og no står 4. utgåva av verket på heidersplass i stovebokhylla.

Då nettleksika etter kvart tok seg opp og vann form, vart desse ein langt lettare veg til kunnskap enn papirutgåvene nokon gong hadde vore. Mangfaldet vart større, og gjorde det mogleg å samanlikna ulike måtar å leggja til rette kunnskapsstoff på. Dette kravde auka kritisk sans både i møte med og ved bruk av tradisjonelt leksikalt stoff. Eg har med uro sett døme på at kvalitetskrava som hadde vorte norm for førande papirleksika, kan vera svekka. Det gleder meg at Store norske på nett legg lista som før.

Tilbake til hverdagen

Kjære lesere, kjære Internet.

Det er mye som har skjedd siden vi fikk inn de siste gjesteinnleggene og kommentarene på bloggen her. 22/7/ var storparten av redaksjonen på sommerferie, og vi har brukt en del tid på å vende tilbake til hverdagen igjen. Takk til alle fagansvarlige som la inn endringer på artikler som Utøya og regjeringskvartalet mens vi var borte. Håper det går bra med dere alle sammen. Bloggen er oppe og går igjen nå, og vi skal svare på kommentarer så fort vi kan.

Gjesteinnlegg fra Knut A. Rosvold

Knut A. Rosvold er fagansvarlig i Store norske leksikon for fagene El-fordelingsnett, Energi og ressurs generelt, Kanariøyene, Leksvik og Vannkraft. Han er en av erfaren bidragsyter til leksikonet og er en av dem som har produsert flest tegn i leksikonet etter at det gikk på nett.

Jeg tar opp hansken fra Ida skriver noen betraktninger om nettleksikonsaken..

Etter å ha erklært meg selv som overflødig i jobben etter at min arbeidsgiver ble oppkjøpt av et mye større aktør fra hovedstaden, hoppet jeg av og ble AFP-pensjonist og flyttet samtidig til Gran Canaria. I en alder av 62 må man jo likevel finne på noe å gjøre. Og det var her SNL kom meg i møte. Etter som jeg hadde vært litt aktiv i Wikipedia tidligere, søkte jeg om å bli fagansvarlig i SNL, med fagområdene energiressurser, energibruk, kraftproduksjon og nett. Dessuten fagansvar for kommunen hvor jer er født og oppvokst – Leksvik.

Etter som mine interesser dekker et meget bredt spekter har oppslag i leksika alltid vært nærliggende for meg. Som sjuåring(!) fikk jeg mitt første leksikon; Det var Cappelens Barneleksikon – Kunnskapsboka, utgitt i 1952. Etter hvert som jeg lærte å lese, leste jeg den flere ganger. Slet den bokstavelig talt helt ut. Jeg ble svært glad da jeg for noen år siden fant den i et antikvariat, og kjøpte den. Ellers har jeg vært den lykkelige eier av Gyldendals store konversasjonsleksikon, kjøpt i 1967 og Store Norske Leksikon fra 80-tallet. Det fagområdet som helt fra barneårene interesserte meg mest her i verden var svakstrøm og elektronikk. Da kan det kanskje virke litt merkelig at jeg endte opp med sterkstrøm – men slik er livet..

For å si det som det var; jeg fant meg ikke helt til rette med opplegget til Wikipedia. Du sitter og skriver som en ensom ulv. Plutselig er det foretatt endriinger som du, enten du er enig eller ikke, ikke kan få diskutert med noen fagkollega. Alle i Wikipedia er jo maskeløse og ikke tilgjengelige. De som lar høre fra seg for å rette på deg er nok veldig flinke på systemet – men hvilket fag representerer de. Kanskje er de filologer hele gjengen.

Så til dagens virkelighet i SNL. Det er fint at dere har fjernet kvalitetsstempelet, for det var tydeligvis noe som hisset opp kritikerne. Men man må ikke gå så langt i å minimalisere betydningen av fagansvaret at blir uinteressant å inneha en slik funksjon. Kritikerne har ofte påpekt at artiklene i SNL ikke er bedre enn i Wikipedia, selv om de har hatt kvalitetsstempel, og at sannhetsgehalten i Wikipedia-artiklene er sikrere på grunn av den omfattende kildelenkingen (og hakkesamfunnet) som finnes der. Jeg mener at SNL sin løsning med en fagansvarlig for hvert fagfelt er bedre, men det forutsetter at den fagansvarlige hele tiden følger opp – men det har langt fra vært tilfelle. Hvis en leser finner feil eller stusser på noe så bør vedkommende kontakte fagansvarlige, og denne må være lydhør og svare kjapt. Denne dialogen vil kunne være fruktbar og er ikke mulig å få til i Wikipedia-systemet.

Dessverre har jeg mange svært dårlige erfaringer med fagansvarliges tilstedeværelse. Kan jo nevne ett av mange eksempler: Jeg laget et forbedringsforslag til artikkelen om boxer (hund). Den opprinnelige artikkelen var tungt leselig og inneholdt en åpenbar skrivefeil. Jeg har selv vært lidenskapelig boxereier i 30 år, så jeg supplerte også med et bilde. Månedene gikk og ingenting skjedde. Til slutt nevnte jeg det til redaksjonen, som jeg tror tok en spansk en og godkjente forbedringen. På tilsvarende måte har jeg fått godkjent et tyvetall andre forbedringsforslag. Slik skal det jo ikke være. Jeg tror jobben med å finne entusiastiske fagansvarlige blir en av de vanskeligste oppgavene for den nye ledelsen.

I min tankeverden er det ingen motsetningsforhold mellom Wikipedia og SNL. Har selv lenket til Wikipedia flere steder. Man kan naturligvis bli litt misunnelig på den oppmerksomhet Wikipedia har ute blant folk sammenlignet med SNL. Jeg leser for en stor del nyheter og aktualitetsstoff på nettet og ser jo at journalister i 80-90 % av tilfellene velger å lenke til Wikipedia dersom de har behov for en faktaramme. Det er jo slik at det som er oppe i tiden ofte er populære og nymotens ting, og det er joikke der SNL har sin styrke. SNL har ikke akkurat vært først ute med det siste – for å si det slik. Vi burde kanskje ha noen personer som fulgte opp trender i tiden og dagsaktuelle hendelser, slik at disse tingene ble omtalt ”mens saken er varm”. Det ville kanskje fremmet bruken av SNL både i pressen og blant folk flest.

Med det opplegget som er skissert for nettleksikonets videre liv tror jeg det er godt håp om et liv også etter at to og et halvt år er gått. Det blir på mange måter noe helt nytt og i forhold til det SNL vi kjenner i dag. Min bekymring er vel at det kan komme til å bli litt for mye akademisk, og dermed tape interesse som oppslagsverk for den jevne kvinne og mann. På den annen side håper jeg at universitetene finner å kunne ta i bruk konseptet på en eller annen måte. Det kan vise seg å bli redningen på lengre sikt. At dagens eiere ønsker toppratede forfattere og fagansvarlige har jeg full forståelse for ut fra de planer som er lagt. Største utfordringen tror jeg blir å finne fagansvarlige med master- og doktorgrader som samtidig har glød, og som også har gode evner og tid til å kommunisere med folk flest.

Når det gjelder navnet så synes jeg godt at det kan hete Norsk nettleksikon – det enkle er som kjent det beste, og så virker det ikke så overambisiøst (jfr. kvalitetsstempelet).

Gjesteinnlegg fra Yngve Jarslett

Yngve Jarslett er fagansvarlig for områdene militære kampkjøretøyer, spesielle flytyper og spesielle krigsskip. Han er en erfaren bidragsyter til SNL og en av dem som har vært uunværelig i prosessen med å holde liv i leksikonet.

Kvalitetssikring, nettløsninger, brukervennlighet, uryddige hager, tradisjon, elitisme, fagansvarlige. Hvem er best av SNL og Wikipedia? Hva skal leksikonet hete? Bør det i det hele tatt eksistere? Spørsmål og karakteristikker som har preget debatten om SNL siden nettutgaven av leksikonet ble kjent, i den grad man kan bruke det uttrykket, for allmenheten.

Mitt møte med SNL

Før jeg går løs på disse har jeg lyst til å skrive litt om mitt møte med SNL. Jeg har tidligere bidratt med noen hundre artikler på norske Wikipedia, og jeg skal i allefall gi dem æren for at jeg ikke var helt grønn når jeg dukket opp på SNL, terskelen for å trykke på redigeringsknappen er betydelig lavere på Wikipedia enn på SNL og jeg fikk sjansen til å prøve meg frem og ikke minst fikk meg til å reflektere over hva en leksikonartikkel er. Men miljøet der ble for tøft for meg, jeg er blant disse underlige menneskene (skal man dømme etter meningen til de fleste som er aktive på forskjellige nettsteder) som mener at man skal oppføre seg på nettet som man ville oppført seg ansikt til ansikt med den man diskuterer med (på den annen side er det kanskje ikke meg som er underlig, kanskje de fleste mennesker i Norge holder seg unna diskusjoner på internett og føler mer eller mindre som meg?). Men skrivekløen var vekket, jeg vurderte faktisk å begynne å skrive igjen på Wikipedia under et nytt alias i håp om å gå under radaren, så gleden var stor da jeg i februar/mars 2009 oppdaget Store norske leksikon på nett.

Jeg begynte med å krasst kommentere alle feil jeg kunne finne, miljøskadd som jeg tydeligvis var. Jeg skylder Erik Tandberg, en mann som når det gjelder hovedfagområdet mitt jeg ikke når til knærne en gang, en stor unnskyldning for den lite høflige tonen i disse kommentarene. Etterhvert våget jeg meg på et par artikler og, som sagt er terskelen for å trykke på redigeringsknappen høyere og jeg var i et helt annet selskap nå, og underlig nok ble jeg invitert inn som fagansvarlig. Jeg var veldig bevisst hvor jeg nå var, og stilte betydelige høyere krav til meg selv når jeg skrev. Men, så skjedde det noe annet som var underlig. Jeg ble tatt i mot med med en vennlighet og en respekt jeg ikke har opplevd på internett før. Til og med spørsmålene mine ble tatt alvorlig og besvart, heller enn å bli tolket som fornærmelser med påfølgende beskjed om å holde kjeft som jeg tidligere var blitt vant med. Takk til Petter Henriksen, og en spesielt stor takk til Inger Lise Delphin som var min fagredaktør, mentor, og som med sin vennlighet og støtte motiverte meg til å bli bedre og fikk meg til å føle meg verdifull og inkludert.

Myter, kritikk og problemer

Kvalitetssikring er fjernet, jeg lurte på hvordan man skulle løse dette, det har tross alt dukket opp noen underlige brukerartikler. Jeg synes det er en god løsning, men synes og at artikkelforslagene bør merkes tydeligere.

Jeg forstår at det har blitt engasjert et firma som skal hjelpe SNL med en ny nettløsning og bedre brukervennlighet. Jeg skal ikke blande meg så mye inn i det, men jeg har reflektert over brukervennligheten med tanke på å skrive artikler, og lurer på hvorfor den skulle være så dårlig. Det tok meg en stund å finne ut av alle funksjonene på Wikipedia og, jeg er ikke så sikker på at SNL er vanskeligere. En annen sak er brukervennlighet i forhold til lesere og brukere av leksikonet som vil bidra. Jeg tror som tidligere skrevet terskelen for å trykke på redigeringsknappen er høyere for de fleste på SNL, men det er selvfølgelig et stort problem at en rekke fagansvarlige er inaktive eller av andre grunner ikke svarer, jeg har selv brukerforslag som har ligget inne ganske lenge uten å bli vurdert eller besvart, og jeg vil anta at mange rett og slett ikke gidder når man ikke en gang blir begunstiget med et svar. Ellers mangler det lenker i de fleste artiklene ennå og artiklene kunne kanskje hatt en diskusjonsside (kommentarfelt kan fort bli litt rotete).

Jeg synes man skal bevare kjernen i det tradisjonelle leksikonet og bygge videre på arven som Store norske leksikon besitter, man bør ha en redaksjon, og man bør stille krav til fagansvarliges kompetanse. Dette er ikke elitisme. Har jeg problemer med tennene går jeg til en utdannet tannlege, vil jeg ha korrekt og objektiv informasjon så vil jeg ha den fra noen som har blitt vurdert som kompetente nok til å ta ansvar for den. Utdannelse, enten den er formell eller ikke, betyr ikke at man ikke kan ta feil, men den innebærer ofte en mer ydmyk holdning til sin egen kunnskap og rettelser (noe jeg har sett gang på gang hos de aktive fagansvarlige på SNL) og derav at feilene er færre. Man må sikre seg at de som blir tatt inn som fagansvarlige forstår hva et leksikon er, hvordan man skal formidle essensen i det artikkelen handler om og at å skrive mye ikke er et mål i seg selv. Og ikke minst at de er mennesker som har høy kompetanse på sitt fagområde.

Det er mange bra artikler på SNL, uten å trekke frem noen spesielle imponerer det meg hvordan de fagansvarlige på enkelte kontroversielle temaer har greid å skrive objektive og deskriptive artikler, en imponerende balansekunst i noen tilfeller som ikke bare kommer av seg selv. SNL er ingen uryddig hage, det er litt ugress innimellom og noen planter trenger litt vann, men den er ikke uryddig.

Hva skal SNL bli?

Navnet først (har vi skiftet?), skal det hete Norsk nettleksikon? Hvorfor ikke bare la det hete Store norske leksikon? Har vi ikke nok problemer med å gjøre leksikonet mer kjent allerede?

Jeg tror vi skal være forsiktige med å «fornye» for mye, jeg synes vi skal respektere den tradisjonen SNL bygger på og bygge videre og utvide på denne. Flere artikler, lenking i alle artiklene, fjerne inaktive fagansvarlige og rekruttere nye, skape et mer interaktivt leksikon med diskusjonssider og muligheter for å stille spørsmål og ønske seg artikler, og hvis det fremdeles er mulig, interlenking med den svenske Nationalencyclopedien og Store danske. Og så må vi finne måter å vise flere folk at SNL finnes. Men, vi må passe på at vi ikke mister kjernen i SNL på veien, objektivitet, kompetanse, kvalitet og et tradisjonelt leksikon. Å skrive mye er ikke et mål i seg selv, et leksikon skal raskt gi leseren det essensielle om emnet vedkommende har søkt på og de viktigste fakta, ikke en avhandling.

Vår umulige hage

Vi har arvet en gammel villa med en overgrodd hage. En smijernsport og uflidde hekker omkranser eiendommen. Frukttrærnes skudd har blitt lange stranter som vikler seg i hverandre. Gresset gjemmer gjenglemte, rustne arbeidsredskaper. Så her skal vi bo..

Trappetrinnene som fører ned til bakhagen er skjøvet ut av posisjon og knapt synlige under gress og planter. Klematisen vokser inn over balkongen og noen gule buskvekster, med et imponerende latinsk navn, har lagt nye områder under seg.  Men bak det hele er en nøye planlagt orden med stier bedd, rekker og soner, og mangfoldet er mildt sagt overveldende. Doronicum og løytnantshjerte, pioner og rosebusker, en karpedam med flere virvelløse dyr enn fiskearter, for ikke å glemme en mer eller mindre organisert arme trost og stær.

Til alles overraskelse har noen lekekamerater fra nabolaget bygget hytte i trærne. De dukker opp hver dag med malerpensel, snekkerbelte og niste. Vi serverer kaffe og dekker til lunsj i vinterhagen.

Utenfra ser det ut som en stor villa, men forlater du vinterhagen og følger korridorene innover fra sør mot nord bør du pakke for langtur. Du kan gå i dagevis før du når den andre siden, og i rommene til høyre og venstre har folk slått seg ned. Han i tårnværelset er spesielt hyggelig. Under trappen bor et gruvekkende monster.

De første forbedringene blir fort synlige. Det grøvste tar du med ljå, så kjører du en runde med gressklipperen. En klam arbeidsdress fra det falleferdige skjulet duger som uniform. Noen bord i huset er råtne og må skiftes ut. Og overhalt med hvitmaling skinner det raskt. Taket tekkes på nytt. Inne renoverer fagfolk kjøkken og bad. Nye møbler skal passe inn blant gamle lysekroner og lenestoler. Klart vi skal ha trampoline.

Epletrærne må beskjæres, man skal kunne kaste hatten sin gjennom dem, men det må vi vente med til senvinteren før sevja stiger. Inntil videre får vi se hva de bærer – Rød Torstein, Åkerø, Cox Pomona? Plommetrærne kan vi ta allerede på senhøsten. Og i kjelleren står nedstøvede flasker eplemost og noe annet årgangsbrygg på tønne som det kanskje er tryggest å la stå til pynt, eller kanskje ikke.

Lesernes leksikon 1

Bloggen er ikke gammel, men vi har allerede fått noen fantastiske lesere!

Per Ariansen har delt noen veldig fine, gamle leksikonfaksimiler med oss i kommentarfeltet vi har fått lov til å publisere her på bloggen.

De er fra Jorden og dens Beboere, En geografisk familiebog af Friedrich von Hellwald (autorisert oversatt til norsk), Kristiania 1879.

Det første bildet viser det oversetteren har kalt «Ny York», et New York før det ble ferdig utbygget, et New York med lave hus.

Per har også lagt ved et bilde av en amerikansk jernbanekupé, komplett med piano forte.

Og sist, men ikke minst: Bilde av en «sprade i Ny York», fra tiden før «sprade» kunne brukes utenom i «spradebasse.»

Tusen takk, Per! Og fortsett å dele bra ting i kommentarfeltet, folkens! Det gjør bloggen mye bedre enn vi greier på egenhånd!