Yngve Jarslett er fagansvarlig for områdene militære kampkjøretøyer, spesielle flytyper og spesielle krigsskip. Han er en erfaren bidragsyter til SNL og en av dem som har vært uunværelig i prosessen med å holde liv i leksikonet.

Kvalitetssikring, nettløsninger, brukervennlighet, uryddige hager, tradisjon, elitisme, fagansvarlige. Hvem er best av SNL og Wikipedia? Hva skal leksikonet hete? Bør det i det hele tatt eksistere? Spørsmål og karakteristikker som har preget debatten om SNL siden nettutgaven av leksikonet ble kjent, i den grad man kan bruke det uttrykket, for allmenheten.

Mitt møte med SNL

Før jeg går løs på disse har jeg lyst til å skrive litt om mitt møte med SNL. Jeg har tidligere bidratt med noen hundre artikler på norske Wikipedia, og jeg skal i allefall gi dem æren for at jeg ikke var helt grønn når jeg dukket opp på SNL, terskelen for å trykke på redigeringsknappen er betydelig lavere på Wikipedia enn på SNL og jeg fikk sjansen til å prøve meg frem og ikke minst fikk meg til å reflektere over hva en leksikonartikkel er. Men miljøet der ble for tøft for meg, jeg er blant disse underlige menneskene (skal man dømme etter meningen til de fleste som er aktive på forskjellige nettsteder) som mener at man skal oppføre seg på nettet som man ville oppført seg ansikt til ansikt med den man diskuterer med (på den annen side er det kanskje ikke meg som er underlig, kanskje de fleste mennesker i Norge holder seg unna diskusjoner på internett og føler mer eller mindre som meg?). Men skrivekløen var vekket, jeg vurderte faktisk å begynne å skrive igjen på Wikipedia under et nytt alias i håp om å gå under radaren, så gleden var stor da jeg i februar/mars 2009 oppdaget Store norske leksikon på nett.

Jeg begynte med å krasst kommentere alle feil jeg kunne finne, miljøskadd som jeg tydeligvis var. Jeg skylder Erik Tandberg, en mann som når det gjelder hovedfagområdet mitt jeg ikke når til knærne en gang, en stor unnskyldning for den lite høflige tonen i disse kommentarene. Etterhvert våget jeg meg på et par artikler og, som sagt er terskelen for å trykke på redigeringsknappen høyere og jeg var i et helt annet selskap nå, og underlig nok ble jeg invitert inn som fagansvarlig. Jeg var veldig bevisst hvor jeg nå var, og stilte betydelige høyere krav til meg selv når jeg skrev. Men, så skjedde det noe annet som var underlig. Jeg ble tatt i mot med med en vennlighet og en respekt jeg ikke har opplevd på internett før. Til og med spørsmålene mine ble tatt alvorlig og besvart, heller enn å bli tolket som fornærmelser med påfølgende beskjed om å holde kjeft som jeg tidligere var blitt vant med. Takk til Petter Henriksen, og en spesielt stor takk til Inger Lise Delphin som var min fagredaktør, mentor, og som med sin vennlighet og støtte motiverte meg til å bli bedre og fikk meg til å føle meg verdifull og inkludert.

Myter, kritikk og problemer

Kvalitetssikring er fjernet, jeg lurte på hvordan man skulle løse dette, det har tross alt dukket opp noen underlige brukerartikler. Jeg synes det er en god løsning, men synes og at artikkelforslagene bør merkes tydeligere.

Jeg forstår at det har blitt engasjert et firma som skal hjelpe SNL med en ny nettløsning og bedre brukervennlighet. Jeg skal ikke blande meg så mye inn i det, men jeg har reflektert over brukervennligheten med tanke på å skrive artikler, og lurer på hvorfor den skulle være så dårlig. Det tok meg en stund å finne ut av alle funksjonene på Wikipedia og, jeg er ikke så sikker på at SNL er vanskeligere. En annen sak er brukervennlighet i forhold til lesere og brukere av leksikonet som vil bidra. Jeg tror som tidligere skrevet terskelen for å trykke på redigeringsknappen er høyere for de fleste på SNL, men det er selvfølgelig et stort problem at en rekke fagansvarlige er inaktive eller av andre grunner ikke svarer, jeg har selv brukerforslag som har ligget inne ganske lenge uten å bli vurdert eller besvart, og jeg vil anta at mange rett og slett ikke gidder når man ikke en gang blir begunstiget med et svar. Ellers mangler det lenker i de fleste artiklene ennå og artiklene kunne kanskje hatt en diskusjonsside (kommentarfelt kan fort bli litt rotete).

Jeg synes man skal bevare kjernen i det tradisjonelle leksikonet og bygge videre på arven som Store norske leksikon besitter, man bør ha en redaksjon, og man bør stille krav til fagansvarliges kompetanse. Dette er ikke elitisme. Har jeg problemer med tennene går jeg til en utdannet tannlege, vil jeg ha korrekt og objektiv informasjon så vil jeg ha den fra noen som har blitt vurdert som kompetente nok til å ta ansvar for den. Utdannelse, enten den er formell eller ikke, betyr ikke at man ikke kan ta feil, men den innebærer ofte en mer ydmyk holdning til sin egen kunnskap og rettelser (noe jeg har sett gang på gang hos de aktive fagansvarlige på SNL) og derav at feilene er færre. Man må sikre seg at de som blir tatt inn som fagansvarlige forstår hva et leksikon er, hvordan man skal formidle essensen i det artikkelen handler om og at å skrive mye ikke er et mål i seg selv. Og ikke minst at de er mennesker som har høy kompetanse på sitt fagområde.

Det er mange bra artikler på SNL, uten å trekke frem noen spesielle imponerer det meg hvordan de fagansvarlige på enkelte kontroversielle temaer har greid å skrive objektive og deskriptive artikler, en imponerende balansekunst i noen tilfeller som ikke bare kommer av seg selv. SNL er ingen uryddig hage, det er litt ugress innimellom og noen planter trenger litt vann, men den er ikke uryddig.

Hva skal SNL bli?

Navnet først (har vi skiftet?), skal det hete Norsk nettleksikon? Hvorfor ikke bare la det hete Store norske leksikon? Har vi ikke nok problemer med å gjøre leksikonet mer kjent allerede?

Jeg tror vi skal være forsiktige med å «fornye» for mye, jeg synes vi skal respektere den tradisjonen SNL bygger på og bygge videre og utvide på denne. Flere artikler, lenking i alle artiklene, fjerne inaktive fagansvarlige og rekruttere nye, skape et mer interaktivt leksikon med diskusjonssider og muligheter for å stille spørsmål og ønske seg artikler, og hvis det fremdeles er mulig, interlenking med den svenske Nationalencyclopedien og Store danske. Og så må vi finne måter å vise flere folk at SNL finnes. Men, vi må passe på at vi ikke mister kjernen i SNL på veien, objektivitet, kompetanse, kvalitet og et tradisjonelt leksikon. Å skrive mye er ikke et mål i seg selv, et leksikon skal raskt gi leseren det essensielle om emnet vedkommende har søkt på og de viktigste fakta, ikke en avhandling.

Vi har arvet en gammel villa med en overgrodd hage. En smijernsport og uflidde hekker omkranser eiendommen. Frukttrærnes skudd har blitt lange stranter som vikler seg i hverandre. Gresset gjemmer gjenglemte, rustne arbeidsredskaper. Så her skal vi bo..

Trappetrinnene som fører ned til bakhagen er skjøvet ut av posisjon og knapt synlige under gress og planter. Klematisen vokser inn over balkongen og noen gule buskvekster, med et imponerende latinsk navn, har lagt nye områder under seg.  Men bak det hele er en nøye planlagt orden med stier bedd, rekker og soner, og mangfoldet er mildt sagt overveldende. Doronicum og løytnantshjerte, pioner og rosebusker, en karpedam med flere virvelløse dyr enn fiskearter, for ikke å glemme en mer eller mindre organisert arme trost og stær.

Til alles overraskelse har noen lekekamerater fra nabolaget bygget hytte i trærne. De dukker opp hver dag med malerpensel, snekkerbelte og niste. Vi serverer kaffe og dekker til lunsj i vinterhagen.

Utenfra ser det ut som en stor villa, men forlater du vinterhagen og følger korridorene innover fra sør mot nord bør du pakke for langtur. Du kan gå i dagevis før du når den andre siden, og i rommene til høyre og venstre har folk slått seg ned. Han i tårnværelset er spesielt hyggelig. Under trappen bor et gruvekkende monster.

De første forbedringene blir fort synlige. Det grøvste tar du med ljå, så kjører du en runde med gressklipperen. En klam arbeidsdress fra det falleferdige skjulet duger som uniform. Noen bord i huset er råtne og må skiftes ut. Og overhalt med hvitmaling skinner det raskt. Taket tekkes på nytt. Inne renoverer fagfolk kjøkken og bad. Nye møbler skal passe inn blant gamle lysekroner og lenestoler. Klart vi skal ha trampoline.

Epletrærne må beskjæres, man skal kunne kaste hatten sin gjennom dem, men det må vi vente med til senvinteren før sevja stiger. Inntil videre får vi se hva de bærer – Rød Torstein, Åkerø, Cox Pomona? Plommetrærne kan vi ta allerede på senhøsten. Og i kjelleren står nedstøvede flasker eplemost og noe annet årgangsbrygg på tønne som det kanskje er tryggest å la stå til pynt, eller kanskje ikke.

Bloggen er ikke gammel, men vi har allerede fått noen fantastiske lesere!

Per Ariansen har delt noen veldig fine, gamle leksikonfaksimiler med oss i kommentarfeltet vi har fått lov til å publisere her på bloggen.

De er fra Jorden og dens Beboere, En geografisk familiebog af Friedrich von Hellwald (autorisert oversatt til norsk), Kristiania 1879.

Det første bildet viser det oversetteren har kalt «Ny York», et New York før det ble ferdig utbygget, et New York med lave hus.

Per har også lagt ved et bilde av en amerikansk jernbanekupé, komplett med piano forte.

Og sist, men ikke minst: Bilde av en «sprade i Ny York», fra tiden før «sprade» kunne brukes utenom i «spradebasse.»

Tusen takk, Per! Og fortsett å dele bra ting i kommentarfeltet, folkens! Det gjør bloggen mye bedre enn vi greier på egenhånd!

Nummer to ut blant leksikontekstene er Anne Marit Godal:

Vi hadde leksikon i stova. Eg kan ikkje hugse kor mange av venane mine på Romsås som hadde det, men hugsar at dei aller fleste ikkje hadde meir enn eit par hyllemetre med bøker. Trass i at den økonomiske politikken og utdanningspolitikken gjer det mogleg for alle å reise mellom klassene, syner det seg at den kulturelle kapitalen du har vaksi opp med i forbausande stor grad styrer kven du «blir». Derfor sluttar eg at det er ein relativt låg andel av klassekameratane som i dag har lesi Bourdieu. Når sant skal seiast har eg ikkje lesi stort , eg heller. Men eg har han i bokhylla mi. Og då eg oppdaga omgrepet  ”kulturell kapital” sette det ord på noko som skilde meg frå dei andre på tunet: Familien min var – den gongen – ikkje rikare enn dei andre, men: vi diskuterte, drøfta og åt bøker til kvelds. Arbeidaranes leksikon var i bruk. Det har påverka meg.

Så når Kjell-Olav Hovde (kollegen min) og Helge Jordheim (som leiar dette fine forskingsprosjektet om leksikon) synst det er litt artig med artiklen om «flagg» i Arbeidaranes leksikon, må eg tenkje meg om for å forstå kva som er rart. I leksikonet står det nemleg at flagg  er «et stykke tøy som heises opp i stang eller på annen måte bringes til å vaie i vinden».  – Ja? tenkjer eg. – Det er då heilt leksikalt og logisk? Flagg er av og til på stang, men mest står dei i verandakasser eller dei er i handa i toget. Dei skal bli løfta med tøyet oppover («aldri subbe flagget i bakken – fy!»). Det er raudt 1. mai og raudt, kvitt og blått 17. mai. Og den sterkaste flaggreferansen eg har, er frå ein av godnattsongane mine:

«Når jeg ser et rødt flag smælde
på en blank og vårfrisk dag,
kan jeg høre det sælsomt fortælle
om min verden, mit folk og min sag.
Og jeg rejser mig trodsigt i vrimlen,
mens det bogler af kraft i mit mod,
thi det flag, der er smældende på himlen,
er jo rødt som mit brusende blod»

Kan du ikkje den songen? Sjekk her: Partileiar Rasmussen syng – i Euro-nederlagets time.

(Avsporing: Merk dei 53 prosenta nei. Sjølv delte eg under denne folkerøystinga ut nei-flygeblad i blokkene i Århus. Ah, så fint med nei til Euro + Rødt flag smelde at eg får gåsehud. Der har du meg.)

Jepp – eg er hardt påverka av barndomens leksikon. Vel er mesteparten av samanhengen spuriøs. Valet av nett dette leksikonet er jo ein effekt av verdiane i slekta. Men, som ryggen på Arbeidernes leksikon levande illustrerer, har eg ein innebygd trong til å vere med på ein stille revolusjon, ei sosialistisk samfunnsendring der alle får lik tilgang til kulturell kapital. Slik ein har kjempa for eit politisk og økonomisk demokrati, vil eg jobbe for eit kulturelt demokrati.

Kanskje vil det fantastiske Internettet fikse dette av seg sjølv – no kan jo alle i teorien snart finne all kulturell kapital. Men eit privat studium av folka omkring meg, tyder på at så ikkje skjer. Dei kulturelle klasseskilja lev vidare – også i det du finn fram til på nett. (Hallo sosiologar: Finst det meir reliabel forsking på dette?) Eg vil i alle fall at Store norske leksikon skal vere med på å sortere kunnskap og påverke samfunnslivet på nettet slik at flest mogleg finn fram til den kunnskapen som gir makt.

Vi kommer til å publisere en del tekster om vårt personlige forhold til leksikon på bloggen fremover. Første ansatte ut er Ida Jackson.

Hjemme hos Hr. og Fru Leksikon

Fetterne og kusinene mine pleide å kalle foreldrene mine for Tante Eventyr og Onkel Leksikon, men strengt tatt er de Hr. og Fru. Leksikon. Det er noen eventyrbøker i barndomshjemmet mitt, men det er den enorme samlingen av leksikon som ser ut som om den holder taket opp.

Foreldrene mine har ikke skjønt dette med modernisering: De er dypt rystet over at alle biblioteksfilialene i Østfold har kastet leksikon over en lav sko de siste årene. De har gjort det til et personlig prosjekt å redde hver eneste gamle, skinninnbundede oppslagsverk fra de siste hundre årene. Da jeg vokste opp slo vi ikke opp i «leksikon»: Vi slo opp i leksikonene. Du vet ikke hva Bulgaria er før du har lest om det i fem leksikon og to oppslagsverk, to atlas og et historisk atlas. Denne tendensen til å ville slå opp i alt, gjør at foreldrene mine er blant de få som fremdeles bruker leksikonene sine: De slår opp på nett, og de slår opp på ark. Datamaskinen bidrar bare med litt flere leksikon til hjemmet. More is more.

Postmoderne

Jeg har ikke vokst opp med leksikon som en kilde til «fakta», jeg har vokst opp med leksikon som en serie med kikkehull til samme tema. Vi har oppslagsverk fra 50-tallet som viser likheten mellom «australneger» og «bavian» i kapittelet om menneskeraser. Vi har oppslagsverk fra 20-tallet der Adolf Hitler er «tysk politiker» og vi har oppslagsverk som forteller at Norges viktigste inntekstkilde er lofottorsken.

Men om jeg ikke lærte å tenke at noe var «sant» fordi det stod i leksikon, lærte jeg å tenke på leksikon som en kilde til noe vidunderlig. Her kunne du lese om ting du ikke visste at eksisterte. Leksikon var synonymt med verdensutvidelse. Favoritten i bokhylla? Salomonsens Salmonsens konversasjonsleksikon, selvfølgelig.

Om du slo opp på «knappenål», fikk du ikke bare en definisjon på sy-redskapet: Du fikk knappenålens historie og en oppskrift på hvordan smi din egen knappenål om du skulle være så uheldig å befinne deg i knappenålsfrie omgivelser.

Arv og miljø

Jeg besøkte foreldrene mine i påsken for å tafse litt på noen av de gamle barndomsfavorittene. I tillegg til Familieboka, Aschehougs konversasjonsleksikon og Salomonsen Salmonsen, stod selvsagt førsteutgaven av Store norske leksikon der, også. Samt en mengde oppslagsverk som har gått i glemmeboka for lengst. Snart var spisebordet fullt av tunge bøker i stivt lær.

Det var en liten oppvekker. Jeg har ingen leksikon i hylla hjemme hos meg selv. Jeg har Internett, og det holder i massevis. Men det er ikke så rart at jeg har brukt så mye tid på Wikipedia som jeg har – eller har endt opp med å jobbe med gamle Store norske.

Jeg tror ikke at jeg er den eneste som hadde en leksikonoppvekst. Selv om de færreste av oss har de enorme papirmonumentene i hylla mer, pleide de å være viktig i enhver nerdeoppvekst. Hva er ditt favorittleksikon?

Hvis du blir inspirert til å skrive ditt eget blogginnlegg om leksikon, blir vi glade om du lenker oss så vi får vite om det og kan lenke til deg.